HR-2002-735 - Rt-2003-256

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2003-02-21
Publisert:	HR-2002-00735 - Rt-2003-256
Stikkord:	(Tengs-saken, Karmøysaken), Sivilprosess, Gjenopptakelse, Domsgrunner, Uskyldpresumsjonen, Konvensjonskrenkelse
Sammendrag:	Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å forkaste begjæring om gjenopptakelse av dom. Spørsmålet var om lagmannsrettens domsgrunner utgjorde en saksbehandlingsfeil. Bakgrunnen for saken var at [A] hadde blitt dømt til å betale oppreisning til de etterlatte etter at han var frifunnet for blant annet drap. Etter dette hadde EMD (EMD-2003-56568) slått fast at det var konvensjonsstridig at lagmannsretten i dommen (LG-1998-260) ikke hadde klart å unngå å skape en klar forbindelse til straffesaken ved å uttrykke seg på en måte som kunne reise tvil om riktigheten av frifinnelsen for straffekravet. Kjæremålsutvalget kom til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves og hjemviste til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Uttalt at det ikke er gitt at konvensjonskrenkelser medfører en plikt for nasjonale domstoler å tillate gjenopptakelse, men at den krenkede så langt som mulig likevel må stilles som om krenkelsen ikke var skjedd. Retten fant det naturlig at vurderingen av gjenopptakelsespørsmålet med grunnlag i EMDs dom måtte foretas av lagmannsretten og skje i sammenheng med vurderingen av andre påberopte gjenopptakelsesgrunner.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-2001-1455 A/02 - Høyesterett HR-2002-00735, sivil sak, kjæremål
Parter:	[A-mann] (advokat Arvid Sjødin, advokat Sigurd Klomsæt) mot [B] (advokat Erik Lea), [C] (advokat John Christian Elden)
Forfatter:	Lund, Stang Lund, Oftedal Broch
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §179, §407, §412, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

(1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse etter tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum om å forkaste begjæring om gjenopptakelse av dom. I dommen ble den kjærende part dømt til å betale oppreisning til de etterlatte etter at han var frifunnet for blant annet drap for å skjule en annen forbrytelse og det forelå særdeles skjerpende omstendigheter.

(2) Karmsund herredsrett avsa 27. november 1997 dom med slik slutning:

«A, f. xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av:

1 tilfelle av: Straffeloven §229 første straffalternativ
1 tilfelle av: Straffeloven §193 første ledd første straffalternativ
1 tilfelle av: Straffeloven §233 første og andre ledd.
...
A betaler oppreisning med kr 100.000,- etthundretusen - til C og B. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker.»

(3) A anket dommen til Gulating lagmannsrett, som 18. juni 1998 avsa dom (LG-1998-260) med slik slutning:

«1. A, født xx.xx.1977, frifinnes.

2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.»

(4) A påanket dommen, slutningens punkt 2, til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling. Ved kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 1. februar 1999 ble anken over bevisbedømmelsen nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. Anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ble henvist til behandling i Høyesterett.

(5) Høyesterett avsa 24. september 1999 - Rt-1999-1363 - dom med slik slutning:

«1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 2 - stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.»

(6) Dommen ble avsagt under dissens 3-2.

(7) Dommen ble av A brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det ble gjort gjeldende at avgjørelsen om å dømme A til å betale oppreisning etter frifinnelsen for straffekravet var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.

(8) Den 30. juli 2001 inngav A begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom, jf. tvistemålsloven §407. I begjæringen ble det rettet kritikk mot politiets og påtalemyndighetens arbeid. I første rekke ble anført at alternative gjerningsmenn ikke var sjekket ut av saken. Videre ble det anført som nye kjensgjerninger etter §407 første ledd nr. 6, at påtalemyndigheten hadde besluttet ny etterforskning i saken og at A ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 30. april 2001 (LG-1998-1735) ble tilkjent erstatning for uberettiget forfølgning.

(9) Gulating lagmannsrett avsa 15. april 2002 kjennelse (LG-2001-1455) uten å ha avholdt hovedforhandling, jf. tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum. Kjennelsen har slik slutning:

«1. Begjæring om gjenopptakelse forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til C og B v/det offentlige kr 48.304,- -kronerførtiåttetusentrehundreogfire- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»

(10) Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter den kjærende parts ønske har behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg vært stilt i bero i påvente av resultatene fra DNA-analyser som skulle forstas i utlandet.

(11) Den 11. februar 2003 avsa EMD dom (EMD-2003-56568) i saken A mot Norge. I dommen ble fastslått at EMK artikkel 6 nr. 2 fikk anvendelse på spørsmålet om A var erstatningspliktig overfor C og B og videre at bestemmelsen var krenket. A ble tilkjent 20.000 euro for ikke-økonomisk skade og 4.500 euro til dekning av utgifter.

(12) Den kjærende part har i kjæremålet og i senere prosesskriv, der det også henvises til anførslene for lagmannsretten, anført at det foreligger flere nye kjensgjerninger og bevis, som alle viser at lagmannsrettens dom 18. juni 1998 åpenbart er uriktig. De DNA-analysene som er foretatt i Østerrike og som er nye etter lagmannsrettens kjennelse, viser at hår funnet på D ikke stammer fra verken henne eller A. Dette gjelder blant annet et hår funnet inni den ene hånden hennes.

(13) Dommen avsagt av EMD 11. februar 2003 medfører uansett at saken må gjenopptas, jf. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 7.

(14) Det er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt

1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 15. april 2002 oppheves og hjemvises til Gulating lagmannsrett.

I alle tilfeller

1. Begjæring om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling og saken gjenopptas.

2. A frifinnes for betaling av oppreisning til C og B.

3. C og B tilpliktes å betale saksomkostninger med tillegg av 24% merverdiavgift innen 14 dager fra forkynnelse av kjennelse med tillegg av 14% rente til betaling skjer.»

(15) C og B har i tilsvaret og senere prosesskriv hevdet at verken de nye DNA-analysene eller de andre påstått nye kjensgjerninger og bevis som er anført, innebærer at saken kan gjenopptas. Videre anføres at EMDs dom av 11. februar 2003 klarligvis ikke gir grunnlag for gjenopptakelse av den materielle erstatningssak i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr. 7.

(16) Det er nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes

C og B/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.»

(17) Høyesteretts kjæremålsutvalg som har full kompetanse i saken, skal bemerke:

(18) Etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 kan gjenopptakelse kreves såfremt det anføres nye kjensgjerninger eller bevis som alene eller sammen med det som tidligere er anført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Lagmannsretten fant at det som ble gjort gjeldende i gjenopptakelsebegjæringen, åpenbart ikke oppfylte lovens vilkår for gjenopptakelse etter denne bestemmelsen. Lagmannsretten forkastet derfor begjæringen uten ytterligere saksbehandling, jf. tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum, jf. annet ledd.

(19) I tilknytning til lagmannsrettens drøftelse av de rettslige utgangspunkter for sin vurdering av gjenopptakelseskravet bemerker utvalget - som i det vesentlige slutter seg lagmannsrettens drøftelse - at vilkåret i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 om at de nye forhold åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, er meget strengt. Den betydelige belastning det normalt vil være for en person å bli dømt til å betale erstatning etter å være frifunnet for tiltale om alvorlige straffbare handlinger, har imidlertid medført at det ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet gjelder et skjerpet beviskrav: Det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at de handlingene som er grunnlag for erstatningskravet, er begått, jf. Rt-1996-864. Det skjerpete beviskravet, og de hensyn som begrunner dette, medfører at slike saker også vil stå i en noe annen stilling enn de fleste andre sivile saker ved vurderingen etter §407 første ledd nr. 6 og for så vidt også etter §412 første ledd annet punktum, jf. Rt-1999-1826.

(20) I tillegg til det A anførte for lagmannsretten, er det i kjæremålet gjort gjeldende at det nå foreligger nye DNA-analyser av hår funnet på D. Disse analysene, som er foretatt i Østerrike, viser at fem av hårene som ble undersøkt, verken er D eller As og heller ikke tilhører noen av de andre personer som det er analysert materiale fra. Det anføres at analysene er nye kjensgjerninger eller bevis som alene eller sammen med det som tidligere er påberopt, nødvendiggjør at saken gjenopptas.

(21) Nye analyser av bevismateriale som forelå for den dømmende rett, vil etter omstendighetene kunne betraktes som nye kjensgjerninger eller nye bevis i forhold til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6, jf. blant annet Rt-1998-1549. Ved avgjørelsen av om As begjæring kan forkastes etter tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum, må det således tas stilling til om de østerrikske analysene er nye i lovens forstand og - i bekreftende fall - hvilken bevismessig betydning de har.

(22) Spørsmålet om analysene innebærer noe nytt må ses i relasjon til hva lagmannsretten la til grunn ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet i dommen av 1998. Retten omtaler ikke hårbevis i avgjørelsen. Bortsett fra at det må være klart at retten ikke har bygget på at noen av de hårene som ble funnet på D, kan knyttes til A, er det således ikke på det rene hva som ble lagt til grunn. A gjør - såvidt forstås - i første rekke gjeldende at lagmannsretten i 1998 bygget på at de hår som var av betydning ved bevisvurderingen, og som ble funnet i D hender, var fra henne, mens de østerrikske analysene viser at dette ikke er riktig.

(23) Utvalget bemerker at ingen analyser av hårfunn av interesse, som ble foretatt forut for lagmannsrettens avgjørelse, knytter funnene til A eller til andre personer, som det forelå materiale fra, bortsett fra til D. Det var omtvistet i hvilken utstrekning de hår som var blitt analysert, var D egne. Når det gjelder de østerrikske undersøkelsene synes det uklart i hvilken utstrekning de refererer seg til hår som tidligere er analysert eller ikke. Det samlede bilde fremstår for utvalget som uoversiktelig.

(24) Kjæremålsutvalget finner det vanskelig å ta stilling til betydningen av de nye håranalysene, som også synes å kunne reise problemstillinger av faglig karakter. Utvalget er kommet til at spørsmålet om det er grunnlag for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen med grunnlag i tvistemålsloven §412, bør vurderes på nytt av lagmannsretten ut fra det samlede materiale som nå foreligger. For ordens skyld gjør utvalget oppmerksom på at lagmannsretten dersom den finner det av betydning, ikke er avskåret fra å oppnevne sakkyndige uten at gjenopptakelsessaken henvises til hovedforhandling, jf. Rt-1999-1826.

(25) At lagmannsretten foretar en fornyet vurdering, tilsies også av EMDs dom av 11. februar 2003 (EMD-2003-56568), jf. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 7. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves når en internasjonal domstol har funnet at den norske avgjørelsen, eller den saksbehandling avgjørelsen bygger på, er i strid med en folkerettslig regel som binder Norge, og ny behandling må antas å burde føre til en annen avgjørelse, eventuelt at saksbehandlingsfeilen kan ha vært bestemmende for avgjørelsens innhold.

(26) Ved dommen av 11. februar 2003 ble det avgjort at rettergangen som lå til grunn for tilkjennelsen av 100.000 kroner i oppreisning til D foreldre, innebar en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Ifølge dommen, lest i sammenheng med EMDs dom avsagt samme dag i sak Ringvold mot Norge (EMD-2003-34964), er et erstatningskrav mot en person ikke noe «criminal charge» etter artikkel 6 nr. 2. I utgangspunktet er det således ikke noe i veien for at fornærmedes erstatningskrav fremmes i tilknytning til straffesaken og for at domstolen, etter å ha frifunnet tiltalte for straff, tar kravet til følge etter en erstatningsrettslig vurdering av de faktiske forhold som var grunnlag for tiltalen, jf. A-dommen avsnittene 41 og 42 og Ringvolddommen avsnittene 37 og 38. Annerledes vil det imidlertid kunne være hvis erstatningsavgjørelsen inneholder «a statement imputing the criminal liability of the respondent party», jf. A-dommen avsnitt 42 og Ringvolddommen avsnitt 38. Det må derfor undersøkes, fremhever domstolen

«... whether the domestic courts acted in such a way or used such language in their reasoning as to create a clear link between the criminal case and the ensuing compensation proceedings as to justify extending the scope of the application of Article 6 §2 to the latter.» jf. A-dommen avsnitt 43.

(27) I sin konkrete vurdering i A-dommen understreket EMD at lagmannsretten i erstatningsavgjørelsen hadde uttalt at retten

«... finds it clearly probable that [the applicant] has committed the offences against Ms T. with which he was charged ... .» (uthevet i dommen), jf. avsnitt 44.

(28) Ved denne språkbruk og ved at Høyesterett, som riktignok brukte forsiktigere språk - «albeit using more careful language» - opprettholdt lagmannsrettens avgjørelse, var det etter EMDs oppfatning kastet tvil over riktigheten av frifinnelsen i straffesaken, noe som var uforenlig med uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr. 2.

(29) I Ringvolddommen (EMD-2003-34964) der EMD kom til at det ikke forelå krenkelse av artikkel 6 nr. 2 fremgår det av dommen at førstvoterende i Høyesterett

«found that the evidence satisfied the standard of proof, establishing that sexual abuse had occurred and that, on the balance of probabilities, it was clear that the applicant was the abuser. ... However, [the first voting judge] emphasised that this decision was taken independently of the decision in the criminal case and that it did not undermine the aquittal.», jf. avsnitt 19.

(30) I følge EMD var det i erstatningsavgjørelsen, som ble truffet i separat dom, verken uttrykkelig eller i realiteten fastslått at

«all the conditions were fulfilled for holding the applicant criminally liable with respect to the charges of which he had been aquitted. ... The ensuing civil proceedings were not incompatible with, and did not 'set aside', that aquittal.», jf. avsnitt 38.

(31) EMD slår altså i disse avgjørelsene fast at de nasjonale domstolene, ved avgjørelsen av fornærmedes erstatningskrav, ikke må skape en klar forbindelse til straffesaken ved å uttrykke seg på en måte som kan reise tvil om riktigheten av frifinnelsen for straffekravet.

(32) Det er ikke gitt at karakteren av den feil EMD konstaterte, bør medføre en annen materiell avgjørelse av erstatningsspørsmålet, jf. tvistemålsloven §407 første ledd nr.7. Det følger heller ikke av EMK at konvensjonsbrudd uten videre medfører en plikt for domstolene til å tillate gjenopptakelse, jf. Ot.prp.nr.70 (2000-2001) punkt 5, der spørsmålet er nærmere drøftet. Brudd på EMK begått av nasjonale domstoler i saker mellom private parter, medfører således ikke en ubetinget rett for den krenkede part til å kreve gjenopptakelse. Under enhver omstendighet bør imidlertid den krenkede så langt som mulig stilles som om krenkelsen ikke var skjedd.

(33) Utvalget finner det naturlig at vurderingen av gjenopptakelsespørsmålet med grunnlag i EMDs dom foretas av lagmannsretten og skjer i sammenheng med vurderingen av andre påberopte gjenopptakelsesgrunner. Det tilføyes i denne forbindelse at den uttalelse EMD har trukket frem som konvensjonsstridig, har tilknytning til lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke var gjenstand for ankebehandling i Høyesterett. Også når det gjelder gjenopptakelse med grunnlag i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 7, vil spørsmålet for lagmannsretten i første omgang være om det er åpenbart at den påberopte gjenopptakelsesgrunn ikke kan føre frem, jf. tvistemålsloven §412.

(34) Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken må hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Utvalget finner at saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.

(35) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

2. Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.