HR-1991-131-B - Rt-1991-1090
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-04 |
| Publisert: | HR-1991-00131-B - Rt-1991-1090 (404-91) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00131 B, L.nr. 131B/1991, nr. 283/1990 |
| Parter: | X (Advokat Gullbrand Kjos) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Nils Ihlen Ramm - til prøve). |
| Forfatter: | Gjølstad, Røstad, Sinding-Larsen, Gussgard, Smith |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §16a, §19, §22, §24, Domstolloven (1915) §131, Tvistemålsloven (1915) §482, §11, §16, §18, §48 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering i medhold av barnevernsloven.
X, født xx.xx.1972, fikk 25. juni 1988 en datter, D1. Femten år gammel - i slutten av 8 klasse - hadde X rømt hjemmefra. I hjemmet hadde det vært vanskeligheter knyttet til farens alkoholmisbruk og konflikter mellom foreldrene. X hadde flyttet sammen med den 12 år eldre Y jr., som var sterkt belastet med rusmisbruk og kriminalitet. Y er far til D1. Før D1 ble født, hadde barnevernsnemnda i Z vedtatt å sette inn forebyggende tiltak i medhold av barnevernsloven §18.
Etter en episode 23. september 1988 da Y ble pågrepet i besittelse av narkotika og det ble foretatt ransaking hos X, ble D1 plassert i krisefosterhjem i medhold av hastebestemmelsen i barnevernsloven §11. Z barnevernsnemnd vedtok 29. september 1988 å overta omsorgen for barnet og å plassere det i fosterhjem. Vedtaket ble truffet under henvisning til barnevernsloven §19 jf. §16a), §22 og §24. Den 16. november 1988 kom D1 til det fosterhjem hvor hun senere har vært. X har hele tiden hatt en besøksordning med datteren, den senere tid begrenset til ett besøk i måneden.
X klaget til fylkesmannen i Æ over barnevernsnemndas vedtak om omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering. I klageavgjørelse 21. april 1989 stadfestet fylkesmannen vedtaket.
X reiste deretter sak mot staten v/Sosialdepartementet for rettslig overprøving av fylkesmannens vedtak.
Under saksforberedelsen for byretten fikk X og Y ytterligere en datter, D2. Da D2 ble født xx.xx.1990, var foreldrene frivillig innlagt på Æ A-senter, som er en institusjon for rusmisbrukere. Her ble de ansett for å mestre foreldrefunksjonen for den nyfødte datteren, og X har fortsatt omsorgen for D2.
Byretten oppnevnte psykolog Gunnar Rye Ellingsen og psykolog Dag Starrfelt som sakkyndige. De sakkyndige fant at foreldrene ikke kunne gi D1 tilstrekkelig omsorg og anbefalte at hun ble værende i fosterhjemmet.
Haugesund byrett avsa 28. august 1990 dom med slik domsslutning:
"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."
Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten, viser jeg til dommen.
X har anket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
For Høyesterett er oppnevnt to nye sakkyndige, psykologene Lise Cappelen og Knut Rønbeck. De har levert hver sin skriftlige uttalelse og dessuten forklart seg under ankeforhandlingen. Begge har gitt uttrykk for at D1 bør bli i fosterhjemmet. Jeg kommer tilbake til deres uttalelser.
Til bruk for Høyesterett er foretatt bevisopptak hvor X og 15 vitner, herunder de sakkyndige for byretten, har forklart seg. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett.
Etter byrettens dom er skjedd den endring at X har brutt med Y, slik at saken nå står i en annen stilling. Etter bruddet som fant sted for et års tid siden, har X hatt et forhold til en annen mann, Y2. Også han har hatt problemer med rusmisbruk og er tidligere straffedømt. X har forklart at de to nå ikke lenger er kjærester, men venner.
Det er lagt frem en del nye dokumenter særlig om utviklingen i Xs livssituasjon frem til idag.
Den ankende part, X, har for Høyesterett fremhevet de endringer som har skjedd i hennes situasjon etter barnevernsnemndas vedtak, spesielt bruddet med Y etter byrettens dom. Det er i hovedtrekk gjort gjeldende:
Til tross for en vanskelig oppvekst, utviklet hun seg naturlig og godt frem til 8 klasse. Den negative periode som deretter fulgte var knyttet til Y og hans miljø. I forbindelse med D2s fødsel inntrådte et omslag og etter dette har hennes utvikling vært entydig positiv. Hun har innsett at hun av hensyn til D2 måtte bryte med Y og har greid å gjennomføre dette. Ved tidligere vurderinger av omsorgsspørsmålet har man vurdert hvilken omsorg hun og Y sammen kunne gi D1. Betenkelighetene har i særlig grad vært knyttet til Ys personlighet og bakgrunn.
X er nå snart 20 år. Hun er normalt moden for alderen, har gode intellektuelle evner og viser ikke lenger de tegn til umodenhet som har vært fremholdt. Hun gir D2 god omsorg og har hele tiden hatt god kontakt med D1. Hun viser evne til å prioritere barna. At hun ikke har fullført sin skolegang, skyldes omsorgen for D2. Hun har lært av sitt feilgrep i forholdet til Y. Det er ingen tegn til at hun misbruker rusmidler i dag. Hun har gode boforhold og et brukbart sosialt nettverk. Intet tyder på at denne positive utvikling ikke vil fortsette. Problemer med avviklingen av besøkene i fosterhjemmet den senere tid skyldes omleggingen av besøksordningen som har satt X i en meget vanskelig situasjon. Hun har påklaget endringsvedtaket.
Det er ikke holdepunkter for at en flytting av D1 tilbake til X vil medføre en psykisk belastning for barnet av karakter og omfang utover de forbigående problemer som normalt vil være forbundet med skifte av omsorgspersoner. D1 er bare 3 år gammel og har ikke vært hos fosterforeldrene lenger enn det som har vært nødvendig for å få behandlet saken i forvaltningen og ved domstolene. D1 er karakterisert som et robust barn. Hun har hatt en jevn, god kontakt med moren som har et realistisk og fornuftig syn på tilbakeføringsprosessen. Det vil også kunne settes inn hjelpetiltak. Under enhver omstendighet må risikoen ved tilbakeføringen vurderes i forhold til den risikosituasjon som er forbundet med å vokse opp i et fosterhjem.
De forhold som førte til omsorgsovertagelsen er ikke lenger til stede. X har i dag gode forutsetninger for å ha omsorg for barn. Utgangspunktet er da at omsorgen skal tilbakeføres. De vurderinger de sakkyndige for Høyesterett har foretatt, må vurderes opp mot bevisstoffet og det grunnsyn barnevernsloven bygger på om at barn bør få vokse opp hos sine biologiske foreldre. D1 er ennå liten og uten klare forestillinger om relasjonene til omsorgspersonene. Båndet mellom henne og moren har ikke vært brutt, og D1 har fått en lillesøster. Disse forhold gjør at det er særlig grunn til å legge vekt på den biologiske tilknytning i denne saken. Det vil alltid være en risiko forbundet med en tilbakeføring. Risikoen i dette tilfellet ligger innenfor det man må kunne akseptere dersom det skal være noen realitet i det biologiske prinsipp.
At X fikk beholde D2, har bidratt til hennes egne positive utvikling. Hvis hun får tilbake omsorgen for D1, vil det virke positivt for alle tre. Hensynet til D2 er et støtteargument som må kunne tillegges betydning i saken.
X har nedlagt slik påstand:
"Fylkesmannen i Æs stadfestelse av Z barnevernsnemnds vedtak av 21. april 1989 om omsorgsovertagelse og plassering av D1, født xx.xx.1988, i fosterhjem oppheves."
Staten v/Barne- og familiedepartementet, som har overtatt saksområdet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Vilkårene i barnevernsloven §19 jf. §16 for omsorgsovertagelse var oppfylt på vedtakstidspunktet. Ut fra X og Ys bakgrunn, deres personlige forutsetninger og livssituasjon hadde de ikke de nødvendige forutsetninger for å ha omsorg for et lite barn. Hjelpetiltak var forsøkt, men hadde ikke ført frem bl.a. på grunn av foreldrenes negative holdning. Staten har for øvrig henholdt seg til fylkesmannens meget fyldige begrunnelse i klagesaken.
En tilbakeføring av D1 til X nå vil utsette barnet for reell fare for skade av betydning også på lengre sikt. D1 har hatt en meget god utvikling i fosterhjemmet i snart 3 år - en lang tid sett med barnets øyne. Fosterforeldrene er i psykologisk forstand hennes foreldre. Hun har ingen nær tilknytning til sin biologiske mor. D1 er i en alder hvor hun er særlig sårbar for brudd med sine omsorgspersoner.
Staten erkjenner at X har hatt en positiv utvikling, men hevder at den ikke har vært tilstrekkelig klar og vedvarende slik at det fortsatt hersker stor usikkerhet om hennes situasjon. Hun er umoden, noe som bl.a. fremgår av hennes forhold til menn. X synes ikke å ha tatt et oppgjør med rusmiljøet. Det er grunn til å anta at hun også selv har hatt et rusproblem. Hun føler i dag behov for å bruke beroligende middel. Hun har ikke fullført sin skolegang og har ikke noe stabilt nettverk i familie og omgangskrets. Hennes oppfølging av besøksordningen i forhold til D1 fra vinteren 1990/91 har vært svært mangelfull.
X har greid omsorgen for D2, men også her er det satt inn hjelpetiltak. Hun har ikke de forutsetninger som er nødvendige for å mestre D1s problemer ved en tilbakeføring i tillegg til omsorgen for D2. Som den sakkyndige, psykolog Cappelen med tilslutning av den andre sakkyndige uttrykker det, er det i tilfelle av tilbakeføring "... stor fare for at D1 får en vanskeligere og mer avvikende livskarriere enn sin mor." Slik forholdene er for D2, vil det også sette hennes situasjon i fare om D1 tilbakeføres. Søskenkontakten kan opprettholdes ved samvær gjennom morens besøk hos D1 og ved at fosterhjemmet fungerer som besøkshjem for D2.
De sakkyndiges klare konklusjon må tillegges avgjørende betydning. Det foreligger ikke noe som gir grunnlag for å fravike den.
Staten har lagt ned denne påstand:
"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Byretten traff sin avgjørelse ut fra en vurdering av situasjonen ved en tilbakeføring av D1 til X og Y, idet foreldrene, som da bodde sammen, måtte vurderes som en omsorgsenhet. Etter byrettens dom har X brutt med Y. Retten skal i en slik barnevernssak prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, jf. tvistemålsloven §482, og denne prøving skal skje på grunnlag av forholdene på domstidspunktet. Dette medfører at Xs omsorgsevne nå må vurderes på selvstendig grunnlag og ut fra hennes situasjon i dag.
Saken er reist som et søksmål for prøving av vedtaket om omsorgsovertagelse. Som byretten, finner jeg det klart at vilkårene for omsorgsovertagelse var oppfylt da barnevernsnemnda traff sin avgjørelse, og at det ikke var skjedd noen endring av betydning da fylkesmannen avgjorde klagesaken. Foreldrenes bakgrunn, forutsetninger og livssituasjon gjorde det påkrevet å gripe inn for å hindre at barnets utvikling ble utsatt for skade eller alvorlig fare. De nærmere omstendigheter i tilknytning til dette er det redegjort for i fylkesmannens utførlige klageavgjørelse. Jeg viser ellers til byrettens dom.
De særlige forhold som førte til omsorgsovertagelsen er i dag ikke lenger til stede. Som jeg allerede har nevnt, skal imidlertid saken vurderes på grunnlag av den foreliggende situasjon. Omsorgsovertagelsen ligger nå tre år tilbake i tiden slik at saken reelt sett gjelder spørsmålet om tilbakeføring. Dette reguleres av barnevernsloven §48. Iallfall hvor omsorgsovertagelsen bygger på et opprinnelig gyldig vedtak, har det ikke betydning for vurderingstemaet i en slik sak om søksmålet anlegges for prøving av vilkårene etter barnevernsloven §19 jf. §16 eller etter §48, jf. bl.a. Rt-1986-1189. Avgjørelsen må i begge tilfelle bygge på en vurdering av om det foreligger reell fare for skade av betydning på barnet, ikke bare i en overgangsfase, men vurdert i et lengre tidsperspektiv. Om dette vurderingstema viser jeg til drøftelsen i Rt-1984-289 som er oppsummert i dom i Rt-1987-805 på 811 og nærmere utdypet i Høyesteretts dom av 4. juni 1991, lnr. 84/1991. Hvis det ikke foreligger fare for skade av denne karakter, skal barnet flyttes tilbake til moren.
Ved den nærmere vurdering av saken finner jeg det naturlig først å redegjøre for D1s utvikling i fosterhjemmet med sikte på vurderingen av hvorledes en tilbakeflytting vil virke på henne.
D1 ble tatt fra sine biologiske foreldre da hun bare var 3 måneder gammel, og hun har heller ikke senere hatt noen slik kontakt med sin mor at hun har utviklet nære følelsesmessige bånd til moren. Hun har vært hos fosterforeldrene fra hun var 5 måneder. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg legge til grunn at hun har knyttet seg godt til disse, som hun opplever som sine foreldre, og at hun i det hele tatt er vel forankret i fosterfamilien. De sakkyndige har gitt uttrykk for at hennes utvikling er svært tilfredsstillende. Dette synes det også å være enighet om.
Begge de sakkyndige for Høyesterett har pekt på at D1 er sårbar for brudd i sin forankring. I psykolog Rønbecks uttalelse heter det således:
"...et brudd med foreldrene i den alderen D1 er i, vil med stor sannsynlighet skape en grunnleggende utrygghet hos henne på om det går an å stole på noen. En slik tvil vil kunne prege hennes forhold til andre mennesker resten av livet og vanskeliggjøre senere nære forhold.
Et barn som mister sine omsorgspersoner vil reagere regressivt, dvs. falle tilbake til et utviklingsnivå det har passert. Det vil også som regel vise sin fortvilelse over tapet av sine nærmeste ved protest, sinne og tristhet."
D1 er i en slik alder at hun ikke vil forstå bakgrunnen for en flytting tilbake til moren. Selv om de virkninger psykolog Rønbeck omhandler er av generell karakter og ikke knyttet til spesielle forhold ved D1s personlige utrustning og utvikling, er dette etter min mening like fullt et reelt problem knyttet til en tilbakeføring av D1, som må tillegges betydning. Det må ses i sammenheng med fortsettelsen i psykolog Rønbecks uttalelse:
"Disse reaksjoner vil barnet kunne overvinne hvis det møtes på en forstandig måte av nye kompetente foreldre. Et barn som opplever slike tap, vil imidlertid stille ekstra krav til stabilitet og forutsigbarhet fra sine omsorgsgivere hvis utviklingsskadene skal repareres, og det blir derfor av avgjørende betydning at dets nye foreldre kan tilby barnet dette."
Dette leder meg over til en vurdering av Xs situasjon og forutsetninger for å mestre omsorgen for D1 med de særlige utfordringer en tilbakeføring vil innebære.
Jeg peker på at X fortsatt er ganske ung - 19 1/2 år. Hun har hatt sin ungdomstid preget av et problemfylt forhold til egne foreldre, samboerforholdet til Y og tilknytningen til et belastet ungdomsmiljø. Hun har ikke fullført ungdomsskolen, har ikke erfaring fra arbeidslivet og er avhengig av hjelp fra det offentlige.
Hun har imidlertid greid omsorgen for D2 og har brutt med Y. Begge deler oppfatter jeg som meget positive trekk ved hennes utvikling som viser at hun har betydelige ressurser.
De ytre betingelser for en tilbakeføring anser jeg for å være til stede idet jeg bygger på at det offentlige her vil kunne bidra med hjelpetiltak. Jeg finner likevel grunn til å nevne at X har flyttet svært mange ganger etter at hun forlot foreldrehjemmet. Det hus hun nå bor i, ble leiet med sikte på at hun og Y2 skulle dele utgiftene.
Når det gjelder Xs personlighet, har de sakkyndige for Høyesterett spesielt fremhevet hennes valg av problemfylte partnere. De har pekt på at hun vil kunne utsette sine barn for vonde og vanskelige opplevelser ved å gjenta dette. Det er vist til generell erfaring om at døtre i familier hvor fedrene har misbrukt alkohol, har en tendens til å velge menn med problemer som de føler at de kan hjelpe eller redde. Jeg finner det vanskelig å bygge på slike mer generelle antagelser, som heller ikke nødvendigvis vil slå til. Det man imidlertid vet om de forhold X har hatt til Y og Y2, og hvor forholdet til Y2 har vart frem til ganske nylig, viser imidlertid ingen avklaring og stabilitet i hennes personlige forhold. Dette skaper en usikkerhet ved hennes situasjon som etter min mening klart er større enn den man i alminnelighet må regne med når det gjelder vurderingen av fremtidige forhold for unge mennesker.
D1 vil om hun tilbakeføres, komme i tillegg til D2 som er i en slik alder at hun krever atskillig omsorg. De særlige problemer ved en tilbakeføring ville forutsette et overskudd som de sakkyndige har stilt seg tvilende til om moren har, og som hun ikke vil kunne få ved offentlige hjelpetiltak. De opplysninger som foreligger tyder for øvrig ikke på at X vil kunne få noen støtte av betydning fra sin familie i omsorgen for barna. Hun har en del unge venninner med barn, men det er uklart om de vil kunne være til noen vesentlig hjelp for henne.
Staten har pekt på at X i den senere tid ikke har fulgt opp besøksordningen med D1 tilfredsstillende. Etter byrettens dom ble besøksordningen begrenset til en gang hver måned og dessuten nærmere regulert. Vedtaket er påklaget, men satt i kraft. Jeg har forståelse for at de problemene man har sett kan ha bakgrunn i spesielle forhold i tilknytning til selve besøksopplegget. Men det må likevel legges en viss vekt på den meget begrensede kontakt mellom mor og barn i den senere tid.
Begge de sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at det i dette tilfellet er en betydelig risiko forbundet med tilbakeføring av barnet, mens forholdene ligger til rette for en positiv utvikling hvis D1 får være i fosterhjemmet. Psykolog Cappelen uttaler det slik: "En tilbakeføring til biologisk mor vil med stor sannsynlighet få uheldige konsekvenser for jentas utvikling." De sakkyndige ga i sine muntlige forklaringer under ankeforhandlingen uttrykk for at de ikke hadde vært i tvil om konklusjonen. Deres vurderinger underbygges etter min mening av uttalelser fra de som har hatt med saken å gjøre hos barnevernsmyndighetene og i det bevismateriale som ellers foreligger.
Jeg vil også nevne at forholdene i denne sak ligger dårligere til rette for tilbakeføring enn hva som var tilfelle i de to sakene hvor Høyesterett har tilbakeført barn fra fosterhjem til biologiske foreldre, jf. Rt-1984-289 og dom av 4. juni 1991. De to sakene ble ansett som tvilsomme grensetilfelle.
Ut fra en totalvurdering av Xs bakgrunn og situasjon med sikte på hennes forutsetninger for å kunne møte de store krav en tilbakeføring av D1 vil stille henne overfor, mener jeg at vilkårene for tilbakeføring ikke er oppfylt. Selv om jeg ikke er i tvil om at morens vilje til å dra omsorg for datteren er meget sterk, må jeg legge til grunn at det i dag er en alvorlig fare for at barnet ved en tilbakeføring ville bli påført betydelig skade på sikt i sin psykiske utvikling.
Byrettens dom må etter dette stadfestes.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.