LG-2001-1455
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-15 |
| Publisert: | LG-2001-01455 |
| Stikkord: | (Tengs-saken, Karmøysaken), Sivilprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av dom hvor [A] var dømt til å betale oppreisningserstatning til avdødes etterlatte.
Se også hovedsaken Rt-1999-1363. |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-2001-01455 A/02 - Høyesterett HR-2002-00735 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Arvid Sjødin, advokat Sigurd J Klomsæt) mot B og C (advokat Erik Lea, advokat John Chr Elden) |
| Forfatter: | Lagdommer Carl Petter Martinsen, Lagdommer Nina Cathrine Noss, Lagdommer Wiggo Storhaug Larssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §60, §62, §192, §193, §229, §233, Tvistemålsloven (1915) §172, §373, §176, §180, §407, §444, §445, §446, §408, §412, Straffeprosessloven (1981) §435, Rettshjelpsloven (1980) §17, §18, §25 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av dom hvor saksøker er tilpliktet å betale oppreisning til den fornærmedes etterlatte, jfr straffeprosessloven §435 jfr tvistemålsloven kap 27.
D ble funnet drept i nærheten av sitt hjem på Karmøy den 6 mai 1995. Etter en bredt anlagt etterforskning ble A 8 februar 1997 pågrepet og siktet for forbrytelse mot strl §192 første ledd første straffalt jfr annet ledd, og §233 første jfr annet ledd. Tiltale i saken ble utferdiget etter riksadvokatens ordre 1 oktober 1997. Det skal nevnes at det endelige tiltalevedtaket gjaldt påståtte forbrytelser mot strl §229 første straffalt, §193 første ledd første straffalt og §233 første ledd jfr annet ledd.
Ved Karmsund herredsretts kjennelse av 10 februar 1997 ble han varetektsfengslet, og han satt fengslet frem til lagmannsretten avsa dom i saken, tilsammen 495 dager.
Karmsund herredsrett avsa den 27 november 1997 dom i straffesaken. Dommen har slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av:
I tilfelle av: Straffeloven §229 1. straffalternativ
I tilfelle av: Straffeloven §193 første ledd 1. straffalternativ
I tilfelle av: Straffeloven §233 første og annet ledd.
Tidspunkt for forøvelse: 6. mai 1995.
Straffen settes til: Fengsel i 14 - fjorten - år.
Varetektsfradrag: 293 -tohundreognittitre- dager.
Straffeutmålingsbestemmelser som kommer til anvendelse:
Straffeloven §60 og §62.
A betaler oppreisning med kr 100.000,- -etthundretusen- til B og C.
Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Herredsrettens dom ble anket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom i ankesaken 18 juni 1998 med slik domsslutning (LG-1998-260):
«1. A, født xx.xx.1977, frifinnes.
2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.»
A anket lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, til Høyesterett. Hans anke var begrunnet med at det heftet feil ved lagmannsretten bevisbedømmelse, saksbehandling og rettsanvendelse. Ved kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 1 februar 1999 ble anken over bevisbedømmelsen nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 2. Den del av anken som gjaldt lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse ble henvist til ankebehandling.
Den 24 september 1999 avsa Høyesterett dom i saken. Dommen har slik slutning:
«1. Lagmannsrettens dom - domslutningens punkt 2 - stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.»
Høyesteretts dom, som er inntatt i Rt-1999-1363 flg, er avsagt under dissens.
Etter den delvis frifinnede dom i lagmannsretten fremmet A krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, §445, §446. Etter muntlige forhandlinger avsa Gulating lagmannsrett den 30 april 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning til A med: 400.000,- - firehundretusen - kroner for økonomisk skade, og 75.000,- - syttifemtusen - kroner i oppreisning.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler oppreisningserstatning til E, F, G, H og I, under ett, med 50.000,- -femtitusen- kroner.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
4. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»
Lagmannsrettens kjennelse er ikke rettskraftig. Staten v/ påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Etter det opplyste er saken berammet for Høyesterett til foretagelse i september inneværende år.
Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, vises til Karmsund herredsretts dom i straffesaken, samt Gulating lagmannsretts kjennelse av 30 april 2001 (LG-1998-1735), særlig s. 2 - 7. Det skal i tilknytning til det som der fremkommer tilføyes at riksadvokaten primo februar 2002 har besluttet ny etterforskning i saken. De nye etterforskningsskritt gjelder allerede sikrede tekniske bevis i straffesaken. Undersøkelsene skal etter det opplyste bl a gjennomføres i utlandet. Det er usikkert når resultatet av undersøkelsene vil foreligge.
Saksøker har under saksforberedelsen for lagmannsretten fått anledning til å korrigere punkt 1 i sin nedlagte påstand slik denne fremkommer nedenfor. De saksøkte har uttalt seg til endringen.
Saksøker - A - har sammenfatningsvis anført:
Saken har fra først stund ikke vært tilstrekkelig etterforsket.
Gjennom alle rettssakene har politiet hardnakket hevdet at alle personer som var mistenkt var sjekket ut av saken. Det er ikke riktig. Politiinspektør Gro Rosshaug ble den 28 januar 1999 avhørt av SEFO. I avhøret fremkommer bl a:
«Mistenkte ble spurt om hun hadde kontakt med Finsal eller Elle etter vitneavhør 29. og 30. 01 1997. Hun opplyser at hun fikk en gjennomgang av hva som hadde skjedd i avhørssituasjon og hva som hadde kommet frem.
På spørsmål opplyser mistenkte at hun ikke tror at noen i etterforskningsteamet var av den oppfatning at de mente at A burde avhøres som mistenkt i slutten av januar.
På spørsmål om hvor mange som var «interessante» for politiet etter at «bunken var snudd», opplyser hun at det anslagsvis var 10-15 personer. Det var i hvert fall mer enn 10. På det tidspunkt A var pågrepet, var ikke alle de øvrige sjekket ut. Mistenkte kan imidlertid ikke si hvor mange som gjenstod.»
Det som fremkommer i avhøret er den første erkjennelse av at ikke samtlige mulige mistenkte var sjekket ut av saken. Opplysningen underbygges for øvrig av det som fremkommer av de undersøkelser privatetterforskerne Harald Olsen og Leif A Lier har gjennomført. Personer som det knytter seg spesiell interesse til, og som ikke er sjekket ut av saken, er J, K, L og M. Samtlige av disse er personer som kan komme i en situasjon hvor de kan ha forvoldt D død. Det er ikke foretatt etterforskning i forhold til disse personer i en slik grad at de kan utelukkes som gjerningsmenn.
Politiet ble videre tipset om M ved flere anledninger. Han førte en grønn - - - kl 2330 til 0130 den natten D ble drept. M er kun avhørt om et forhold som fant sted etter drapet. Dette er mangelfullt, og i tillegg er der innsamlet en rekke tips i samme anledning som først ble gjort kjent for forsvarerne i saken etter at saken var endelig avgjort.
På bakgrunn av det referat som Leif A Lier har skrevet er det ikke gjennomført etterforskningsskritt mot en person som skal ha opptrådt voldelig i beruset tilstand i timene rundt drapshandlingen. Vedkommende skal ha befunnet seg noen få kilometer fra åstedet, og skal ha disponert en bil som kan være forenlig med den bil som en jente skal ha satt seg inn i i Torfæus omkring det aktuelle tidspunkt. Vedkommende skal ha en bakgrunn som rusmisbruker, og skal ha vært kjent for å utøve vold i pressede situasjoner.
M døde i fjor. Det er imidlertid sikret biologisk materiale fra vedkommende som er klar for analyse ved Scotland Yard sine labaratorier i London.
Det anføres videre at Gulating lagmannsretts kjennelse av 30 mai 2001 (skal vel være 30 april, red.anm) (LG-1998-1735) er å anse som en ny kjensgjerning i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 forstand. Det innebærer også en ny kjensgjerning at påtalemyndigheten har besluttet ny etterforskning i saken. Dette viser at politi og påtalemyndighet har har endret oppfatning av saken siden den ble pådømt i 1998. Hvis påtalemyndigheten hadde vurdert saken slik at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at A var rett gjerningsmann, ville ikke en slik gjenåpning av etterforskningen funnet sted.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Begjæring om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling og saken gjenopptas.
2. A frifinnes for betaling av oppreisning til B og C.
3. B og C tilpliktes å erstatte sakens omkostninger med kr 340.000,- med tillegg av 24 % merverdiavgift, til sammen kr 421.600,- til advokat Arvid Sjødin og kr 270.000,-, med tillegg av 24 % merverdiavgift, til sammen kr 334.800,- til advokat Sigurd J. Klomsæt, innen 14 dager fra rettens avgjørelse foreligger med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Saksøkte - B og C - har sammenfatningsvis anført:
Begjæringen om gjenopptakelse kan ikke føre frem.
Rettsreglene for gjenopptakelse i tvistemål er strenge, jfr Schei: Tvistemålsloven bind II s 1088. Det er krevet gjenopptakelse i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Et «bevis» i denne henseende er det resultat som foreligger når begjæringen fremsettes. En påstand om at det senere vil foreligge et nytt bevis, for eksempel som følge av en DNA-prøve, er ikke noe nytt bevis i tvistemålslovens forstand, jfr Rt-1998-219. Heller ikke vil vitners vurderinger eller oppfatninger på de ulike stadier av etterforskningen representere noe nytt bevis, jfr Rt-1967-127. Begjæringen skal følgelig avgjøres på bakgrunn av det som konkret påberopes av saksøker i begjæringen.
Det oppstilles kvalifiserte krav for at gjenopptakelse skal kunne skje. Når det gjelder forståelsen av begrepet «åpenbart» i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, vises til avgjørelse inntatt i Rt-1939-801 flg.
Det anføres at intet av det som fremkommer i begjæringen på s 8 - 35 gir grunnlag for gjenopptakelse. Det som fremkommer her påvirkes ikke av de kjensgjerninger eller bevis som danner grunnlag for begjæringen, jfr Schei bind II s 1099 med ytterligere henvisninger til rettspraksis.
Det sentrale spørsmål i saken er hvorvidt det som fremheves i begjæringen på s 35 - 40 er nye «kjensgjerninger» eller nye «bevis» som gjør det åpenbart at lagmannsrettens dom hva angår det pådømte oppreisningskrav feil, og som ville vært avsagt med et annet resultat dersom man på det tidspunkt var kjent med de nye omstendigheter, jfr Rt-1988-1290.
Rettsteorien gir ingen anvisning på hva som ligger i vilkåret «måtte medføre en annen avgjørelse» i en sak der det ved behandlingen i retten er gitt en særlige rettssikkerhetsgaranti til skadevolder ved å stille strengere beviskrav enn det som ellers er tilfelle i tvistemål, jfr Rt-1996-864. Det nærmeste en kommer er gjenopptakelse av saker om militærnekting. Disse saker har et beviskrav som tilsvarer det strafferettslige. På tross av dette gjelder de samme meget strenge krav for at saken kan gjenopptas.
I nærværende sak anføres at det for gjenopptakelse må fremstå som åpenbart at saksøker ikke er skadevolder. Under enhver omstendighet anføres at det ikke er tilbudt bevis fra saksøkers side som er egnet til å rokke ved konklusjonen om «klar sannsynlighetsovervekt» på en slik måte at dette er åpenbart. Ved rettens vurdering skal der foretas en samlet vurdering hvor de enkelte bevis som tilbys ikke kan ses isolert. Det er uten betydning for rettens vurdering av gjenopptakelsesbegjæringen om påtalemyndigheten i forbindelse med straffesaken har forsømt sin oppgave til å opplyse saken. Knyttet til behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen har sakens parter et felles ansvar for sakens rette opplysning, og retten skal bygge på denne fremstilling. Saksøker begjærte ikke utsettelse da oppreisningskravet ble pådømt av lagmannsretten i 1998, og heller ikke ble det tilbudt ytterligere bevisførsel.
Gulating lagmannsretts kjennelse av 30 april 2001 utgjør ikke noe nytt bevis i saken. Kjennelsen er kun en ny vurdering av de bevismidler som lå tilgjengelig for lagmannsretten da den fellende dom ble avsagt, eventuelt i kombinasjon med det som var kommet til senere. Lagmannsrettens kjennelse ble prosedert på bakgrunn av sakens dokumenter. Derimot bygger herredsrettens og lagmannsrettens vurdering av det fremsatte oppreisningskrav på en omfattende og umiddelbar bevisførsel, hvor ingen av disse instanser var i tvil om resultatet. Saksøkers anførsel om at hans tilståelse henimot var det eneste bevismiddel i saken, fremstår i en slik sammenheng som underlig.
Det er det som kan påberopes som nytt bevis i saken som kan danne grunnlag for en eventuell gjenopptakelse. Rapportene fra privatetterforskerne Harald Olsen og Leif A Lier er ikke nytt bevis i denne sammenheng. Deres rapporter forelå i tid forut for 30 april 2001, jfr 3-måneders fristen i tvistemålsloven §408. Subsidiært anføres at rapportene ikke inneholder nye bevis/kjensgjerninger.
Når det gjelder saksøkers nedlagte påstand om at de saksøkte skal betale sakens omkostninger for lagmannsretten, anføres at det er hans eget forhold som ligger til grunn for de kostnader han er påført. Kostnadene er for øvrig for en stor del dekket gjennom det beløp han er tilkjent ved lagmannsrettens kjennelse av 30 april 2001. En annen del av hans kostnader er dekket under fri sakførsel i tidligere sak for Høyesterett. Det fremsatte krav på kr 673.000,- er uansett å anse som udokumentert.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Begjæring om gjenopptagelse forkastes.
2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner at begjæringen blir å forkaste, i det lagmannsretten anser det åpenbart at de påberopte kjensgjerninger eller bevis ikke kan begrunne gjenopptakelse, jfr tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum.
Før lagmannsretten nærmere begrunner sitt resultat, finnes grunn til å si noe nærmere om de rettslige utgangspunkter for lagmannsrettens vurdering.
Begjæringen gjelder det oppreisningsbeløp som D foreldre ble tilkjent av herredsretten, og som senere ble stadfestet ved lagmannsrettens dom av forannevnte dato. Det følger da av straffeprosessloven §435 annet punktum at gjenopptakelsesbegjæringen skal behandles etter de regler som gjelder for tvistemål, jfr tvistemålsloven kap 27.
Det er bestemmelsen i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 jfr §412 som danner grunnlag for begjæringen.
Det sentrale vurderingstema for lagmannsretten er hvorvidt det på tidspunktet for fremsettelsen av begjæringen er opplyst å foreligge en ny kjensgjerning eller fremskaffet et nytt bevis, som enten alene eller sammen med det som tidligere er anført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse enn det som ble resultatet ved den angrepne dom. Eller som fremhevet i avgjørelse inntatt i Rt-1998-219 (særlig s 224): Er det på dette stadiet av saken åpenbart at det eller de bevis som er påberopt -når beviset faktisk føres- ikke kan føre til at saken gjenopptas. Er det tilfelle skal begjæringen forkastes. Alternativene er å henvise begjæringen til hovedforhandling, eventuelt foreløpig beslutte bevisopptak, jfr tvistemålsloven §412 første jfr annet ledd.
Kjensgjerninger og bevis dreier seg om faktisk forhold av avgjørende betydning for det forhold som er endelig avgjort ved den dom som er begjært gjenopptatt, jfr avgjørelse inntatt i Rt-1983-1242. Bevisbegrepet i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 er antatt å ha samme innhold som i §412 første ledd annet punktum, jfr Rt-1998-219 (særlig s 225). Også begrepet «aapenbart» er etter rettspraksis antatt å ha samme betydning i de to bestemmelser.
Det er riktigheten av den angrepne dom som skal prøves. Som den sentrale hovedregel fordres at kjensgjerningene og bevisene forelå på et tidspunkt da disse kunne vært hensyntatt ved domsavsigelsen, forutsatt at sakens parter hadde vært klar over forholdet eller forholdene. Om denne grensedragning vises til Tore Schei: Tvistemålsloven m/ kommentarer bind II s 406-407.
Det stilles kvalifiserte krav til de påberopte kjensgjerninger og bevis for at gjenopptakelse skal bli resultatet. Det er således ikke nok at domsresultatet kunne blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet. Det er et vilkår at resultatet ville ha blitt et annet om den nye opplysning hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere, jfr Rt-1939-801. Ut fra lovgrunnen for bestemmelsen må det i tillegg kreves at endringen av domsresultatet må ha en viss betydning. En bagatellmessig nedsettelse av et tilkjent beløp, gir ikke grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.
Det er en forutsetning at det skal skje en sammensatt vurdering. Den eller de nye opplysning(er) skal i særlig grad ses i sammenheng med de deler av sakens øvrige bevisligheter som påvirkes av den nye omstendighet. Forhold som ikke påvirkes av det nye bevis, skal således ikke underkastes noen prøving i realiteten ved vurderingen, jfr også her Schei: Tvistemålsloven m/ kommentarer bind II s 1099 og Skoghøy: Tvistemål s 963 (c).
Dersom saksøker har gjort gjeldende den opplysning som danner grunnlag for gjenopptakelse tidligere, f eks under hovedsaken eller senere gjennom bruk av anke, kan den samme opplysning ikke senere brukes som grunnlag for gjenopptakelse. Det samme gjelder hvis saksøker og hans prosessfullmektig har forsømt seg, og således har unnlatt å føre beviset.
Når det gjelder det foreliggende saksforhold er det lagmannsrettens syn at saksøker ved sin begjæring, verken enkeltvis eller samlet vurdert, har vist til slike kjensgjerninger eller bevis som kan gi grunnlag for gjenopptakelse.
Det som anføres til støtte for begjæringen oppfattes på alle sentrale punkter å være en gjentakelse av tidligere anførsler fremsatt i forbindelse med herredsrettens og lagmannsrettens behandling av saken. Det som anføres bærer preg av å være kritikk av det arbeid politi og påtalemyndighet har utført på sakens forskjellige stadier, herunder kritikk av saksbehandlingen for domstolene, særlig lagmannsretten. Lagmannsretten finner det klart at denne kritikk ikke gir grunnlag for gjenopptakelse.
Saksøker har i vesentlig grad bygget sin begjæring om gjenopptakelse på det forhold at alternative gjerningsmenn ikke i tilstrekkelig grad er sjekket ut av saken. Det er i den sammenheng vist til de rapporter som privatetterforskerne Harald Olsen og Leif A Lier hver for seg har utarbeidet. Harald Olsens rapport er datert 10 august 2000, mens de rapporter som Leif A Lier har nedtegnet, og som er vedlagt gjenopptakelsesbegjæringen, er oversendt advokat Klomsæt 8 september s å.
Lagmannsretten bygger på at de opplysninger som rapportene inneholder var kjent for saksøker fra de samme tidspunkter, eller umiddelbart deretter, hvorfor fristreglene i tvistemålsloven §408 første ledd som et utgangspunkt er oversittet.
Uansett dette, skal lagmannsretten likevel bemerke at de opplysninger om mulige andre gjerningsmenn som rapportene beskriver ikke kan anses som noe nytt bevis i saken som gir grunnlag for gjennopptakelse. Saksøkers påstand om at en eller flere av de omtalte personer kan være rett gjerningsmann synes ikke bygget på annet enn antagelser eller spekulasjoner. Ved lagmannsrettens avgjørelse av om begjæringen om gjenopptakelse skal tillates henvist til hovedforhandling, må det legges til grunn at de aktuelle navn inngikk som del av den samlede bevisbedømmelse som i alle fall lagmannsretten i sin tid foretok da den fant at de strengere beviskrav for å tilkjenne oppreisning var oppfylt. Det vises for så vidt til Harald Olsens rapport s 17 flg, hvor det bl a fremgår at de aktuelle navn kom frem så tidlig som under ankeforhandlingen for lagmannsretten i juni 1998.
Det representerer heller ingen ny omstendighet som kan gi grunnlag for gjenopptakelse, at lagmannsretten ved kjennelse 30 april 2001 fant grunnlag for å tilkjenne saksøker erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jfr straffeprosessloven §445 og §446. Lagmannsretten har ved vurderingen av om erstatning m v skulle tilkjennes, vurdert det samme bevismaterialet som den samme domstol med andre dommere vurderte i 1998, men med utgangspunkt i et annet regelsett. En konklusjon om at vilkårene for å gi erstatning for uberettiget forfølgning foreligger, gir ikke i seg selv grunnlag for å slutte at lagmannsrettens tilkjennelse av oppreisning til fornærmedes etterlatte, er åpenbart uriktg.
Etter lagmannsrettens syn innebærer det heller ikke noen omstendighet som kan medføre gjenopptakelse at riksadvokaten har besluttet ny etterforskning knyttet til allerede sikrede tekniske spor i saken. Lagmannsretten forstår det slik at det som skal foretas av nye etterforskningsskritt er et forsøk på å DNA-type hårfunn gjort på åstedet og/eller slike funn gjort på avdøde D. Undersøkelsene relaterer seg til allerede sikrede biologiske spor. Funnene ble undersøkt i forbindelse med etterforskningen, men skal nå undersøkes påny bl a ved hjelp av andre metoder.
Det er lagmannsrettens syn at slike ikke-gjennomførte tester ikke utgjør bevis i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 forstand, jfr Schei: Tvistemålsloven bind II s 1112 flg med henvisninger til rettspraksis. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger noen slik unntakssituasjon hvor lagmannsretten på forhånd, og før resultatet av de nye undersøkelser foreligger, kan konkludere med at disse åpenbart vil føre til et annet domsresultat.
Etter dette blir begjæringen å forkaste.
De saksøkte har nedlagt påstand om at saksøker skal tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige, jfr rettshjelploven §25 første ledd. De saksøkte er selv innvilget fri sakførsel i medhold av rettshjelploven §18 første ledd nr 2, jfr lagmannsrettens beslutning av 8 oktober 2001. Ved vedtak datert 15 februar 2002 har Fylkesmannen i Rogaland avslått saksøkers søknad om fri sakførsel, jfr rettshjelploven §17 annet ledd.
Saksomkostningsspørsmålet skal løses med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 første ledd. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til må saksøker anses for å ha tapt saken fullstendig. Saken har ikke reist tvilsomme spørsmål av noen art, og noen grunn til å gjøre unntak fra lovens hovedregel er det ikke slik dette saksforholdet ligger an. Heller ikke kommer noen av de øvrige unntaksalternativene i §172 annet ledd til anvendelse. For øvrig anser lagmannsretten det nødvendig at saksøker tilpliktes å erstatte det offentliges utgifter til den frie rettshjelp.
Advokatene Elden og Lea har inngitt felles omkostningsoppgave som beløper seg til kr 48 304,-. Beregnet salær utgjør kr 38 955,-, mens det resterende er beregnet merverdiavgift. Innsigelser til oppgaven er ikke innkommet retten, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn for sin avgjørelse, idet den anses for å gjenspeile nødvendig arbeid med saken, jfr tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Begjæring om gjenopptakelse forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til B og C v/ det offentlige kr 48.304,- - kronerførtiåttetusentrehundreogfire - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.