HR-1990-964-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-14 |
| Publisert: | HR-1990-00964s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 964/1990, jnr 689/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeprosessloven (1981) §438, §5, §382, §388, §43, §52 |
I medhold av vegrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 §33 nr. 5 avsa Halden forhørsrett 21. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1971, blir å beslaglegge inntil saken mot ham for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §5, jfr. skilt nr. 362 "Fartsgrense", er endelig avgjort."
Forhørsretten bygget avgjørelsen på at A i retten hadde erkjent riktigheten av å ha holdt en hastighet på ca 160 km/t på Iddesletta hvor høyeste lovlige hastighet var 80 km/t. Rettsboken inneholder for øvrig en bemerkning om at siktede ikke motsetter seg "beslag av førerkortet inntil saken mot ham er endelig avgjort".
Rettsboken for forhørsretten har denne tilføyelse:
"Kjennelsen ble opplest for siktede. Han ble informert om adgangen til og fristen for å anvende rettsmidler mot kjennelsen. Siktede vedtok kjennelsen på stedet."
Likevel påkjærte A noen dager senere kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. I forbindelse med kjæremålet bemerket forhørsretten, ved dommerfullmektigen, i oversendelsesbrev til lagmannsretten 30. mars 1990: "....Det bør herfra bemerkes at A samtykket i beslaget og at han vedtok kjennelsen på stedet. Han henvendte seg imidlertid et par dager senere til politiet i anledning saken og anmodet om likevel å få betenkningstid.
Politiet v/politifullmektig B henvendte seg hit pr. telefon, og undertegnede ga A betenkningstid."
Eidsivating lagmannsrett la til grunn at da det ikke var påstått å foreligge mangler ved siktedes viljeserklæring, hadde forhørsretten ikke adgang til å frita siktede for virkningene av hans vedtagelse. Lagmannsretten avsa 20. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
Etter fullmakt fra A påkjærte C lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovanvendelse og feil saksbehandling. Det hevdes at lagmannsretten ikke har vurdert om siktede fikk de opplysninger om sin adgang til kjæremål som han hadde rett til, og hvilken betydning kjennelsen ville få for hans førerkort.
Om forhørsretten gjør feil ved å gi siktede en ny frist for kjæremål, skal ikke dette komme ham til skade.
Lagmannsrettens manglende henvisning til relevant lovbestemmelse har avskåret siktede fra et meningsfylt kjæremål til Høyesterett.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Vilkårene for fortsatt beslag av siktedes førerkort er ikke til stede.
Subsidiært: Om siktede ikke får medhold i sin prinsipale påstand, nedlegges slik påstand, saken hjemvises til forhørsretten for ny behandling, med nye løpende frister. Ved medhold i den subsidiære påstanden bes det om oppsettende virkning, jfr. straffeprosessloven §382, slik at siktedes førerkort blir å utlevere.
Atter subsidiært: Om retten avviser siktedes prinsipale og subsidiære påstand, påkjæres denne beslutning til Høyesterett, på grun av lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Saksomkostninger: Jfr. straffeloven §438 (skal trolig være straffeprosessloven §438, Lovdata) nedlegges påstand om saksomkostninger med kr. 1.650,- jfr. eget vedlegg."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger her ikke et videre kjæremål, der straffeprosessloven §388 kommer til anvendelse. Kjæremålsutvalget har full kompetanse til å prøve realiteten i lagmannsrettens avgjørelse. Det er da ikke nødvendig å gå inn på de påståtte feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Lagmannsretten har avvist siktedes kjæremål fordi han hadde vedtatt forhørsrettens kjennelse.
Etter straffeprosessloven §52 første ledd, jf. §43 tredje ledd skal siktede ved forkynnelse av en kjennelse spørres om han vedtar den. Det er alminnelig antatt at den som har vedtatt en rettslig avgjørelse, ikke senere kan angripe den ved rettsmidler med mindre vedtagelsen er ugyldig som viljeserklæring. For dommers vedkommende vises til Rt-1981-122 og Rt-1985-770.
Siktede har antydet at han ikke hadde forståelsen av hva forhørsrettens kjennelse innebar og betydningen av sin vedtagelse. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at det er noen holdepunkter for å anta at det forholder seg slik. Siktedes anførsler gir ikke grunnlag for noen nærmere drøftelse av dette. Den omstendighet at politiet og forhørsretten noen dager etter at siktede hadde vedtatt kjennelsen, uten hjemmel i lov innvilget ham betenkningstid, kan ikke gi ham rett til å påkjære den vedtatte kjennelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.