HR-1989-1134-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-07-19 |
| Publisert: | HR-1989-01134s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1134/1989, jnr. 512/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Politifullmektig ved Oslo politikammer, kriminalavdeligen, utferdiget 19. september 1988 siktelse mot lege A. Siktelsens post I gjaldt forsøk på drap derved at siktede 12. september 1988 skulle ha satt en sprøyte med det virksomme stoff diazepam, og/eller et blodsukkersenkende stoff på B. Siktelsens post II gjaldt erhverv av narkotiske tabletter ved innlevering av resepter, utskrevet på forskjellige personer, blant annet lydende på Bs navn.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 19. september 1988 ble A ansett med skjellig grunn å være mistenkt for forholdet i siktelsens post I. Varetektsfengsling ansås hjemlet i straffeprosessloven §184 jfr. §171 første ledd nr. 2. Retten antok imidlertid at det ikke var skjellig grunn til mistanke for forsøk på drap, siktelsens post I. Frist for fengslingen ble satt til 17. oktober 1988. Siktede ble senere undergitt brev- og besøksforbud for den fastsatte varetektstiden.
Fengslingen ble ved Oslo forhørsretts kjennelse 17. oktober 1988 forlenget til 14. november 1988. A ble samtidig undergitt brev- og besøkskontroll.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 12. desember 1988 ble som hjemmel for fengslingen også vist til straffeprosessloven §172.
A som etter skriftlige erklæringer har akseptert flere fristforlengelser, er ved flere senere kjennelser blitt besluttet fortsatt holdt i varetektsarrest. Brev- og besøkskontrollen er imidlertid opphørt.
Oslo forhørsrett forlenget fengslingen av A senest ved kjennelse 23. juni 1989. Heller ikke i dette rettsmøte erkjente han straffeskyld etter siktelsens post I. Han erkjente likevel det rent faktiske, "dvs. at han har satt angjeldende sprøyte insulin med oppgitt styrkegrad." Han erkjenner imidlertid ikke drapshensikt. I kjennelsen er uttalt at hjemmelen for fortsatt fengsling er straffeprosessloven §185 jfr. §184 jfr. §172. Straffeprosessloven §240 er også iakttatt. Forhørsrettens kjennelse hadde slik slutning: "A, født xx.xx.1955, undergis fortsatt varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke ut over 18. august 1989." Etter kjæremål avsa Eidisivating lagmannsrett 28. juni 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." I tilslutning til bemerkningene om at lagmannsretten var enig med forhørsretten var anført: "Lagmannsretten har vurdert forsvarerens omfattende støtteskriv, men er enig med forhørsretten i at vilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 som fengslingsgrunnlag er til stede. Fortsatt fengsling kan ikke ansees som noe uforholdsmessig inngrep. Prøving av fengslingsspørsmålet etter 4 uker anses uten betydning." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil, og til at det ikke er noen grunn til å benytte bestemmelsen. Om den nærmere begrunnelse har han vist til kjæremålet til lagmannsretten hvor han fremholdt at den judisielle observasjon har tatt særdeles lang tid. Det kan ikke ventes at straffesaken blir behandlet før ca mars 1990. I varetektstiden er siktede gått ned ca 25 kg i vekt.
Bakgrunnen for at siktede satte sprøyten på B var meget spesiell, og hele miljøet var preget av en uvanlig omgangsform med stort innslag av "fantestreker".
På grunn av endrede doseringssystemer for insulin, fikk B en meget større dose enn han hadde tilsiktet.
Når fornærmede ikke har begjært påtale, må tjenligheten av varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172 fremstå som høyst tvilsom. Fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. A har nedlagt slik påstand: A løslates. Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
I kjæremålet bestrides det å foreligge tilstrekkelig grunnlag for fortsatt fengsling, som på etterforskningstadiet allerede har hatt en varighet langt ut over 6 måneder. I et slikt tilfelle har utvalget full kompetanse, jfr. reglene i straffeprosessloven §388 nr. 6. Det er gjort gjeldende at i denne sak kan fengsling ikke baseres på regelen i loven §172.
Det foreligger her siktelse for forsøk på overlagt drap, hvor det etter loven kan anvendes en straff av fengsel i 10 år eller mer. Lovbruddskriteriet etter straffeprosessloven §172 er således oppfylt.
Det må da tas standpunkt til om det særlige mistankekriterium i bestemmelsen er til stede.
Forhørsretten bemerket først at den fant at det forelå skjellig grunn til mistanke om handling som nevnt under siktelsens post I. Til begrunnelse av dette viste forhørsretten til at siktede hadde erkjent faktisk å ha forholdt seg som nevnt under denne post i siktelsen. Forhørsretten fant i denne relasjon grunn til å vise til de konklusjoner som oppnevnte medisinsk sakkyndige var kommet til. I erklæring datert 5. januar 1989 hadde professor Jervell uttalt at det etter hans mening var helt sikkert "at det er injeksjonen av den store insulindose som er årsak til at fornærmede fikk et sterkt fall i sitt blodsukker, (ikke målbart) og som en følge av dette ble bevisstløs. At hun kom såpass heldig fra det som det later til å ha skjedd, skyldes hennes nabos handlekraftige inngripen og gode rutiner og behandling på Ullevål sykehus. Det forelå, etter de opplysninger som foreligger, ingen medisinsk grunn til at den fornærmede skulle ha insulin i noen som helst dose." Den annen sakkyndige, overlege dr. med. Kristian F. Hanssen sluttet seg til Jervells uttalelse, men fant grunn til å reservere seg i forhold til en uttalelse hos Jervell om at det er "lite trolig at Inderal har hatt noen betydning for forløpet". Etter vurderingen hos denne annen sakkyndige er det sannsynlig at "Inderal vil skjule symptomene hypoglykemi (lavt blodsukker) og også minske evnen til å få stigning av blodsukkeret igjen. Dette vil kunne medføre at insulintilførselen kombinert med Inderal kunne fått et ennå alvorligere forløp, hvis fornærmede ikke var funnet."
Om det skjerpede mistankekriterium som regelen i §172 oppstiller; "andre forhold som i særlig grad styrker mistanken" uttalte forhørsretten at det for post I i siktelsen var en så sterk mistanke "at vilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 er til stede". Forhørsretten viste her til avgjørelse i Rt-1989-186. Lagmannsretten sa seg enig med forhørsretten, tiltrådte dens begrunnelse og fremholdt på sin side at vilkårene for å anvende nevnte bestemmelse som fengslingsgrunnlag var til stede.
På samme måte som Rt-1987-1568 har de foregående retter tatt med i den samlede vurdering av mistanke-kriteriet det forhold at siktede har tilstått "de rent faktiske omstendigheter". Utvalget tiltrer denne vurdering og er enig i deres lovtolking og subsumpsjon.
Vilkårene etter straffeprosessloven §172 jfr. §184 annet ledd for anvendelse av fengsling, er således til stede, og utvalget er enig med de foregående retter i at fengsling her må opprettholdes.
I en sak av denne karakter og av denne straffverdighet kan utvalget - i likhet med lagmannsretten - ikke se at fortsatt fengsling vil innebære noe uforholdsmessig inngrep for siktede.
Utvalget er likeledes enig med lagmannsretten i at prøving av fengslingsspørsmålet etter 4 uker ansees uten betydning.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.