HR-1990-40 - Rt-1990-432
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-20 |
| Publisert: | HR-1990-00040 - Rt-1990-432 (142-90) |
| Stikkord: | (Gavedom II), Familierett, Skifte |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om det ved overdragelse til underpris av andelsleilighet kunne knyttes vilkår at den skulle være mottagers særeie, jfr. Ektefelleloven (1927) §23 første ledd. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1990-00040, L.nr 40/1990, nr. 144/1989 |
| Parter: | B (advokat Ole Jakob Bae) mot A (advokat Per Haugum - til prøve) |
| Forfatter: | Gjølstad, Hellesylt, Aarbakke, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §23, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder om det ved overdragelse til underpris av andelsleilighet (innskuddsbevis) kan knyttes det vilkår at den skal være mottagers særeie, jfr. ektefelleloven §23 første ledd. Ved siden av spørsmålet om det i det konkrete tilfellet foreligger en gave, reiser saken spørsmål om en særeieklausul ved et gavesalg kan gjelde den anpart av særeiegjenstanden som gaveverdien utgjør av gjenstandens verdi.
Ved kontrakt 28. august 1983 leide A en andelsleilighet på X i Oslo av sin mor og sin onkel. I kontrakten var blant annet fastsatt: "... Dersom A ønsker å kjøpe ovennevnte leilighet i Y, har han forkjøpsrett og salgssummen kr. 140.000,- (kroneretthundreoførtitusen 00/100) blir å betale kontant pr. 1. oktober 1984 og overdragelse av aksjebrevet skal tinglyses med klausul om at denne leilighet skal være A's særeie ved evnt. ekteskap. Dette er utleieres ønske, da leiligheten har tilhørt hans bestemor."
A flyttet kort tid etter inn i leiligheten sammen med sin samboer, B, senere ....., som var gravid. De to inngikk ekteskap 1. oktober 1983.
Allerede i november 1983 ble innskuddsbeviset i leiligheten overdradd til A med grunnlag i kontraktsbestemmelsen. Vederlaget på kr. 140.000 ble i sin helhet finansiert ved låneopptak. I forbindelse med lånesøknaden ble det holdt takst over leiligheten hvor verdien i handel og vandel ble satt til kr 250.000.
A og B ble separert ved Oslo byretts dom av 13. juni 1985. På skifte av fellesboet oppsto tvist om leiligheten. A påsto at den i sin helhet var hans særeie, subsidiært at 11/25 - den forholdsmessige del av takstbeløpet som oversteg vederlaget - var særeie. B bestred ikke særeieklausulens formelle gyldighet, men hevdet at overdragerne ikke hadde adgang til å bestemme at leiligheten, eller en del av den, skulle være særeie.
Oslo skifterett avsa 20. mars 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Andelsleiligheten i Y er As særeie for 11/25-deler og felleseie for 14/25-deler.
2. I erstatning for saksomkostninger betaler B til A 9.240,- -nitofirenullkroner innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom."
B anket til Eidsivating lagmannsrett. A opprettholdt ikke for lagmannsretten sin tidligere anførsel om at leiligheten i sin helhet skulle være hans særeie. Eidsivating lagmannsrett avsa 9. mars 1989 dom med denne domsslutning:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 10.500,- -titusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til dommene.
B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak hvor partene har avgitt forklaringer, og As mor har forklart seg som vitne. Moren forklarte seg for skifteretten, men ikke for lagmannsretten. Dokumentmaterialet er i det vesentlige det samme som for de tidligere retter.
Partene er for Høyesterett enige om at leilighetens verdi på overdragelsestidspunktet var kr 250.000,- som fastsatt i taksten fra 1983.
Den ankende part, Bs, anførsler for Høyesterett er i hovedtrekk:
Det foreligger ikke en gave, noe som etter ektefelleloven §23 første ledd er en forutsetning for at overdrageren kan treffe bestemmelse om særeie på mottagers hånd. Overføringen fremtrer etter kontrakten som et kjøp. Det ble betalt et kontantvederlag. Dette var betydelig både i seg selv og i forhold til leilighetens standard og verdi. Vederlaget er belastet felleseiet ved terminbetalinger på lånet. Partene var i en etableringssituasjon. Prisen var ikke lavere enn det som er vanlig ved overdragelser innen nær familie i slike situasjoner; noen gavehensikt utover dette forelå ikke. A sendte heller ikke melding til arveavgiftsmyndigheten om noen gave og krysset ikke av i selvangivelsen for 1983 i rubrikken for mottatte gaver. I tilknytning til dette er vist til Rt-1980-1558. - Under enhver omstendighet var gavedelen beskjeden, og karakteren av kjøp så dominerende at overdragelsen ikke kan regnes som gave.
Selv om man delvis skulle se overdragelsen som en gave, kan A krav likevel ikke føre frem, idet det ikke er adgang til å knytte en særeiebestemmelse til en slik gavedel. Uttrykket gave i ektefelleloven §23 første ledd, refererer seg til den fysiske gjenstand som overdras. Verken lovforarbeidene, teori eller praksis gir holdepunkter for en oppdeling i en gavedel og en vederlagsdel ved en slik overdragelse med mulighet for å treffe bestemmelse om særeie for gavedelen. Heller ikke innstilling av juni 1987 til ny ekteskapslov del II (NOU 1987:30) antyder muligheten for dette. Dersom man åpner for en slik oppdeling, vil dette invitere til prosesser.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Andelsleilighet i Y, Oslo, tilhører A s og Bs felleseie.
2. Saksomkostninger tilkjennes B for begge underinstanser, og det offentlige for Høyesterett."
Ankemotparten, As, anførsler for Høyesterett er i hovedtrekk:
Overdragelsen må ses som en gave i forhold til ektefelleloven §23 første ledd. Gaveelementet var vesentlig, og det forelå gavehensikt. Formuleringene i kontrakten var ikke gjennomtenkte og kan ikke være avgjørende. At gaven ikke ble meldt til arveavgiftsmyndigheten, skyldes uvitenhet. Det kan heller ikke ha betydning at det ikke ble opplyst om gaven i selvangivelsen.
Det følger av rettspraksis at det kan knyttes særeievilkår til en gavedisposisjon også hvor det er ytet vederlag. Ved avgjørelsen av hva som da omfattes av særeiet, må man velge mellom hele gjenstanden og en anpart av den tilsvarende gavedelen. Ved tolkingen av ektefelleloven §23 første ledd på dette punkt, må reelle hensyn stå sentralt i mangel av andre entydige rettskildefaktorer. Hensynet til den annen ektefelle er iallfall tilgodesett når særeiet blir begrenset til en anpart. Da unngår man også tvister om vederlagskrav.
I foreliggende sak er gavepreget ved overdragelsen så fremtredende at A skulle ha vært gitt medhold i sin prinsipale påstand for skifteretten om at leiligheten i sin helhet var særeie, om nødvendig justert med vederlagskrav. Selv om han senere har funnet å ville begrense særeiepåstanden til 11/25 av leiligheten, må resultatet da også kunne bygges på en slutning fra det mere til det mindre.
Det er dessuten vist til dansk teori og rettspraksis, blant annet til en dom av august 1987 av Danmarks Høyesterett.
A har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 9. mars 1989 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.
Jeg finner det ikke tvilsomt at det her foreligger en gave slik dette begrep er brukt i ektefelleloven §23 første ledd, som i hovedsak må antas å være i samsvar med den vanlige forståelse av begrepet også utenfor familie- og arveretten. Ved overdragelsen av leiligheten skjedde det en betydelig formuesoverføring, både isolert sett og i forhold til leilighetens verdi. Etter de tidligere retters bevisvurdering og forklaringen fra As mor ved bevisopptaket for Høyesterett, må jeg legge til grunn at gaven er gitt med gavehensikt. Det er nok så at det kan være både vanlig og rimelig at det gis økonomisk hjelp til nær familie ved omstendigheter som i vår sak, men dette rokker ikke ved at det dreier seg om en gave.
Ordlyden i kontrakten taler ikke avgjørende mot denne forståelse. At det ikke ble meldt fra om gaven til myndighetene, kan slik forholdene er i denne sak, etter min mening ikke endre disposisjonens preg av reell gave. Begrepet gave i ektefelleloven §23 første ledd er i rettspraksis ikke forstått slik at det bare omfatter rene gaver uten vederlag, jfr. Rt-1986-164.
B har gjort gjeldende at det ikke er rettslig adgang til ved gavesalg av en gjenstand å knytte særeievilkår til gavedelen. Dette er jeg ikke enig i. Etter loven ordlyd er det "gaven" som kan gjøres til særeie. Verken lovteksten eller forarbeidene gir grunnlag for å begrense adgangen til å stille vilkår om særeie slik som hevdet. Mitt standpunktet harmonerer for øvrig med dommen i Rt-1986-164 hvor problemstillingen nettopp er fremhevet å være om det ved gavesalg må foretas en oppdeling i en gavedel og en vederlagsdel, slik at det bare er gavedelen som kan gjøres til gjenstand for særeie. At Høyesterett i den saken kom til at det ikke skulle foretas noen oppdeling, hadde sammenheng med at overføringen etter en konkret helhetsvurdering ble ansett som en ordinær gavetransaksjon.
Kontraktsklausulen om særeie går ut på at "leiligheten" skulle være As særeie. A nedla som nevnt for skifteretten også påstand om at leiligheten i sin helhet skulle regnes som hans særeie. Han fikk ikke medhold i dette og har for de senere retter begrenset seg til å påstå partielt særeie. Etter hans påstand er det ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om hele leiligheten i dette tilfellet kunne ha vært ansett som hans særeie.
Bs innsigelser har etter dette ikke ført frem. Lagmannsrettens dom må da bli å stadfeste, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. Jeg finner at den ankende part må tilpliktes å erstatte ankemotpartens omkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes etter inngitt oppgave til kr 24.000,-.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B til A 24.000,- - tjuefiretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.