HR-1988-462-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1988-10-27
Publisert:	HR-1988-00462k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 462K/1988, nr 277/1988
Parter:	Staten ved sosialdepartementet (advokat Gunnar Meyer) mot A og B (advokat Antoni Abrahamsen).
Forfatter:
Lovhenvisninger:

I sak etter tvistemålsloven kapittel 33 om overprøvelse av vedtak av fylkesmannen i Oslo og Akershus den 27. mai 1987 om stadfestelse av barnevernsnemndsvedtak om opprettholdelse av omsorgen for C avsa Lyngdal herredsrett den 15. juli 1988 dom med slik domsslutning:

Barnevernnemndas omsorg for C, født xx.xx.1979, og plassering av henne i fosterhjem oppheves. Staten ved Sosialdepartementet har den 14. september 1988 påanket dommen. Ankemotpartene, A og B, har påstått anken avvist under henvisning til brev av 16 august 1988 fra departementet til fylkesmannen i Oslo og Akershus med gjenpart til ankemotpartenes prosessfullmektig. Brevet må etter ankemotpartenes syn anses som en frafallelse av ankeretten, jf tvistemålsloven §361. Den ankende part har anført at det følger av tvistemålsloven §361 at et ankefrafall må skje «uttrykkelig», og at man ikke bør anse ankeretten for frafalt uten at det foreligger et dispositivt utsagn som uttrykkelig gir uttrykk for dette. Det vises til Ot prp nr 61 (1978-79) side 16 og Rt-1988-237. I tillegg må frafallelsen være rettet til motparten jf Rt-1983-1554. I det foreliggende tilfelle er ankemotpartene bare gjort kjent med departementets standpunkt gjennom kopi av brev til fylkesmannen. Subsidiært anføres at hvis brevet blir sett som et ankefrafall, må dette kunne anses uforbindende i henhold til alminnelige avtalerettslige rettsgrunnsetninger, herunder re integra prinsippet i avtaleloven §39. Det er bl a vist til at barnet har reagert sterkt på beslutningen om tilbakeføring og anført at ankemotpartene ikke kan sies å ha innrettet seg etter departementets brev. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at ankeretten må anses frafalt, og at anken derfor må avvises.

Sosialdepartementets brev av 16. august 1988 til fylkesmannen lyder slik:

Vi viser til våre brev av 21. og 25. juli 1988, og til telefonsamtaler med Anja Gunnari. Departementet legger til grunn at fylkesmannen tilrår at dommen ankes. Departementet har etter en totalvurdering av saken kommet til at dommen ikke bør ankes. Når det gjelder tilbakeføringen til biologiske foreldre, forutsetter departementet at alle som er involvert i saken kan samarbeide om en tilbakeføring som er til barnets beste. Departementet forutsetter videre - under henvisning til første avsnitt på side 24 i herredsrettens dom - at familien A og B gis et adekvat tilbud om oppfølgning fra hjelpeapparatets side.

Departementet sendte gjenpart av brevet til Regjeringsadvokaten og ankemotpartenes prosessfullmektig. Departementet gir i brevet klart uttrykk for at dommen ikke skal påankes og uttaler seg om hvorledes barnet skal tilbakeføres til foreldrene. Når gjenpart av et slikt brev sendes motpartenes prosessfullmektig, må det anses som et uttrykkelig ankefrafall.

Departementet skrev den 6. september 1988 til ankemotpartenes prosessfullmektig og meddelte at ankespørsmålet nå var vurdert på nytt, og at Regjeringsadvokaten var bedt om å ta ut anke så snart som mulig.

Kjæremålsutvalget finner ikke at det er grunnlag for å anse den ankende part ubundet av ankefrafallet ut fra re integra prinsippet i avtaleloven §39. Ankefrafallet skyldtes ingen misforståelser eller «viljesmangel», men at det ble tatt standpunkt før de uttalelser fra barnevernet m fl som det vises til i anken, var innhentet. På den annen side måtte en erklæring om at det ikke ville bli anket bety svært meget for barnets foreldre, selv om de ikke rent fysisk foretok noen skritt for å «innrette seg» etter erklæringen.