HR-1988-286-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-30 |
| Publisert: | HR-1988-00286k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 286 K/1988, jnr 112/1988. |
| Parter: | Bernt Goksøyr og Kjersti Vekselsen Goksøyr (advokat Ketil Lund) mot Nittedal kommune (advokat Helge Syversen). |
| Forfatter: | Holmøy, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | FOR-1983-12-23, Skatteloven (1911) §48, §50, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §404, Ligningsloven (1980) §5-2, LOV-1984-05-31-§3 |
Bernt Goksøyr og Kjersti Vekselsen Goksøyr reiste ved stevning 24. juni 1987 til Strømmen herredsrett søksmål mot Nittedal kommune med slik påstand:
"1. Ligningen av saksøkeren for 1985 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at materialutgifter kan trekkes fra med kr 24.479,50.
2. Saksøkerne tilkjennes sakskostnader."
Kjersti Vekselsen Goksøyr er billedkunstner, og bakgrunnen for søksmålet var at skattemyndighetene ved likningen for 1985 blant annet hadde redusert Kjersti Goksøyrs underskudd i næring med 4.923 kroner ved å redusere posten "materialutgifter" fra kr 24.439,50 til kr 19.516. Klage til likningsnemnda og overlikningsnemnda førte ikke frem. Likningsmyndighetene mente at materialutgifter bare kunne føres opp med "solgte varers inntakskost" ifølge forskrifter gitt ved kongelig resolusjon 23. desember 1983 med hjemmel i likningsloven §5-2 og skatteloven §50 annet ledd. Saksøkerne gjorde i stevningen gjeldende at disse forskriftene ikke tok sikte på bildende kunstnere.
Nittedal kommune la i tilsvar ned påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger, og gjorde gjeldende at saksøkerne klart ble omfattet av bestemmelsene i forskriftene.
I prosesskriv 30. november 1987 anførte saksøkerne at de ikke bare ville gjøre gjeldende at varelagerreglene ikke kunne anvendes for kunstnere, men også at varelagerreglene i skatteloven §50 var uriktig anvendt, og at likningsmyndighetenes vedtak inneholdt en rekke uklarheter som måtte medføre ugyldighet. I prosesskriv 15. desember 1987 bestred kommunen at det var lagt til grunn en uriktig forståelse av skatteloven §50 annet ledd ved likningen.
Under hovedforhandlingen la saksøkerne ned slik endelig påstand:
"1. Prinsipalt: Ligningen av saksøkerne for 1985 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at materialutgifter kan trekkes fra med kr. 24.479,50.
Subsidiært: Ligningen av saksøkerne for 1985 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at materialutgifter kan trekkes fra med kr. 30.189,-.
2. I begge tilfeller: Saksøkerne tilkjennes sakskostnader."
Nittedal kommune la ned slik påstand:
"1. Ligningen av Bernt og Kjersti Goksøyr for inntektsåret 1985 oppheves. Ved den nye ligning legges også til grunn at kongelig resolusjon av 23. desember 1983 gjelder for Kjersti Goksøyr.
2. Nittedal kommune tilkjennes saksomkostninger."
Strømmen herredsrett avsa dom i saken 5. februar 1988. I dommen heter det innledningsvis:
"Saken gjelder tvist om Nittedal kommunes ligning av Bernt og Kjersti Goksøyr for året 1985. Kjersti Goksøyr er bildende kunstner, og uenigheten partene i mellom gjelder om hun er forpliktet til å ta hensyn til endringer i varebeholdningen ved fastsettelsen av inntekten. Partene er enige i at hun som bildende kunstner har begrenset regnskapsplikt etter lov av 31. mai 1984 §3 og at hun således i utgangspunktet kan benytte kontantprinsippet i sin regnskapsførsel. Men ifølge kongelig resolusjon av 23. desember 1983 er det bestemt at også visse næringsdrivende som ellers kan benytte kontantprinsippet, likevel plikter å ta hensyn til endirnger i varebeholdningen ved beregningen av skattepliktig utbytte. Det gjelder bl.a. :
"Næringsdrivende som tilvirker eller bearbeider varer for salg eller på bestilling, herunder båtbyggere."
Kjersti Goksøyrs hovedanførsel er at bildende kunstnere ikke faller inn under den kongelige resolusjon. Nittedal kommune gjør gjeldende at resolusjonen ikke gjør noe unntak for bildende kunstneres næringsdrift.
Under saksforberedelsen var det mellom partene også uenighet om hvorledes "solgte varers inntakskost" skulle beregnes for det tilfelle at den kongelige resolusjon skulle anvendes på bildende kunstnere. Partene ble under hovedforhandlingen enige om at solgte varers inntakskost fremkommer ved å ta utgangspunkt i verdien av inngående beholdning pr. 1. januar 1985, som var kr. 17.600,-. Dertil legges differansen mellom utgiften til varekjøp, kr. 24.439,-, og utgående varer, kr. 11.850,-. Differansen utgjør kr. 12.589,- som tillagt inngående beholdning blir kr. 30.189,-. I overligningsnemndas kjennelse er inntekten av solgte varer lagt til inngående balanse pr. 1. januar 1988 i stedet for differansen mellom kjøpte og solgte varer i 1985. Partene har derfor nedlagt sammenfallende påstand om at ligningen for Bernt og Kjersti Goksøyr for 1985 forsåvidt må oppheves, og slik at de er enige om at solgte varers inntakskost for 1985 utgjør kr. 30.189,- for det tilfelle at hun plikter å ta hensyn til endring i varebeholdningen ved beregningen av utbytte av sin virksomhet."
Herredsretten fant at overlikningsnemnda med rette hadde lagt til grunn at den kongelige resolusjonen av 23. desember 1983 kom til anvendelse på saksøkernes virksomhet, dvs at "regnskapsprinsippet" skulle legges til grunn for likningen i stedet for "kontantprinsippet". Det heter om dette i dommen:
"Etter dette konstaterer retten at overligningsnemnda med rette har lagt til grunn regnskapsprinsippet, men kjennelsen må likevel oppheves fordi det er anvendt feil prinsipp for å fastslå solgte varers inntakskost. Partene er enige om at ved den nye ligning skal materialomkostningene trekkes fra med kr. 30.189,-.
Goksøyr har til dette fått medhold i at overligningsnemndas kjennelse må oppheves. Saken er derfor fullt ut vunnet, og retten finner at Nittedal kommune i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, må erstatte Goksøyr deres saksomkostninger."
Herredsrettens dom har slik slutning:
"1. Overligningsnemndas kjennelse oppheves. Med ny ligning legges til grunn at materialutgifter kan trekkes fra med kr. 30.189,- -kronertrettitusenetthundreogåttini 00/100-.
2. I saksomkostninger betaler Nittedal kommune v/ordføreren innen 14 -fjorten-dager fra dommens forkynnelse til Bernt og Kjersti Goksøyr kr. 17.200,- -kronersyttentusentohundre 00/100-."
Saksomkostningsbeløpet er senere rettet til 18.440 kroner.
Nittedal kommune påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 22. mars 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Punkt 2 i herredsrettens dom oppheves. Saken hjemvises til herredsretten for omkostningsspørsmålets vedkommende.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsretten fant, ut fra det grunnlag herredsretten hadde bygget sin avgjørelse om opphevelse av ligningen på, at saksomkostningsavgjørelsen skulle vært truffet etter reglene i tvistemålsloven §174.
Saksforholdet for øvrig går frem av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Bernt Goksøyr og Kjersti Vekselsen Goksøyr har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har forstått tvistemålsloven §172 jf §174 uriktig. Spørsmålet er om Nittedal komune har tapt saken fullstendig, eller om saken er dels vunnet og dels tapt, jf §174. Med tapt "fullstendig" må forstås at motpartens påstand med hensyn til tvistegjenstanden tas til følge, jf f eks Bratholm/Hov Sivil rettergang side 558. Etter de kjærende parters oppfatning, en oppfatning også herredsretten hadde, er tvistegjenstanden i saken spørsmålet om ligningens lovlighet, med andre ord spørsmålet om ligningen måtte oppheves. Dette var begrunnet med to grunnlag, dels at den kongelige resolusjonen ikke fikk anvendelse, dels at varelagerregelen i skatteloven §50 var uriktig anvendt. Dersom en part får medhold i at et forvaltningsvedtak skal kjennes ugyldig, vil et nytt vedtak fra forvaltningsmyndighetenes side kunne få et innhold som varierer med det grunnlag som har ført frem i rettsaken. Det spesielle i ligningssaker er bestemmelsen i skatteloven §48 nr 6, som innebærer at domstolen direkte skal gi forvaltningsmyndighetene et direktiv med hensyn til innholdet i det nye vedtaket som skal fattes. Hvis saksøkeren, det vil si skattyteren, begrenser seg til å legge ned påstand om at likningen oppheves, må domstolen likevel angi hvorledes ny likning skal utføres, så langt domstolen har grunnlag i det faktiske materialet som foreligger. At domstolen angir hvorledes ny likning blir å utføre, alt etter hvilket grunnlag som blir gitt medhold, innebærer imidlertid ikke at tvistegjenstanden endrer karakter. Den blir ikke noe annet en spørsmålet om likningens lovlighet. Hvis skattyteren legger ned en påstand under henvisning til §48 nr 6, er dette til hjelp for domstolen, og det ryddigste etter systemet. Det innebærer at påstanden kan få forskjellige alternativer, alt etter hvilket grunnlag som blir gitt medhold. Men saksøkeren behøver ikke legge ned noen slik spesifisert påstand, og det at han gjør dette, kan ikke innebære at det derved blir flere tvistegjenstander og flere krav.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksøkerne tilkjennes sakskostnader for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kostnader i anledning kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg beløper seg til kr 600,-."
Nittedal kommune gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse og resultat er riktig. Påstanden i hovedsøksmålet om at "likningen oppheves" er ufullstendig idet den ikke gir uttrykk uttrykk for det materielle resultat som den kjærende part ønsker lagt til grunn. Hvis den formelle påstanden tas til følge, gir dette ikke utrykk for om den kjærende part reelt fikk medhold i sakens tvistegjenstand. I spørsmålet om likningens lovlighet fikk kommunen fullt medhold i at den kongelige resolusjonen av 23. desember 1983 kom til anvendelse ved likningen av den kjærende part. Det var dette spørsmålet av prinsipiell karakter som var sakens egentlige tvistegjenstand. Nittedal kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostinger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kostnader i anledning kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg utgjør kr. 700,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404, jf også §181 annet ledd.
Lagmannsretten har begrunnet sitt standpunkt om at saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten må treffes etter reglene i tvistemålsloven §174, og ikke etter reglene i §172, slik:
"Det fremgår av det som er sagt ovenfor at skatteyternes prinsipale og subsidiære påstander bygget på uensartede grunnlag som, om de ble tatt til følge, ville ledet til materielt forskjellig resultater. Når deres prinsipale påstand ikke blir tatt til følge, vant de ikke saken fullstendig. Det var i strid med loven at herredsretten likevel tilkjente dem saksomkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd.
Kommunen har anført at den har vunnet saken fullt ut. Det er åpenbart ikke tilfelle. Skatteyterne fikk medhold i sin subsidiære påstand på et grunnlag som ble bebudet under saksforberedelsen. Ligningsmyndighetene må bebreides for den feil som var begått under ligningsbehandlingen. Kommunen tapte saken på dette punkt."
Den lovtolking som her er kommet til uttrykk er riktig. Utvalget viser i denne forbindelse til avgjørelsene i Rt-1961-1277 og Rt-1976-1539.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge, og omkostningene settes i henhold til påstanden til 700 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.