HR-1990-482-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-27 |
| Publisert: | HR-1990-00482k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 482 K/1990, jnr 190/1990 |
| Parter: | Reidar Danielsen, Karl Danielsen, Ole Sommerset, Eddvar Sommerset, Alf Danielsen, Aslak Elias Danielse, Ole Kolbjørn Danielsen, Nils A. Danielsen (advokat Kjetil Krokeide) mot Ballangen kommune (advokat Ernst Roman). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §408, §409, §415, §412 |
Ofoten jordskifterett avsa 27. februar 1987 dom i tvist om eiendomsretten - og dermed fiskeretten - i Forsåelven. Dommen har, forsåvidt gjelder rettighetspørsmålene, slik domsslutning:
"1. Grunneiendomsretten i Forsåelva, elvestrekningen mellom Forsåvatnet og sjøen, eies av grunneierne på gnr. 13, Forså.
2. Fiskerett og alle andre rettigheter som tilligger grunneiendomsretten og som ikke er unntatt i hjemmelsdokumentene for gnr. 13, bnr. 10, tilligger grunneierne.
3. Gnr. 13, bnr. 10, Forsåelven, eier Ballangen kommune, består kun av et kompleks av bruksrettigheter med rett til utnyttelse av vann og vannkraften i Forsåelva til tekniske og industrielle formål.
4. Begrepet "vandkraft" omfatter alle utnyttingsformer av vann og fallhøyde som gjør bruk av trykk og tyngdekraften i elva i teknisk og industrielt øyemed.
5. Den del av vannet og vannkraften i Forsåelva som til enhver tid ikke er disponert av eieren av gnr. 13, bnr. 10, kan fritt utnyttes av grunneierne. Dog kan det ikke kreves erstatning for tekniske anlegg i tilknytning til slik utnyttelse dersom eieren av gnr. 13, bnr. 10 utvider sin rettmessige bruk av elva, og han ikke har gitt garanti for at grunneiernes utnyttelse skal kunne foregå i et visst tidsrom eller så lenge anlegget er teknisk brukbart".
Jordskifterettens dom ble anket til Hålogaland lagmannsrett som 10. september 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Ballangen kommune eier Forsåelven, gnr. 13 bnr. 10 i Ballangen.
2. Det tilligger ikke noen av de øvrige bruk under gnr. 13 i Ballangen eller deres eiere noen rett i eiendommen Forsaaelven, gnr. 13 bnr. 10 i Ballangen.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke".
Reidar Danielsen med flere påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 28. februar 1989 ble anken nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.
Den 6. juni 1990 begjærte Reidar Danielsen med flere gjenopptagelse av kjæremålsutvalgets behandling av ankesaken under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6, jf. §409 og §415.
I gjenopptakelsesbegjæringen er det om avgjørelsesgrunnlaget for lagmannsretten uttalt følgende:
"Grunneierens rett til fiske er bare aktuell så lenge vannføringen i elven ikke i sin helhet blir benyttet til de formål som kontrakten beskriver.
Om dette spesielle - men ikke helt upraktiske spørsmålet - er kontrakten ikke helt klar og den kan forsåvidt tolkes i begge retninger.
Noen avgjørende tolkingsmomenter i den ene eller annen retning synes ikke å ha foreligget i det materialet som utgjorde avgjørelsesgrunnlaget for lagmannsretten."
Som nytt bevis i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen er fremlagt opplysninger om kontrakter inngått av konsul N. Person vedrørende Ranaelven. Det gjøres spesielt oppmerksom på at da rettigheter til Ranaelven ble overdratt til konsul Person i årene 1884/1885 og 1894/1895 benyttet man en kontraktsformulering som ord for ord er identisk med den formulering som man finner i kontrakten vedrørende Forsåelven. Det anføres at dokumenter og korrespondanse som er vedlagt gjenopptakelsessbegjæringen viser klart at Persons rettsetterfølger, NVE, ikke har tolket kontraktene dit hen at det er NVE som har fiskeretten til laksen i den del av Ranaelven som omfattes av kontraktene. Dette må betraktes som en klar indikasjon på hvorledes Person i sin tid også oppfattet dette.
Sammenholdt med de øvrige beviser som foreligger mener de begjærende parter at saken med dette er kommet i et annet lys.
Hva angår tvistemålsloven §407 annet ledd, annet punktum, opplyser de begjærende parter at de først ble oppmerksom på at konsul Person kunne ha inngått tilsvarende kontrakter andre steder i Norge, og at dette kunne ha betydning for tolkning av kontrakten vedrørende Forsåelven da dette ble påpekt av professor dr .juris Carl August Fleischer i en betenkning avgitt 13. desember 1989. Det var først etter å ha mottatt disse opplysninger at man igangsatte arbeidet med å finne andre, tilsvarende kontrakter.
De begjærende parter mener at dette har vært såpass fjerntliggende for dem at de ikke kan bebreides for ikke å ha kjent til denne omstendighet tidligere, jf. tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum. Det sammme må gjelde i forhold til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 3.
De begjærende parter mener at fristen etter tvistemålsloven §408 første ledd er overholdt. De dokumenter som danner grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen ble innhentet fra Statsarkivet i Trondheim den 24. april 1990.
Anførslene fra de begjærende parter er korrigert og klargjort i et prosesskrift av 29. august 1990.
De har nedlagt slik påstand:
"Utvalgets behandling av ankesak nr. 327/88 gjenopptas."
Ballangen kommune har tatt til motmæle. Det anføres at begjæringen antas å være fremsatt for sent, jf. tvistemålsloven §408 første ledd. Ballangen kommune hevder at 3-månedersfristen må regnes fra mottakelsen av professor Fleisscher betenkning og derfor utløp medio mars 1990. Det bemerkes videre at i alle fall 14. februar 1990 visste de begjærende parter at konsul Person hadde inngått tilsvarende kontrakter andre steder. Det fremgår av et brev av nevnte dato fra advokat Øystein Knudsen til Ballangen kommune. Utgangspunktet for fristen må være det tidspunkt man ble kjent med nevnte omstendighet og ikke det senere og tilfeldige tidspunkt da man omsider fremskaffet det dokument man støtter seg til.
Kommunen anfører videre at de begjærende parter hadde anledning til å gjøre samme omstendigheter gjeldende for de tidligere retter som behandlet saken, og også føre det bevis som nå påberopes. Reidar Danielsen med flere hadde juridisk bistand, og det må antas å være alminnelig kjent - iallfall blant praktiserende jurister - at det skjedde oppkjøp av elver og fossefall i landsdelen ved århundreskiftet. Det vises til kommunenens anførsel for lagmannsretten, gjengitt i dommen, hvor det fremgår at konsul Person ervervet en rekke elver i Norge. Tvistemålsloven §407 annet ledd er derfor til hinder for gjenopptakelse.
Kommunen anfører at det er tvilsomt om det som nå gjøres gjeldende, er en slik ny kjensgjerning eller nytt bevis som tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 omhandler.
Kommunene vil bestride at dette alene, eller i forbindelse med som tidligere er anført, åpenbart måtte ha ført til en annen avgjørelse. Det hevdes at Ranaelvkontrakten ikke har noen betydning for saken. Person kjøpte ikke strekningen fra Renfossen til sjøen, og det er fiske på denne strekning bilag 5 - 8 til gjenopptakelsesbegjæringen angår. Forsåelven derimot ble kjøpt av konsul Person i hele dens lengde.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Gjenopptagelsesbegjæringen avvises, subsidiært tas ikke til følge.
2. Reidar Danielsen m.fl. betaler Ballangen kommunes omkostninger med kr. 2.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Ifølge tvistemålsloven §408 første ledds første punktum må en begjæring om gjenopptakelse være fremsatt innen tre måneder etter at parten har fått rede på den omstendighet han bygger begjæringen på. Ballangen kommune hevder at denne frist her er oversittet, slik at begjæringen må avvises. Utvalget er ikke enig i dette. De begjærende parter fikk først konkret kunnskap om innholdet av de nå påberopte kontrakter vedrørende Ranaelven ved de utskrifter man mottok fra statsarkivet i Trondheim 24. april 1990. Begjæringen innkommet 7. juni 1990 er da rettidig, sammenlignet bl.a. avgjørelsen i Rt-1934-344.
Spørsmålet blir så om bestemmelsen i tvistemålsloven §407 annet ledds annet punktum stenger for gjenopptakelse, d.v.s om de begjærende parter har sannsynliggjort at de uten egen skyld har vært ukjente med de kontrakter som nå påberopes som grunnlag for begjæringen.
De nevnte parter hadde allerede under behandlingen for lagmannsretten generell kunnskap om at konsul Persson hadde ervervet andre elver i Norge jf. dommens side 8. Men de gjør gjeldende at de først da de mottok betenkningen fra professor dr. juris Carl August Fleisher, ble oppmerksomme på at disse kontraktene kunne ha helt tilsvarende innhold og derfor ha betydning i saken.
Utvalget bemerker at kravet til en parts aktivitet og undersøkelser med hensyn til det materiale som bør fremlegges i en rettssak generelt er strengt. Man finner imidlertid at det ville være å stille for strenge krav om partene her skulle foretatt omfattende undersøkelser om hvilke andre kontrakter konsul Person i sin tid måtte ha inngått, det nærmere innhold i disse og hvordan de hadde vært forstått og praktisert. Tvistespørsmålet i saken var de konkrete forhold vedrørende Forsåelven herunder om det p.g.a. hevd var skjedd endringer i opprinnelige rettsforhold. Utvalget finner derfor at bestemmelsene i tvistemålsloven §407 siste punktum ikke sperrer for en gjenopptakelse.
Når det endelig gjelder kravet til de nye bevis i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6, krever bestemmelsen at kjæremålsutvalgets avgjørelse ikke bare kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt en annen om de nye opplysninger hadde foreligget før avgjørelsen, men at den nødvendigvis måtte ha blitt det, jf. bl.a. Rt-1939-801.
I gjenopptakelsesbegjæringen har de begjærende parter som tidligere nevnt, erkjent at kontrakten om Forsåelven ikke er helt klar og at den for så vidt kan tolkes i begge retninger. Videre uttales det at noen avgjørende momenter i den ene eller annen retning ikke synes å ha foreligget i det materiale som utgjorde avgjørelsesgrunnlaget for lagmannsretten og dermed også for kjæremålsutvalget. Men det hevdes at det nye materiale vedrørende Ranaelven, sammen med det tidligere materiale vedrørende Forsåelven, nødvendigvis ville ha medført en annen avgjørelse av utvalget etter tvistemålsloven §373 tredje ledd.
Utvalget er ikke enig i dette. Et enkelt eksempel på at en tilsvarende kontrakt angivelig skal være forstått og praktisert på en annen måte, er i seg selv ikke et helt avgjørende bevis. Dertil kommer at de nye bevis er preget av atskillig usikkerhet, bl.a. ved at NVE ikke har tatt stilling til spørsmålet om fiskeretten i Ranaelven.
Utvalget finner etter dette at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse av utvalgets kjennelse av 28. februar 1989 og at begjæringen derfor må forkastes, jf. tvistemålsloven §412 første ledd.
Kommunen har nedlagt påstand om kr. 2.500,- i saksomkostninger for utvalget. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Reidar Danielsen, Karl Danielsen, Ole Sommerset, Eddvar Sommerset, Alf Danielsen, Aslak Elias Danielsen, Ole Kolbjørn Danielsen og Nils A. Danielsen en for alle og alle for en 2.500,- - totusenfemhundre - kroner til Ballangen kommune innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.