HR-1973-136-B - Rt-1973-1153

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-10-18
Publisert:	HR-1973-136-B - Rt-1973-1153
Stikkord:	(Minkfor-dommen, Botulismedommen), Kjøpsrett, Ansvar for skadegjørende egenskaper, Erstatning, Objektivt ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om betaling for levert minkfôr og motsøksmål med krav om erstatning for at fôret forgiftet minkfarmene med botulisme.
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett 20.01.1971 - Agder lagmannsrett 03.02.1972 - Høyesterett HR-1973-136-B, L.nr. 136B/1973
Parter:	1. Kilen Pelsfarm v/ John Thronsen, 2. Inge Søftestad (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt) mot Jakob Tveit A/S (høyesterettsadvokat Arne Bech)
Forfatter:	Michelsen, Eckhoff, Blom, Kst dommer Dick Henriksen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43

Dommer Michelsen: Jakob Tveit A/S driver et minkkjøkken på Treungen i Telemark. Fra dette kjøkkenet leveres det minkfor til pelsdyrfarmer i Telemark, Aust-Agder og Buskerud. 4. april, 15. april og 4. juni 1967 forekom det utbrudd av botulisme i minkfarmer som mottok sitt for fra dette minkkjøkkenet. Det er på det rene at forgiftningen skyldtes at det fantes botulinumtoksin i for som var levert fra Jakob Tveit A/S. Henimot 20.000 dyr - avlsdyr og valper - kreperte.

I 1968 og i 1969 gikk Jakob Tveit A/S til søksmål ved Vest-Telemark herredsrett mot to av sine kunder, Kilen Pelsdyrfarm v/John Thronsen og Inge Søftestad, til innfordring av krav på betaling for leverte minkfôr. Pelsdyreierne gikk til motsøksmål og krevde erstatning hos firmaet for det tap de var påført som følge av det botulismeutbruddet som hadde rammet deres farmer. Hovedsøksmålene gjaldt betaling for andre fôrleveranser enn den som forårsaket forgiftningen.

Vest-Telemark herredsrett, som forenet de to søksmål til felles behandling og pådømmelse, avsa den 20. januar 1971 dom med slik domsslutning:

«I sak nr. 21/1968 A:

I hovedsøksmålet:

John Thronsen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Jakob Tveit A/S 41.472,64 - førtientusen - firehundreogsyttito 64/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 10. juni 1968 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

Jakob Tveit A/S frifinnes.

I begge tilfeller:

Saksomkostninger idømmes ikke.

I sak nr. 22/1969 A:

I hovedsøksmålet:

Inge Søftestad dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Jakob Tveit A/S 14.232,28 - fjortentusentohundreogtrettito 28/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 18. mars 1969 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

Jakob Tveit A/S frifinnes.

I begge tilfeller:

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Kilen Pelsdyrfarm v/John Thronsen og Inge Søftestad brakte

Side:1154

dommen inn for Agder lagmannsrett som den 3. februar 1972 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Over denne dom har John Thronsen og Inge Søftestad erklært anke til Høyesterett. Formelt gjelder anken så vel hovedsøksmålene som motsøksmålene. Reelt retter dog anken seg bare mot lagmannsrettens avgjørelse av motsøksmålene, erstatningskravene.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Vest-Telemark herredsrett, Notodden byrett, Skien byrett og Oslo byrett. Det er i forbindelse med disse bevisopptak avørt noen vitner som er nye for Høyesterett. Man har iverksatt denne nye bevisførsel for nærmere å belyse forholdene ved de slakterier som i det kritiske tidsrom leverte slakteavfall til minkkjøkkenet. Det er for Høyesterett fremlagt noen få nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til spesielt å nevne. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

De ankende parter, John Thronsen og Inge Søftestad, hevder for Høyesterett, som for de tidligere instanser, at Jakob Tveit A/S i henhold til kjøpslovens §43, etter garanti eller etter alminnelige rettsgrunnsetninger plikter å betale dem erstatning uten hensyn til skyld for det tap botulismeutbruddet har voldt dem. Tveit er ikke bare selger, men også produsent av minkfôr. Selskapet har et for sine varer som fremstilles industrielt, og som frembys på det åpne marked. Det har da et objetivt ansvar for de tap som forvoldes på avtakernes eiendom, og som er en følge av varens skadegjørende egenskaper. Det er ikke riktig som lagmannsretten har antatt, å pålegge minkoppdretterne risikoen for botulismeutbrudd og dermed de økonomiske følger av slike utbrudd. Tveit er etter de ankende parters oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av at foret var forgiftet enn den enkelte oppdretter som tilfeldigvis rammes, og som drives næringsøyemed, er nærmere enn pelsdyreierne til å tegne forsikring mot slik skade. I denne forbindelse peker de ankende parter også på at det den gangen ikke var alminnelig at pelsdyroppdrettere vaksinerte sine mink mot botulisme. Da det her, når det er tale om et erstatningskrav på objektivt grunnlag, dreier seg om et leverandøransvar, spiller det i denne forbindelse ingen rolle om giften er oppstått i fôrkomponentene før eller etter at de ble levert til minkkjøkkenet.

De ankende parter hevder videre at Jakob Tveit A/S i forbindelse med botulismeutbruddene kan bebreides uaktsomhet for sin behandling av fôrkomponentene, og at selskapet derfor også på subjektivt grunnlag er erstatningsansvarlig overfor dem. Det er uriktig når lagmannsretten har antatt at forgiftningen må være oppstått før Tveit fikk befatning med fôrkomponentene, og i denne forbindelse særlig har rettet oppmerksomheten mot

Side:1155

slakteavfallet om ble levert fra slakteriene i Skien og Notodden. Det foreligger ingen feil ved rutinen ved slakteriene som står under stadig oppsikt av kontrollveterinær. Man har ved slakteriene nøye fulgt de instrukser som er utarbeidet om behandlingen av slakteavfall. På den annen side må man legge til grunn at behandlingen av fôrstoffene, ikke minst av slakteavfallet, fra fôrkjøkkenets side har latt tilbake å ønske. De ankende parter har her særlig pekt På transporten av det ferske slakteavfallet fra fôrslakteriene til fôrkjøkkenet og den alminnelige hygiene på kjøkkenet. De har også fremholdt at de stadig strengere instrukser som ble utarbeidet etter hvert som utbruddene kom, tyder på at forholdene tidligere har vært mindre tilfredsstillende.

Etter de ankende parters oppfatning må Tveit i alle fall ha bevisbyrden for at giften ikke har utviklet seg mens fôrkomponentene var i hans varetekt, og for at han ikke er noe å legge til last som uaktsomhet. Ellers ville pelsfarmerne stå overfor den håpløse oppgave å skulle føre bevis for omstendigheter som de ikke kan kjenne noe til. Det er i denne sak ikke fra Tveits side ført noe slikt bevis.

Om tapet har de ankende parter vist til den oppstilling som er inntatt i herredsrettens dom.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«I. Kilen Pelsfarm.

1. Hovedsøksmålet: Kilen Pelsfarm frifinnes.

2. Motsøksmålet: Ankemotparten dømmes til å betale Kilen Pelsfarm v/John Thronsen erstatning etter rettens skjønn i den utstrekning erstatningen overstiger hovedkravet.

3. I begge tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale Kilen Pelsfarm v/John Thronsen saksomkostninger for alle retter.

II. Inge Søftestad:

1. Hovedsøksmålet: Inge Søftestad frifinnes.

2. Motsøksmålet: Ankemotparten dømmes til å betale Inge Søftestad erstatning etter rettens skjønn i den utstrekning erstatningen overstiger hovedkravet.

3. I begge tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale Inge Søftestad saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har for Høyesterett henholdt seg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for disse retter.

Jakob Tveit A/S hevder således at det ikke er noe grunnlag i sakens bevisligheter for å fastslå at firmaet på noe punkt kan overføres uaktsomhet for sin behandling av foret. Til tross for at våre største autoriteter på botulismens område etter hvert utbrudd nøye gjennomgikk hele forkjøkkenet og den rutine som der ble fulgt, har de sakkyndige ikke kunnet finne noe som tyder på at giften skulle ha utviklet seg mens foret befant seg på Tveits hånd. På den annen side er det helt riktig av lagmannsretten å rette oppmerksomheten på behandlingen av slakteavfallet ved slakteriene, og å uttale en forundring over at ikke disse har vært gjort til gjenstand for den samme nøye gransking som minkkjøkkenet.

Side:1156

Det er på slakteriene sjansen er størst for at forholdene skal ligge til rette for en giftdannelse.

Man kan i denne saken ikke «snu» bevisbyrden. Dersom man kunne fastslå at giften hadde utviklet seg mens foret befant seg på Tveits hånd, kunne man kanskje kreve at Tveit måtte føre beviset for at det var uten skyld i det som var skjedd. Man kan dog ikke pålegge Tveit bevisbyrden si vel for årsakssammenheng som for culpa. Man ville da i realiteten etablere et rent objektivt ansvar for minkkjøkkenet for skadene.

Og et slikt ansvar er det etter norsk rett i et tilfelle som det foreliggende ikke grunnlag for. Man kan ikke utlede av regelen i kjøpslovens §43 at det påhviler selgeren et objektivt ansvar for slike konsekvensskader som det her er tale om. Man kan ikke bygge på et garantisynspunkt, og resultatet kan heller ikke utledes av alminnelige rettsgrunnsetninger. Man befinner seg i denne sak utenfor grensene for et mulig objektivt ansvar for produsent som det i praksis og teori har vært tale om. Dommen i Rt-1945-388 er tvert om et prejudikat for at det i et tilfelle som det foreliggende ikke kan være tale om et ansvar uten hensyn til skyld.

Ankemotparten har godtatt de tall for døde avlsdyr som de ankende parter har lagt til grunn for sin tapsberegning. Tveit hevder dog at de priser på mink som oppdretterne bygger beregningen på, er for høye, og gjør videre gjeldende at det ville lede til dobbelt erstatning om man godtgjorde de døde voksne dyr som avlsdyr samtidig som man gav vederlag for tapte valper.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Jakob Tveit A/S tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Det er på det rene at minkdøden i pelsdyrfarmene innen minkkjøkkenets avtakerdistrikt våren 1967 skyldtes botulingift som fantes i det fôret som var levert fra Tveit. Flere av de komponenter det ferdige foret bestod av, kan etter sin art tenkes som arnested for giftdannelsen. Jeg må dog forstå de sakkyndige uttalelser som foreligger i saken dithen at det er mest sannsynlig at giften har dannet seg i slakteavfallet. Giften kan ha dannet seg i avfallet på et hvilket som helst tidspunkt fra slaktingen på slaktehuset og til det ferdige for ble levert til forbrukeren.

Etter hvert av de tre utbrudd av botulisme i 1967 ble det fra våre fremste eksperters side foretatt inngående undersøkelser for å finne årsaken til giftdannelsen. Under denne gransking ble minkkjøkkenet og i det hele dets behandling av fôrkomponentene nøye gjennomgått.

Man fant under granskingen forhold som kunne rettes på. Jeg nevner renholdet og innretningen av maskinene. Dog ble det ikke ansett sannsynlig at giftdannelsen kunne hitrøre fra disse forhold. Det har som et resultat av disse undersøkelser ikke

Side:1157

lykkes å klarlegge årsaksforholdet. Undersøkelsene må sies å ha gitt et negativt resultat. Jeg vil på grunnlag av prosedyren for Høyesterett særskilt nevne at jeg ikke finner at det foreligger tilstrekkelig sannsynlighet for at forgiftningen skulle være oppstått i det ferske slakteavfallet mens dette var under transport fra slakteriene og frem til fôrkjøkkenet. Jeg peker her spesielt på at de sakkyndige ikke synes å ha tenkt seg muligheten av at giften kunne være dannet i løpet av dette tidsrom under de forhold slakteavfallet da befant seg.

Etter dette er jeg på samme måte som herredsretten og lagmannsretten kommet til at Tveit ikke ved innkjøp, transport, oppbevaring eller annen behandling av fôrkomponenter har vist noe uaktsomt forhold som kan lede til at selskapet på subjektivt grunnlag blir erstatningsansvarlig overfor pelsdyreierne.

Jeg har heller ikke kunnet finne at det i denne sak er grunnlag for ut fra bevisbyrdebetraktninger å pålegge Tveit et erstatningsansvar for de skader som oppstod hos de ankende parter. Jeg er på dette punkt i saken enig i det som er anført fra ankemotpartens side. Man kan etter min oppfatning ikke pålegge Tveit bevisbyrden så vel for årsakssammenheng som for at det fra selskapets side ikke er utvist uaktsomhet. Jeg føyer til at man i denne sak, som det fremgår av det jeg tidligere har sagt, har gjort hva man kunne for å få oppklart saken og således sikre bevisene.

Det er etter min mening heller ikke i saken plass for et erstatningsansvar for Tveit uten hensyn til skyld.

Jeg presiserer først at et objektivt erstatningsansvar for slike konsekvensskader som det i denne sak er tale om, ikke kan bygges på bestemmelsen i kjøpslovens §43, tredje ledd. Jeg legger til grunn at spørsmålet om selgerens ansvar for skader som voldes på kjøperens eiendom som følge av salgsgjenstandens skadegjørende egenskaper, ikke reguleres av kjøpsloven, og viser i denne forbindelse til dommen i Rt-1945-388.

Ansvar kan videre ikke grunnes på et garantisynspunkt. Tveit har ikke tilsikret minkoppdretterne at fôret som han leverte, ikke skulle være befengt botulinumtoksin, og det er særlig klart at selskapet ikke har gjort dette da driften etter det første utbruddet atter ble satt i gang. Man skal erindre at de ankende parter ble rammet ved det andre utbruddet.

Spørsmålet blir da videre om man i alminnelig rettsgrunnsetning kan finne grunnlag for et objektivt erstatningsansvar.

Minkavl er en vanskelig og risikofylt næringr. Den er relativt ny, og det må vel kunne sies at man ennå ikke har det tilstrekkelige kjennskap til dyrene. Man vet dog ut fra erfaring at dyrene er sensible, også overfor det for de får. De er således, da de i motsetning til reven ikke er åtseldyr, utsatt for botulisme.

Clostridium botulinum er en organisme som i sporeform er meget utbredt. Når forholdene ligger til rette for det, og her spiller ikke minst temperaturforholdene en stor rolle, kan sporene utvikle seg til bakterier som vokser og formerer seg ved

Side:1158

deling. Under delingen og ikke minst når bakterien dør, dannes det botulinumtoksin som er et av de farligste giftstoffer man kjenner. Giften kan dannes i flere av de fôrstoffer som brukes til mink. Særlig utsatt synes slakteavfall å være. Slakteavfall er dog en nødvendig bestanddel av minkfôret. Pelsdyroppdretterne forer således sine dyr med slakteavfall til tross for at man løper en risiko for at det kan inntreffe en botulinforgiftning.

I den første tiden man her i landet drev minkavl, innkjøpte oppdretterne selv fôrkomponentene og tilberedte selv foret på farmene. Erfaringen synes å ha vist at risikoen for botulismeutbrudd da ikke var ubetydelig.

I løpet av 1960-årene forlot man det system jeg nå har omtalt. Det ble etablert fôrkjøkkener, enten på kooperativ eller privat basis - slik som i denne sak. Disse fôrkjøkkenene sammensetter fôret av komponenter som er helt ut kjente for avtakerne som også ofte, som i dette tilfellet, gjennom en fôrnemnd er med å bestemme hvordan det ferdige fôr skal sammensettes. Det må i det hele sies at det intet er ved råvarene, selve fremstillingen og det ferdige for som avtakerne ikke er kjent med.

Dette system er for oppdretterne praktisk og, som jeg må anta økonomisk fordelaktig. Jeg må også legge til grunn at det ved et moderne og ordentlig drevet minkkjøkken er mindre risiko for botulismeutbrudd enn det var da oppdretterne hver for seg hadde hånd om fôrlagningen. Skulle forgiftning oppstå, kan dog følgen bli langt alvorligere, idet ulykken da kan ramme mange farmer som tar sitt for fra minkkjøkkenet. Dette er imidlertid en risiko som er kjent også for oppdretterne

Etter min oppfatning er under disse omstendigheter minkoppdretterne nærmere enn eieren av fôrkjøkkenet til å bære den økonomiske risiko for et botulismeutbrudd. I denne forbindelse peker jeg på at det er opplyst under saken at man i bestemmelsene om de kooperativt drevne fôrkjøkken har en klausul om at medlemmene i forlaget ikke kan fremsette krav overfor laget om erstatning for skader som måtte oppstå som følge av levert for. Man har her et uttrykk for hvordan oppdretterne, når de organiserer seg, selv ser på det spørsmål som det her gjelder, og det er etter min mening ikke grunn til å stille et privat fôrkjøkken i noen annen stilling enn et som drives på kooperativ basis.

Den klausul i vedtektene for de kooperative kjøkkener som jeg nevnte, gir også uttrykk for at minkeierne selv må holde sine dyr forsikret, og det må etter min mening sies at minkeierne er nærmere til å tegne en forsikring mot botulismerisikoen enn eierne av minkkjøkkenene. Ved min vurdering spiller det også en rolle at minkeierne har anledning til ved en vaksine å beskytte sine dyr mot botulisme, og at nettopp en slik vaksine er det mest tjenlige middel mot botulinforgiftning.

Jeg er således etter forholdet mellom partene kommet til at fôrkjøkkenet ikke uten særlig hjemmel kan pålegges objektivt ansvar for den skade som pelsdyreierne ble påført ved at dyrene ble forgiftet.

Side:1159

John Thronsens og Inge Søftestads anker har slik jeg ser saken, ikke ført frem. Saken har fått det samme resultat i alle tre instanser. Jeg finner dog at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene. Saken har reist en rekke tvilsomme og vanskelige spørsmål som det har vært i så vel minkoppdretternes som minkkjøkkenets interesse å få domstolenes og også Høyesteretts avgjørelse om.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens kom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett silkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Blom, kst. dommer Dick Henriksen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Øystein Bjørtuft med domsmenn):

Retten skal med hensyn til hovedsøksmålet bemerke at de saksøkte ikke har benektet å skylde de beløp for leverte varer som saksøkeren krever, idet de ikke har opprettholdt innsigelsen om at minkfôret er levert av Jakob Tveit personlig og ikke av saksøkeren. - - -

I anledning motsøksmålet skal retten kort nevne at Jakob Tveit i 1932 begynte å omsette råvarer til pelsdyrfôr og i 1937 bygget han et mindre fryseri som ble utvidet i 1942/43. Omsetningen besto i at Tveit kjøpte inn og solgte videre de forskjellige komponenter som inngikk i pelsdyrfôret uten noen bearbeidelse. Foret ble tilberedt av hver enkelt pelsdyreier. Utover i siste halvpart av 1950-årene øket minkdyrproduksjonen sterkt og dermed interessen for en mere rasjonell fôrproduksjon og Tveit gikk til anlegg av et kjøkken til produksjon av ferdigfôr som ble satt i drift i 1962. Etterspørselen etter det ferdige for viste seg å bli større enn forutsatt og allerede i 1965 ble anlegget sterkt utvidet. Samme år overdro Tveit fôrkjøkkenet til et nystiftet aksjeselskap med Tveit som formann i styret. Det var dette selskap, Jakob Tveit A/S, som fra da av drev kjøkkenet og som nå står som saksøker i nærværende sak Anlegget ble igjen betydelig utvidet i 1967, idet det da ble bygget et nytt og stort fryseri som ble satt i drift i siste halvdel av mai.

Den 4. april 1967 inntraff det et utbrudd av botulisme i en rekke minkfarmer i Telemark og deler av Aust-Agder som førte til stor dødelighet blant dyrene i vedkommende farmer, som alle hadde fått ferdigfôr fra saksøkerens fôrkjøkken. Etter dette uhell ble produksjonen og utkjøringen av ferdigfôr fra saksøkerens fôrkjøkken tatt opp igjen etter noen få dagers opphold idet man den gang gikk ut fra at giften skrev seg fra en selvdød gris som var nyttet i den fôrblandingen som fremkalte dødeligheten blant minken. Allerede den 14. april kom det til et nytt utbrudd av dødelighet i minkbestanden i flere farmer, bl.a. de to saksøktes

Side:1160

minkfarmer. Etter dette utbrudd ble produksjonen innstilt og fryseriet med råvarelager stengt og plombert. Anlegget forøvrig ble nøye gjennomgått og herunder ble maskineriet demontert og ettersett av fagfolk. Etter at forlaget i samarbeid med myndighetene hadde utarbeidet en omfattende instruks for driften av fôrkjøkkenet for å sikre seg mot gjentagelser av forgiftningene, ble driften satt i gang igjen i siste halvdel av mai. Det var forutsetningen at det gamle råvarelager og fryseri ikke skulle brukes og at det bare skulle nyttes nyinnkjøpte varer. Likevel inntraff det et nytt tilfelle av minkdød den 4. juni 1967 i flere minkfarmer som fikk ferdigfôr fra saksøkerens fôrkjøkken.

I forbindelse med de forskjellige utbrudd av minkdød som hadde funnet sted var representanter for veterinærmyndighetene kommet til fôrkjøkkenet og der foretatt de undersøkelser som de fant nødvendig og som det var mulig å foreta nå det daværende trinn i utviklingen. De forskjellige veterinærer som har deltatt i undersøkelsene, har avgitt rapport for hvert besøk på fôrkjøkkenet og samtlige disse rapporter er fremlagt og dokumentert. Det ble så gitt en avsluttende rapport den 22. september 1967 til Veterinærdirektøren fra Institutt for næringsmiddelhygiene, Norges Veterinærhøgskole om undersøkelser utført i forbindelse med botulismeutbrudd hos mink i Telemark og Aust-Agder april/ juni 1967. Rapporten er underskrevet av forskningssjef dr. med. vet. Anton Skulberg, professor Steinar Hauge og prosektor Torstein Oftebro. I rapporten sies det som innledning:

«Det vises til tidligere rapporter datert 19/4, 22/6 og 28/6-1967 angående denne sak. Hensikten med denne rapporten er å redegjøre for de resultater som er oppnådd etter at rapport av 28/6-67 med supplement ble avgitt, og man vil forsøke å trekke en samlet konklusjon på basis av de resultater som er fremkommet ved undersøkelsene.»

Rapporten avsluttes med slik konklusjon:

«1. På bakgrunn av resultatene av våre undersøkelser, foreliggende opplysninger og tilsvarende undersøkelser ved Veterinærinstituttet og opplysninger om kliniske funn antar vi at dødeligheten blant mink i alle 3 ut-brudd skyldtes intoksikasjon forårsaket av Clostridium botulinum av type C.

2. Det er sannsynlig at dyr som har overlevet ett utbrudd av botulisme kan ha nedsatt resistens mot sykdommen hvis ny intoksikasjon skjer i løpet av få uker. Dette forhold kan muligens ha hatt betydning ved disse utbrudd.

3. Toksin av Clostridium botulinum type C kunne ikke påvises i prøver uttatt fra maskineriet i fôrkjøkken tilhørende Jakob Tveit, Treungen.

4. Prøver av enkelte fôrkomponenter som har inngått i toksiske fôrblandinger har man naturlig nok ikke kunnet fremskaffe. Årsaken til dette er at det på grunn av homogeniseringen ikke er mulig å skille ut de enkelte bestanddeler i det ferdige for.

Den eneste aktuelle fôrkomponentprøve som man med sikkerhet vet stammer fra samme parti som det som ble nyttet ved produksjon av toksisk ferdigfôr er prøve av slakteavfall merket 5 i rapport av 28.6.67. Botulinumtoksinet av type C kunne ikke påvises i denne prøve.

Side:1161

I prøve av slakteavfall merket nr. 6 i rapport av 28.6.67 ble det påvist toksin av Clostridium botulinum type C. Dette parti slakteavfall har såvidt vi kan se ikke inngått i noen av de toksiske ferdigfôrblandinger. Det vises i denne forbindelse til brev av 11.8.67 fra konsulent Loftsgård.»

Retten finner etter de opplysninger som er fremkommet å måtte legge til grunn at minkdøden som inntraff i de saksøktes pelsdyrfarmer den 14. april 1967 hadde sin årsak i botulinumforgiftning gjennom ferdigfôr levert fra saksøkerens fôrkjøkken, hvilket forøvrig er erkjent av saksøkeren. Retten finner imidlertid ikke at det kan bebreides ham noen svikt eller uaktsomhet med hensyn til den behandling fôret var gjenstand for fra innkjøpet av råvarene og frem til leveringen av ferdigfôret til pelsdyreierne. Fôrkjøkkenet var tidsmessig og lå med hensyn til maskinelt utstyr på et høyt nivå. Etter de opplysninger som foreligger, må retten legge til grunn at det rådet etter tidens krav alminnelige gode hygieniske forhold ved kjøkkenet. Veterinærkonsulent i Norges Pelsdyralslag Loftsgård har som vitne forklart at rent generelt sett lå rengjøringen noe tilbake på alle fôrkjøkken i 1967 og at det ut fra det alminnelige nivå den gang ikke var noe å utsette på renholdet i saksøkerens fôrkjøkken. Forskningssjef dr. med. vet. Skulberg som deltok i en befaring av kjøkkenet sammen med direktør Grini og veterinærinspektør Sudbø umiddelbart etter det annet utbrudd av botulisme, nemlig den 17. og 18. april, uttaler i sin rapport av 19. april 1967 at «anleggets hygieniske standard må betegnes som tilfredsstillende». Retten finner å kunne legge til grunn at de hygieniske forhold tilfredsstillet de krav som dengang ble stillet til en bedrift av denne art.

Etter den foretatte bevisførsel kan det heller ikke antas at det er utvist noen uforsiktighet under transporten og oppbevaringen av de råstoffer som er nyttet til fôrfremstillingen. Det er særlig slakteavfallet som her har vært fremme i billedet idet dette er særlig utsatt for utvikling av botulinumgiften. Riktignok forekom det før disse botulismeutbrudd inntraff at slakteavfall enkelte ganger ble stående på lastebilen fra ankomsten om kvelden til neste morgen da det ble lagt inn på fryseriet, men dette skjedde bare når det var kuldegrader i luften. I det hele synes ikke hverken råvaren eller det ferdige for å ha vært utsatt for slike temperaturer at botulinumgiften har hatt muligheter for å utvikles i det tidsrom varen har vært i saksøkerens varetekt. Det har i det hele tross de omfattende og gjentagne undersøkelser som er foretatt av saksøkerens anlegg, ferdigfôr, råvarer, fôrrester i maskineriet, og hvori de mest sakkyndige her i landet på området har deltatt, ikke kunnet påvise at botulinumgiften er utviklet i den tid varene har vært i saksøkerens besittelse.

Retten har ikke funnet å kunne pålegge saksøkeren noe ansvar på grunnlag av kjøpslovens §43 eller alminnelige rettsgrunnsetninger. Man skal i denne sammenheng først peke på at ferdigfôrets sammensetning ble bestemt av en fôrnemnd som var valgt av Telemark Pelsdyrforlag A/L, og sammensetningen var således vel kjent av avtagerne. Saksøkeren kan derfor ikke likestilles med produsenter som leverer produkter hvis sammensetning er ukjent for avtakerne når man skal vurdere hans ansvar for varens farlige egenskaper. Saksøkeren inntok ikke

Side:1162

en selvstendig produsents stilling i forhold til sine kunder, han kjøpte bare inn og bearbeidet de varer som kundenes representanter hadde bestemt.

Etter rettens oppfatning må det i det hele has for øye under vurderingen av de forhold man her har for seg at pelsdyrnæringen er basert på ville dyr som bare i kort tid har vært holdt i fangenskap og kjennskapet til dyrenes reaksjoner under disse leveforhold er ennå i mange relasjoner relativt beskjedne. Pelsdyrnæringen er derfor en risikofylt næring, hvilket også er alminnelig anerkjent av næringens egne utøvere. I likhet med saksøkeren finner retten at det ikke ville være rimelig å velte denne med deres. næring spesielle og nær forbundne risiko over på saksøkeren. Pelsdyroppdretterne har også selv vært oppmerksom på at det lett kan oppstå skader på pelsdyrene gjennom fôret, for Telemark Pelsdyrfôrlag A/L har gjennom sine vedtekter fraskrevet seg ansvar herfor. I det hele synes det ikke rimelig å pålegge saksøkeren noe objektivt ansvar for en sa uberegnelig skadevirkning som kan oppstå gjennom en slik sentralisert fremstilling av pelsdyrfôr som man her har for seg og som er startet og drevet i nært samarbeid med pelsdyrnæringens egne utøvere.

Etter dette blir saksøkeren å frifinne i begge motsøksmål. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev, Svein Omholt og kst. lagdommer Jakob Bleskestad):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Man er videre gjennomgående enig i det vesentlige av herredsrettens avgjørelsesgrunner. Dette gjelder dog ikke herredsrettens antakelse av at Tveit ikke inntok en selvstendig fôrprodusents stilling. Forholdet var at Tveit samarbeidet med den av herredsretten omtalte fôrnevnd angående sammensetningen av minkfôret, men fôrnevnden hadde ingen innflytelse på hvorfra Tveit innkjøpte minkfôrets enkelte bestanddeler, og lagmannsretten finner at Tveit må karakteriseres som en helt selvstendig næringsdrivende produsent av minkfôr i forhold til sine fôrkunder.

Til klargjøring av det syn som lagmannsretten har på de spørsmål som foreligger til avgjørelse, vil man anføre følgende:

Når det for det første gjelder spørsmålet om Tveit har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, bemerker man at Thronsen og Søftestad har pekt på at tilfellene av botulinumforgiftning i april og juni 1967 i alle tre tilfeller skrev seg fra for som var mottatt fra Tveits fôrkjøkken. Ikke i noen av de pelsdyrgårder i Telemark og Aust-Agder som i dette tidsrom mottok for fra andre fôrkjøkkener, har det den gang forekommet botulinumforgiftning. Det er opplyst at disse andre fôrkjøkkener mottok slakteavfall fra de samme tre slakterier - Notodden, Akkerhaugen og Skien - som hadde forsynt Tveit med slakteavfall.

Man er enig med Thronsen og Søftestad i at dette forhold, om det enn ikke kan sies å vise at Tveit er kilden for giften, dog naturlig må henlede mistanken på ham. Men efter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, er man blitt stående ved å anta at Tveit ikke under

Side:1163

transport, ved tilberedning av minkfôr eller forøvrig har brukt metoder som kan ha medført utvikling av botulinumgift. Man må efter en samlet vurdering av bevisene i saken anta at botulinumgiften må være oppstått før Tveit fikk befatning med fôrkomponentene - det er fortrinnsvis slakteavfall som her kan komme i betraktning. Særlig bygger man her på de opplysninger om temperaturer som slakteavfall har vært utsatt for i den tid Tveit har hatt hånd om denne fôrbestanddel.

Thronsen og Søftestad har søkt å påvise visse defekter når det gjelder renhold fra Tveits side. Selvom de nok har påvist enkelte mindre gode sider ved Tveits renholdsvirksomhet, finner imidlertid lagmannsretten ikke på dette grunnlag anledning til å anta at man her har kilden til utvikling av botulinumgiften. Man støtter seg her på uttalelser fra veterinærhold, sammenholdt med muntlige opplysninger for lagmannsretten om hva som faktisk er foregått. Man vil dog peke på at nettopp dette punkt tjener til å gjøre sakens avgjørelse noe tvilsom. Man nevner i den forbindelse at fylkesveterinær Bovim i brev av 11. april 1967 til Landbruksdepartementet anfører at han den 5. april 1967 efter rengjøringens avslutning konstaterte at «det sto noe vann og fôrrester igjen i bunnen av karene», og at «på rørene i det ene kar såes en ca. 30-40 cm. lang kjøttstrimmel fra slakteavfallet». Man nevner videre at mens blandekar, røranordninger m.v. ble renset og spylt med varmt vann hver dag efter avslutningen av fôrproduksjonen, ble anleggets kvern visstnok spylt hver dag, men ikke renset for alle rester av oppmalt slaktavfall mer enn omtrent en gang ukentlig. Dette til tross for at næringens regler for god rengjøringsrutine, lansert iallfall så tidlig som i 1956, gikk ut på at kvern må gjennomspyles og fôrblander vaskes hver gang efter bruken. Det er visstnok så at man efter de foreliggende sakkyndige uttalelser ikke kan bygge På at forholdet med renholdet hos Tveit kan tillegges ansvaret for utviklingen av botulinumgiften. De sakkyndige har uttalt at renholdet hos Tveit svarte til hva som var vanlig, og måtte ansees tilfredsstillende. Man vil imidlertid i denne forbindelse peke på at forgiftningen av mink ved botulinumsglft ikke er noe ukjent fenomen, men leilighetsvis har forekommet flere steder. Man står her overfor en form for gift hvis utvikling er meget vanskelig å finne de egentlige årsaker til, så vanskelig at forholdet nærmest fortoner seg som gåtefullt. Når de sakkyndige så - hvilket er vel kjent for såvel fôrprodusenter som pelsdyroppdrettere - anbefaler et gjennomført renhold som et av virkemidlene til å unngå botulinumforgiftning, bør følgen være at et fôrkjøkken ikke bare utfører et renhold som er «vanlig» eller «tilfredsstillende», men som er i enhver henseende uklanderlig. - Men som foran anført finner man ikke på dette punkt grunnlag for å konstatere at man her har kilden til giftens dannelse.

Som et viktig moment ved bedømmelsen av de virkninger som et mangelfullt renhold hos Tveit kan ha fått, vil man peke på det tredje utbrudd av forgiftning den 4. juni 1967. Man hadde før dette, som en følge av utbrudd nr. 2 den 15. april samme år, gått til drastiske tiltak og i alle deler sørget for at alt ble gjort som kunne gjøres for å hindre nye utbrudd. Til tross for dette kom det tredje utbrudd den 4. juni. Det som her skjedde, belyser vanskeligheten ved å finne den virkelige årsak til at botulinumgiften utviklet seg, og må efter lagmannsrettens oppfatning

Side:1164

få særlig betydning for bedømmelsen av forholdene med renholdet hos Tveit.

I denne forbindelse vil man peke på at botulismeutbruddene medførte en meget rask reaksjon hos veterinærmyndighetene med et stort oppbud av de høyeste autoriteter på området. Men mens disse inngående beskjeftiget seg med forholdene hos Tveit, viste de en besynderlig mangel på interesse for å undersøke forholdene hos de tre slakteriene hos hvem Tveit hadde avtatt slaktavfall, og det til tross for at Tveit hadde gjort energiske forestillinger for også å få disse forhold undersøkt og vurdert. Lagmannsretten må anta at det for å komme ondet til livs måtte være nærliggende også å ta forholdene ved slakteriene for seg til undersøkelse, hvilket ville hatt muligheter også for å kaste lys over den verserende sak. Denne opplysningskilde er man ved myndighetenes og slakterienes holdning gått helt glipp av.

Thronsen og Søftestad har også pekt på at Tveit leilighetsvis fikk inn dunker med slakteavfall som han fant ubrukelig og kasserte. Kan man ha sikkerhet for at Tveit ikke har innblandet i minkfôret slakteavfall fra slike dunker hvis innhold i virkeligheten var ødelagt som for og som skulle vært kassert, kanskje var befengt med botulinumgift? Det lar seg ikke gjøre å bekrefte eller avkrefte en slik mulighet. Men uten konkrete, nærmere opplysninger kan ikke lagmannsretten bygge på den antydede mulighet som et grunnlag for å statuere erstatningsplikt.

Det har vært antydet et spørsmål om hvorvidt et fôrkjøkken, så farlig som botulinumgift er, og så katastrofale følger som en forgiftning på denne måte kan få, burde ha underkastet sine fôrleveranser bakteriologiske undersøkelser. Dette ville imidlertid medføre utgifter av en slik størrelsesorden at de ved å veltes over på avtakerne ville redusere næringens lønnsomhet betenkelig. Under enhver omstendighet finner ikke lagmannsretten at dette forhold gir noe grunnlag for å pålegge Tveit erstatningsplikt.

Når det dernest gjelder spørsmålet om regelen i kjøpslovens §43, siste ledd, hjemler Thronsens og Søftestads erstatningskrav, vil lagmannsretten først bemerke - på samme måte som Gulating lagmannsrett i dom inntatt i Rt-1945-388, se lagmannsrettens bemerkninger på side 394 - at bestemmelsens ordlyd avgjort tyder på at man her står overfor en klar regel om objektivt ansvar. Imidlertid har Høyesterett, først og fremst på grunnlag av kjøpslovens motiver, lagt til grunn at §43, siste ledd, ikke hjemler erstatning for skade som en ting kan volde ved farlige egenskaper, således hvor kreaturfôr viser seg å være giftig. For et slikt ansvar gjelder efter Høyesteretts avgjørelse den alminnelige erstatningsrett. Lagmannsretten finner denne dom bindende for at man ikke i det foreliggende tilfelle kan ilegge Tveit erstatningsplikt på objektivt grunnlag, men at ileggelse av erstatningsplikt krever påvisning av culpøst forhold. Man henviser videre også til dommer i Rt-1948-121 og Rt-1962-1163.

Når man dernest - tilsvarende til hva som ble gjort i Høyesteretts dom av 1945 - skal avgjøre om Thronsens og Søftestads tap beror på skadevirkninger som er så uberegnelige at de faller utenfor hva selgeren Tveit må være erstatningsansvarlig for, finner lagmannsretten denne avgjørelse meget tvilsom.

Side:1165

Man peker først på at vel er botulismeutbruddet den 15. april 1967 ikke noe absolutt enestående og helt eksepsjonelt fenomen. Slike utbrudd forekommer av og til, og at de vil forekomme, er forsåvidt påregnelig. Men å verge seg mot dem har vist seg meget vanskelig, og som foran omhandlet har man ikke kommet frem til at Tveit er noe å bebreide - iallfall ikke så sterkt at det kan medføre uaktsomhetsansvar.

Idet man på dette punkt henholder seg til hva herredsretten har anført, finner man efter en samlet bedømmelse av forholdet at det ikke vil være rimelig å pålegge Tveit ansvaret for den følge av forgiftningen av foret som det her er tale om, særlig ikke et ansvar av det omfang som ville bli resultatet av erstatningsplikt, nemlig flere millioner kroner. Og man vil ikke unnlate å tilføye at en betraktning av forholdet under synsvinkelen: Hvem er nærmest til å forsikre seg mot en skade som den foreliggende, bør føre til samme resultat. Det samme gjelder den mulighet for beskyttelse ved vaksinasjon som minkeierne har hatt og har.

Etter lagmannsrettens resultat, som fører til stadfestelse av herredsrettens dom i realiteten, er det ikke noen foranledning til å komme inn på de spørsmål som under prosedyren har vært reist vedrørende erstatningsberegningen.