HR-1974-53 - Rt-1974-269

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-03-15
Publisert:	HR-1974-53 - Rt-1974-269
Stikkord:	Kjøpsrett, Mangel, Erstatningsansvar, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatningsansvar for feil med hydratkalk. Spørsmålet var om uleskede partikler i hydratkalken var årsaken til at murpuss ekspanderte og derfor utgjorde en erstatsningsbetinget mangel. Høyesterett kom til at det forelå kjøpsrettslig mangel og erstatningsansvar.
Saksgang:	Rana herredsrett 26.11.1970 - Hålogaland lagmannsrett 11.12.1971 - Høyesterett HR-1974-53, L.nr. 53/1974
Parter:	Reidar Wulfsberg (høyesterettsadvokat Jens Bugge) mot 1. Brødrene Møllersen, 2. Odd Bjørnådal (høyesterettsadvokat Arne Bech)
Forfatter:	Bølviken, Eckhoff, Blom, Kst dommer Dick Henriksen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43, Tvistemålsloven (1915) §98

Dommer Bølviken: Brødrene Møllersen, Mo, med Odd Bjørnådal, Mo, som underentreprenør for så vidt angår mur- og pussarbeider oppførte i 1967/68 en boligblokk på Selfors, Mo. I oppgangene C og D, i alt 15 leiligheter, oppstod det store skader i finpussen i tak og vegger, bortsett fra takene i tredje etasje i begge oppganger og selve oppgang D. Finpussen måtte fjernes helt fra alle skadede flater og ny puss påføres. Da Bjørnådal ikke hadde økonomisk grunnlag for å foreta utbedringsarbeidet ble dette etter noen tid overtatt av hovedentreprenøren Brødrene Møllersen.

Til mørtelen hadde Bjørnådal brukt hydratkalk produsert av Hylla Kalkverk, Røra ved Steinkjer, eier firma Nicolay Buch, Trondheim. Bjørnådal og Brødrene Møllersen mente at skadene var forårsaket av uleskede partikler i hydratkalken, og i separate saker ved Rana herredsrett krevde de erstatning av sin leverandør, grosserer Reidar Wulfsberg, Mo, for det tap hver av dem hadde lidt. Wulfsberg gjorde, likeledes i separate saker, regress gjeldende overfor firmaet Nicolay Buch for de beløp han måtte bli dømt til å betale Bjørnådal og Brødrene Møllersen.

De fire saker ble forent til felles behandling etter tvistemålslovens §98, og Rana herredsrett med fagkyndige domsmenn avsa den 26. november 1970 dom med denne domsslutning:

«I. Sak nr. A 76/1968.

1. Grosserer Reidar Wulfsberg frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. Sak nr. A 77/1968.

1. Grosserer Reidar Wulfsberg frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

III. Sak nr. A 2/1969.

1. Firma Nicolay Buch v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

IV. Saknr. A3/1969.

1. Firma Nicolay Buch v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Bjørnådal og Brødrene Møllersen påanket til Hålogaland lagmannsrett, og Wulfsberg gjorde også for lag-

Side:270

mannsretten gjeldende at Buch i tilfelle var regressansvarlig. Lagmannsretten avsa den 11. desember 1971 dom med denne domsslutning:

«I. I sak nr. 44/1971 A:

Reidar Wulfsberg betaler i erstatning til Brødrene Møllersen kr. 190.000 - - kroneretthundreognittitusen - - med tillegg av 6 - - seks - - % årlig rente fra 1/12 1968 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. I sak nr. 45/1971 A:

Reidar Wulfsberg betaler i erstatning til Odd Bjørnådal kr. 64.106 - - kronersekstifiretusenetthundreogseks - - med tillegg av 6 - - seks % årlig rente fra 31/5 1968 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

III. I sak nr. 46/1971 A:

Firma Nicolay Buch betaler til Reidar Wulfsberg kr. 190.000 - kroneretthundreognittitusen - - med tillegg av de prosessrenter sistnevnte må betale til Brødrene Møllersen. Oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

IV. I sak nr. 47/1971 A.

Firma Nicolay Buch betaler til Reidar Wulfsberg kr. 64.106 - kronersekstifiretusenetthundreogseks - - med tillegg av de prosessrenter sistnevnte må betale til Odd Bjørnådal. Oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Også lagmannsretten var satt med to fagkyndige domsmenn. Disse dissenterte og stemte for frifinnelse i alle saker.

Reidar Wulfsberg har påanket lagmannsrettens dom i hovedsakene. Brødrene Møllersen motanket først for så vidt angår erstatningens størrelse, men har senere frafalt motanken. Opprinnelig påanket også Nicolay Buch dommen for så vidt angår avgjørelsen i regressakene, men ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mai 1972 ble ankesaken hevet for disse sakers vedkommende, idet Nicolay Buch avgav erklæring om at firmaet ville betale Reidar Wulfsberg de beløp denne måtte bli dømt til å betale til Bjørnådal og Brødrene Møllersen.

Odd Bjørnådal har hatt fri sakførsel for alle instanser.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Reidar Wulfsberg har for Høyesterett ikke bestridt lagmannsrettens erstatningsberegning, bortsett fra at han hevder at husleietap som følge av at man lot «bevisleiligheten» bli stående uoppusset, er en saksomkostningspost. Han har heller ikke, om ansvar skulle bli fastslått, påstått nedsettelse av erstatningen som følge av uaktsom medvirkning fra Bjørnådals side. Endelig har han frafalt sin tidligere innsigelse at Brødrene Møllersen ikke har krav direkte mot ham.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Trondheim byrett, Rana herredsrett og Oslo byrett. Odd Bjørnådal, Per Møllersen og Reidar Wulfsberg har avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 12 vitner, blant dem tidligere part i regressakene Axel Buch. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, blant annet en del nytt materiale vedrørende skadetilfellene i Oslo-området i 1968. Professor Sven D. Svendsen, som var sakkyndig for herredsrett og lagmannsrett, har også vært sakkyndig for Høyesterett. Som ny sakkyndig for Høyesterett er oppnevnt prokurist N. J. Nielsen, Holbæk, Danmark. Prokurist Nielsen har uttalt seg i en del brev til den ankende parts prosessfullmektig og i sakkyndig erklæring av 17. april 1973 besvart spørsmål utformet av prosessfullmektigene i fellesskap. Professor Svendsen, som tidligere har gitt flere uttalelser, og som i lagmannsretten gav en utførlig redegjørelse som er gjengitt i lagmannsrettens dom, har i sakkyndig erklæring av 27. desember 1973 besvart de samme spørsmål som prokurist Nielsen. Begge sakkyndige har dessuten møtt og forklart seg under forhandlingene i Høyesterett.

Den ankende part gjør som for de tidligere instanser gjeldende at skadene i denne sak ikke kan føres tilbake til den anvendte hydratkalk produsert av Hylla Kalkverk. Det hevdes at skadene helt ut må tilskrives andre forhold - - anvendelsen av en altfor kalkrik mørtel, for tykt pusslag og fremfor alt at arbeidet er utført midtvinters med kulde ute og sterk fyring inne med rask uttørring og for dårlig herdning av pussen. For så vidt påberoper den ankende part seg den nye sakkyndige for Høyesterett.

Det er - - anføres det - - ikke ført noe bevis for at det har vært uleskede partikler i hydratkalken. Slike partikler kan riktignok ikke utelukkes, men det dreier seg i så fall om konsentrasjoner mindre enn 2 %. Det er ikke sannsynlig at så små konsentrasjoner kan forårsake skader som i dette tilfelle. Professor Svendsen anså opprinnelig ikke disse små konsentrasjoner som en potensiell skadefaktor. Når han senere er kommet til at også små mengder kan volde skade, er det under forutsetning av at også andre skadefaktorer har virket inn.

Den ankende part hevder at man her ikke har med en feilvare å gjøre, men vare av normal produksjon, underlagt strenge kontrolltiltak. Det er ikke mulig å produsere 100 % ren hydratkalk, likesom mindre enn 2 % uleskede partikler ikke kan påvises ved vanlige kontrollmetoder. Den hydratkalk som leveres fra Hylla Kalkverk, er renere enn den som leveres fra andre kalkverk her i landet og også i andre land, og det har formodningen mot seg at nettopp denne hydratkalk skal ha forårsaket de mest omfattende skader som professor Svendsen,

Side:272

som har vært tilkalt i en rekke liknende skadetilfelle, har iakttatt.

Ellers fremholder den ankende part at skadelidte har bevisbyrden for årsaksforholdet. Man har ingen prøve av den anvendte kalk. Selv om Bjørnådal ikke kan bebreides for dette, siden skadene først viste seg etter noen tid, kan på den annen side ikke mangel på bevis gå ut over den ankende part. Lagmannsrettens bevisvurdering bygger på indisier og er etter den ankende parts mening ikke holdbar. Det er mange feilkilder. Selv om man legger til grunn at det har foregått en etterlesking i pussen, er selve pussarbeidet et kvalifisert håndverksarbeid, hvor mange faktorer kan ha spilt inn.

Uansett årsaksforholdet foreligger det heller ikke etter den ankende parts mening grunnlag for erstatningsansvar. Ikke på subjektivt grunnlag - - det fant heller ikke lagmannsretten. Men heller ikke på objektivt grunnlag, verken etter kjøpslovens §43, eventuelt supplert med garantibetraktninger, eller etter alminnelige rettsgrunnsetninger, det man i nyere teori har betegnet som produktansvar.

Noen mangel som kan begrunne ansvar etter kjøpslovens §43 foreligger - - anføres det - - for det første ikke. Hydratkalken var ikke garantert 100 % fri for uleskede partikler. Den var ikke markedsført spesielt med sikte på anvendelse til finpuss. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt vekt på manglende informasjon fra leverandørens side. Dette har imidlertid intet med mangelsbegrepet å gjøre, men med spørsmålet om det foreligger ansvar på grunnlag av culpa. Det er i denne forbindelse heller ikke riktig å bygge på Norsk Standard 422 A 3.3.1 annet avsnitt. Bestemmelsen er en ordensforskrift, og den forutsetter at leverandøren har kunnskap om den mulige skadefaktor. Den tar ikke sikte på en rettslig fastlegging av mangelsbegrepet.

Kjøpslovens §43 setter - - anføres det videre - - grenser for det objektive ansvar. Selgeren har ikke objektivt ansvar for skadegjørende egenskaper ved den leverte gjenstand. I denne sak befinner vi oss i grenseområdet til det som i produktansvarsteorien er betegnet som utviklingsskader - - en gjenstand som etter tilgjengelig materiale på salgstiden har vært ansett egnet for bruken, kan vise seg likevel å volde skade. Etter den ankende parts mening må man være forsiktig med å statuere ansvar i et tilfelle som det foreliggende, da det ikke dreier seg om en masseprodusert forbruksvare bestemt for salg til det alminnelige publikum, men om en vare som er forutsatt anvendt i en håndverksmessig prosess, hvor det kommer inn en rekke faktorer som brukeren selv har herredømmet over.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Reidar Wulfsberg frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene understreker at hydratkalken ble markedsført som substitutt for den tidligere våtleskede kulekalk. For anvendelsen av kalken var det i norsk håndverkstradisjon en

Side:273

etablert fremgangsmåte, også for vinterarbeid, uten skadevirkninger som i denne sak. Også anvendelsen av hydratkalken har stort sett ført til tilfredsstillende resultater, men en del - - statistisk sett et ringe antall - - skader har forekommet. Av en eller annen grunn har hydratkalken ikke vært tilstrekkelig lesket på forhånd, idet man ikke har klart å holde mengden av uleskede partikler nede på et rimelig nivå. Ankemotpartene ser det slik at produsenten ikke har lykkes i å finne frem til produksjonsmetoder som gir sikkerhet for tilfredsstillende resultater.

Det bestrides at det er begått noen feil av Bjørnådal ved utførelsen av arbeidet. Han hadde tilfredsstillende resultater ellers i bygget, og han hadde brukt hydratkalk i en årrekke uten skader. Pussen var også opprinnelig av god kvalitet, men gikk etter noen tid i fullstendig oppløsning. Prokurist Nielsens teori om en for fet puss som har vært gjenstand for svinn og har løsnet, er uforenlig med at pussen ekspanderte med blæredannelser, og at den i foreløpig uskadede partier var så fast at den ikke lot seg fjerne med barkespade.

Man vet ikke, anføres det, om den mørtel det gjelder, har inneholdt uleskede partikler i så små konsentrasjoner som under 2 %. Det kan ha sviktet både under produksjonen og kontrollen. Feilkildene er mange og toleransegrensene små. Prinsipalt vil ankemotpartene hevde at det ikke er levert fullgod vare - - at det foreligger en «minusvariant». Men selv om konsentrasjonen av uleskede partikler har ligget under 2 %, har produktet ikke vært egnet for den bruk det har vært markedsført for. Hydratkalken måtte, som kulekalken som den skulle være substitutt for, være egnet også for vinterarbeid.

Etter ankemotpartenes syn må kjøpslovens §43 føre til ansvar i dette tilfelle, og uten hensyn til om partiet må anses som en minusvariant. Det er en relevant forutsetning at hydratkalk til finpuss ikke skal gi seg utslag som i denne sak. Også for så vidt må hydratkalken ses i relasjon til kulekalken som den skulle erstatte. Dersom det med hydratkalken ble innført en ny risiko, skulle dette etter NS 422 A 3.3.1 annet avsnitt ha vært tydelig tilkjennegitt for brukeren.

Ankemotpartene mener at konsekvensskader som i det foreliggende tilfelle omfattes av kjøpslovens §43. En ubrukbar puss har gjort innsatsen av arbeid og omkostninger forgjeves. Men også utenfor kjøpslovens område går tendensen i retning å statuere objektivt ansvar for industrielt fremstilte masseprodukter.

Ankemotpartene vil ikke påstå ansvar på grunnlag av culpa i dette tilfelle, men viser til at culpaansvar i noen utstrekning objektiveres, idet en kjøper ellers vil komme i en umulig bevissituasjon.

Brødrene Møllersen har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Brødrene Møllersen tilkjennes sakomkostninger for samtlige retter.»

Side:274

Odd Bjørnådal har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og er også i store trekk enig i den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er årsaken til skadene, stiller saken seg noe annerledes enn for de tidligere instanser for så vidt som det for Høyesterett er oppnevnt to sakkyndige, og det er uenighet mellom den nye sakkyndige, prokurist N. J. Nielsen, og den tidligere sakkyndige, professor Sven D. Svendsen, om årsaksforholdet.

Prokurist Nielsen mener at årsaken til skadene hovedsakelig er anvendelsen av for kalkrik mørtel kombinert med ufullstendig karbonatisering under utilfredsstillende herdningsforhold. Jeg har forstått det slik at pussen får sin styrke ved at hydratkalken reagerer med luftens kulldioksyd og går over til kalksten, CaCO3. Ved analyse av en prøve av den skadede puss har Nielsen funnet et innhold av hydratkalk på ca. 75 %, hvorav halvparten var karbonatisert og gått over til CaCO3, mens den annen halvpart fremdeles var til stede i pussen som hydratkalk - - Ca (OH)2-krystaller. Karbonatiseringsgraden er etter hans mening påfallende lav, og viser at pussen er herdnet under ugunstige forhold - - kulde ute og fyring inne med lukkede vinduer, hvorved pussen på den ene side er blitt for raskt uttørret, på den annen side har fått for liten tilførsel av kulldioksyd, som er en forutsetning for karbonatiseringen. Han forklarer skadeutviklingen slik at det er oppstått svinn i den kalkrike puss og at denne er løsnet og er «rullet» av som bilder av skadene viser. Svakheten ved en puss som denne kan etter Nielsens mening vise seg etter 4 til 6 uker. Han er uenig med professor Svendsen i at det er skjedd en ekspansjon i pussen. Det som er oppfattet som blæredannelser, forklarer Nielsen med at pussen kan være presset ut ved at sandkorn har samlet seg på baksiden av den løse puss.

Professor Svendsen har for Høyesterett fastholdt sine tidligere erklæringer i saken, og har særlig vist til sin redegjørelse for lagmannsretten gjengitt i dommen. Han fastholder således sin uttalelse i lagmannsretten om at også små konsentrasjoner av uleskede partikler, under 2 %, må antas å kunne føre til skader som i dette tilfelle, at det må ha forekommet uleskede partikler i det parti som Bjørnådal anvendte, og at disse partikler må ha forårsaket en ekspansjon i pussen. Han antar også - - som tidligere - - at forhold av den art som prokurist Nielsen har lagt all vekt på, har hatt betydning for skadene, men disse forhold kan etter professor Svendsens mening ikke alene forklare det skadebilde som foreligger, med blæredannelse og fullstendig nedbryting av en tidligere fast puss. Han understreker at pussen opprinnelig hadde stor heftfasthet, og at det senere er kommet til et ekspanderende moment. Han har undersøkt de blærer som

Side:275

dannet seg. De inneholdt luft, ingen ansamling av sandkorn. De bilder hvor pussen «ruller» av, er tatt i «bevisleiligheten» flere år etter at skadene inntraff.

Ellers har professor Svendsen gitt uttrykk for at det ikke er mulig ved normale kontrolltiltak å påvise konsentrasjoner av uleskede partikler som er mindre enn 2 %. Jeg forstår dette slik at hydratkalken, selv om den har gjennomgått de kontrollforanstaltninger som Hylla Kalkverk, for øvrig i samråd med professor Svendsen, har praktisert siden uhellet i 1966, kan inneholde opp til 2 % ulesket kalk. Det synes videre som professor Svendsen legger til grunn at det heller ikke i det foreliggende tilfelle har vært en større konsentrasjon enn 2 %, siden den ikke har gitt utslag ved kontrollen, og det synes som det er på denne bakgrunn han er kommet til at også disse små konsentrasjoner kan føre til skader. Han har dog ikke utelukket at det kan ha vært større konsentrasjoner. Prokurist Nielsen har for sin del utelukket uleskede partikler som skadeårsak i dette tilfelle ut fra den antagelse at det ikke har dreiet seg om konsentrasjoner over 2 %.

Jeg kan for min del ikke finne det tvilsomt at det i dette tilfelle har foregått en ekspansjon i pussen som beskrevet av professor Svendsen, og at ekspansjonen må ha funnet sted etter at pussen etter normal herdningstid var blitt fast. Jeg viser i denne forbindelse til at man etter at skadeutviklingen var begynt, ikke klarte å fjerne ikke skadede partier med barkespade, men at også disse partier senere bulet ut og skallet av. Jeg viser videre til at maling av flatene var begynt, uten at malerne hadde hatt noe å bemerke til pussens fasthet. For øvrig oppstod skader i så vel malte som grunnede og ubehandlede flater.

Jeg må videre legge til grunn at det ekspanderende moment som er kommet til, har vært uleskede partikler i hydratkalken som har vært gjenstand for en etterlesking i pussen. Professor Svendsen konkluderte under forhandlingene for lagmarmsretten med at det måtte ha vært en viss konsentrasjon uleskede partikler i hydratkalken, en konklusjon han har fastholdt. Skadebildet har vært det samme som i en rekke andre tilfelle hvor man har antatt at årsaken til skadene har vært etterlesking i pussen. I ett av disse skadetilfelle, visstnok et tilfelle i Porsgrunns-distriktet i 1964 som det ellers er opplyst lite om, ble det foretatt en analyse som viste uleskede partikler. I 1966, da det på samme tid oppstod skader i Holmen hotell, Mo, og på en rekke mindre byggeplasser i Trondheimsområdet i puss med hydratkalk fra Hylla Kalkverk, ble det i hydratkalken påvist store korn som ble antatt å ha forårsaket etterlesking. I det foreliggende tilfelle har man ikke hatt noen prøve av den anvendte hydratkalk, idet Bjørnådal hadde brukt opp partiet før man fikk mistanke om at det var hydratkalken som var årsaken til skadene. Men jeg må - - som professor Svendsen er kommet til - - legge til grunn at svellingen i pussen, som må komme fra en av komponentene i mørtelen, må skrive seg fra hydratkalken.

Nå har også andre uheldige forhold her virket inn. De sakkyndige er enige om at det er anvendt en for kalkrik mørtel og antagelig for tykt pusslag, og at det er skjedd en rask uttørring og herdning av pussen under ugunstige vilkår. Jeg finner imidlertid - - på samme måte som lagmannsrettens flertall - - at disse medvirkende andre faktorer her ikke kan tillegges betydning for ansvarsspørsmålet, idet pussen - - den kalkrike mørtel og den svake karbonatiseringsgrad til tross - - ifølge professor Svendsen dog var fast og av tilfredsstillende kvalitet før ekspansjonen gjorde seg gjeldende. Som nevnt lot den seg ikke fjerne med barkespade. Dersom hydratkalken ikke hadde inneholdt uleskede partikler som forårsaket en etterlesking i pussen, må jeg gå ut fra at denne fremdeles hadde vært tilfredsstillende, slik den var det, og fremdeles er det i deler av bygget hvor hydratkalk av et annet parti fra Hylla Kalkverk er brukt. Det er ikke grunn til å anta at Bjørnådal har anvendt noen vesentlig annen blanding eller utført arbeidet på vesentlig annen måte i disse andre deler av bygget enn i de deler hvor skadene er oppstått. Bjørnådal hadde også i en årrekke anvendt hydratkalk uten at han tidligere hadde hatt slike skader. Jeg ser det slik at hydratkalkens innhold av uleskede partikler må anses som den dominerende skadeårsak i dette tilfelle og avgjørende i relasjon til ansvarsspørsmålet.

Spørsmålet er så om denne hydratkalk var av normal kvalitet, eller om det var noen feil ved det parti som Bjørnådal anvendte til pussarbeidene i opp gangene C og D. Denne side av saken har for meg stilt seg særdeles tvilsom. Men jeg er blitt stående ved at de skader det her gjelder, må være oppstått fordi dette parti av en eller annen grunn ikke har tilfredsstilt kravene til vanlig god vare. Jeg må anta at det har vært et «infisert» parti, en betegnelse som professor Svendsen brukte i sin første sakkyndige erklæring av 23. mars 1968. Noen prøve av partiet har man - - som nevnt - - ikke hatt, og det har derfor ikke vært mulig å påvise hvor stort innholdet av ulesket kalk har vært. Jeg finner imidlertid for min del å måtte legge avgjørende vekt på at det bare var med hydratkalk av dette partiet at skader inntraff, og at skader oppstod i alle deler av bygget hvor partiet ble brukt. Det oppstod ingen skader i de deler av bygget, inklusive takene i tredje etasje i oppgangene C og D og selve oppgang D, hvor hydratkalk av et tidligere parti ble brukt. Jeg viser til det som lagmannsretten uttaler om dette. Jeg nevner også at man i første omgang reparerte med hydratkalk av den omstridte levering og fikk nye skader i de reparerte partier. Det er anført at tørring og herdning av den puss som inneholder hydratkalk av det første partiet, foregikk tidligere på vinteren under gunstigere temperaturforhold. Til dette er å bemerke at de nevnte tak i tredje etasje i oppgang C og D og selve oppgang D ble pusset etter at det var satt inn med kuldegrader.

Når skadene - - slik jeg ser saken - - ikke kan forklares på annen måte enn at det siste av de kalkpartier som Bjørnådal

Side:277

anvendte på Selfors, ikke tilfredsstilte kravene til fullgod vare, foreligger det en mangel i kjøpslovens forstand, jfr. kjøpslovens §43.

Den ankende part har gjort gjeldende at det i tilfelle dreier seg om tap som følge av at den leverte vare hadde skadegjørende egenskaper, og at slikt tap faller utenfor den objektive ansvarsregel i kjøpslovens §43 tredje ledd. I den forbindelse har han vist til at Høyesterett i flere dommer, senest i dom i Rt-1973-1153, er kommet til at skade voldt ved omsetning av giftig dyrefor ikke kan kreves erstattet etter kjøpslovens ansvarsregel. Etter min mening kan man ikke slutte fra disse dommer til et tilfelle som det foreliggende. Tapspostene her er omkostninger med å fjerne den ødelagte puss, rengjøre flatene og påføre ny puss, videre ny maling av flatene og husleietap som følge av forsinkelsen. Dette er nærliggende og normale følger av at hydratkalken, uten å være egentlig farlig, var mangelfull. Jeg er enig med lagmannsretten i at skader av denne art omfattes av kjøpslovens §43, og viser i den forbindelse til den av ankemotpartene påberopte dom i Rt-1937-323.

Den ankende part har ikke bestridt lagmannsrettens tapsberegning, men hevder at husleietap som følge av at «bevisleiligheten» ikke ble utbedret før etter lagmannsrettens dom, er en post under saksomkostningene. Som lagmannsretten finner jeg det naturlig å se også dette tap som en del av hovedkravet.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg har funnet saken så tvilsom at det ikke er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, men slik at oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Blom, kst. dommer Dick Henriksen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettas dom (sorenskriver Olaf Spangen med fagkyndige domsmenn Kjell Magnus Soløy og Karl Pettersen):

V. Retten skal bemerke.

Årsaken til de fleste puss-skader er som regel at det blir brukt for mye bindemiddel for å få en lettere bearbeidbar og smidig mørtel uten hensyn til det endelige resultat. Retten finner det også bevist at det til finpussen i boligblokken på Selfors ble brukt en alt for fet blanding og at finpussen ble lagt på for tykt. Etter det skadebilde en fant, er retten imidlertid kommet til at den primære skadeårsak i dette tilfelle må

Side:278

være en annen, selv om den fete blandingen og det tykke pålegget nok har vært en sterkt medvirkende årsak til skadene.

Skadebilde i boligblokken på Selfors viser at det har foregått en kjemisk prosess i finpussen som har brutt ned fastheten og samtidig fått den til å løsne fra underlaget. Årsak til denne prosess må enten ha vært at finpussmørtelen inneholdt uleskede kalkpartikler eller andre spesielle uheldige egenskaper ved den mørtel som ble brukt.

Ved Hylla Kalkverk, som hadde produsert den hydratkalk som ble brukt, utføres det en meget nøyaktig kontroll med den vare som blir markedsført til mur og pussarbeider. Med de kontrolltiltak, sikteprøver og leskeprøver Hylla Kalkverk har gjennomført, finner retten å måtte legge til grunn at den leverte vare, var alminnelig god handelsvare som tilfredsstillet Norsk Standards krav. Det er av de opplysninger, som er framkommet under saka, ikke noe som tyder på at det var en feilvare som ble sendt til Mo i Rana og som ble videresolgt til saksøkeren Bjørnådal og brukt på boligblokken på Selfors. Bevisbyrden for dette påligger forøvrig saksøkerne, og noe slikt bevis er ikke ført eller forsøkt ført.

Sakkyndige undersøkelser som er foretatt tyder på at skader på finpuss kan forekomme ved en meget lav konsentrasjon av uleskede partikler, antakelig helt nede ved 1- - 2 prosent. Når finpussen lages av en meget kalkrik mørtel med relativt liten cementtilførsel vil innflytelsen av uleskede korn bli ekstraordinært stor. Den finpussmørtel saksøkeren Bjørnådal har oppgitt å ha brukt var en nesten ren kalkmørtel hvor det ble brukt bare 3 deler sement til 24 deler kalk. Forholdet mellom bindemiddel i Bjørnådals blanding var også ekstraordinær, nemlig 3 : 2 mens det etter Norsk Standard blir anbefalt et blandingsforhold på 1 : 5 ved ren kalkmørtel. Ved en så kalkrik og bindesvak mørtel er også farene for skader ekstraordinært store.

Tørrlesket kalk skal etter Norsk Standard nr. 422 A ikke ha større kornstørrelse enn at minst 95 prosent går gjennom en sikt med maskevidde 0,15 mm. Partikler som går gjennom en slik sikt vil etter rettens mening ikke ha noen mulighet for å forbli ulesket. I betraktning av at Hylla Kalkverk stiller strengere krav til kornstørrelsen enn Norsk Standard så vil også muligheten for uleskede partikler i hydratkalken bli mindre. Med den lave konsentrasjon av uleskede partikler som hydratkalken fra Hylla Kalkverk etter dette kan ha, kan den etter rettens vurdering ikke være årsak til de omfattende skader i boligblokken på Selfors. Dette gjelder selv med den fete blanding og det tykke pålegg Bjørnådal selv har opplyst å ha brukt.

Hydratkalken, som ble kjøpt hos saksøkte Wulfsberg, tilfredsstillet Norsk Standards krav. En vare som tilfredsstiller disse krav er kontraktsmessig og for levering av kontraktsmessig vare har en ikke noe objektivt ansvar etter kjøpslovens §43. Det er i denne saka bare spørsmål om objektivt kontraktsmessig ansvar. Det er på det rene at det ikke er utvist noen skyld fra saksøktes side og dette er da heller ikke påstått av saksøkerne.

Av det materiale som den oppnevnte sakkyndige har lagt fram for retten, framgår det at uleskede partikler forekommer i hydratkalk som er produsert og levert fra andre kalkverk. Det er idag ikke tekniskøkonomisk mulig å framstille 100 prosent ren hydratkalk. En må regne

Side:279

med at det finnes uleskede partikler i all hydratkalk, enten den er produsert ved Hylla Kalkverk eller ved noe annet kalkverk her i landet. Under disse omstendigheter kan heller ikke saksøkerne påberope seg tilstedeværelsen av uleskede partikler i kalken som noen mangel, når konsentrasjonen av uleskede partikler ligger under den grense en i alminnelighet må regne med. Konsentrasjonen av uleskede partikler i hydratkalken fra Hylla Kalkverk ligger etter rettens vurdering på grunn av de spesielle kontrolltiltak som er gjennomført, under det som må regnes som alminnelig og som en i alminnelighet kan vente å finne. Noe garantiansvar har hverken leverandør eller produsent påtatt seg. Produsenten har tvert i mot tatt et forbehold ved påtegning på sekkene. Om Bjørnådal var i tvil om hvorfor sekkene hadde påtrykk om at kalken bør bløtlegges før anvendelse, så kunne han lett ha fått dette bragt på det rene ved å henvende seg til saksøkte. Det er i denne sammenheng uten betydning at bløtleggingen neppe ville ha hatt noen betydning for skadene, det vesentlige er at han ville ha fått opplyst at hydratkalken kunne inneholde et meget lite antall uleskede partikler.

Det faktum at skadene inntrådte bare i den del av blokken hvor det var brukt kalk av et annet og senere innkjøpt parti og hvor kalken var den eneste variant, er etter rettens vurdering ikke noe fullgodt bevis for at det var levert mindreverdig eller kontraktstridig vare. I de skadetilfeller som er kjent her i landet, har finpussarbeidet i det vesentlige vært utført omkring nyttår. Ved god oppvarming og med liten relativ fuktighet vil skader kunne oppstå på denne årstid i tilfeller hvor en til andre årstider med andre temperatur- og fuktighetsforhold ville ha unngått skader, selv om samme blandingsforhold og samme arbeidsmetoder var benyttet. Et sammentreff av en rekke uheldige faktorer kan være årsak til skadene uten at konsentrasjonen av uleskede partikler i kalken har vært større enn normalt, eller det en måtte regne med.

Den oppnevnte sakkyndige, professor Svendsen, har i sin uttalelse trukket denne konklusjon «Skadene skyldes uten tvil ekspanderende partikler i finpussmørtelen som får den til å utvide seg og som samtidig bryter fastheten fullstendig ned». Hans antakelser bygger på en rekke indisier. Han var imidlertid ikke mer sikker i sin konklusjon forsåvidt angikk skadeårsaken enn at han uttalte «Når en har valget mellom det utrolige og det umulige, må en velge det utrolige». Etter rettens vurdering er det også utrolig at den lave konsentrasjon av uleskede partikler som kalken kan ha inneholdt, skal være årsak til de omfattende skadene i boligblokken på Selfors. Når skadene er blitt så omfattende, finner retten, at de må ha en annen årsak og en slik årsak mener retten å ha funnet uten å bli stilt overfor valget mellom det utrolige og det umulige

Saksøkeren Bjørnådal har opplyst at han i liten grad har brukt mursement i stedenfor vanlig portlandssement i finpussmørtelen. Han har ikke kunnet gi noen nærmere opplysning om hvor og når mursement er brukt. Bruk av mursement i en så kalkrik blanding som Bjørnådal brukte vil med den arbeidsmetode som ble benyttet ha gitt seg utslag i skader i finpussen. Det er heller ikke i faglitteraturen anbefalt å bruke mursement i mørtler som på forhånd er tilsatt meget luftinnførende stoffer. Mursementene bevirker høyere luftporeinnhold og øker porøsiteten i en puss som allerede med det store innhold av kalk vil være

Side:280

betydelig. Den ekspansjon som har foregått i finpussen kan forklares ved og skyldes luftporeutviklingen. De utbulinger en har fått i finpussen kan skyldes ekspansjon, men den kan også skyldes dårlig heft til grovstokken. Det karakteristiske skadebilde en får ved bruk av mursement er at man får en generell stor porøsitet i pussen, minimal heft mellom finpussen og grovstokken og dårlig eller ingen fasthet i pussen. Dette er det samme skadebilde som en har på finpussen i boligblokken på Selfors. Retten er derfor kommet til at Bjørnådal ikke bare har brukt mursement istedenfor portlandssement i liten grad, men at det i det vesentlige er brukt mursement i finpussen i oppgang C og D. Ved bruk av mursement er det også naturlig at skadene er blitt så omfattende som de er blitt.

Etter det som er sagt foran må saksøkte Wulfsberg bli å frifinne både i søksmål fra murmester Odd Bjørnådal og fra Brødrene Møllersen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jon Fjalstad og Birger Lassen og sorenskriver Astrup Rindahl):

I boligblokken på Selfors er det 4 oppganger. Bjørnådal pusset først oppgangene A og B med tilstøtende leiligheter (tilsammen 12 stykker). Pussarbeidene pågikk høsten 1967 og var avsluttet i midten av november. Det oppstod ikke skader eller uhell i den forbindelse, hverken på grovstoken eller finpussen. Deretter tok Bjørnådal fatt på pussarbeidene - - grovstokk og finpuss - - i de to siste oppgangene (med 15 leiligheter). Her pusset han først selve oppgang D og samtlige tak i tredje etasje, uten at skader oppstod. Han utførte så resten av pussarbeidene. Kort tid etter at arbeidene var avsluttet, oppstod det etter hvert skader i finpussen i oppgangene C og D (bortsett fra i selve oppgang D og i takene i tredje etasje). Skadene bestod i at det oppstod blærer, utbulinger, i finpussen. Den løsnet fra vegger og tak og smuldret opp. Skadene utviklet seg gradvis i samtlige leiligheter i de to oppgangene. Til å begynne med forsøkte Bjørnådal å reparere skadene etter hvert som de oppstod med den samme mørtel som opprinnelig var blitt benyttet, senere med sandsparkelmasse. Det oppstod imidlertid skader også på de reparerte områdene, og det endte med at all finpuss måtte tas ned fra de flatene som var skadet. Reparasjonsarbeidene ble til å begynne med utført av Møllersen og Bjørnådal i fellesskap, men ble fra et visst tidspunkt utført av Møllersen alene. - - - - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten skal først behandle spørsmålet om årsaken til skadene. Dette spørsmål er inngående behandlet av den oppnevnte sakkyndige, professor Sven Svendsen ved Norges Tekniske Høyskole, Instituttet for husbyggingsteknikk. Han har tidligere vært engasjert av firma Nicolay Buch i forbindelse med skader som oppstod i 1966 i Holmen Hotell i Mo i Rana og ca. 20 steder i Trøndelag ved bruk av hydratkalk fra Hylla Kalkverk til innvendig finpuss. Det var også etter Buchs foranledning at han ble involvert i nærværende sak, allerede fra begynnelsen, da Bjørnådal og Møllersen rekiamerte. Han har også vært engasjert i skadesaker av lignende art i Østlandsområdet.

Side:281

For lagmannsretten er dokumentert de skriftlige betenkninger, datert henholdsvis 23/2-68 og 17/3-70, som den sakkyndige utarbeidet for herredsretten. Dessuten er som nytt dokument fremlagt hans betenkning av 17/6-68 til Oslo Mørtelverk A/S i anledning av skader inntruffet ved bruk av finkalk produsert av sistnevnte selskap. Endelig har han under ankeforhandlingen gitt en utførlig muntlig redegjørelse.

Innledningsvis har den sakkyndige i sin forklaring under ankeforhandlingen fremholdt at herredsretten under sin drøfting av årsaksproblemene til dels har gjort seg skyld i misforståelser og feilslutninger. Han påpeker således at det blandingsforhold Norsk Standard 422 A anbefaler eller foreskriver ved bruk av såkalt aktivator, nemlig 1 del bindemiddel (kalk) og 5 deler sand, ikke gjelder finpuss-mørtel, men såkalt standard-mørtel til normal muring og puss, for eksempel av grovstokk. Videre forklarer han at også små kalkpartikier, som passerer de installerte siktinnretninger, vil kunne forbli ulesket. Og også en lav konsentrasjon av uleskede partikler i kalken f.eks. 1 til 2 %, vil etter den sakkyndiges mening kunne forårsake så omfattende skader som de som er inntrådt i vårt tilfelle. Han har utdypet dette med å vise til at forutsatt at det for eksempel er brukt et 1 millimeter tykt finpuss-lag og at det har vært en konsentrasjon på 2 % uleskede partikler i kalken, vil det i 1 cm2 pussflate som et gjennomsnitt kunne forekomme ca. 250 uleskede partikier. Uleskede partikler ekspanderer med stor kraft - - til omtrent det dobbelte av sitt volum - - når de leskes - - . Den sakkyndige, som var formann i den komité som forestod utarbeidingen av Norsk Standard 422 A, setter også et spørsmålstegn ved herredsrettens bemerkning om at hydratkalken i dette tilfelle tilfredsstilte Norsk Standards krav, forutsatt at retten dermed har ment at det er tilstrekkelig at kalken tilfredsstiller de spesielle krav som fremgår av avsnitt 3.2.2. Det er iallfall konsipistenes forutsetning at de «Alminnelige bestemmelser» - - avsnitt 3.1 - - skal ha selvstendig betydning ved vurderingen av delmaterialers - - blant annet kalks - - kontraktsmessighet. På denne bakgrunn har den sakkyndige for sitt vedkommende vanskelig for å akseptere at tørrlesket kalk som inneholder for eksempel innpå 10 vektprosent uleskede partikler, tilfredsstiller Norsk Standard.

I sine videre kommentarer til herredsrettens domspremisser bemerker den sakkyndige at han holder det for helt uantagelig at luftporeutvikling kan føre til ekspansjon i den herdnete puss. Luftporeutvikning vil opptre under selve blandingsprosessen. Den sakkyndige er også uenig i herredsrettens bemerkninger om virkningen av bruk av mursement (i steden for Portland-sement) i pussen, og han tar bestemt avstand fra at skadebildet i vår sak frembyr forhold som «nlinimal heft mellom finpussen og grovstokken», og «dårlig eller ingen fasthet i pussen», for så vidt som pussen fra først av hadde stor heftfasthet og fremdeles har det på de til dels omfattende uskadde flater.

For øvrig har den sakkyndige fastholdt sin konklusjon fra herredsretten, nemlig at det må ha forekommet en viss konsentrasjon av uleskede partikler i den hydratkalk som er brukt, og at dette forhold, i forening med flere øvrige omstendigheter, er årsak til skadene. Han har på vesentlige punkter vist til sine skriltlige betenkninger på ett punkt,

Side:282

nemlig når det gjelder forsøket på å finne fram til en holdbar forklaring på hvordan uleskede partikler kan forekomme i kalken til tross for de etablerte sikkerhetstiltak hos produsenten, har han imidlertid under ankeforhandlingen revidert noe en teori han var inne på i sin forannevnte betenkning av 17/6-68 til Oslo Mørtelverk A/S. Retten kommer tilbake til dette siden i dommen.

Lagmannsretten finner det unødvendig å gjengi i sin helhet de skriftlige betenkninger som den sakkyndige gav for herredsretten. Disse er omtalt, og til dels sitert, i herredsrettens dom. Man skal imidlertid i det følgende gjengi en del hovedpunkter fra den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten, idet han her til dels også utdypet og spesielt fremhevet en del punkter i betenkningene:

Den sakkyndige foretok 21/3-68 befaring av samtlige leiligheter i oppgangene C og D, men såvidt han husker, ikke i oppgangene A og B. I de 15 leilighetene i oppgang C og D iakttok han skader av samme art som påvist i «bevisleiligheten» ved befaringen under ankeforhandlingen. Skadene i «bevisleiligheten» var imidlertid den gang (i 1968) ikke så omfattende som i dag

Skadene forekom også i 1968 både i vegger og tak, og på malte og grunnede såvel som på ubehandlede flater.

På skadestedene var det ikke lenger heftfasthet mellom finpussen og underlaget (grovstokken). I stedet var pussen oppløst i pulver - - løse partikler.

Grovstokken er ikke skadet.

Etter at kalken - - pussen - - ble påført veggen, må det ha skjedd noe som har redusert eller ødelagt dens fasthet. Slik flatene fremtrer etter at finpussen er begynt å løsne, lar det seg således ikke gjøre å male eller tapetsere dem. Den omstendighet at en del av disse flatene er malt eller grunnet, viser med andre ord at skadene ikke kan ha forekommet fra begynnelsen, men at skadene er oppstått en viss tid etter at finpussen var utført, noe som også bekreftes av de øvrige opplysninger i saken.

At pussen løsner kan ikke skyldes det som man vanligvis betegner som «bom». Det må ha forekommet en ekspansjon (etter påføringen).

Det er bare skader i oppgang C og D, ikke i A og B. Og den sakkyndige iakttok under befaringen i mars 1968 at samtlige tak i 3. etasje i oppgangene C og D var uskadde, noe de også er i dag. Dessuten var selve trappeoppgang D uskadd, bortsett fra at det bak en radiator på en yttervegg i oppgangen vistes en blære i en ellers fast flate. Dette siste fenomen mener den sakkyndige kan settes i forbindelse med forholdsvis rask uttørring av pussen nær radiatoren

Den sakkyndige mener fortsatt med sikkerhet å kunne utelukke frost som skadeårsak. Det er nok så at vanlige symptomer på frostskader er at pussen brytes ned og støv og løse partikler oppstår på heftstedet. Men heftfastheten vil ved frostskader bli nedbrutt helt fra begynnelsen av. Den ekspansjon, de utbulinger som er iakttatt i vårt tilfelle, kan ikke være utslag av frostskade. Ved frostskader vil en ofte se avtrykk av isnåler på skadestedet. Det forekommer ikke her.

En for rask uttørking ville i følge den sakkyndige gi et lignende skadebilde som ved frost. Utbulingene i pussen, og den omstendighet

Side:283

at skadene først opptrer på et senere stadium, kan ikke skyldes for rask uttørking.

Oljesøl, sot, vann eller lignende på underlaget (grovstokken), eller et for glatt og sugende underlag ville etter den sakkyndiges mening også gitt noenlunde samme skadesymptomer som frost. I særlig grad ville faktorer som nevnt medføre riss og sprekker i pussen, og pussen ville - - i motsetning til her - - falt ned i store flak, som ville beholde sin fasthet også etter avskallingen.

Den sakkyndige anser det videre tvilsomt om det ville hjulpet å legge hydratkalken i bløt før bruken. I dette tilfellet er ved blanding av mørtelen på byggeplassen brukt aktivator. Hvis dette ikke fører til lesking av uleskede partikler, kan en ikke vente at bløtleggingen ville klare det.

Den sakkyndige kan etter dette fremdeles ikke finne annen forklaring på skaden enn at det er ekspanderende partikler i mørtelen som har gjort seg gjeldende, enten da i kalken, sementen, sanden eller eventuelt i mursement hvis dette har vært brukt. Han anser det mest sannsynlig at det er kalken, som er kjent for å ha såkalte esende egenskaper, som har inneholdt de ekspanderende partikler.

Med metoder som er tilgjengelige i dag er det ikke mulig å påvise uleskede mengder under anslagsvis 2 % av kalken.

At uleskede partikier kan forefinnes i hydratkalk, selv med de sikkerhets- og kontrolltiltak Hylla Kalkverk har gjennomført, kan ifølge den sakkyndige ikke forklares på annen måte enn at det er umulig å unngå at det etter brenning vil kunne forekomme dødbrent kalk, eller i allfall deler som må betinges som tungt leskelig kalk. Forklaringen på dette fenomen kan være temperaturdifferanser i den enkelte forbrenningsovn. Disse mer eller mindre dødbrente, eventuelt tungt leskelige stykker, vil fra forbrenningsovnen gå ut i knuseren sammen med normalt lesket kalk. Etter knusingen foregår leskeprosessen. Den normalt brente del av de knuste partikler vil bli lesket, mens de dødbrente eller tungtleskelige partikler - - både store og små - - forblir ulesket. De små uleskede partiklene vil kunne passere gjennom siktanordningen og havne i det ferdige produkt sammen med de leskede partikler, i så små mengder at de ikke blir «avslørt» ved de prøver som blir tatt ved verket, men samtidig i tilstrekkelige mengder til at skader kan oppstå som i vår sak, og dette til tross for den spredning som under knusingsprosessen har foregått av de uleskede partikler i den langt større, leskede del av partiet. Den sakkyndige presiserer samtidig at det langt fra er slik at all kalk som leveres fra Hylla Kalkverk kan formodes å inneholde uleskede partikler.

Den sakkyndige gav i sin betenkning til Oslo Mørtelverk uttrykk for som høyst sannsynlig at en etter brenningen kunne «få en del kalkkorn som har en forholdsvis tett hinne av dødbrent materiale, mens kjernen er normal lettleskelig kalkoksyd». Videre i samme betenkning pekte han på at disse hinnebetonte partikler normalt på grunn av sin tyngde måtte formodes å bli skilt ut ved vindsiktingen, men at det kunne tenkes at vindsikten ikke alltid virker helt effektivt. - - Etter å ha hørt vitneforklaringene for lagmannsretten av Hylla Kalkverks daglige leder, Per Følstad, og av ingeniør Arild Merakerås, som også er ansatt ved

Side:284

verket, har imidlertid den sakkyndige forlatt teorien om forekomst av partikler med hinne. Han har festet seg ved at kalken etter brenningen forekommer i noe større Klumper, som så blir gjenstand for knusing. Etter knusingen er det ikke godt tenkelig at det kan forekomme partikler (av mindre dimensjoner enn de opprinnelige dødbrente klumper) med noe hinne-belegg. Den sakkyndige presiserer at han, når han skal forsøke å Klarlegge nærmere årsaksbildet, i noen grad er henvist til å bygge på teorier. Men blærene, utbulingene, i pussen, må ganske sikkert være uttrykk for en ekspansjon.

Små mengder av uleskede partikler i et kalkparti vil imidlertid i følge den sakkyndige ikke uten videre føre til pusskader som de foreliggende. For at slike skader skal inntreffe, må det gjøre seg gjeldende også andre faktorer. I vår sak mener den sakkyndige således fortsatt at det har hatt betydning for skadene at det ble brukt en forholdsvis kalkrik mørtel, og at den iallfall til dels er påført i forholdsvis tykt lag. Også den omstendighet at pussarbeidene i oppgang C og D har foregått i den kaldeste årstiden, med frost utendørs og relativt god fyring innendørs, kan ha spilt inn. Det siste forholdet kan for eksempel være en tilstrekkelig forklaring på at det ikke oppstod skader i oppgang A og B, der pussarbeidene som nevnt var avsluttet i midten av november.

Den sakkyndige forklarer at skadebildene på Holmen Hotell og i vårt tilfelle er så like som de overhodet kan bli. Også på Holmen Hotell oppstod en viss tid etter påføring av finpussen (med mørtel inneholdende hydratkalk) utbulinger, og oppløsning av pussen i pulver. Samme fenomener iakttok han ved ca. 1 dusin befaringer i Trøndelag i 1966, der det også var brukt hydratkalk fra Hylla Kalkverk, men hvor det dreide seg om stort sett mindre pusskader. Både før og etter skadene på Selfors har den sakkyndige vært tilkalt ved skadetilfelle i Oslo og Østlandet for øvrig, der skadebildet i flere tilfelle er noenlunde det samme som her.

Den sakkyndige fremholder til slutt som sin oppfatning at Hylla Kalkverk uten tvil er det kalkverk her i landet som har gjennomført de beste kontrolltiltak i sin produksjonsprosess, og som dessuten har de beste råvarer.

- - Lagmannsretten er klar over at den sakkyndige ikke på noen måte mener eller foregir at han har funnet frem til den absolutte sannhet om årsaksspørsmålet. I samsvar med hans skriftlige betenkninger og hans forklaring under ankeforhandlingen finner lagmannsretten imidlertid å kunne legge til grunn som overveiende sannsynlig og dermed bevist, at forekomst av forholdsvis små mengder uleskede partikler i hydratkalken har hatt selvstendig betydning for de inntrufne skader. Retten forstår det slik at disse egenskaper ved kalken her har vært en nødvendig, men ikke uten videre tilstrekkelig betingelse for at skadene kunne oppstå. Det synes således å være grunn til å regne med at også sammensetningen av mørtelen, tykkelsen av pusslaget, og kanskje også temperaturforholdene, har vært nødvendige betingelser for at skadene skulle inntreffe. De nevnte egenskaper ved kalken kommer imidlertid sentralt inn i bildet i årsaksrekken, og lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at kalken er skadeårsak.

Lagmannsretten bemerker at det også foreligger andre momenter

Side:285

enn de mer vitenskapelig betonte som trekker i retning av at det er egenskaper ved kalken som har vært av avgjørende betydning. Det må således, som også den sakkyndige har lagt til grunn og fremhevet, ansees på det rene at det ikke oppstod skader i finpussen i oppgangene A og B. Vel er det så at forklaringen på dette i følge den sakkyndige kan være at pussarbeidene der foregikk under andre og gunstigere temperaturforhold, nemlig om høsten, mens arbeidene i oppgang C og D ble utført om vinteren, og til dels i en streng kuldeperiode. Men det må samtidig ansees godtgjort at Bjørnådal til pussarbeidene i oppgang A og B brukte kalk av et tidligere innkjøpt parti enn det som ble brutt på skadestedene. Dessuten finner man ikke grunnlag for å trekke i tvil forklaringen om at det til de først utførte pussarbeidene i oppgang C og D, nemlig takene, samt selve trappoppgangen D, ble brukt kalk av samme parti som i oppgang A og B, og på de nevnte stedene i oppgang C og D er det ikke oppstått skader, med en reservasjon for så vidt angår den før omtalte skade i en yttervegg, bak en radiator, i trappeoppgang D. Det er også bemerkelsesverdig at det i følge den sakkyndiges betenkning av 23/3-68 i januar 1968 måtte foretas reparasjon av en enkelt pusskade - - en bom - - i et kjøkken i oppgang A eller B. Ved ny finpussing ble nyttet mørtel fra den andre del av blokken, altså av den angivelig skadevoldende kalk. Noe senere blæret denne finpussen opp og falt ned. Dette er, som fremholdt av den sakkyndige, den eneste finpusskade i oppgang A og B. Lagmannsretten er Klar over at den sakkyndige for så vidt ikke bygger på egne iakttagelser, men på hva de ankende parter og deres folk har forklart ham under hans første befaring. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å trekke riktigheten av disse opplysningene i tvil. For øvrig finner lagmannsretten ikke grunn til å tvile på at Bjørnådal har nyttet tilnærmelsesvis samme sammensetning av mørtelen i samtlige oppganger. Han har videre forklart at han har nyttet hydratkalk til finpuss omtrent siden den kom på markedet, i midten om 1950-årene, og da med samme blandingsforhold i mørtelen, uten at han tidligere har vært utsatt for skader som i vår sak. Det er vel så at han bevismessig ville stått sterkere om han hadde iakttatt de strenge regler om utmåling av delmaterialer som er gitt i NS 422 A Del 4.2., og om han kunne fremlegge en eksakt «resept» på det blandingsforhold han har praktisert. Men likevel forekommer det lagmannsretten at de forannevnte momenter er egnet til å underbygge formodningen om at det er egenskaper ved kalken som har hatt utslagsgivende betydning for skaden.

Ankemotpartene har fremholdt at Bjørnådal har forsømt seg bevismessig når han ikke har sørget for å ta vare på prøver av det kalkparti som ble nyttet på skadestedene. Bjørnådal har selv forklart at han ikke hadde noe igjen av dette kalkpartiet da han ved brev av 1/3-68 fra Wulfsberg, fikk beskjed om å sikre seg prøver av kalken. Det eneste han da fant, var en tom sekk påført dato. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for å bebreide og å la det komme Bjørnådal til skade ved bevisvurderingen at han ikke i tide innså betydningen av å ta vare på prøver av kalken. Han har forklart at da de første skadene oppstod, var han ikke Klar over miserens omfang, og han brukte hydratkalken som var igjen, til de første reparasjonsarbeidene, før han

Side:286

gikk over til å reparere med sandsparkelmasse. Så tidlig som i brev av 26/21968 til Wulfsberg hadde han anbefalt at det ble sendt opp «eksperter fra Trondheim for en nærmere undersøkelse av pussen». En sak for seg er at det i følge den sakkyndige ikke synes mulig med tilgjengelige metoder å bestemme forekomsten av uleskede partikler når den er under et vist minimum.

Ankemotpartene har, når det gjelder bevisvurderingen med hensyn til skadeårsaken, også fremhevet som påfallende at det bare er Bjørnådal som har kunnet påvise skader til tross for at angivelig skadevoldende egenskaper ved kalken må ha vært til stede ved et langt større produksjonsparti enn det han kjøpte. Ingen andre har imidlertid reklamert i dette tidsrom. Lagmannsretten kan heller ikke tillegge dette moment noen vekt. Det er opplyst at industrien er den største avtaker av hydratkalk (til bruk i produksjonsprosessen). Ved industriell bruk vil det etter det ankemotparten selv har forklart ikke få betydning om det er uleskede partikler i kalken. For øvrig er det som nevnt slik at også ved bruk av kalken til finpuss, må det et sammentreff av ytterligere omstendigheter til, før skadevirkningene av uleskede partikler realiserer seg.

Videre bemerkes at lagmannsretten i motsetning til herredsretten ikke finner å kunne legge til grunn at Bjørnådal har brukt mursement i finpussmørtelen. Iallfall kan dette i høyden ha skjedd ved en anledning. Av den sakkyndiges forklaring, og av en del nytt skriftlig materiale som er dokumentert, forstår lagmannsretten det for øvrig slik at bruk av mursement ikke kunne gitt en holdbar forklaring på de inntrufne skader. Den sakkyndige har således karakterisert mursement som «et lite aktivt stoff», som ikke vil være gjenstand for ekspansjon og forårsake blærer av den karakter som han har iakttatt i nærværende sak

Som sagt finner lagmannsretten det bevist at skadene er forvoldt ved uleskede partikler i det kalkparti Bjørnådal nyttet til pussarbeidene. Slike egenskaper ved kalken må utvilsomt betegnes som uheldige, når kalken nyttes til finpuss. Videre må en etter den sakkyndiges forklaring kunne legge til grunn at disse egenskapene må forklares ved noe som objektivt sett har karakter av en svikt i produksjonsprosessen. Ankemotparten har imidlertid sterkt fremholdt at kalken, selv om det er den som har vært skadeårsak, ikke kan betegnes som kontraktsstridig. De viser til at kalken tilfredsstiller kravene i Norsk Standard 422 A, avsnitt 3, til kjemisk sammensetning og finhet, og de har hevdet at, dersom denne kalken har inneholdt små uleskede partikler, er dette noe som vil være tilfellet med all hydratkalk, og som det er kjøperen - - forbrukeren - - som må ha risikoen for, dersom han bruker den til finpuss.

Lagmannsretten bemerker at selv om det er så at hydratkalk kvantitativt sett brukes mer i industrien enn til pussarbeider, så har det siden Hylla Kalkverk i midten av 1950-årene begynte å produsere hydratkalk, vært velkjent og utbredt at det til innvendig finpuss har vært nyttet mørtler inneholdende slik kalk Dette har også produsentene, herunder Hylla Kalkverk, vært Klar over. En ikke ubetydelig del av både Hylla Kalkverks og andres produksjon har således vært solgt til dette formål. Iallfall inntil skadene på Selfors inntraff, synes det som om det for så vidt har dreid seg om en anerkjent anvendelsesmåte.

Side:287

Wulfsberg, som er eneforhandler av hydratkalk fra Hylla Kalkverk i Rana-distriktet, og som bare forhandler hydratkalk fra denne produsent, har forklart at grovt anslått gikk omtrent halvparten av hans omsetnig av produktet til industrien, resten til andre forbrukere. Det må således kunne slås fast at hydratkalk på det aktuelle tidspunkt ble markedsført som handelsvare med henblikk på å brukes blant annet i mørtler til innvendig finpuss.

Videre bemerker lagmannsretten at Norsk Standard 422 A, som også ankemotpartene har påberopt, og som har betegnelsen «Mur- og pussmørtler» (undertittel «Betegnelser og kvalitetskrav») i avsnitt 3 (overskrift «Krav til delmaterialene») pkt. 1 inneholder en generell bestemmelse om at delmaterialer til mørtel ikke «skal skade mørtelen eller de materialer den kommer i kontakt med...».

Som tidligere nevnt har den sakkyndige forklart at det langt fra er all kalk produsert ved Hylla Kalkverk som kan formodes å inneholde uleskede partikler. Man kan i det hele tatt, etter det lagmannsretten forstår, ikke legge til grunn at en kjøper eller forbruker av hydratkalk på det aktuelle tidspunkt hadde grunn til å regne med forekomst av uleskede partikler.

Det er på det rene at de sekkene Bjørnådal kjøpte, visstnok både til pussarbeidene i oppgang A og B og i C og D, hadde påtrykt tekst om at «Kalken bør bløtlegges før anvendelse til finpuss - - tynnpuss». Retten skal komme tilbake til dette under drøftingen av ansvarsspørsmålet. Med det utgangspunkt lagmannsretten for øvrig tar for vurderingen av ansvarsspørsmålet, jfr. senere - - kan en i det hele si at det ikke er så lett å skille ut fra hverandre henholdsvis spørsmålet om det foreligger en kontraktsmessig mangel, og om det er grunnlag for å overføre selgeren ansvar for kjøperens tap. De to spørsmålene vil til dels gripe over i hverandre. Etter lagmannsrettens mening kan tekstingen av sekkene iallfall ikke tolkes som noe kontraktsmessig forbehold fra selgeren om at kalken inneholdt uleskede partikler, eller skadevoldende egenskaper i det hele. Man kan med andre ord ikke tillegge teksten vekt når det gjelder vurderingen av om kalken kan ansees kontraktsmessig.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at noen individuell salgsavtale er ikke inngått i anledning av kjøpet. Avslutningen av handelen mellom Wulfsberg og Bjørnådal har foregått på ordinær formløs måte, som et regulært handelskjøp av et artsbestemt masseprodukt.

Lagmannsretten må i det hele legge til grunn at Bjørnådal etter sitt kontraktsforhold med Wulfsberg måtte kunne forutsette at kalken ikke hadde de egenskaper som etter lagmannsrettens bevisvurdering har forårsaket skaden. Kalken må etter dette betegnes som kontraktsstridig - - beheftet med en mangel i kjøpslovens forstand.

Når det dernest gjelder selve ansvarsspørsmålet bemerker lagmannsretten at Wulfsberg før skadene på Selfors oppstod, i en årrekke hadde forhandlet hydratkalk fra Hylla Kalkverk, og han hadde solgt atskillige partier som hadde vært brukt til innvendig finpuss. Første gang han fikk reklamasjon var etter skadene på Holmen Hotell i 1966. Like etter fikk han også en annen reklamasjon fra Rana-distriktet, i anledning av en skade av langt mindre format. Wulfsberg kjente til

Side:288

at Buch etter skadene på Holmen Hotell engasjerte professor Svendsen, at man ved Hylla Kalkverk gikk ut fra at disse skadene skyldtes en eller annen svikt ved vindsikten, slik at det var kommet for grove partikler i det ferdige produkt, og at kalkverket etter råd fra professor Svendsen gjennomførte forskjellige sikkerhets- og kontrolltiltak for å unngå slike skadetilfelle for fremtiden. Etter affæren på Holmen Hotell mottok Wulfsberg Buchs rundskriv av 12/9 1966, der det ble pekt på muligheten av at det kunne forekomme uleskede partikler i kalken. Buch tok i rundskrivet bare den konsekvens å foreskrive at hydratkalk som skulle brukes til finpuss, måtte legges i vann før bruken, en sikkerhetsforanstaltning som iallfall objektivt må karakteriseres som uegnet eller utilstrekkelig. Lagmannsretten finner ikke å kunne bebreide Wulfsberg at han fortsatte å forhandle hydratkalk, til kunder som han måtte være klar over kunne komme til å bruke kalken til finpuss, uten å sørge for en klar og adekvat advarsel. Man finner derfor ikke å kunne bygge noe krav fra Møllersen og Bjørnådal på uaktsomt forhold fra Wulfsberg.

Møllersen og Bjørnådal har ikke fremmet noe direkte krav mot Wulfsbergs leverandør, Buch. Lagmannsretten kan ikke finne at Wulfsberg hefter for eventuelle forsømmelser fra sin leverandørs side. Det skulle derfor i nærværende sak ikke være nødvendig å drøfte Buchs forhold. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at det er vanskelig å bebreide Buch som uaktsomt forhold at han fortsatte å produsere og markedsføre hydratkalk etter affæren på Holmen Hotell, uten å sørge for uttrykkelig advarsel til forbrukeren mot bruk av kalken til finpuss på grunn av risikoen for uleskede partikler (jfr. forannevnte rundskriv). Han hadde dog engasjert den beste tilgjengelige ekspertise, hadde fulgt dennes råd og mente vel selv at skaderisikoen ved de tiltak man traff, var så godt som eliminert. Retten vil i samme forbindelse bemerke at det ikke finnes holdepunkt for å anta at det kalkparti som voldte skaden på Selfors, var en feilvare - - feilsending av parti frasortert hos produsenten på grunn av konstatert produksjonssvikt.

Spørsmålet blir da om Wulfsberg kan påføres et objektivt selgeransvar for skadene i medhold av kjøpslovens §43. Partene har under prosedyren vist til rettspraksis og teori når det gjelder spørsmålet om det objektive selgeransvar gjelder for følgene av salgsgjenstandens skadevoldende egenskaper. Spørsmålet har, som det fremgår både av teori og rettspraksis, flere varianter og nyanser, jfr. blant annet Andenæs' gruppering av skadefølger i hans artikkel «Selgerens ansvar for farlige egenskaper» («Avhandlinger og foredrag» side 57 flg.). I vår sak står man overfor et skadetilfelle som vel best kan henføres til gruppe 3 i Andenæs' artikkel, l.c. side 59. Det foreligger således egenskaper ved salgsgjenstanden som ikke uten videre og ved enhver bruk er farlige. Men i dette tilfellet har egenskapene - - mangelen - - forårsaket et tap som først og fremst består i at arbeidskraft og omkostninger er gått til spille. På side 60 i forannevnte verk gir Andenæs uttrykk for at slike skadefølger i og for seg omfattes av ansvarsreglene i kjøpsloven. Lagmannsretten kan ikke finne noen prinsipiell hindring for å la det objektive selgeransvar gjelde i et tilfelle som dette. Spørsmålet om Wulfsberg kan holdes objektivt ansvarlig, forutsetter imidlertid en konkret vurdering, hvor forhold såvel på selger- som kjøpersiden

Side:289

må komme inn i bildet. Ved denne vurdering - - og dermed også når det gjelder domsresultatet - - har lagmannsretten delt seg i et flertall, bestående av dens juridiske medlemmer, og et mindretall, bestående av de to fagkyndige domsmenn.

Flertallet ser slik på ansvarsspørsmålet:

Wulfsberg har markedsført en handelsvare som gav seg ut for å være lesket, men som faktisk ikke var det fullt ut. Man kan si det slik at produsenten av ferdiglesket kalk har overtatt en funksjon som tidligere ble utført av brukeren. Flertallet går ut fra at denne endring av «funksjonsfordelingen» har hatt følger for prisfastsettelsen.

Det foreliggende skadetilfelle er etter det den sakkyndige har pekt på, ikke enestående i sitt slag. Både Hylla Kalkverk og andre produsenter hadde tidligere levert kalk som ved bruk til innvendig finpuss hadde voldt skade, og da sannsynligvis på grunn av at den ikke var fri for uleskede partikler.

Buch og Wulfsberg har riktignok fremholdt at det spesielle ved skadene på Holmen Hotell var at partiklene i kalken var grovere enn foreskrevet i Norsk Standard 422 A. Dette var ifølge Buch tilfellet også med den kalk som var blitt brukt i de ca. 20 skadetilfellene i Trøndelag. Det gjaldt i de sistnevnte tilfellene, etter det Buch forklarer, kalk av samme produksjonsparti som det Holmen Hotell brukte. Flertallet må imidlertid gå ut fra at den vesentlige årsaksfaktor også ved skaden på Holmen Hotell var forekomsten av uleskede partikler. I den forbindelse vises til professor Svendsens betenkning av 23/3-1968 (avsnltt C), jfr. for øvrig også Buchs eget rundskriv av 12/9-66 (tidligere omtalt). Både før og etter skadene på Selfors har det oppstått skader av tilsvarende art, ved bruk av hydratkalk fra andre produsenter enn Hylla Kalkverk, Professor Svendsen har således i sin betenkning av 17/3 1970 opplyst at han i de siste årene har vært tilkalt ved ialt 6 større skadesaker ved innvendig finpuss hvor det har vært brukt kalk levert som tørrlesket. Han uttaler i samme betenkning at «skader av denne typen» dessverre er blitt svært vanlige - - det har jo også forekommet en rekke tilfeller hvor jeg ikke har vært innblandet personlig. I betenkningen av 17/6 1968 til Oslo Mørtelverk har han som tidligere nevnt omtalt en rekke skader våren 1968 på innvendig finpuss i Oslo-området ved bruk av finkalk (tørrlesket kalk), hvor han også peker på uleskede kalkpartikler som den etter hans mening utvilsomme skadeårsak. Han uttaler i samme betenkning at det de siste årene (med hensyn til skadesaker) «har forekommet minst 6 større bølger med kalk fra 3 ulike kalkverk». - - For så vidt synes det som om man kan legge til grunn at det er en typisk skaderisiko ved bruk av hydratkalk til finpuss som har realisert seg i vårt tilfelle. Som tidligere nevnt inneholder Norsk Standard 422 A i avsnitt 3.1 en alminnelig bestemmelse om at delmaterialer til mørtel ikke skal skade mørtelen med videre. I neste avsnitt heter det så:

«Dersom et delmateriale til mørtel har egenskaper eller inneholder stoffer som under bestemte forhold kan føre til skader, skal disse være tydelig tilkjennegitt for den som skal bruke delmaterialet.»

Buch har forklart at når han i 1967 bestilte hydratkalksekker påtrykt tekst om at «Kalken bør bløtlegges før anvendelse til finpuss - -

Side:290

tynnpuss» (jfr. hans fremlagte rundskriv av 6/4 1970), var dette på bakgrunn av erfaringene fra Holmen Hotell, idet han regnet med at ved en slik tekst ville kundene få tilstrekkelig beskjed om risikoen ved bruken. Lagmannsretten har tidligere, ved drøftelsen av om kalken var kontraktstridig, vært inne på denne teksting. I denne forbindelse vil flertallet bemerke at den ikke kan være enig med Buch i at denne tekst på adekvat måte tilkjennegav for kundene risikoen ved bruk av kalken. For det første synes det som om bløtlegging ville hatt liten hensikt, jfr. både det som foran er gjengitt av den sakkyndiges forklaring, og vitneforklaringen fra den daglige leder ved Hylla Kalkverk, Følstad. Wulfsberg har i sitt brev av 27/3 1968 til Buch betegnet dette som en «svevende bruksanvisning» som ikke hadde noen verdi «sålenge den ikke anga hvor lenge kalken måtte bløtlegges ekstra». Dessuten kunne det, og da ikke bare for en ukyndig, ligge nær å oppfatte anbefalingen av bløtlegging slik at den henspilte på at kalken ville bli lettere å blande eller bruke. Flertallet kan ikke finne, som herredsretten synes å ha gjort, at teksten medførte en oppfordring for Bjørnådal til å anstille nærmere undersøkelser hos Wulfsberg om formålet med teksten.

Det kan tilføyes at Buch etter affæren på Selfors, nemlig i 1968, endret teksten noe på hydratkalksekkene, for så vidt som dette med bløtlegging før bruken ble gitt en mer absolutt form (ordet «bør» ble sløyfet). I 1969 fikk han så bestilt sekker med følgende tekst på baksiden: «Hydratkalken skal ikke brukes til tynnpuss/finpuss». Buch har under ankeforhandlingen forklart at dette skjedde etter at han hadde mottatt reklamasjon fra Bodø vedrørende et skadetilfelle der. Buch har ikke erkjent ansvar i den anledning, og vedkommende skadelidte i Bodø har ikke fulgt opp saken. Men Buch fant likevel at det var best å trekke den konsekvens han gjorde i og med sistnevnte teksting av sekkene.

Ankemotpartene har fremholdt som en innvending mot et objektivt ansvar at det - - forutsatt at den sakkyndiges teori om skadeårsaken er riktig - - i praksis er ugjørlig å fremstille hydratkalk som kan garanteres fri for uleskede partikler. De har igjen vist til at Buch hadde engasjert ekspertise - - nemlig den selvsamme som er oppnevnt som sakkyndig i vår sak - - for å gardere seg, og til at Buch i produksjonsprosessen og ved kontrollen i ett og alt har fulgt ekspertens råd og anvisninger. Likevel inntraff det skade. Flertallet kan imidlertid ikke finne at disse betraktninger, som er tillagt vekt ved vurderingen av om det kan opereres med culpa-ansvar, i og for seg kan frita for et objektivt selgeransvar. Det som i så måte først og fremst må få betydning, er at selgeren har vært med på å markedsføre et produkt med visse skadevoldende egenskaper uten at det er tilkjennegitt noe om faremuligheter «under bestemte forhold» (jfr. foranstående sitat fra Norsk Standard), eller uten annen form for forbehold eller bruksanvisning.

Det er nok så at hydratkalken som sådan ved levering til kjøperen ikke er klar til bruk til sitt endelige formål - - finpuss. Før slik puss kan foretas, må kalken, sammen med andre ingredienser, blandes til: mørtel. Dette forutsetter faglig innsats. Det samme gjelder ved den videre anvendelse av mørtelen, altså ved utføringen av pussarbeidene. Også disse etterfølgende omstendigheter har brakt inn risikofaktorer,

Side:291

som etter den sakkyndiges wrdering har hatt avgjørende betydning for skadene i vår sak. Flertallet har overveiet om disse betraktninger bør føre til at det ikke kan bli plass for noe objektivt selgeransvar i vår sak, til tross for forekomsten av uleskede partikler. Man er imidlertid - riktignok under visse tvil, kommet til at for at Wulfsberg skal kunne fritas for ansvar - - må det konstateres et uforsvarlig forhold fra Bjørnådals side.

Når det gjelder Bjørnådals forhold, og i den forbindelse også Møllersens forhold, kan flertallet for det første ikke finne at den omstendighet at de begge kjente til skadetilfellet på Holmen Hotell, bør komme dem til skade ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet.

De var riktignok klar over at det der var brukt hydratkalk produsert ved Hylla Kalkverk og innkjøpt hos Wulfsberg. Men de hadde dessuten fått vite at Hylla Kalkverk tilskrev skadene på Holmen Hotell svikt ved siktingen og at verket mente å ha gardert seg mot fremtidige uhell av slik art. Når da hydratkalk fortsatt ble markedsført også med henblikk på å brukes til finpuss, kan det ikke være riktig å overføre på Bjørnådal, og eventuelt også Møllersen, risikoen for at det ble nyttet hydratkalk til finpuss på Selfors.

Den sakkyndige har som foran nevnt fremhevet at det er mørtelens sammensetning, tykkelsen av pusslaget og kanskje også temperatur- og fuktighetsforholdene, som har bidratt til å fremkalle skadene - - til at kalkens skadevoldende egenskaper har fått realisere seg. Når det gjelder blandingsforholdet i mørtelen, er det på det rene at Bjørnådal har brukt forholdsvis mye kalk, men lite sement, med andre ord en fet blanding. Norsk Standard 422 A foreskriver eller anbefaler ikke noe blandingsforhold for mørtel, bestående av tørrlesket kalk, for bruk til finpuss, jfr. det som foran er gjengitt fra den sakkyndiges forklaring. Hylla Kalkverk har ikke, som for eksempel Mjøndalen Kalkfabrik (i følge en fremlagt brosjyre) gitt noen blandingsinstruks. Det synes å være på det rene at det blant murmestre praktiseres høyst forskjellig blandingsforhold i finpussmørtelen. Dette er blant annet blitt belyst under vitneførselen. Murmester Helmersen, Mo, som de ankende parter har ført som vitne, og som utførte pussarbeidene på Holmen Hotell, brukte således også en kalkrik mørtel. På den annen side har ankemotpartenes vitne, murmester Arnold Andreassen, Namsos, som for øvrig har hatt store arbeider i Rana-området, forklart at han alltid har brukt en langt «magrere» mørtel. Den sakkyndige, som riktignok fremhever at han ikke har fagkunnskap når det gjelder mur- og pussarbeider, har i sin betenkning av 23/3 1968 omtalt «den meget kalkrike finpussmørtel som er i bruk her i landet». I sin betenkning til Oslo Mørtelverk har han redegjort for «den spesielle formen for finpuss som bare brukes her i Norge. Denne finpussen lages av en meget kalkrik mørtel med relativt liten cementtilsetning, og innflytelsen av uleskede korn vil derfor kunne bli ekstraordinært stor». Under ankeforhandlingen forklarte den sakkyndige at han var «svært lite glad i» kalkrik mørtel, og at han hadde «slåss mot den i 15 år».

Også når det gjelder tykkelsen av finpusslaget, har den sakkyndige både i sine betenkninger og under sin forklaring gitt uttrykk for at man står overfor et relativt utbredt og typisk fenomen her i landet.

Side:292

Bjørnådal har forklart at han ikke brukte annet blandingsforhold eller annen tykkelse på pusslaget enn det han ellers har gjort i sin praksis.

Flertallet finner, på bakgrunn av de forannevnte momenter, ikke å kunne karakterisere det som uforsvarlig at Bjørnådal brukte en «fet» mørtel eller et tykt pusslag.

Flertallet kan videre ikke finne at Bjørnådal bør belastes at pussarbeidene foregikk på den kaldeste årstiden, med de temperaturproblemer etc. og risiko for for rask uttørking dette medfører. Den sakkyndige mener som sagt at selve skadebildet ikke tyder på frostskader, eller uttørkningsskader. Iallfall finner flertallet ikke grunnlag for å konstatere at Bjørnådal har unnlatt å ta tilbørlig hensyn til temperaturforhold etc.

Ankemotpartene har vist til at Bjørnådal ikke har håndverksbrev som murer og at han ikke har rett til å titulere seg som murmester. Flertallet kan imidlertid ikke finne at Bjørnådals faglige kvalifikasjoner ikke holdt mål. Han har drevet egen forretning som «murmester», med ansatte folk, siden 1955, og han hadde hatt mange større oppdrag, både på boligblokker og andre større bygg, for eksempel skoler og hotell, før Selforsoppdraget.

De folk Bjørnådal brukte på Selfors, var erfarne og pålitelige, og flertallet kan ikke finne grunnlag for å bebreide ham manglende tilsyn og kontroll på byggeplassen eller annet uforsvarlig forhold i forbindelse med utførelsen av oppdraget der. Byggherren hadde egen kontrollør under byggearbeidet. Denne har som vitne forklart at det til å begynne med - - i oppgang A eller B - - ble påtalt at pussen var noe grov. Møllersen har supplert denne forklaring med at det først ble pusset ferdig en leilighet - - eller del av leilighet. Han bekrefter at pussen der var grov, men flertallet forstår det slik at dette skyldes noe for grov sand, og at dette ble rettet på under de videre pussarbeider. For øvrig forstår flertallet det slik at hverken byggherren eller Møllersen, som hovedentreprenør, hadde innvendinger mot den faglige utførelse av mur- og pussarbeidene. Det eneste Møllersen ellers heftet seg ved, og tok opp med Bjørnådal, var at denne hadde satt for få folk på jobben, og at det av den grunn gikk for sent.

Ankemotparten har påpekt at Bjørnådal har fraveket arbeidsbeskrivelsen, idet en vesentlig del av arbeidene ifølge den skulle foretas som såkalt skjedratt puss. Flertallet kan imidlertid ikke tillegge dette noen vekt for ansvarsspørsmålet. Det dreier seg om en endring som såvidt forstås ble foretatt i forståelse med byggherren, og som denne iallfall ikke har rettet innvendinger mot.

Flertallet er klar over at mindretallet mener at Bjørnådal ikke har vist tilstrekkelig aktsomhet ved blanding av mørtelen og ved å bruke for tykt pusslag. Dette at yrkeskolleger av Bjørnådal kritiserer hans handlemåte, er selvsagt et moment som har skapt tvil hos flertallet ved vurderingen av ansvarsspørsmålet. På bakgrunn av de momenter som det er gjort rede for foran, er flertallet likevel kommet til at Bjørnådal ikke kan sies ved uforsvarlig forhold å ha forvoldt eller medvirket til skaden. Flertallet har i det hele ikke funnet grunnlag for en hel eller delvis overføring av selgeransvaret på ham.

Side:293

Flertallet finner etter dette å måtte stemme for at Wulfsberg kjennes erstatningsansvarlig. - - -

Flertallet skal dernest drøfte erstatningsutmålingen. - - -

Den siste post i Møllersens erstatningskrav er leietap for den leilighet som er blitt holdt «i beredskap» som bevismiddel. Leietapet kreves nå erstattet fra 7/11-68 fram til 7/4-72, med kr. 337.- pr. måned, tilsammen kr. 13.187.-. Beløpets størrelse er ikke omtvistet. Såvidt forstås har ankemotpartene under prosedyren ikke opprettholdt sin tidligere anførsel om at denne bevissikring skyter over målet, nærmere bestemt at bevisene for skaden måtte kunne vært sikret på en enklere og billigere måte. Men de har gitt uttrykk for at det her egentlig er tale om en prosessutgift, som reguleres av tvistemålslovens regler om saksomkostninger. Flertallet finner under tvil at denne erstatningspost mest naturlig må sees som en del av hovedkravet. Videre finner flertallet at de ankende parter har hatt saklig grunn til å bevare den vesentlige del av denne leilighet i uskadd stand, for å kunne gi et best mulig inntrykk både av skadenes art og omfang. Posten godtas derfor fullt ut, med kr. 13.187.-. - - -

Mindretallet - - domsmennene - - er kommet til at Wulfsberg ikke kan påføres erstatningsansvar. Det er nok så at man etter den sakkyndiges vurdering må legge til grunn at det har vært uleskede partikler i kalken, og at dette har forårsaket skaden, forsåvidt som denne ellers ikke ville inntruffet. Samtidig har imidlertid den sakkyndige fremhevet at skaden ikke ville oppstått hvis det hadde vært nyttet en mindre kalkholdig mørtel og et tynnere pusslag. Den sakkyndige har også gitt uttrykk for at temperaturforhold og forhold i forbindelse med fuktighet og den innendørs uttørking på byggeplassen kan ha spilt inn. På disse punkter mener mindretallet at det kan rettes bebreidelse mot Bjørnådal. Han burde som fagmann vite at det generelt er betenkelig å bruke en mørtel inneholdende så mye kalk og såvidt lite cement som her. Kalk er et aktivt stoff og et under visse forhold risikopreget stoff, som krever særbehandling av den som skal bruke det. At mørtelen her har vært kalkrik, fremgår både av Bjørnådals egen forklaring og av at han etter sin egen fremstilling, jfr. således hans oppstilling av erstatningskravet, har kjøpt og brukt hele 130 sekker hydratkalk til oppgangene C og D, til og med med unntak av takene i 3. etasje og en av trappeoppgangene. Og dette store parti har han bare brukt til finpussen, ikke til grovstokken.

Når det gjelder tykkelsen av pusslaget, bemerker mindretallet at det på en større uskadd flate i «bevisleiligheten» kunne konstateres at pusslaget var tynt. Her var heftfastheten i orden.

Bjørnådal har dessuten ikke vært i stand til å gi noen fyllestgjørende forklaring på hvor blandingen foregikk. Herredsretten har lagt til grunn at blandingen av mørtelen til å begynne med foregikk utendørs (i et skur), senere i selve bygget. Under ankeforhandlingen er det imidlertid opplyst at blandingen hele tiden foregikk i et skur.

Under befaringen tydet skadesymptomene på taket i kjøkkenet på frostskade.

Mindretallet mener at murmester Andreassen under sin vitneforklaring på en illustrerende måte belyste hvilke forsiktighetsregler som

Side:294

bør tas ved blanding av mørtel bestående av kalk. Andreassen forklarte at han først blandet kalk og sand i blandemaskinen. Denne blanding - - «suppe» - - slo han så gjennom en finsikt i en kasse og lot den bli stående noen dager. Når blandingen skulle brukes, ble den tilsatt cement. Bjørnådal har ikke gått frem på tilsvarende aktsom måte. Han har - - trolig av makelighetshensyn - - blandet kalken direkte fra sekk og i blandemaskin. Dette gir dårlig og udrøyt produkt.

Mindretallet mener at affæren på Holmen Hotell i 1966 burde manet Bjørnådal til ekstra forsiktighet ved bruk av kalk i finpuss.

De forannevnte momenter står for mindretallet som så sentrale og avgjørende i hele skadetilfellet at Wulfsberg bør frifinnes for Bjørnådals erstatningskrav. Hva Møllersen angår, kan han i forhold til Wulfsberg ikke stå sterkere enn Bjørnådal selv. Wulfsberg må i samsvar med mindretallets standpunkt frifinnes også for Møllersens påstand. - - -