HR-1990-488-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-04 |
| Publisert: | HR-1990-00488k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 488 K/1990, jnr. 290/1990 |
| Parter: | Kari Søndrol (advokat Johan Kjetil Høgevold), Else Holgersen (v/advokat Elizabeth Ege) mot Gabriel Holgersen (advokat Bjørn Kvernberg). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §172, §181, §346, §351 |
I sak mellom Kari Søndrol og Else Holgersen mot Gabriel Holgersen, avsa Stavanger byrett 23. januar 1990 uteblivelsesdom mot Holgersen grunnet manglende tilsvar innen fristen. Uteblivelsesdommen ble postforkynt for Gabriel Holgersen den 1. februar 1990. Den 27. februar 1990 innga Holgersen oppfriskningsbegjæring, og ved påtegning av 28. februar 1990 meddelte byretten partene at begjæringen om oppfriskning var tatt til følge. Tilsvarsfrist ble satt til 22. mars 1990. Ved prosesskrift av 6. mars 1990 krevde Kari Søndrol og Else Holgersen begjæringen om oppfriskning avvist og uteblivelsesdommen stadfestet. Dette var begrunnet prinsipalt med at Holgersen hadde kvittert for postmottakelsen 25. januar 1990, og at oppfriskningsbegjæringen følgelig var for sent fremsatt. Subsidiært ble det hevdet at vilkårene for oppfriskning ikke var til stede fordi Holgersen ikke hadde betalt de saksomkostninger han ble idømt ved uteblivelsesdommen, og at det heller ikke var sannsynliggjort at uteblivelsen skyldtes gyldig forfall. Stavanger byrett avsa deretter 19. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om oppfriskning av Stavanger byretts uteblivelsesdom av 23. januar 1990 avvises.
2. Stavanger byretts uteblivelsesdom stadfestes.
3. Gabriel Holgersen betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen saksomkostninger til Kari Søndrol og Else Holgersen v/adv.flm. Elizabeth Ege med kr. 2.000,- -kronertotusen-."
Gabriel Holgersen påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten, hvor han prinsipalt nedla påstand om at byrettens kjennelse skulle oppheves, oppfriskningsbegjæringen tas til følge og saken fremmes for byretten, subsidiært at byrettens kjennelse måtte oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten, samt at han måtte tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Gulating lagmannsrett avsa 3. juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Stavanger byretts kjennelse av 19. mars 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Kari Søndrol og Else Holgersen betaler in solidum til Gabriel Holgersen saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 5.300,- - kronerfemtusentrehundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Lagmannsretten fant at kjæremålet i det vesentligste hadde ført frem, og at kjæremålsmotpartene derfor burde erstatte den kjærende parts utgifter ved kjæremålet etter tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med §174 annet ledd.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Kari Søndrol og Else Holgersen har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De hevder at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er basert på feil lovforskrift. Lagmannsretten har funnet saken tvilsom. Oppfriskningssaken og kjæremålet var kun foranlediget av Holgersens oversittelse av tilsvarsfrist og manglende innbetaling/deponering av idømte saksomkostninger. Det må derfor kunne legges ham til last at det er kommet til sak. Riktig hjemmel for saksomkostningsavgjørelsen blir etter dette tvistemålsloven §172 annet ledd. Kjæremålet er supplert av prosesskrift av 10. august 1990. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Pkt. 2 i Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. juli 1990 oppheves.
2. Hver part bærer sine omkostninger for lagmannsretten.
3. De kjærende tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Gabriel Holgersen har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han hevder at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er riktig både når det gjelder saksbehandling og rettsanvendelse. Kjæremålsmotparten ble ikke gitt medhold i sin prinsipale påstand for lagmannsretten, og det var derfor riktig av lagmannsretten å anvende tvistemålsloven §174 annet ledd. Subsidiært hevdes det at selv om lagmannsretten hadde subsumert tilfellet under tvistemålsloven §172, ville omkostningsavgjørelsen blitt den samme. Det er derfor ingen saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å drøfte om tvistemålsloven §172 første eller annet ledd burde vært anvendt. Det vises i den forbindelse til avgjørelsen i Rt-1988-345. Dette innebærer heller ingen rettsanvendelsesfeil. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. juli 1990 pkt. 2 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 3.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem og bemerker:
Utvalget kan etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven regler. Da lagmannsrettens avgjørelse av hovedsaken er truffet i form av kjennelse, er utvalget ikke bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse under dens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Gabriel Holgersens prinsipale påstand for lagmannsretten var at byrettens kjennelse måtte oppheves, oppfriskningsbegjæringen tas til følge og saken fremmes for byretten. Han fikk imidlertid bare medhold i sin subsidiære påstand om at kjennelsen måtte oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten. Dermed har han ikke fått fullt medhold; saken er dels vunnet og dels tapt. Saksomkostningsspørsmålet må da avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §174, se blant annet Rt-1969-1462. Foranlediget av de kjærende parters prosedyre for kjæremålsutvalget skal bemerkes at avgjørelsen i Rt-1978-1136 fastslår at det er reglene i tvistemålsloven §174 jf. §180 annet ledd som kommer til anvendelse når en sak dels vinnes, dels tapes, men at det ved anvendelsen av unntaksregelen i denne paragrafs annet ledd også kan trekkes inn den tvil saken har voldt. Det er bare i denne forbindelse det i 1978-kjennelsen er vist til §172 annet ledd.
I sin avgjørelse, som går ut på å tilkjenne Gabriel Holgersen hans fulle omkostninger i kjæremålet, viser lagmannsretten til tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med unntaksregelen i §174 annet ledd. Begrunnelsen her er noe uklar. Det er vist til "1 alt." i annet ledd i §174 som vel må henspille på at kjæremålsmotpartene bare hadde vunnet i tvistepunkt av liten betydning, nemlig ved at Gabriel Holgersen ikke fikk medhold i sin prinsipale påstand. Dette bestyrkes ved at lagmannsretten tilføyer at "kjæremålet i det vesentligste har ført fram". Det som her uttales, må imidlertid leses i sammenheng med det lagmannsretten innledningsvis bemerker, nemlig at etter lagmannsrettens oppfatning "reiser denne saken en rekke spørsmål både vedrørende lovfortolkning og saksbehandling, men lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at byretten skulle vurdert å gi kjærende part anledning til å innbetale omkostningsbeløpet som var idømt ved uteblivelsesdommen". Utvalget oppfatter dette slik at lagmannsretten har tillagt det liten betydning at den prinsipale påstand ikke ble tatt til følge fordi det her kunne herske noen tvil og det iallfall måtte være på det rene at byrettens avgjørelse måtte oppheves. Byretten må da i det minste sette frist for Gabriel Holgersen i medhold av tvistemålsloven §351 til å oppfylle kravet i §346 tredje ledd til å innbetale eller "nedlegge" i retten de saksomkostninger han ble ilagt ved uteblivelsesdommen. Dersom Gabrielsen oppfyller disse vilkår, vil han i realiteten ha oppnådd det han ønsket ved kjæremålet til lagmannsretten, nemlig å få saken realitetsprøvet for byretten. Selv om lagmannsrettens begrunnelse er uklar, har Høyesterett tilstrekkelig materiale til å prøve lovanvendelsesspørsmålet og til herunder å foreta den nødvendige bevisvurdering i tilknytning til saksomkostningsspørsmålet. Etter utvalgets oppfatning er vilkårene etter unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd jf. §180 annet ledd tilstede for å pålegge Kari Søndrol og Else Holgersen å betale fulle saksomkostninger for lagmannsretten, og utvalget finner også at dette bør gjøres.
I tilknytning til de kjærende parters anførsel om at saksomkostninger ikke bør ilegges, idet det må legges Gabriel Holgersen til last at det er kommet til sak, skal tilføyes: Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet i kjæremålsomgangen til lagmannsretten, kan det ikke legges Gabriel Holgersen til last at saken ble påkjært til lagmannsretten. Han har fått lagmannsrettens medhold i at byrettens kjennelse var uriktig, og dette er i denne henseende avgjørende.
Kjæremålet har ikke ført frem. Gabriel Holgersen har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, og saksomkostningene fastsettes til kr. 3.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kari Søndrol og Else Holgersen en for begge og begge for en til Gabriel Holgersen 3.000,- - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.