LG-1998-1735

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-04-30
Publisert:	LG-1998-1735
Stikkord:	(Tengs-saken, Karmøysaken), Straffeprosess, Uberettiget forfølgning, Erstatning og oppreisning, Uskyldspresumsjonen
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for uberettiget forfølgning etter frifinnende dom i lagmannsretten. Ved frifinnelsen hadde [A] sittet 495 dager varetektsfengslet. Spørsmålet var om erstatningsvilkårene for lidt tap, utgifter og oppreisning fra til stede for den frifunnede [A], hans foreldre [B] og [C], samt hans søsken [D], [E] og [F], jf. Straffeprosessloven (1981) §§ 444, 445, 446 og 448. Lagmannsretten kom til at [A] skulle tilkjennes erstatning med kr 400.000 for økonomisk skade og kr 75.000 i oppreisning. I tillegg ble foreldre og søsken, under ett, tilkjent oppreisningserstatning med kr 50.000. Se dom i hovedsaken her Rt-1999-1363.
Saksgang:	Karmsund herredsrett saknr 1997-00539 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1735 - Høyesterett HR-2001-00778
Parter:	1. [A-mann] (advokat Sigurd J. Klomsæt, advokat Arvid Sjødin), 2. B, 3. C, 4. D, 5. E, 6. F (advokat Arvid Sjødin) mot Den norske stat v/Justisdepartementet (statsadvokatene i Rogaland v/kst. statsadvokat Arild Dommersnes)
Forfatter:	Lagdommer Lillebø, Lagdommer Staff, Ekstraordinær lagdommer Grimstad
Lovhenvisninger:	straffeprosessloven (1981) §4, §230, §438, §444, §445, §446, §448, §449, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven kap. 31 i anledning strafforfølgelse.

Ved Gulating lagmannsretts dom av 18.06.1998 ble av A, f. xx.xx.1977, frifunnet for tiltale bl.a etter straffeloven §233 for å ha forvoldt Gs død, etter at juryen dagen før hadde svart nei på de spørsmål den var stillet. A satte deretter fram krav om erstatning etter straffeprosessloven §444, §445, §446 og samtidig krevde hans foreldre, B og C og hans søsken D, E og F erstatning etter straffeprosessloven §448.

Det ble holdt muntlig forhandling over 12 dager om kravene, jf. straffeprosessloven §449, tredje ledd. At det trakk ut med å få behandlet saken, skyldes bl.a vansker med tidspunkt som passet både for retten og prosessfullmektigene. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 28.01.2000 ble dommerne som deltok i straffesaken funnet å være inhabile i behandlingen av erstatningssaken. Det er derfor forskjellige dommere i de to sakene, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje pkt.

For ordens skyld nevnes at når det i det følgende stedvis brukes uttrykk som siktede og forsvarer, er det fordi de uttrykkene er brukt i straffeprosessloven §31, selv om det kan være litt misvisende i det mer sivilprosessuelle aspekt nå.

Om sakens generelle bakgrunn vises til side 4-10 i Karmsund herredsretts dom i straffesaken. Partenes fremstilling av den del av bakgrunnen, er i hovedsak sammenfallende med beskrivelsen der, men slik at det er noen nyanser, bl.a om enkelte klokkeslett. Det kom til noen nye opplysninger både i tiden mellom herredsrettens og lagmannsrettens dommer, og etter lagmannsrettsdommen. Spesielt nevnes at det nå er noen supplerende sakkyndiguttalelser og ytterligere klarlegging av deler av etterforskningen ved at retten har tilgang til dokumentene fra etterforskning foretatt av SEFO Agder. Den etterforskningen skjedde i tid etter lagmannsrettens dom i straffesaken. Av hensyn til premissene nedenfor finnes det praktisk å komme relativt grundig inn på noen sider av saken.

G, f. xx.xx.1978, ble lørdag 06.05.1995 ca kl. 09.00 funnet drept på et jorde nær - - -vei, ca 3 km. nordvest for X på Karmøy, ikke langt fra hjemmet. Det ble senere konkludert med at dødsårsak trolig var knusningsskader i hodet, men at kvelning også kunne ha hatt betydning. Det var et ca 40 m. langt slepespor med blodavsetning fra veien til stedet hun lå.

G hadde fredag kveld vært på møte i et forsamlingslokale på Y. Hun satt på med bekjente i bil derfra til X sentrum, hvor de ankom like før midnatt. Hun var sett i X sentrum noen minutter etter midnatt, men etter det er det ingen opplysning om iaktagelser av henne - bortsett fra As senere forklaring - før hun ble funnet. En politipatrulje som kjørte - - -vei like før kl. 04.00 lørdag morgen, så blodspor i veibanen ved stedet G ble funnet. De knyttet det til mulig ulovlig jakt, som det hadde vært en del av i strøket, men de fulgte ikke sporet ut i terrenget fordi batteriene i lommelykten de hadde med, var for svake til at det ga brukbart lys.

Etterforskningen ble lagt opp i flere retninger. Det ble søkt klarlagt om personer som hadde befunnet seg i X sentrum fredag kveld hadde opplysninger av interesse. Det skjedde dels gjennom politiavhør, også av A, og dels ved at standardiserte spørreskjema ble delt ut til et stort antall personer. Denne kartleggingen var tidkrevende siden det viste seg å være godt over 1000 personer, i stor grad ungdom, som hadde vært innom sentrum i løpet av kvelden.

Politiet viet spesiell interesse til det s.k. hårsporet og bilsporet. Hårsporet hadde tilknytning til hår som ble funnet i ene hånden til G. Dersom det ikke var hennes hår, var det nærliggende å anta at det kunne stamme fra gjerningspersonen. Håret stammet ikke fra A. De første analysene konkluderte med at det ikke var Gs hår, men Rettsmedisinsk Institutt endret i 1996 konklusjon til at det mest sannsynlig var hennes eget. Bilsporet hadde sammenheng med antagelser om at G kunne ha forlatt X i bil, og i tilfelle mest sannsynlig sammen med gjerningsmannen. Ved dette alternativet kunne drapet i tilfelle ha skjedd et annet sted, og liket senere transportert til funnstedet.

Etterforskningen førte ikke til noe gjennombrudd og i 1996 «snudde man bunken» for å vurdere om det var spor etterforskerne hadde oversett, eller eventuelt kunne vurdere under andre vinkler. Den endrede konklusjonen på hårprøven hadde også betydning. Denne fornyede gjennomgangen førte til at politiet fattet større interesse for A. Han var fetter av G - hans far er bror til hennes mor - og bodde ikke så langt fra henne. Han hadde vært i X sentrum denne fredagskvelden, men var etter de tidligere opplysningene kommet hjem før det antatte drapstidspunktet. Han ble innkalt til nye politiavhør i slutten av januar 1997, og bl.a fordi man mente at forklaringen hans da avvek på vesentlige punkt fra det han hadde fortalt i 1995, ble det besluttet å pågripe ham. Han avtjente førstegangstjeneste i Stavanger og ble lørdag 08.02.1997 innkalt til politikammeret der til noe som han i følge opplysningene hadde grunn til å tro var et nytt kortvarig vitneavhør. Da han møtte frem litt før kl. 19.00, ble han underrettet om at han var siktet, og pågrepet. Den formelle siktelse av 09.02.1997 var i to punkt. I post I, etter straffeloven §192, første ledd, andre straffalternativ og andre ledd, var gjerningsbeskrivelsen:

«Natt til lørdag 6.05.95 etter midnatt i - - -svei på Karmøy påførte han G, f. xx.xx.1978 kvelertak/trykk mot halsen og/eller påførte henne slag mot hodet med slag og/eller ved stump vold ved stein og/eller annen gjenstand, slik at hun som følge av handlingen ble påført betydelig skade og/eller omkom. Han første deretter penis og/eller en finger og/eller annet inn i vagina på henne.»

Siktelsens post II var etter straffeloven §233, første og andre ledd med slik gjerningsbeskrivelse:

«Natt til lørdag 06.05.95 etter midnatt i - - -svei på Karmøy med overlegg å ha tildelt G, f. xx.xx.1978 slag og/eller støt ved stumpe gjenstander flere ganger bl.a mot hodet med en 23 kg. stor stein, slik at det oppstod betydelige hjerneskader og blødninger som medførte døden, og/eller forøvet drapet, for å skjule eller unndra seg straffen for handlinger han tidligere hadde påført hennes på legeme og /eller for det forhold som beskrevet under post I.»

A ble varetektsfengslet av Karmsund forhørsrett 10.02.1997 og satt sammenhengende i varetekt frem til frifinnelsen i lagmannsretten, tilsammen 495 dager.

A benektet befatning med drapet på G i politiforklaringer både forut for og like etter pågripelsen. I politiforklaringer nedtegnet 25.02.1997 og i flere avhør i mars 1997 ga han imidlertid forklaringer som må kunne betegnes som «uforbeholden tilståelse». Han forklarte det samme til de to rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige noe senere. I politiforklaring nedtegnet mandag 11.08.1997 «trakk» A tilståelsen. Han endret ikke forklaring i den forstand at han da hadde en annen forklaring på hva som hadde skjedd. Endringen besto i at han ikke hadde noen erindring om de handlingene han hadde tilstått, og heller ikke hadde hatt det da han tilsto. Denne endrede oppfatning hadde utviklet seg over tid, og det var mer formaliseringen som skjedde 11 08 1997. Retten kommer tilbake til dette.

Siktelsen ble stående frem til det ble tatt ut tiltale 01.10.1997. Siden tiltalen var noe endret i forhold til siktelsen, nevnes at tiltalens pkt. I etter straffeloven §229, første straffalternativ hadde slik gjerningsbeskrivelse:

«Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i - - -svei på Karmøy la han en arm rundt halsen til G og klemte til slik at hun falt i bakken. Hun mistet bevisstheten av armgrepet og/eller fallet i bakken.»

Tiltalens post II etter straffeloven §193, første ledd, første strl.alt. hadde slik gjerningsbeskrivelse:

«Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i - - -svei på Karmøy, kort tid etter den i post I beskrevne handling, og mens G var bevisstløs, førte han en finger en eller flere ganger inn i hennes vagina for deretter å føre/ presse penis inn i/mot hennes skjedeåpning.»

Tiltalens post III var slik:

«Straffeloven §233 første og annet ledd
for å skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan å ha forvoldt en annens død og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i/ved - - -svei på Karmøy for å skjule den i post II beskrevne utuktig omgang og/eller unndra seg straff for denne forbrytelse, dunket han hodet til G gjentatte ganger mot bakken og slo henne flere ganger i ansiktet/hodet med en 23 kg. tung stein. Hun fikk et stort antall knusningsskader i ansiktet og hodet med bl.a skallebrudd og utbredte knusningsskader i hjernen. G døde av hodeskadene.»

I tiltalen var det også tatt forbehold om erstatningspåstand; i praksis til G foreldre.

Saken ble fremmet for Karmsund herredsrett som 27.11.1997 avsa dom med slik domsslutning:

«A, f. xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av:

1 tilfelle av: Straffeloven §229 første straffalternativ
1 tilfelle av: Straffeloven §193 første ledd første straffalternativ
1 tilfelle av: Straffeloven §233 første og andre ledd

Tidspunkt for forøvelse: 6 mai 1995

Straffen settes til: Fengsel i 14 -fjorten- år.

Varetektsfradrag: 293 -tohundreognittitre- dager.

Straffeutmålingsbestemmelser som kommer til anvendelse: Straffeloven §60 og §62.

A betaler oppreisning med kr 100.000,- -etthundretusen- til H og I. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

A anket dommen grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og etter at juryen hadde svart nei på de spørsmål den var stillet, avsa Gulating lagmannsrett 18.06.1998 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1977, frifinnes.

2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.»

A anket oppreisningskravet grunnet i flere forhold. Bare anken grunnet i saksbehandling og rettsanvendelse ble henvist til behandling, hvoretter Høyesterett 24.09.1999 (Rt-1999-1363) avsa dom med slik domsslutning:

«1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 2- stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.»

I rettsmøtet nå ble det opplyst at erstatningen A er dømt til å betale til Gs foreldre, er utbetalt av Staten gjennom ordningen med voldsoffererstatning. Staten har da formentlig trådt inn i kravet mot A i stedet.

A, familien og forsvarerne var misfornøyd med at politiet ikke ville gjenoppta etterforskningen etter at lagmannsrettens frifinnende dom forelå. Spesielt i regi av forsvarerne er det i ettertid foretatt flere skritt for å skaffe ytterligere avklaring om realiteten i saken, men også om saksbehandlingen på etterforskningsstadiet. Forsvarerne engasjerte to privatetterforskere til klarlegging av diverse forhold, innhentet uttalelser fra fagkyndige i England m.v. Advokat Sjødin ba SEFO etterforske angitte sider ved etterforskningen. SEFOs rapport er fremlagt. Forsvarerne sendte begjæring til Riksadvokaten om ytterligere etterforskning, noe som har resultert i at en politiadvokat skal gå gjennom dokumentene i sakskomplekset for å vurdere om det måtte være grunn for politiet til å gjøre noe mer i saken. Forsvarerne mente erstatningssaken burde utsettes inntil det blir avklart om det blir supplerende etterforskning, men retten fant at saken ikke burde utsettes. Dette både fordi det var uklart hva som måtte komme ut av gjennomgangen, og at det i tilfelle kunne føre til betydelig ytterligere utsettelse av behandlingen av forhold som allerede ligger ca 6 år tilbake i tid.

A satt som nevnt i varetekt i ca 1 år og 4 måneder. I varetektsperioden avla han eksamen i forberedende filosofi og historie grunnfag; det siste visstnok etter påtrykk fra fengselsbetjeningen. Han studerer nå i utlandet med en fagkrets som vil føre frem til eksamen tilsvarende norsk siviløkonom.

I det følgende refereres partsanførslene. Dette blir skjematisk, og retten kommer nærmere inn på de anførte forhold i premissene nedenfor.

A anfører at vilkårene for erstatning er til stede; prinsipalt etter straffeprosessloven §444 subsidiært etter §445 og at vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 er til stede i begge tilfeller.

Utfra den detaljerte gjennomgangen av bevisene i saken, må det konkluderes med at han ikke har begått handlingene. Det må også tas hensyn til at politiet ikke ville foreta mer etterforskning etter frifinnelsen, og at han selv har måttet foreta etterforskningsskritt som har underbygget hans framstilling. Han har ikke mulighet til å føre flere bevis. Statens framstilling av bevisene i saken kan ikke legges til grunn allerede fordi det ville føre til konklusjon som strider mot uskyldspresumsjonen i EMK. Det er ikke grunnlag for bortfall eller reduksjon av erstatningen etter andre og tredje ledd i straffeprosessloven §444.

Subsidiært er det grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. Det er særlig omfang og konsekvenser av skaden som har blitt uforholdsmessig. Det er en massiv krenkelse, og det må også tas hensyn til at uklarheten har oppstått fordi etterforskningen ble avsluttet før den burde. Politiet har heller ikke gjort noe etter frifinnelsen. Han har lagt ut store beløp på privatetterforskere osv. for å foreta etterforskningsskritt som politiet burde ha gjort. Han har ikke klart å renvaske seg, og er så stigmatisert at han har funnet det vanskelig å studere i Norge, og vil heller ikke kunne bosette seg i Karmøy-området på grunn av det.

Dette fører til at det i tilfelle er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. Vilkårene etter straffeprosessloven §446 er også til stede. Det er redegjort for beregningen av påstandsbeløpene.

C m.fl. viser til at familien har blitt påført store belastninger som følge av saken. A har blitt framstilt som pervers, sadistisk etc. og det har vært stor belastning i form av rykter. Familien har hatt jevnlig behov for advokatbistand i ettertid, eksempelvis etter pågang fra journalister i forbindelse med rykte om at A var død i utlandet, og til arbeidet med å få etterforskningen tatt opp igjen, siden saken ikke var tilstrekkelig etterforsket. Det var stor belastning for As søsken, eksempelvis ved at politiet ikke kunne vente såpass med husransakelse at de andre kom seg ut av huset, at mange var forutinntatte, og at de som følge av saken har møtt stengt dør hos den øvrige familie.

Forsvarerne har på vegne av sine klienter lagt ned slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A erstatning for lidt tap med beløp etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500.000,-.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A og B og C erstatning for utgifter etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 800.000,-

3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.500.000,-

4. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale til B og C, D, E og F oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.000.000,-.

5. I alle tilfeller:

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A sakens omkostninger.»

Staten anfører at det ikke er grunnlag for erstatning etter noen av de anførte lovbestemmelsene.

Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at A ikke begikk handlingen. Retten kan legge til grunn at det er mest sannsynlig, om enn ikke utover rimelig tvil, at tilståelsen var ekte. Der er ikke spesielle forhold som svekker den, og den støttes også av en rekke nærmere anførte andre bevis. Subsidiært må erstatningen reduseres eller falle bort fordi straffesaken i realiteten var foranlediget av at han feilaktig fortalte så mange detaljer om tid og sted.

Det er ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. Konsekvensene er ikke andre enn de vanlige i så alvorlige saker. Det er heller ikke kvalifiserte rimelighetsgrunne som tilsier erstatning. Det må også kunne tas hensyn til det pedagogisk uheldige i at en siktet skal få erstatning når han samtidig er pålagt å betale erstatning til en fornærmet. Det er heller ikke grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Subsidiært er det innsigelser til påstandsbeløpene. A har ikke godtgjort tilstrekkelig hvilken inntekt han ville ha hatt uten strafforfølgning, og dels kan det spørres om en del av beløpene har tilstrekkelig årsakssammenheng med forfølgningen.

Kravene etter straffeprosessloven §448 har neppe hjemmel i gjeldende lov, jf. eksempelvis Rt-2000-890, og det må i tilfelle lovendring for å gi erstatning for den type ulemper som anføres her. Om det gis erstatning for ransakningen, må det være med beskjedent beløp.

Statens påstand lyder:

«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten ser saken slik:

Utfra noen av anførslene finnes det praktisk først å komme med noe noen generelle merknader, bl.a om hva saken ikke gjelder nå.

Partene har i forskjellige sammenhenger vist til tidligere avgjørelser i saken, og de har dels forskjellig syn på hvilken vekt som skal legges på dem nå. Retten viser til at vurderings-temaene ikke er de samme i reglene om erstatning til siktet m.v. som i reglene om oppreisning til fornærmede, evt. fornærmedes pårørende, og for den del i spørsmålet om straffeskyld. Den s.k. uskyldspresumsjonen i EMK trenger heller ikke å ha fullt ut samme betydning i borgerlige rettskrav mellom private personer som i en siktet sitt krav mot Staten i anledning straffesak som endte med frifinnelse. Også det forhold at krav etter straffeprosessloven §444 skal vurderes ut fra forholdene i dag, kan gjøre at vurderingen blir en annen enn ut fra forholdene på et tidligere stadium i sakskomplekset. Av de tidligere avgjørelsene er det bare lagmannsrettens frifinnelse som er bindende i nærværende sak i den forstand at lagmannsretten nå ikke kan legge til grunn noe som rokker ved frifinnelsen i kravet om straff. Lagmannsretten kommer i det følgende inn på de forhold som anses å ha betydning for de krav som er tema nå, og ser det ikke nødvendig å drøfte de tidligere avgjørelser m.v. i større grad enn det.

I den muntlige forhandlingen fikk retten i forklaringene fra siktede og hans foreldre redegjort for ettervirkninger etter straffesaken, bl.a de subjektive følelser både før og etter at straffesaken var avsluttet. Det ble også redegjort for hvordan situasjonen oppfattes av fornærmedes pårørende. Lagmannsretten har forståelse for slike subjektive oppfatninger, men i relasjon til straffeprosessloven kap. 31 er det gjennomgående mer objektive kriterier som må legges til grunn. Som eksempel kan vises til at det av «Liland-saken» (Rt-1995-1131), i relasjon til straffeprosessloven §446, følger at utmålingen for krenkelse ved uberettiget straffeforfølgning må baseres på objektive sider.

Vurdert i ettertid, ut fra de opplysningene som kom frem nå, synes saken å ha blitt uklar først og fremst på grunn av sammenfall av et uvanlig stort antall uheldige omstendigheter på etterforskningsstadiet. Spesielt er det færre sikre enkeltopplysninger og konklusjoner om sentrale moment enn det som gjerne er tilfelle i så alvorlige saker. Dette, sammen med at de fleste andre opplysningene er indisiebevis, gjør at det kan finnes bevisstøtte samme hvilken konklusjon man trekker om realiteten. Mange av de spesielle reaksjoner i saken som er beskrevet i NOU 2000:33, spesielt side 21 flg. kan nok sees på bakgrunn av at det er et visst rom for, spissformulert, «å velge hva man vil tro». Lagmannsretten ser ikke grunn til å komme inn på hvorvidt noen kan bebreides for disse uheldige sidene, både fordi reglene om erstatning i straffeprosessloven kap. 31 ikke er knyttet til subjektiv skyld, og at situasjonen da de enkelte etterforskningsskritt ble foretatt, kunne gi rom for annen vurdering enn den som nå gjøres «i etterpåklokskap.»

I skjæringspunktet mellom det materielle og det prosessuelle nevnes at slik saksøkerne/ forsvarerne hadde lagt opp erstatningssaken, iallfall i utgangspunktet, var hovedvekten lagt på ansvarsgrunnlaget for erstatning, i praksis bevisvurderingen av vilkåret i straffeprosessloven §444 om A hadde begått handlingen eller ikke. Som retten kommer tilbake til, ble det uklart om noen av de andre erstatningsvilkårene, som årsakssamenheng og klarlegging av hva den økonomiske skade konkret besto i. Det byr også på problem at det i påstandens pkt. 2, jf. foran side 9, er krav om tilkjennelse in solidum til A og foreldrene. Erstatningsvilkårene er ikke de samme for dem. Såvidt retten oppfattet, skyldes fellespåstanden at det var vanskelig å skille ut de enkelte beløp på hver av dem. Lagmannsretten kommer tilbake til dette i den grad det har betydning.

Den nærmere vurdering av bevisene i saken finner retten mest praktisk å foreta i tilknytning til drøftingen av As krav etter straffeprosessloven §444. Kravene etter straffeprosessloven §448 behandles etter hans krav.

As krav.

A har krevd erstatning prinsipalt etter straffeprosessloven §444, subsidiært etter §445 og i begge tilfeller oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Om forståelsen av straffeprosessloven §444 vises eksempelvis til avgjørelse inntatt i Rt-1999-2086 hvor det følger at temaet er om det:

«......... ut fra opplysninger som foreligger i dag er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Retten skal legge til grunn det mest sannsynlige alternativ etter de bevisregler som gjelder for krav om erstatning i alminnelighet, jf. Rt-1994-721. Dersom det ene alternativet ikke er mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen utover siktede.»

Det er et par modifikasjoner i dette utgangspunktet. For det første skal det i vurderingen av om beviskravet er oppfylt, tas hensyn til hvilke muligheter siktede har til å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf. Rt-1999-1598. Det kan i tilfelle sies å senke sannsynlighetsterskelen i favør av siktede. Det er likevel slik at siktede kan bli nektet erstatning fordi han ikke makter å føre tilstrekkelig bevis (den s.k. subjektive bevisbyrde), jf. Rt-1994-721. Om grensen sannsynlighetsovervekt/ tvil i straffeprosessloven §444 vises til den systematiske framstillingen i Uggerud Erstatning etter straffeforfølgelse, spesielt side 108 flg, og Aall Rettergang og menneskerettigheter, side 327 flg. Det vises også til den mer generelle drøftelse av bevisbedømmelsen i Skoghøy Tvistemål kap. 14 og Hov Rettergang I, spesielt side 254 flg.

Den andre modifikasjonen gjelder uskyldspresumsjonen i EMK, art. 6, nr. 2, jf. nå straffeprosessloven §4 og lov av 21 05 1999 nr. 30. Etter den er det rettslig begrensning i bevistemaet slik at retten nå ikke kan legge til grunn noe som rokker ved frifinnelsen i straffespørsmålet. Uskyldspresumsjonen har spesiell betydning her, siden det slik saken er opplyst, faller spørsmålet om siktede begikk handlingen sammen med skyldspørsmålet. Det er ingen holdepunkt for tvil om at de andre straffbarhetsvilkårene i tilfelle ville ha vært til stede, som tvil om subjektiv skyld, siktedes tilregnelighet, om handlingen burde ha vært subsumert under annen lovbestemmelse etc. Det innebærer at dersom retten eventuelt måtte mene at det er mest sannsynlig at siktede begikk handlingen, må retten likevel legge til grunn at det er rimelig tvil. Er sannsynlighetsovervekten sterkere, er det vanskelig å komme forbi en konklusjon om at siktede skulle ha vært kjent skyldig. For ordens skyld nevnes at uskylds-presumsjonen ikke overholdes blott ved at retten konstaterer tvil, hvis premissene leder frem til en naturlig konklusjon om skyldkonstatering. Forsvarerne har anført at statens argumentasjon er i dette grenselandet, eller endog over grensen.

Bevismessig var det bare As tilståelse som knyttet ham direkte til åsted/ funnsted. De tekniske undersøkelsene på åstedet ga færre entydige konklusjoner enn tilfellet gjerne er i andre så alvorlige saker. De øvrige bevisene i saken er i stor grad indisier som verken hver for seg eller samlet er tilstrekkelig til entydig å knytte A til handlingen. Hvorvidt det ene eller det andre måtte være sannsynlig, eventuelt tvil, vil da i stor grad måtte knyttes til vurderingen av tilståelsen. Før retten går nærmere inn på det, finnes det praktisk å komme nærmere inn på noen av de øvrige bevis i saken.

Partene var for det første inne på forhold omkring «fottøybeviset». På en grind i gjerdet mellom veien og jordet der G ble funnet, var det avtrykk etter en sko. En av teoriene var at gjerningsmannen hadde sparket opp grinden, og avtrykket kunne da gi en ledetråd. I tilknytning til de første avhør i 1995 ble det tatt fottøyavtrykk av As sko. Bakgrunnen var at politiet da trodde at A var en av personene som hadde vært inne på funnstedet mens politiet arbeidet der. Det var derfor nødvendig å ta et såkalt klager-avtrykk, men dette ble makulert da det viste seg at han ikke hadde vært der. Forsvarerne mener at mønsteret i avtrykket av As sko ikke stemte overens med funnet på grinden, mens politiet mener det ikke kan trekkes noen klar konklusjon. Politiet har ikke tatt nye avtrykk senere, bl.a fordi man mener det nå er usikkert hvilke sko A hadde på seg den aktuelle kvelden.

Siden det her var tale om å fastslå bevegelser innen en kort tidsperiode, var det av betydning å få fastlagt dødstidspunktet mest mulig nøyaktig. Utfra obduksjonen synes det ikke å være grunnlag for større presisjon enn at det var «kl. 01.00 pluss minus, iallfall før kl. 02.00», slik det ble formulert. Bakgrunnen for denne uklarheten kan være illustrerende for det sammenfall av uheldige omstendigheter som er nevnt foran. Politipatruljen som passerte stedet ca kl. 04.00 hadde som nevnt ikke med god nok lommelykt til at de kunne bevege seg ut i terrenget. Om de hadde hatt det, ville formentlig G ha blitt funnet allerede da. Nå ble hun funnet først ca kl. 09.00, og legen som ble tilkalt hadde ikke termometer som gikk lavt nok til at man kunne måle kroppstemperaturen hennes. Det er derfor ikke mulig å trekke konklusjoner utfra fall i kroppstemperatur. Ved obduksjonen i Bergen ble det tatt prøve som skulle sendes til nærmere analyse ved Biologisk Institutt i Oslo idet man mente at det skulle være mulig med bedre tidfesting ut fra det analyseresultatet. Hva som skjedde med denne prøven er uklart. Den ble sendt fra Gades Institutt i Bergen (postkvittering er fremlagt), men ved Biologisk Institutt kunne man, etter det som ble opplyst, verken finne at prøven var kommet dit, eller at det var gjort noen nærmere analyse. I et oppslag i Verdens Gang 24 08 1995 opplyser etterforskningsleder Finsal at ut fra instituttets uttalelser kunne dødstidspunktet anslåes til ca kl. 00.30, hvilket var noe tidligere enn det politiet til da hadde gått ut fra. Finsal mener at han har blitt misforstått i intervjuet, slik at det som står der ikke er dekkende, mens vedkommende journalist mener gjengivelsen er riktig av det som ble sagt. Lagmannsretten finner det vanskelig å ha noen begrunnet mening om hva som skjedde, eller ikke skjedde, med prøven etter at den ble sendt fra Gades Institutt i Bergen.

Et annet sentralt spor av teknisk art, er de hårstrå som ble funnet i Gs hånd. Dersom hårstråene ikke var hennes egne, var det nærliggende å anta at de skrev seg fra gjernings-mannen. Det er konkludert med at hårstråene ikke kom fra A. Om de ikke var Gs, ville det med vekt svekke mistanken mot A. Hårstråene ble analysert ved Rettsmedisinsk Institutt etter den s.k. HLA-metoden (« for å fastsette blodtype via hårrot»), og konklusjonen der var at de ikke stammet fra G. De ble også undersøkt etter den relativt nye mt DNA-metoden, også ved et institutt i England. Konklusjonen der er, kort gjengitt, at etter den analysen kan hårstråene godt være Gs egne. Det var ikke mulig å foreta flere HLA-analyser av hårstråene, og ved Rettsmedisinsk Institutt mener man det må være en eller annen feil ved den opprinnelige HLA-analysen, muligens forurensning, uten at man nøyaktig kan påvise hva feilen besto i. På forsvarernes foranledning ble analysene forelagt dr. Hadkiss ved det britiske «The Forensic Science Service» («Rettsmedisinsk Institutt i Storbritannia»). På grunnlag av de opplysningene han hadde tilgang til, har han en konklusjon som, kort og noe upresist, går ut på at under gitte omstendigheter behøver det ikke å være motstrid mellom resultatene av DNA- og HLA-analysene, men at han ikke har funnet noe som tyder på at HLA-resultatet er feil. Lagmannsretten konstaterer at fremtredende fagfolk på feltet har forskjellig oppfatning, og for retten er det vanskelig å trekke noen entydig konklusjon av hårstråbeviset isolert sett.

Det er en rekke vitneforklaringer som er indisiebevis, men dels kan de tolkes på forskjellige måter, og under enhver omstendighet er det ingen av dem som knytter A direkte til åstedet. Sentralt står forklaring fra vitnet Eike som fortalte at hun så A sykle forbi henne litt utenfor X sentrum omkring kl. 01.30, dvs. ca 1,5 time etter at han i følge egen forklaring var kommet hjem. Der er flere opplysninger som støtter hennes forklaring, men på den andre side er der også forhold det kan stilles spørsmål ved. Eksempelvis opplyste hun ikke å ha sett ham i utfyllingen av det spørreskjema som ble delt ut til et stort antall personer noen dager etter. Vedkommende hun forklarte å ha gått i lag med et stykke fra X sentrum, husket ikke å ha gått sammen med henne da han ga politiforklaring tirsdag 09 05 95. Eikes forklaring fremkom etter at hun var kontaktet av A med spørsmål om det var henne han hadde syklet forbi. Han ba henne samtidig kontakte politiet og fortelle at hun hadde sett ham.

As foreldre hadde lagt seg, men snakket med ham da han kom hjem. De så ikke på klokken, men spesielt faren har med henvisning til nærmere angitt utgangspunkt antydet at klokkeslettet må være omtrent som det A selv forklarte, eller muligens noen få minutter senere, men uansett før drapstidspunktet. Heller ikke politiet hevder at faren forklarer seg bevisst uriktig, men anfører at han, uten å være klar over det selv, må ha sovet et par timer og våknet da A kom hjem. Faren benekter at han kan ha sovnet.

Tilsvarende usikkerhet, i begge retninger, er det ved en rekke andre opplysninger. Også fravær av bestemte opplysninger kan tenkes å ha indisiemessig interesse. Det er ingen som har sett A og G sammen. Forsvarerne mener at med det store antall personer som befant seg i X, og at navngitte personer også befant seg i området mot - - -svei, er det små muligheter for at A og G kan ha unngått å bli iakttatt dersom de virkelig var på hjemvei sammen. Forsvarerne mener også at det er flere mulige gjerningsmenn som ikke er sjekket ut av saken. Politiet er uenig i den konklusjonen da det anføres at utfra de undersøkelser som ble gjort, var det intet som knyttet dem til saken.

Tilbake står da betydningen av As tilståelse, som han senere gikk fra, som det viktigste enkeltbeviset i saken. Sentralt i dette er spørsmålet om han i tilståelsene forklarte noe han husket eller bare noe han «antok». Det er flere sakkyndige innen psykiatri og psykologi som uttalte seg om dette i straffesaken, og det er noen supplerende uttalelser nå. Som retten kommer tilbake til, så politiet muligheten for at A led av en form for traumatisk hukommelsesvikt, og hvor avhørsform m.v. skulle bidra til å bringe det glemte fram i erindringen igjen. En av de sakkyndige mener at politiets oppfatning var riktig forståelse av situasjonen, mens to andre mener det var feil.

I det følgende nevner retten først en del om avhørssituasjonen og prosessuelle sider, deretter behandles de sakkyndiges vurderinger før retten sammenfatter sine vurderinger.

Vurdert i ettertid synes avhørsmetodene og situasjonen for A i denne perioden å være sentral i bedømmelsen av de utsagn han kom med. Avhørene ble foretatt av Kripos-betjent, og etter en metode hvor den som tar avhør av en siktet bare skal ha høyst nødvendig kjennskap til saken, spesielt for ikke av vanvare å gi opplysninger til avhørte. Det ble foretatt avhør av de sider etterforskningsledelsen ga beskjed om, og den som tok avhørene hadde ikke opplysning nok til en fortløpende vurdering av gehalten i det som ble fortalt. Han kunne derfor i mindre grad enn ved andre avhørsmetoder holde seg til «harde fakta», slik det ble formulert.

A ble som nevnt pågrepet lørdag 09.02.1997 og ga om kvelden og neste dag forklaringer som ble nedtegnet. Neste protokollerte politiforklaring av ham er datert først 25.02.1997, til tross for at det da hadde foregått politiavhør av ham i iallfall 60-70 timer over nærmere to uker. Det er dokumentert utskrift fra en dagbok fra politibetjent Elle, som foretok avhørene, og hvor han fortløpende noterte stikkord til eget bruk. Denne manglende fortløpende protokollasjon av avhør er ikke i samsvar med regelverket, jf. straffeprosessloven §230, tredje ledd og påtaleinstruksens kap. 8. Det kan også vises til Riksadvokatens rundskriv 3421/53. Ett er de formelle og rettssikkerhetsmessige sider ved slik praksis, men viktigere er det i denne sammenheng, som også SEFO har vist til, at det svekker det som kan betegnes som «kvalitetssikring og dokumentasjon». Spesielt sentralt er det at det gjør det vanskelig å kontrollere hvor A hadde opplysninger fra, både hva han visste fra tidligere, eventuelt hvorfra, og hva han fikk vite, eller deduserte seg til, i forbindelse med etterforskningen. Eksempelvis er det noen viktige detaljer han iallfall fikk, og nødvendigvis måtte få, kjennskap til i siktelsen og i fengslingsmøtet. I straffesaken synes det å ha vært et viktig poeng fra påtalemyndigheten at noen angitte detaljer var slik bare gjerningsmannen kunne vite. Ut fra opplysningene i dag, kan det være vanskelig å ha noen begrunnet sikker oppfatning om dette var riktig eller ikke.

Det er som nevnt flere sakkyndige som har uttalt seg om det som litt upresist kan betegnes som fortrengningsproblematikken.

Politiet hadde på etterforskningsstadiet knyttet kontakt med den svenske psykiater dr. med. Ulf Åsgård som hadde betydelig erfaring i utarbeiding av s.k. gjerningsmannsprofil. Han var oppnevnt sakkyndig i straffesakene. Han mener A fortalte noe han erindret i tilståelsene. I ankesaken i lagmannsretten ble det i tillegg oppnevnt to britiske rettspsykologisk sakkyndige. Disse to, Gisli Gudjonsson som nå er professor i rettspsykologi ved University of London og Ph. D. Barrie L. Irving, har langvarig forskning og erfaring innen problemfelt som også omfatter «falske tilståelser» og avhørsmetoder. De har vurdert et stort antall enkeltsaker med slik problematikk, etter oppdrag av britiske domstoler, politi og advokater, bl.a i sakene betegnet som «the Guildford Four» og «the Birmingham Six.» De to britiske sakkyndige mener, i motsetning til Åsgård, at A i tilståelsen forklarte noe han ikke erindret, og at det var metodiske svakheter i avhørssituasjonen i videste forstand som gjorde at A ga de forklaringer han gjorde. Disse to mener at det heller ikke er noe som tyder på at A har noen fortrengt kunnskap om handlingen (s.k. robust fortrengning og psykogen amnesi).

De rettsoppnevnte psykiatriske sakkyndige, overlegene Grünfeld og Nordeik, har i sine rapporter redegjort for teorier om falsk tilståelse generelt, men har ikke trukket konklusjoner her. Såvidt lagmannsretten kan se, er alle sakkyndige samstemte om hvilke psykologiske mekanismer som generelt kan føre til falske tilståelser, og Den rettsmedisinske kommisjon har heller ikke hatt innsigelser til de fremstillingene. Uenigheten gjelder mer den konkrete bedømmelsen i denne sak, og der er det bare den svenske og de to britiske sakkyndige som har uttalt seg siden det bare var de som hadde det spesielle mandatet. Som Den rettsmedisinske kommisjonen har pekt på, er det uvanlig at en sakkyndig får mandat som innebærer slik vurdering av bevisene i en sak, men uttalelsene til de tre må vurderes på bakgrunn av det mandat de nå en gang hadde fått.

Spesielt de britiske sakkyndige har gitt en generell beskrivelse og vurdering av den avhørsmetode som ble brukt i avhørene av Ytrland. Irving har bekreftet at:

«mange av de taktikkene Elle benyttet i denne saken, tilsvarer de teknikkene som var populære blant amerikanske og britiske avhørsetterforskere med tilsvarende kvalifikasjoner før juridiske begrensninger og lydbåndopptak ble innført».

Falske tilståelser er i litteraturen gjerne inndelt i tre psykologisk ulike hovedtyper. Den første er s. k. frivillige falske tilståelser, som kan bunne i ønske om å bli beryktet eller i manglende evne til å skille mellom virkelighet og fantasi (f.eks schizofreni) osv. Den andre gruppen, s.k. tvungen-føyelige type, kan kommer under det som oppfattes som press, eksempelvis at mistenkte tilstår for å oppnå en eller annen umiddelbar fordel som å slippe varetekt, komme seg raskest mulig bort fra politikammeret osv. Den tredje typen er de såkalte tvungen - internaliserte falske tilståelsene, hvor mistenkte begynner å tro, i det minste midlertidig, at han kan ha begått den aktuelle forbrytelsen. Personen kan da ha mistillit til egen hukommelse og stole mer på ytre informasjonskilder i stedet. Her vil også mer komplekse psykologiske forhold kunne spille inn. Det er den siste typen falsk tilståelse Gudjonsson og Irving mener foreligger her. Gudjonssons begrunnelse er sammenfattet slik:

«Et grunnleggende problem med de selvinkriminerende innrømmelsene som A kom med overfor politiet, er knyttet til at han tydeligvis i detalj har tilstått en forbrytelse som han ikke har noen erindring om. Det er klart at A under de langvarige avhørene med Elle utviklet den tro at han hadde begått drapet på G. Denne troen ble først dokumentert 20. februar 1997. Jeg har ikke sett noe tilfredsstillende bevis for at A noensinne hadde noen erindring, verken virkelig eller falsk om å ha begått drapet. I denne forstand avla han en fullstendig utilfredsstillende drapstilståelse som det ikke er noen åpenbare juridiske holdepunkter for. Jeg er absolutt ikke i tvil om at A anstrengte seg til det ytterste for å bringe frem minner som han trodde var der, men dette lyktes tydeligvis ikke. Dette er tilfelle av en falsk tro, som var et resultat av et minne-mistillitssyndrom. Denne tilstanden er preget av en forvirret sinnstilstand hvor personens tillit til sin egen hukommelse blir kraftig undergravd, og hans tilbøyelighet til å utvikle en falsk tro og et falskt minne blir svært forsterket. Mens A var i en sårbar sinnstilstand, ble han utsatt for psykologisk manipulering og press under lange politiavhør, noe som medførte at han avla en falsk «tilståelse».»

Den sakkyndige Irving har spesielt befattet seg med avhørsmetoder og -situasjon. Så langt lagmannsretten kan kontrollere, er hans beskrivelse av de faktiske forhold i tilknytning til avhørene riktig. Hans konklusjon er:

«1. Varetektsbetingelsene var undertrykkende i seg selv i den forstand at A ble utilbørlig isolert fra sin familie og kilder til ekstern stimulans, herunder mosjon. Sjødin ga ikke A den formen for robust støtte som ville ha svekket virkningen av langvarige avhør under forhold med sosial isolasjon. Den erklærte hensikten med avhørsbetingelsene var psykologisk manipulering av mistenkte.

2. Politibetjent Elle, som leder avhørene fra dag til dag, benyttet veldefinerte, psykologisk manipulerende taktikker. Taktikkene ble forsterket av varetekts-forholdene. Elle visste hva han gjorde da han brukte denne taktikken og forsto risikoen for å fremkalle en falsk forklaring, men mente han var dyktig nok til å unngå problemer. Jeg finner at dette helt klart ikke var tilfelle, ellers ville Elle ha forvisset seg om at hele prosessen ble nøyaktig dokumentert.

3. Selv om det er vanskelig å vurdere hvilken virkning Ulf Åsgård hadde på avhørsprosessen, slutter jeg at Elle kom til en konklusjon om As psykologiske tilstand tidlig i avhørene som gikk langt utover hans faglige kompetanse. Det var ingen faste holdepunkter for antakelsen om at A led av post-traumatisk hukommelsestap, og bruken av minnegjenkallingsteknikker av tvilsom gyldighet fra en person som ikke var psykologisk, var et farlig spill i denne sammenheng.

4. Jeg finner ingen faste holdepunkter fra dokumentasjonen av avhørene at det noensinne ble fremlagt en sammenhengende tilståelse som var verdig å kalles nettopp det. Gjennom hele avhørsprosessen ble As forsøk på å forklare sin sinnstilstand, hans manglende hukommelse og hans forsøk på å tilfredsstille etterforskeren ved å komme med oppdiktede eller hypotetiske redegjørelser, ignorert eller bortforklart av det antatte hukommelsestapet.

5. Politibetjent Elle og Finsal har hevdet at As forklaringer kan sjekkes mot rettsmedisinske og tekniske bevis fordi Elle sørget for at han ikke ble informert om disse bevisene slik at han ikke kunne smitte As historie slik han fortalte den. Jeg finner denne redegjørelsen feilaktig og upålitelig. Jeg mener tvert imot at det finnes så mange tilfeller hvor As forklaringer både i tredje og første person, sikker og usikker, ikke samsvarer med de kjente fakta, at dette punktet er uvesentlig.»

Om den spesielle avhørsmetoden viser Irving bl.a til:

«Når man foretar viktige avhør, er det vanlig praksis å forsterke virkningen av en rekke ulike psykologiske taktikker ved å isolere mistenkte fra all støttende sosial kontakt og fjerne alle andre kilder til informasjon og intellektuell stimulering enn fra den som foretar avhørene.

Kripos-gruppen oppnådde dette i forhold til A med støtte i rettens anvisninger. Elle nevner i sin notatbok et bredt spekter av psykologiske taktikker som han enten benyttet eller vurderte å benytte. Jeg har i mine rapporter til det britiske strafferettsutvalget beskrevet de underliggende mekanismene som gjør disse taktikkene effektive. Dette arbeidet er utdypet og utbrodert av Gudjonsson i hans bok som er fremlagt for retten.»

Under avsnittet «Taktikk rettet mot å gjenkalle hukommelsen» anfører Irving bl.a.:

«A oppmuntres til forsøk å gjenkalle det Elle tror er hans tapte minner ved å prøve å forestille seg selv i situasjonen, ved å skrive om seg selv og sitt liv rundt visse temaer, og ved å bygge opp scenarier i tredje person for å beskrive hva som kunne ha hendt.

- På side (26) oppmuntrer Elle A til å skrive om hva han er redd for.
- På side (31): «Ba ham igjen å beskrive hva han mente kunne ha skjedd.»
- På side (58): Elle nekter å akseptere benektelse og beordrer A til å «begynne et sted; forsøke å sette ord på; ikke alltid huske alt, men hele tidsrommet vil ikke bli borte.»
- På side (82) begynner strategien med å foreslå at A lider av hukommelsestap å gi resultater, og A begynner å bli enig i at han kan ha et problem med hukommelsen ........»

Åsgårds konklusjon i sin sakkyndige utredning er:

«- Den rekonstruktiva analysen av mordet på G visar att mordet utfördes i flera seanser med accelererande grad av våld och sexuella övergrepp.
- Ur psykiatrisk synvinkel vinner As bekännelse påtagligt stöd i analysen utöver att den kanske även gör det i det övriga utredningsmaterialet.
- Analysen talar för att det utövade våldet varit mer uttalat än vad som framgår av bekännelsen.
- As återtagande av bekännelsen kan förstås utifrån förekomst av vanliga psykologiska försvarsmekanismer.
- Mordet är möjligt att partiellt begripa sett mot bakgrunden av en serie negativa livshändelser i As liv.
- A har möjligen tvångsmässiga personlighetsdrag och uppvisa sannolikt även andra tecken på avvikelser i form av brister i mognad, omdöme och hantering av impulsivitet och aggresivitet.
- Sexualmördare lider ofta av sexuella och andra avvikelser.
- Rehabilitering av unga sexualförbrytare är långvarig och därmed kostsam men sannolikt inte omöjlig.
- Förutsätningen för val av en individuellt anpassad behandlingsstrategi är en långt mer ingående psykiatrisk, medicinsk och psykologisk diagnostik än den som antyds i detta utlåtande.»

Det er en detaljert drøftelse forut for konklusjonen. Åsgård hadde et noe annet utgangspunkt enn de to britisk sakkyndige ved at han som nevnt var engasjert også på etterforskningsstadiet i saken.

Den rettsmedisinske kommisjon hadde noen merknader til Åsgårds rapport. I uttalelsen datert 03.06.1998 viser kommisjonen bl.a til at:

«Videre reagerer kommisjonen på formuleringen på s. 52 hvor den sakkyndiges personlige kjennskap til avhørslederen legges som premiss i vurderingen av om avhørene skjedde i akseptable former, mens andre opplysninger som avhørenes varighet, deprivasjon av ytre impulser o.l. ikke er diskutert».

Kommisjonen mente også at det var uheldig å utføre en psykologisk analyse av en siktet/tiltalt i en straffesak uten å undersøke vedkommende selv.

Den rettsmedisinke kommisjon mente at Gudjonnson og Irving hadde fulgt aksepterte vitenskapelige metoder i sine premisser. Det ble understreket at kommisjonen ikke hadde gått gjennom saksdokumentene og derfor ikke kunne uttale seg om det var Åsgård eller de to britiske sakkyndige som hadde foretatt det mest relevante utdrag av sakens akter.

Som gjennomgangen foran viser, er det fundamentell uenighet mellom fagpersoner i bedømmelsen av As tilståelse. Uenigheten er som nevnt knyttet til vurderingen av faktum i saken mer enn til bedømmelse av de faglige prinsipper. Utfra opplysningene i saken, mener lagmannsretten at det er vanskelig å komme forbi at det, ialfall vurdert i ettertid, var slike metodiske og systematiske svakheter at det med vekt svekker tilliten til As tilståelse. Denne vurderingen kan nok være noe preget av etterpåklokskap idet situasjonen delvis fortonet seg annerledes for politiet på avhørstidspunktet. I det følgende nevner retten litt om hvordan den opfattet at situasjonen fortonet seg da.

Som nevnt var pågripelsen av A i 1997 spesielt begrunnet i at han endret forklaring om klokkeslett og noen bevegelser rundt midnatt. Etter det som framkom i de muntlige forhandlingene nå, har retten et visst inntrykk av at selv om dette var begrunnelsen, var det ikke nødvendigvis hovedårsaken. A synes å ha vært en av de potensielt mistenkte allerede i mai 1995, men det var da like nærliggende at det kunne være andre, ukjente personer som sto bak. Eksempelvis var politiet ifølge nå dokumenterte notat allerede i mai 1995 klar over at han ifølge vitnet Eike hadde vært i X ca 1,5 time etter at han ifølge sin egen forklaring var kommet hjem, men uten at divergensen ble fulgt opp da. I 1997 synes politiet å ha fått styrket mistanken mot A, spesielt fordi det ikke var andre spor som hadde ført til noe resultat. Retten har litt vanskelig for å se at spriket i forklaringene om klokkeslett og rute i seg selv skulle være avgjørende. Flere andre som hadde vært i X sentrum denne fredagskvelden i mai 1995, hadde i politiforklaringer allerede noen dager senere vansker med å skille den fredagskvelden fra andre kvelder de hadde vært der. Spissformulert kunne det ha vært mer grunn til mistanke dersom A i politiforklaringer etter nærmere to år hadde helt sammenfallene forklaring med det han sa i mai 1995. Det kan da synes som at det ikke var nye bevis, men mer ny vurdering av de tidligere bevis som førte til at politiet mente det var styrket mistanke om at A var gjerningsmannen. Problemet var at man ved pågripelsen bare hadde indisier, og ingen entydige og ugjendrivelige bevis. Dette kan også utledes av forhørsrettens fengslingskjennelse, hvor det synes å framgå at selv om fengslingsvilkårene ble funnet å være til stede, var det ikke med stor margin.

Utfra bakgrunnen, herunder Åsgårds vurderinger om gjerningsmannsprofil, kan det nok synes som politiet ved pågripelsen følte seg tålelig sikre på at A var gjerningsmannen, og at etterforskningen videre, bevisst eller ubevisst, ble litt for ensidig vinklet på å få antakelsen bekreftet. Også forsvareren synes på det tidspunkt å ha ment at bevisene mot hans klient var sterke, og av den grunn ble han mer passiv i denne viktige fasen enn det som var ønskelig, eksempelvis i å etterlyse nedtegnede politiforklaringer, foreta fortløpende evaluering av avhørsmetoder osv. Forsvareren opplyste at han i ettertid har tatt sterk selvkritikk for dette. Lagmannsretten vil for ordens skyld bemerke at poenget nå ikke er hvorvidt det var grunnlag for politiets oppfatning eller ikke, bedømt utfra forholdene da, men mer at det i den retrospektive vurdering som skal gjøres nå, har betydning å klarlegge hvordan oppfatningen da faktisk var. Denne oppfatningen det var rundt pågripelsen, kan nok være medvirkende årsak til at det ble noe mangelfull «kvalitetssikring og dokumentasjon», jf. foran side 17. Disse manglene fører til at det i ettertid iallfall ikke er noen entydig indikasjon på at A forklarte noe han virkelig husket, og det gir endog grunnlag for konklusjon om at han, slik de to britiske sakkyndige mener, forklarte det han trodde var riktig uten at det korresponderte med noen faktisk erindring. Hadde eksempelvis forklaringene hans blitt nedtegnet daglig, slik de burde, ville det straks ha vært langt flere detaljer som kunne kontrolleres, hva enten de var riktige eller ikke, vist «progresjonen» i forklaringene, hvor han hadde enkeltopplysninger fra osv. Nå blir det mer grunnlag for slike antakelser som retten har kommentert foran på side 11.

Ut fra beskrivelsen og drøftelsen over, finner retten at slik bevisene i saken er, blir det vanskelig å ha noen velbegrunnet mening om hva som har foregått, eller ikke foregått. Det er slik tvil at vilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. Selv om retten er samstemt i konklusjonen, er det nyanser i begrunnelsen.

Lagdommerne Lillebø og Staff mener at selv om det er slik tvil som nevnt, fører de ovennevnte rettslige modifikasjoner om at det skal tas hensyn til hvilke muligheter siktede har for å bevise at han ikke har foretatt handlingen, og til uskyldspresumsjonen i EMK art 6 (2), til at det grenser mot at det i relasjon til straffeprosessloven §444 første ledd er sannsynlighetsovervekt for at siktede ikke har begått handlingen. Om det legges til grunn at A i tilståelsene forklarte noe han virkelig husket, slik bl.a den sakkyndige Åsgård mener, kan det vanskelig føre til annen konklusjon enn at A skulle ha vært straffedømt, og det er retten avskåret fra. Det må da i det minste reises tvil om Åsgårds konklusjon, og da er det, også ut fra andre opplysninger, nærliggende å komme til samme konklusjon som de britiske sakkyndige. I så fall er det få entydige indisier på at siktede har foretatt handlingen. Det må i den sammenheng også kunne legges noe vekt på at en rekke av de etterforskningsskritt som vanligvis vil gi avklaring, ga liten veiledning på grunn av de uheldige omstendigheter som nevnes foran.

Disse to dommerne vil i tilknytning til det som nevnes over om mangelfull dokumentasjon, som et tilfeldig eksempel vise til den 25 02 1997, da det er formelt protokollert forklaring med første del av As tilståelse. Av etterforskers dokumenterte notatok framgår at avhørene denne dagen foregikk fra 0905 til 2325, med noen pauser. I notatboken står eksempelvis:

«Vi vet og kan dokumentere hvordan du har forsøkt å påvirke andre i ettertid. Hvordan vil retten se på det. Se deg for deg som tilhører under hovedforandlingen. Du har løyet A. Og når vi en av dagene, kanskje i morgen begynner å protokollere da er det slutt.»

Etter bevisføringen om de forhold som skulle være påvirkning, mener disse to dommere at det iallfall ikke er grunnlag for noen anførsel om at A bevisst skal ha søkt å påvirke andre til å gi en falsk forklaring.

Senere samme dag står det notert at avhører:

«... kjører på med troverdighet, hvordan familie vil se det, han som tilskuer i retten. Han ser det tragiske i sin situasjon og sier han vil erkjenne for at han skal bli trodd - men at han ikke husker»

A ga følgelig uttrykk for ikke å huske også da han tilsto. Forholdene omkring bl.a disse notatene ble utdypet i vitneforklaringene, men disse to dommerne ser det vanskelig å komme forbi at bedømt utfra ordlyden, er dette forhold som støtter Gudjonnsons og Irwings konklusjoner.

Ekstraordinær lagdommer Grimstad vil for sin del bemerke at i samme grad som uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2), slik forholdene ligger an i denne sak, er til hinder for at retten legger til grunn at A ved tilståelsen forklarer noe han husker å ha gjort, avskjærer uskyldspresumsjonen også retten fra å konkludere med at vitnet Eikes observasjoner av siktede om natten er korrekt. Observasjonen må vurderes i sammenheng med tilståelsen. At presumsjonen er til hinder for at retten bygger sin avgjørelse på disse momenter medfører ikke at retten skal se bort fra momentene i totalvurderingen av om siktedes uskyld er sannsynliggjort.

Retten finner følgelig at erstatningsvilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede.

Kravet om erstatning etter straffeprosessloven §445.

Bestemmelsen er betegnet som en sikkerhetsventil som kan gi grunnlag for erstatning hvor vilkårene i straffeprosessloven §444 ikke er oppfylte, men det er høy terskel for erstatning. Det er for det første de alternative vilkår at det er særlig eller uforholdsmessig skade og det kumulative vilkår at det er rimelig at det gis erstatning. Rimeligheten må være kvalifisert. Om det først er særlig eller uforholdsmessig skade, vil det i seg selv kunne sies å føre til at det også er rimelig at det ytes erstatning, men det er ikke tilstrekkelig. Straffeprosessloven §445 har også begrensninger i selve utmålingen av erstatningen i forhold til §444 ved at det ikke gis erstatning for all skade, men bare for den som er særlig eller uforholdsmessig, jf. Rt-1994-721, spesielt side 727 og NOU 1996:18. Om forståelsen av bestemmelsen for øvrig vises til framstillingen i Uggerud L.C. og til rettsavgjørelser som Rt-1994-721 og Rt-2000-1303 flg., spesielt side 1309.

Lagmannsretten mener at mange av de forhold og følger A har vist til, ikke er slike som begrunner erstatning etter straffeprosessloven §445. Varetektsperioden er ikke uvanlig lang i så alvorlig sak, og det er nok heller ikke spesielt med negative ettervirkninger etter så alvorlig tiltale, selv om man blir frifunnet. I relasjon til straffeprosessloven §445 kan det formentlig også tas hensyn til at han fikk fortsette utdannelsen i varetektsperioden. De følger som vanligvis påberopes i forhold til straffeprosessloven §445 er ikke så spesielle her at det gir grunnlag for erstatning.

Lagmannsretten finner likevel at betingelsene for å gi A erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede, utfra den uheldige situasjonen han har kommet i, spesielt på grunn av de svakheter/uheldige omstendigheter ved etterforskningen som er gjennomgått foran. Det synes å være på det rene at mange mener han begikk handlingen, eller i det minste «at det kan være noe i det». Dette har ført til betydelige vansker for ham i det sivile liv etter at han ble løslatt. Han prøvde først å studere i Bergen, men følte vansker med at han stadig ble gjenkjent. Det samme gjelder når han oppholder seg i Karmøy-området, og han ser det, iallfall nå, som urealistisk å bosette seg der i framtiden. Han har på kort sikt funnet det lettest å unngå slike vansker ved å studere i utlandet, men også der forfølges han tidvis av rykter. Således ble det redegjort for rykter om at han skulle være død i utlandet, noe som førte til pågang på foreldrene, bl.a fra journalister. Nå er nok deler av dette følger som ikke er uvanlige for en som er frifunnet for en alvorlig tiltale, men det uvanlige i denne saken er omfanget, den spesielle bakgrunnen for uklarheten og at A selv ikke kan bidra til mer avklaring. Det paradoksale kan illustreres med at dersom han, teoretisk, skulle tilstå på nytt, ville han ikke bli trodd. Så spesiell som situasjonen var rundt tilståelsene hans, finner retten ikke å legge til grunn at det var ved egen skyld vanskene har oppstått; noe som i tilfelle kunne tale mot erstatning, jf. NOU 1996:18 side 18.

Politiet har, iallfall hittil, ikke ville foreta mer etterforskning. Lagmannsretten har ikke foranledning til å drøfte politiets standpunkt her, men viser til at det er flere forhold som det kunne tenkes å ha interesse å få klarlagt nærmere. Spesielt vises til at den sterke utviklingen i tekniske analysemetoder, eksempelvis DNA, kunne tenkes å gi bedre ledetråder i dag enn ved de analysemetoder og erfaringer som forelå i 1995. Selv om det ikke skulle resultere i nye spor, ville det i seg selv være en avklaring som kunne ha bevisbetydning.

Fordi politiet ikke har iverksatt mer etterforskning, har A, med foreldrenes bistand, tatt skritt for å søke avklaring, men politiet vil ikke yte den bistand som er nødvendig. Forsvarerne har i stedet søkt kontakt med britisk teknisk ekspertise, bistand fra privatetterforskere etc. Som eksempel vises til at A har fått sikret fiber fra den ytterjakken han opplyser å ha hatt på seg den aktuelle fredagskvelden. Tanken var å få analysert om det finnes slike fibre på Gs ytterklær, som politiet fortsatt har i sin besittelse. Politiet har begrunnet sin negative holdning med at det ikke er sikkert at det var den jakken han hadde på, og at det ikke kan sluttes noe entydig av hva som måtte finnes, eller ikke finnes, på hennes klær. Om det skulle finnes slike fibre på ytterklærne hennes, vil det være et indisium som med styrke taler mot A. Om det ikke finnes, utelukker det ikke ham isolert sett, men vil likevel være avklaring på et av de forhold som ikke er undersøkt. Tilsvarende gjelder for en DNA-prøve som det er for kostbart for ham å få analysert.

Utfra beskrivelsen over, mener lagmannsretten at vilkårene i straffeprosessloven §445 er til stede for erstatning. Størrelsen på beløpet blir skjønnsmessig av flere årsaker. Som nevnt er det bare den skade som er særlig eller urimelig som kan erstattes etter bestemmelsen. Det vil primært være utgiftene til «fortsatt etterforskning» av de forhold som retten, utfra nåtidsvurderingen nevnt over, mener vanligvis ville ha blitt undersøkt i den ordinære etterforskningen, men hvor de uheldige omstendighetene og vurderingen av datidsopplysningene førte til at det ikke ble gjort. Lagmannsretten vil igjen presisere at dette ikke nødvendigvis er kritikk av politiet, og at det godt kan være prosessuelt grunnlag for politiet til ikke å foreta mer etterforskning nå, eksempelvis fordi det som Statens prosessfullmektig anførte, uansett ikke kan påregnes å gi grunnlag for formell gjenopptakelse av straffesaken. Poenget er imidlertid at dersom saken hadde forløpt noenlunde som i normaltilfellene, ville det meste av disse etterforskningsskrittene ha blitt foretatt da. A er nå i en situasjon, hvor det er forståelig at han ønsker å søke mer klarlegging. Utgiftene til det ligger etter lagmannsrettens oppfatning innen utmålingskriteriene i straffeprosessloven §445.

Det er ikke dokumentert fullt ut hvilke utgifter som er påløpt i denne sammenheng, verken størrelsen på utgiftene eller full klarlegging av hva som kan sies relatert til slike etterforskningsskritt, og hva som må henføres til andre sider som ikke gir grunnlag for erstatning. Eksempelvis kan noe av advokatsalæret som knytter seg til SEFO saken omfattes, mens deler av den klagen, spesielt for saksbehandlingen, faller etter lagmannsrettens oppfatning utenfor. Likeens faller noe av arbeidet de private etterforkerne utførte, utenfor de kriterier lagmannsretten skisserer over. Størrelsen av samlet påløpte utgifter er heller ikke dokumentert i detalj. Det er fremlagt noen fakturaer, bl.a fra private etterforskere på ca kr 350.000,-, utgifter til tolk i anledning oversettelse av dokument til bruk for de britiske fagfolk, faktura fra adv. Sjødin på kr 320.000,- og redegjort for endel andre utgifter. For ordens skyld nevnes at dette er utgifter pådratt etter straffesaken. Hadde det vært tidligere, ville utgiftene ha blitt å vurdere etter straffeprosessloven §438. Selv om det er foreldrene som i første omgang har lagt ut deler av disse beløpene, oppfatter lagmannsretten at A i forhold til dem har slikt ansvar for utgiftene at det må kunne legges til grunn her. Beløpet settes skjønnsmessig til kr. 400.000,-.

Erstatning til A utover det, finnes det ikke grunnlag for etter straffeprosessloven §445.

Kravet om oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Om forståelsen av bestemmelsen viser retten til NOU 1996:18, side 19 og til Uggerud L.C side 263 lg., og der nevnte andre rettskilder. Staten har spesielt anført at det i tilfelle ikke foreligger «særlige grunner». Lagmannsretten mener at slik bakgrunnen for saken er etter framstillingen over, er vilkåret oppfyllt, slik det er fortolket bl.a hos Uggerud, side 266.

Utfra framstillingen foran mener lagmannsretten at vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 er til stede. Av momenter i utmålingen vises til de mer objektive sider ved at A satt lang tid i varetekt med en alvorlig siktelse/tiltale, at han ikke er «renvasket» tross frifinnelsen, hans alder og at den vanskelige situasjonen oppsto fordi etterforskningen hadde et forløp som vesentlig avvek fra «normaltilfellene». Av subjektive utmålingsmoment vises spesielt til de vanskene i hans livssituasjon som er nærmere beskrevet i drøftelsen etter straffeprosessloven §445.

Utfra de generelle utmålingsmoment som kan sluttes av eksempelvis Rt-1997-995 og Rt-1999-264 settes oppreisningsbeløpet til kr 75.000,-.

Kravet om erstatning etter straffeprosessloven §448.

As foreldre og søsken har krevd erstatning dels for økonomisk skade og dels oppreining for ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §448 første ledd. Bestemmelsen hjemler erstatning:

«For skade eller ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken........når det etter forholdene framstiller seg som rimelig.»

Selv om oppregningen i bestemmelsen ikke er uttømmende, hjemler den likevel primært erstatning for skade som tredjemann utsettes for ved konkrete skritt av den art som nevnes der, eksemeplvis ved ransaking. Om den generelle forståelse av bestemmelsen vises til Bjerke/ Keiserud Straffeprosessloven II og Andenæs Norsk Straffeprosess II, side 272, og andre rettskilder som nevnt der. I tillegg er det her rettslige problemstillinger av den spesielle art som er behandlet i avgjørelsen i Rt-2000-890.

Slik bakgrunnen for kravene ble utlagt, synes de vel så mye begrunnet i det som kan betegnes som følger av etterforskningen generelt som av konkrete etterforskningsskritt av den art som er oppregnet i straffeprosessloven §448. Det er ikke tvilsomt at etterforskningen var en stor påkjenning for dem, og har ført til flere varige konsekvenser. De har lite kontakt med fars øvrige familie, han skiftet arbeid som indirekte følge av etterforskningen, og de merker fortsatt at mange mener A begikk handlingen. Foreldrene har også både på etterforskningsstadiet og senere aktivt - i den grad de kunne bistå - søkt å finne fram til hva som skjedde, selv om resultatet skulle være at sønnen var gjerningsmannen. De har en - delvis velbegrunnet - oppfatning av at deler av dette samarbeidet har blitt utlagt på en måte det ikke var grunnlag for. Som eksempel vises til at det i den analysen senere sakkyndig Åsgård utarbeidet i februar 1997 er noen vurderinger av foreldrenes oppførsel som det - iallfall vurdert i ettertid - ikke er grunnlag for - og som formentlig ville ha blitt avklart allerede da om de var blitt tatt opp direkte med dem. Det var også redegjort for en episode hvor det utad synes skapt et feilaktig inntrykk av at C hadde endret forklaring om tidspunktet A hadde kommet hjem, slik at det ikke lenger ga ham alibi. Lagmannsretten finner for ordens skyld å ville bemerke at vedkommende polititjenestemann som ble oppnevnt som kontaktperson for familen, og dermed var den som hadde mest kontakt med dem, synes å ha utført oppgaven sin eksemplarisk, bl.a i den vanskelige avveining mellom de menneskelige hensyn og det politioppgavene krevde.

Som det følger av avgjørelsen i Rt-2000-890 flg., spesielt på side 894, er det ikke avklart om straffeprosessloven §448 er begrenset til skade og ulempe på grunn av konkrete tiltak under forfølgningen, eller om den også omfatter skade og ulempe som følge av etterforskningen generelt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det førstnevnte snevre fortolkning som er gjeldende rett. Som det vises til i nevnte kjennelse, synes det iallfall å være den type krav lovgiver primært tok sikte på. Selv med slikt avgrenset virkeområde er det behov for regelen, siden det kan være tvil om andre erstatningshjemler ville holde vedkommende skadesløs. Etter lagmannsrettens oppfatning blir det da et lovgivningspolitisk spørsmål om virkeområdet for straffeprosessloven §448 skal utvides. Om det eventuelt er hjemler utenfor straffeprosessloven for erstatning for slike «generelle» følger, har retten ikke foranledning til å komme inn på.

Selv om lagmannsretten legger til grunn den snevre fortolkningen av straffeprosessloven §448, er det rom for en viss oppreisningserstatning. Spesielt søsknene reagerte på påkjenningen ved at de fikk for kort varsel til at de rakk å forlate hjemmet før politiet kom på ransakning etter pågripelsen. Selv om det korte varselet muligens var et arbeidsuhell, kunne det ikke skade etterforskningen å utsette ransakningen noen få minutter til. Mulighetene til å finne noe nærmere to år etter handlingen, var formentlig små, samtidig som man ikke burde forverre den sjokkartede situasjonen familien allerede befant seg i. Retten viser også til en episode i den «uvirkelige» atmosfæren like etter at drapet var oppdaget, da C fikk en polititjenestemann til å undersøke en flekk på As seng. Faren fryktet det kunne være en blodflekk, men det viste seg å være fra en fargeblyant. Strengt formelt var det formentlig en granskning i relasjon til straffeprosessloven §448. Det spesielle er ikke at undersøkelsen ble foretatt, men de proporsjoner den senere fikk, eksempelvis i den overnevnte senere rapport fra Åsgård. Der er også et par andre enkeltforhold som etter lagmannsrettens oppfatning er relevante.

Selv om det finnes grunnlag for oppreiningserstatning etter straffeprosessloven §448 må den på ovennevnte bakgrunn bli relativt beskjeden, og langt under påstandsbeløpet. Det er solidarkrav, og retten finner vanskelig å kunne foreta en begrunnet oppspalting. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 50.000,-.

Lagmannsretten ser ikke grunnlag for å tilkjenne C og B erstatning for deres del av de faktiske utgiftene som er omhandlet i pkt. 2 i saksøkernes påstand, jf. foran side 9. Det vesentlige av de påløpte utgifter av denne kategori er omfattet av erstatningen A er tilkjent etter straffeprosessloven §445. Deres krav er i realiteten utgifter for tredjemann til fortsatt etterforskning av hovedsaken, og det gir etter lagmannsrettens oppfatning straffeprosessloven §448 ikke hjemmel for å dekke.

Saksomkostninger.

A har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Retten viser til at det offentlige dekker hans utgifter til forsvarer, jf. straffeprosessloven §449 fjerde ledd, og har likeledes dekket noen andre utgifter ved saken, bl.a til vitner. Det er ikke direkte hjemmel i straffeprosessloven til dekning av utgifter utover det, jf. Rt-2000-1309. Lagmannsretten viser også til at erstatningen etter straffeprosessloven §445 omfatter utgifter som i andre sammenhenger ville ha blitt henført til saksomkostninger. Saksomkostningskravet var et av de forhold som ble sparsomt utdypet, men begrunnelsen var slik at det i realiteten var tale om alternative hjemler for de samme krav. Selv om reglene om saksomkostninger i tvistemålsloven kap. 13 skulle ha blitt anvendt analogt, som de etter Rt-1998-1891 og Rt-2000-1399 gjøres i noen andre straffeprosessuelle sammenhenger, er det tvilsomt om det er noen nå udekkede utgifter som kunne henføres som saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Staten v/ Justisdepartementet betaler erstatning til A med:
400.000,- -firehundretusen- kroner for økonomisk skade, og
75.000,- -syttifemtusen- kroner i oppreisning.

2. Staten v/ Justisdepartementet betaler oppreisningserstatning til B, C, D, E og F, under ett, med 50.000,- -femtitusen- kroner.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.