Rt-1986-1189

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-11-06
Publisert:	Rt-1986-1189 (419-86)
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. november 1986 i l.nr. 151/1986
Parter:	Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe) mot A og B (advokat John I. Henriksen).
Forfatter:	Backer, Skåre, Aasland, Christiansen, Michelsen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, §48, Straffeloven (1902) §162, Tvistemålsloven (1915) §482, §485, §11, §18, §52, §53, Legemiddelloven (1964)

Dommer Backer: A fødte 27. oktober 1984 et barn, som fikk navnet C. Hun var samboer med barnets far, B, og de bor fremdeles sammen. De to foreldre er født henholdsvis 9. april 1965 og 9. august 1958. Sosialsjefen i X traffødt xx.xx.1984, mens mor og barn fremdeles var på sykehuset, i medhold av barnevernsloven av 17. juli 1953 nr. 14 §11 vedtak om at barnet skulle plasseres midlertidig i institusjon e.l. X barnevernsnemnd besluttet deretter 30. november 1984 i medhold av samme lovs §19, jfr. §16 bokstav c, å overta omsorgen for barnet, som ble plassert i fosterhjem. Vedtaket ble påklaget av barnets foreldre. Barnevernsnemnda fastholdt i møte 16. januar 1985 sitt standpunkt. Klagen ble deretter oversendt fylkesmannen i Å, jfr. barnevernsloven §52. Ved brev av 24. juli 1985 stadfestet fylkesmannen barnevernsnemndas vedtak. Han uttalte at etter hans oppfatning var barnevernsloven §19, jfr. §16 bokstav a den riktige lovhjemmel.

Barnets foreldre reiste søksmål ved X byrett til prøving av fylkesmannens vedtak, jfr. barnevernsloven §53. Byretten oppnevnte to sakkyndige, overlege I. Kristin Aase og psykolog Halvard Gabrielsen, som avgav sine erklæringer henholdsvis 20. og 24. februar 1986. X byrett, bestående av settedommer med to meddommere, avsa 18. mars 1986 dom med slik domsslutning:

«Barnevernsnemndas overtagelse av omsorgen for C, f. xx.xx.1984, oppheves.»

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen.

Staten v/Sosialdepartementet har påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485.

For Høyesterett har det vært oppnevnt to nye sakkyndige, psykolog Knut Rønbeck og overlege Hans-Gustav Theodor, som har avgitt en felles erklæring 13. oktober 1986. De har dessuten avgitt forklaring under ankeforhandlingen for Høyesterett. De to ankemotpartene og 7 vitner har vært avhørt ved bevisopptak. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett dokumentert en rekke nye skriftlige bevis, som inneholder opplysninger om ankemotpartenes livsførsel og forhold, stort sett i tiden etter byrettens dom. Jeg skal nedenfor komme tilbake til disse. Det er videre opplyst at ankemotpartene har fått et nytt barn, en gutt, født xx.xx.1986. Som ny anførsel for Høyesterett har ankemotpartene påberopt seg at barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak var uholdbare ikke bare ut fra den senere utvikling frem til den rettslige prøvelse, men også ut fra forholdene på den tid da vedtakene ble truffet. Det fremgår av alt dette at saken på flere måter foreligger for Høyesterett i en annen skikkelse enn for byretten.

Den ankende part, staten v/Sosialdepartementet, har i det vesentlige anført:

Det som foreligger til rettslig prøvelse, er fylkesmannens vedtak av 24. juli 1985. Både dette og barnevernsnemndas vedtak var riktige ut fra forholdene på den tid da de ble truffet. Det avgjørende er imidlertid om vedtaket er holdbart ut fra forholdene i dag. Selv om det ved bevisvurderingen nok må kreves en viss overvekt av sannsynlighet for at loven vilkår for å ta omsorgen for barnet fra foreldrene er til stede, må dette ikke trekkes for langt. Det vil nemlig gå ut over barnet, som skal beskyttes.

C ble i februar 1986 plassert i fosterhjem hos D og E på Z. De har selv to barn, som da var henholdsvis 6 år og 6 måneder. C trives godt i denne familien. Han tror at fosterforeldrene er hans virkelige foreldre, og at disses barn er hans søsken. Særlig de sakkyndige for Høyesterett har pekt på at C nå er i en meget sårbar alder, og at det vil kunne få betydelige skadevirkninger for ham, også på lengre sikt, hvis han nå rives ut av det tilvante miljø og må bygge seg opp en ny identitet blant andre mennesker.

Situasjonen blir ikke bedre ved at ankemotpartene nå har fått et barn til, som vil legge beslag på alle de begrensede ressurser de har for å ta hånd om et barn. Hvis C nå skulle overføres til dem, ville han antakelig reagere på en måte som ville kreve særlig meget av dem, iallfall i en overgangsfase.

Bakgrunnen for at C ble tatt fra A noen dager etter fødselen, var den kjennskap som sosialkontoret hadde til hennes levevis, og at hun røkte hasjisj på sykehuset dagen etter fødselen. Hun var tidligere to ganger straffet for overtredelse av legemiddelloven. Den siste dommen var av 23. oktober 1984. Også ellers hadde hun en viss kriminell belastning. I 1981 ble hun innlagt på X sykehus for en overdose av amfetamin. I mars 1983 ble hun inntatt på Æ ungdomspsykiatriske behandlingshjem, men ble utskrevet etter noen få uker på grunn av (fortsatt) misbruk av narkotika. Sosialkontoret hadde vært i kontakt med A tidlig under hennes svangerskap, og var innstilt på å hjelpe henne, men A fulgte ikke opp.

B var til stede under fødselen, men det var da ikke kjent at han og A skulle ha bodd sammen en tid, og at de skulle ha til disposisjon en leilighet i - - - gate i . . . i en gård som tilhører B's mor. Dette ble imidlertid opplyst før barnevernsnemnda traff sin avgjørelse. Nemnda kom likevel til at dette ikke kunne bringe saken i en annen stilling. Det ble i denne forbindelse vist til at B var sterkt kriminelt belastet, at han var under forfølgning for nye straffbare handlinger og hadde en voldsom natur og et alvorlig alkoholproblem. Videre hadde han opptrådt truende overfor sosialsekretæren og var anmeldt av en saksbehandler ved sosialkontoret for vold mot offentlig tjenestemann.

Av betydning for avgjørelsen er det om ankemotpartene har lagt om sin livsførsel, og særlig om A er blitt mer moden for å ta seg av små barn. De sakkyndige for Høyesterett er her mer optimistiske enn det synes dekning for i de faktiske forhold. Bare i 1986 er B arrestert fire ganger for straffbare handlinger. Ved - - - herredsretts dom av 27. juni 1986 ble han dømt for en rekke straffbare forhold til fengsel i 8 måneder. Ved samme dom ble A dømt til å betale en bot stor kr. 1200 for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd.

De sakkyndige for Høyesterett uttaler at samlivet med B har tjent til å stabilisere A. Ut fra det man vet om B, er det imidlertid vanskelig å se at han kan være noen særlig god støtte. Det er god grunn til å tro at begge ankemotpartene fortsatt har en viss tilknytning til det kriminelle miljø og i noen grad bruker narkotika. Ingen av dem har vanlig arbeid, men det er opplyst at B arbeider noe «svart». Ellers lever de av bidrag fra sosialkontoret og bidrag fra A's far, som er skipskaptein i utenriks fart. Ingen av dem er personer med respekt for vanlige normer. Når B må sone sine dommer, vil A eventuelt bli alene med ansvaret for to små barn. Det er ikke å vente at det vil gå godt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»

Ankemotpartene, A og B, har i det vesentlige anført:

Ankemotpartene mener at loven vilkår for å ta omsorgen for barnet fra foreldrene ikke var til stede da barnevernsnemnda traff sitt vedtak, og heller ikke har vært til stede senere. Gis de medhold i dette, må fylkesmannens og derigjennom barnevernsnemndas vedtak oppheves. Det bestrides at det er adgang til å nekte tilbakeføring av barnet til de biologiske foreldre utelukkende på grunn av de omstillingsvanskeligheter som dette vil føre med seg. Det kan ikke komme ankemotpartene til skade at saken uten deres skyld har tatt så lang tid.

Lovens utgangspunkt er at det er best for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det må kreves en vesentlig sannsynlighetsovervekt for at det foreligger slike forhold som etter loven kan føre til at omsorgen for barnet kan tas fra foreldrene. Det samme gjelder når det hevdes at det vil være skadelig for barnet å vende tilbake til sine biologiske foreldre.

Den foreliggende sak kom i et skjevt spor helt fra starten av ved at sosialkontoret i X pr. telefon fikk en unødvendig dramatisk melding fra sykehuset der A hadde født C, først om at hun var mistenkt for å bruke narkotika, og så om at mistanken var bekreftet. Sosialkontoret var fra før bekymret over manglende kontakt med A. Man kjente ikke til at hun bodde sammen med barnets far, og at de hadde et sted å bo. Senere kom så episoden med saksbehandleren ved sosialkontoret. Den fant sted 7. november 1984, da B skulle meddeles sosialsjefens vedtak av 2. november, og ble opprørt over dette.

Barnevernsnemnda har senere tydeligvis ikke vært i stand til å vurdere saken på en fordomsfri måte og i lys av nye opplysninger. Det er en feil at man ikke vurderte forebyggende tiltak etter barnevernsloven §18 som et alternativ til å ta omsorgen fra foreldrene.

Det er ikke noe bevis for at A har brukt narkotika i de senere år, bortsett fra den ene gangen på sykehuset i forbindelse med fødselen. Siden hun sommeren 1984 flyttet sammen med B har hun brutt med sitt tidligere miljø. Som nevnt av de sakkyndige for Høyesterett, har samværet med B hatt en stabiliserende virkning på henne, og det er skjedd en betydelig modning i løpet av de to siste år. Det er i dag ikke grunn til å tro at hun skulle ha mindre evne til å ta hånd om sine to barn enn mange andre. Hun og B bor i - - -gate . . i . . . i en gård som tilhører B's mor. I den utstrekning hun trenger bistand, må blant andre B's foreldre være i stand til å yte hjelp.

Også B har i realiteten brutt med sitt tidligere miljø, selv om det er vanskelig helt å avvise gamle kamerater når de søker kontakt med ham.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Vedtak av 24. juli 1985 av Fylkesmannen i Å som stadfestet X barnevernsnemnds vedtak av 19. desember 1984 oppheves.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og staten frifinnes.

Innledningsvis bemerker jeg at det er fylkesmannens vedtak av 24. juli 1985 som er gjenstand for rettslig prøvelse. Innenfor rammen av barnevernsloven skal retten prøve alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige, og retten er ubundet av partenes anførsler og påstander, jfr. tvistemålsloven §482. Det er tilstrekkelig å drøfte spørsmålet om holdbarheten av fylkesmannens, og derigjennom barnevernsnemndas, vedtak i relasjon til den lovhjemmel som fylkesmannen har påberopt seg, nemlig barnevernsloven §19, jfr. §16 bokstav a. Etter de nevnte bestemmelser kan barnevernsnemnda overta omsorgen for et barn når det «blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare». I dette tilfelle ble barnet tatt fra moren mens de begge befant seg på sykehuset. Det er etter fast prkasis på det rene at bestemmelsen også kan brukes til å overta omsorgen for et nyfødt barn på grunnlag av en prognose om hvordan barnet vil få det om det blir værende hos foreldrene.

Ved overprøvelse av tvangsinngrep etter barnevernsloven er utgangspunktet at domstolene må bygge på forholdene slik de måtte foreligge på domstidspunktet. De mulige negative virkninger for barnet ved at det må skifte miljø dersom det skal tilbakeføres fra fosterforeldrene til de biologiske foreldre, vil da komme inn i vurderingen. Ankemotpartene har hevdet at det ikke er adgang til å ta hensyn til disse virkningene i den foreliggende sak fordi loven vilkår for å ta omsorgen for barnet fra foreldrene ikke var til stede da barnevernsnemnda traff sitt vedtak, og heller ikke har vært til stede senere.

Slik forholdene ligger an i denne saken, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til det prinsipielle spørsmål som ankemotpartene har pekt på. Jeg finner nemlig at det var berettiget å ta barnet fra foreldrene på den tiden da barnevernsnemnda og fylkesmannen traff sine vedtak.

Barnevernsnemnda og fylkesmannen bygget på at ankemotpartene manglet de personlige egenskaper som er nødvendig for å ha omsorgen for et barn. Jeg nevner videre at opplysningene om at A og B var samboere og om leiligheten i - - - gate . . . fremkom allerede i barnevernsnemndas møte 30. november 1984, og ble ytterligere utdypet i klagen til fylkesmannen. De sakkyndige for Høyesterett har pekt på at det for A's vedkommende skal ha skjedd en betydelig modning i løpet av de to siste år, og at hun tidligere var en meget umoden person. For byretten frarådet den ene av de to sakkyndige tilbakeføring av omsorgen til de biologiske foreldre med den begrunnelse at begge foreldre var umodne, og at de hadde vist en mangel på normer og verdier som er nødvendig for å gi barnet tilhørighet i samfunnet. Den andre sakkyndige var mer positiv, men ut fra den begrunnelse at begge foreldre hadde vist en stabil og positiv utvikling over to år, ved at de hadde gjennomgått en personlig modningsprosess. På bakgrunn av dette kan jeg ikke se at ankemotpartene skulle ha hatt evne til å ta hånd om barnet like etter fødselen eller så tidlig som i juli 1985.

Jeg nevner videre at verken barnevernsnemnda eller fylkesmannen kommer i sine vedtak inn på spørsmålet om alternativ bruk av forebyggende tiltak etter barnevernsloven §18. Etter forholdene i saken anser jeg det imidlertid klart at slike tiltak måtte fremstille seg som nytteløse. Det er da ingen feil at forholdet til §18 ikke er nevnt.

Ved den rettslige vurdering av spørsmålet om hvilke konsekvenser forholdene i dag skal ha, må det legges til grunn at barnevernsnemnda og fylkesmannen har lovlig adgang til å opprettholde et vedtak om å overta omsorgen for et barn selv om de forhold som lå til grunn for vedtaket senere har endret seg slik at vilkårene for inngrep etter barnevernsloven §16 ikke lenger er til stede. Det må kunne tas hensyn til omstendigheter som melder seg etter at flyttingen av barnet har funnet sted, blant annet hvilken virkning det vil ha for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene. Jeg viser om dette til Rt-1984-77 på side 79-80, der det igjen er vist til Rt-1978-976 på side 980. Uttalelsene går riktignok på anvendelsen av barnevernsloven §48 tredje ledd om senere opphevelse av en gyldig overtatt nemndsomsorg for et barn. Den rettslige situasjon antas imidlertid å være tilsvarende i en sak om underkjennelse av selve omsorgsvedtaket når dette var gyldig ut fra forholdene på det tidspunkt da det ble truffet. Det bør under slike forhold ikke spille noen rolle om den som ønsker at omsorgen skal opphøre, har reist den ene eller den annen form for søksmål. Som tidligere nevnt, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvordan saken ville ha stilt seg hvis omsorgsvedtaket måtte anses som ugyldig ut fra forholdene på den tiden da barnevernsnemnda eller fylkesmannen traff sine avgjørelser.

Ankemotpartene har rett i at det etter barnevernsloven er det rettslige utgangspunkt at et barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Jeg viser om dette til Rt-1982-764 på side 770, der det igjen er vist til loven forarbeider. Som påpekt av den ankende part, kan man på den annen side ikke trekke dette så langt at barnet utsettes for skadevirkninger av betydning.

Når det gjelder forholdene i dag, uttaler de sakkyndige for Høyesterett i oppsummeringen på slutten av sin erklæring:

«Slik vi har vurdert det, er A og B's evner og muligheter for å gi omsorg til et barn i sin alminnelighet i dag noenlunde tilfredsstillende. Om den på sikt vil være det, er det svært vanskelig å si noe om med rimelig sikkerhet. Det vi vet er at deres sosiale funksjon er bedret de par siste årene og at A er en mer moden person i dag enn hun var da hun fødte C. Hun har i den tiden som har gått siden nedkomst, vist evne til å stå i en konfliktsituasjon som denne saken representerer, og hennes ønske om og vilje til å være mor for C, finner vi ingen grunn til å betvile. Også B har vist å ha vilje til å kjempe kampen for barnet sammen med moren, men han fremstår for de sakkyndige som en person både med mindre engasjement i forhold til det å få barnet tilbake og også med mindre evne og vilje til å forplikte seg i forhold til oppgaven enn A. Begge lever de i en usikker sosial situasjon, idet ingen av dem er etablert innenfor et yrkesliv og deres sosiale tilhørlighet er fremdeles til en viss grad et asosialt og rusmisbrukende miljø.

C på sin side har maktet å knytte seg godt til sine fosterforeldre og er en på alle måter velfungerende liten gutt. Et brudd med fosterforeldrene vil for ham representere et traume som vil få sikre utviklingsmessige konsekvenser på kort sikt, men også langsiktige konsekvenser hvis han ikke blir møtt på en meget forstandig og innsiktsfull måte av sine biologiske foreldre.

Om de biologiske foreldre vil være i stand til å gi gutten den spesielle omsorg et brudd med hans psykologiske foreldre vil kreve, er et åpent spørsmål. Dette både fordi de fremdeles er relativt umodne mennesker, deres sosiale situasjon er som beskrevet og også fordi de har et vanskelig og konfliktfylt forhold til hjelpeapparatet som de vil være avhengig av støtte og hjelp fra. I tillegg kommer at A venter et nytt barn og at B har 8 måneders fengselsstraff foran seg å sone.»

De sakkyndige peker særlig på de psykiske påkjenninger som C vil bli utsatt for ved å bli overført fra sine fosterforeldre til sine biologiske foreldre. Dette er utdypet foran i de sakkyndiges erklæring, der det heter:

«Den oppgaven et hvert barn på C's alder utviklingsmessig står overfor, er å videreutvikle en relativt primitiv jeg-følelse til en konsistent opplevelse av seg selv som avgrenset og adskilt fra sine nærmeste, samtidig som det beholder tryggheten til og avhengigheten av disse. Med jeg-følelse menes i denne sammenheng det å oppleve seg selv som sentrum for egne handlinger, en opplevelse det tar normalt vel tre år å etablere. For at en normal (sunn) utvikling skal finne sted kreves det et balansert samspill mellom barnets gradvis økende mestringsevne med derav følgende utfoldelsestrang og foreldrenes (særlig mors) evne til å gi barnets utfoldelse adekvat spillerom, hele tiden innenfor en ramme som barnet opplever som trygt. Poenget er at denne rammen er skapt og skapes gjennom den gjensidige tilknytningen som et psykologisk barn-foreldreforhold konstituerer. Sagt på en annen måte, representerer foreldres engasjement og emosjonelle involvering med barnet de to første leveårene forutsetningen for barnets egen tillit til seg selv, en tillit som er av avgjørende betydning for dets videre utvikling. Men da dette fundamentet eller denne basis for videre utvikling utgjøres av barnets forhold til sine foreldrefigurer, kan dette forholdet ikke brytes uten at også fundamentet for barnets videre personlighetsutvikling vakler. Derfor blir et brudd med foreldrefigurer som barnet har knyttet seg godt til, langt mere traumatisk enn om forholdet har dårligere kvalitet, samtidig som barnet i det gode forhold har flere ressurser å tære på.

I et ubrudt, godt forhold kan barn i den alderen C er i, bruke sin psykiske energi til å utforske verden og gå opp grensen mellom seg og omverden og utvikle aldersadekvate ferdigheter. Et brudd i denne alder vil alltid bety at energi trekkes tilbake fra utforskende virksomhet for i stedet og benyttes til å etablere nye forhold til andre mennesker, altså bruke kreftene sine på å skape et nytt forhold i stedet for å bygge videre på det eksisterende fundament. Utviklingsmessig vil et brudd på dette alderstrinn alltid representere et traume som setter barnet tilbake både hva gjelder intellektuell og sosial mestringsevne og til en viss grad også hva gjelder utviklingen av motoriske ferdigheter. Senvirkningene avhenger av mange faktorer og er vanskelig å predikere for hvert enkelt tilfelle, men av avgjørende betydning for å minske senvirkningene er kvaliteten i forholdet til de som trer i de psykologiske foreldres sted. Deres evne til å møte det fortvilte og protesterende barnet som vil uttrykke sin fortvilelse ved trass og regressiv adferd, dvs. væremåter som er typiske for tidligere utviklingstrinn enn der barnet hadde nådd inntil det opplevde traumet, anser man innenfor psykologisk/psykiatrisk vitenskap å være svært avgjørende for hvorledes barnet vil være i stand til å mestre tapsopplevelsen og tørre å knytte seg følelsesmessig til et nytt sett av foreldre. Fortvilelsen, protesten, trassen og regressiviteten er de reaksjoner man med sikkerhet kan forvente at barnet vil fremvise som umiddelbare reaksjoner på tapet av sine psykologiske foreldre. At disse reaksjonene blir møtt og tatt vare på av barnets nye foreldre på en god og innsiktsfull måte er en nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig, forutsetning for å hindre at bruddet skal få dyptgående konsekvenser for barnets personlighetsdannelse. Å bryte et forhold mellom et barn på C's alder med dets tilknytningspersoner innebærer alltid en betydelig risiko for utviklingsmessige senskader av psykologisk natur.»

I den foreliggende sak finner jeg det hevet over tvil at C's psykiske helse vil utsettes for alvorlig fare dersom han skulle tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Han lever nå under trygge forhold hos sine fosterforeldre, der han trives og er vel integrert i miljøet. Han er i den mest følsomme alder når det gjelder farene ved å skifte miljø. Hans biologiske foreldre har riktignok besøkt ham, men det er ikke grunn til å tro at han har noe nært forhold til disse.

Det miljø som han eventuelt flyttes til, vil under enhver omstendighet være et meget dårligere miljø enn det han forlater, og det knytter seg mange og store usikkerhetsmomenter til det. Dette gjelder selv om man fullt ut bygger på det de sakkyndige for Høyesterett uttaler om at etter deres vurdering har de biologiske foreldre i dag evner og muligheter for å gi noenlunde tilfredsstillende omsorg til et barn i sin alminnelighet. Jeg nevner imidlertid at de sakkyndiges vurdering etter min oppfatning virker mer positiv enn sakens faktiske forhold gir dekning for. Det er intet som tyder på at B definitivt har lagt sitt tidligere liv med kriminalitet og bruk av narkotika bak seg. Jeg nevner i denne forbindelse at B ved - - - herredsretts dom av 27. juni 1986 ble dømt for oppbevaring av hasjisj så sent som 18. februar og 9. april samme år. Ved den første anledning oppbevarte han 32 gram hasjisj i det felles hjem til ham selv og A. Han er senere arrestert 20. juli og 5. september 1986, og har i forbindelse med begge arrestasjoner erkjent mindre overtredelser av narkotikalovgivningen. Dommen av 27. juni 1986 omfattet en rekke straffbare handlinger, begått siden høsten 1984. En av handlingene var den tidligere omtalte vold mot en saksbehandler ved sosialkontoret i X. Straffen på fengsel i 8 måneder var en fellesstraff med den betingede del av straffen etter en tidligere dom av 4. januar 1985. Den ubetingede del av straffen på fengsel i 120 dager ble imidlertid stående. Ingen av dommene er ennå sonet.

A ble dømt for så sent som 18. februar 1986 å ha oppbevart 2,7 gram hasjisj i det felles hjem. Det er videre vanskelig å se at B's forhold ikke også skulle få betydning for forholdene i hjemmet så lenge A bor sammen med B. På den annen side vil hun tydeligvis ha store vanskeligheter med å klare seg uten sin samboer, som tross alt har hatt en stabiliserende innflytelse på henne.

Jeg viser også til det som de sakkyndige for Høyesterett uttaler om at C på grunn av de reaksjoner som han må ventes å utvikle på et miljøskifte, vil stille særlig store krav til foreldrenes omsorg for ham. Foreldrenes evne til å yte omsorg vil fra før være anstrengt på grunn av det barn som nettopp er født. Ut fra det man vet fra foreldrenes tidligere liv, er det lite sannsynlig at de uten friksjoner vil kunne samarbeide med samfunnets sosiale hjelpeapparat. Når B må sone den ikke ubetydelige fengselsstraff som han er dømt til, vil A eventuelt bli alene med omsorgen for de to barna. Selv om B's foreldre og muligens andre kan hjelpe noe til, vil dette bli en meget vanskelig situasjon.

Ut fra en totalvurdering finner jeg det således klart at fylkesmannens, og derigjennom barnevernsnemndas, vedtak må opprettholdes.

Jeg stemmer for denne dom:

Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aasland, kst. dommer, lagmann Christiansen og dommer Michelsen: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius Knut Vadla som settedommer med domsmenn):

Saken gjelder overprøving av vedtak om fosterhjemsplassering, jfr. barnevernsloven §19 jfr. §16 og tvistemålsloven kap. 33.

A, født xx.xx.1965, fødte 27. oktober 1984 i X et barn, C. Barnets far er B, født xx.xx.1958.

Sosialsjefen i X traffødt xx.xx.1984 i medhold av barnevernsloven §11 avgjørelse om at barnet skulle «plasseres midlertidig i egnet institusjon e.l.».

I begrunnelsen for vedtaket heter det:

«A synes i dag ikke istand til, på forsvarlig måte, å dra omsorg for seg selv og barnet. Det er ved prøve foretatt under oppholdet i X sykehus påvist bruk av rusmiddel. Hun har hittil vist liten evne til å tilrettelegge en stabil og trygg situasjon for barnet. Inntil nedkomst var hun uten bolig og levde et omflakkende liv. Hun har gjennomgående vist liten evne til forståelse for alvoret i den situasjon hun har befunnet seg og for det ansvar som følger av å bære fram et barn, såvel før som etter nedkomst. En finner det nødvendig å sikre at barnet i tiden framover får en forsvarlig medisinsk oppfølging og nødvendig omsorg og pleie.»

X barnevernsnemnd behandlet saken under ledelse av byrettsjustitiarius i møte 30. november 1984, hvor det ble fattet følgende vedtak:

«1. Barnevernsnemnda godtar det vedtak som sosialsjefen i X fattet 2. november 1984 i medhold av barnevernsloven §11 om midlertidig plassering av A's barn.

2. Barnevernsnemnda overtar omsorgen for barnet i medhold av barnevernsloven §19.

3. Barnet anbringes i fosterhjem.

4. Besøksordning utstår foreløpig og tas senere opp til vurdering av barnevernsnemnda.»

Nemndas begrunnelse var som følger:

«Som begrunnelse for sitt vedtak viser nemnda til det som fremgår av sakens dokumenter. Nemnda finner at særlige vernetiltak er påkrevet i henhold til barnevernsloven §16 ltr. c. Nemnda finner at foreldrene nå ikke er i stand til å sørge forsvarlig for barnet.

Det midlertidige vedtak etter §11 var rettet mot A alene da hun på tiden for fødselen opplyste at hun ikke hadde spesiell forbindelse med barnets far. Under møtet har imidlertid hun og B opplyst at de har hatt følge siden sommeren 1983 og at de tidvis har bodd sammen. Siden sommeren 1984 har de bodd i en leilighet i - - -gt. i Oslo. Det opplyses at leiligheten består av soverom, kjøkken, stue og bad. Leiligheten eies av B's mor. Disse opplysninger er bekreftet av B's far. A og B har også forklart at de akter å gifte seg så snart B's skilsmisse fra tidligere ektefelle er formelt i orden.

Nemnda finner imidlertid ikke at disse opplysninger bringer saken i en annen situasjon. Det hefter etter nemndas vurdering avgjørende mangler ved foreldrenes egenskaper når det gjelder å ha omsorgen for barn.

Om B er det til møte den 30. november 1984 fremkommet ytterligere opplysninger. Det er på det rene at han er ganske sterkt kriminelt belastet. Han har i tiden 1977-1981 blitt straffedømt 4 ganger. Den strengeste straffen fikk han i dom av september 1981 da han ble dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder. Han er for tiden under forfølgning for straffbare forhold ved Oslo politikammer, Sarpsborg politikammer, Moss politikammer og Follo politikammer. Bl.a. er han under forfølgning for å ha truet polititjenestemenn med pistol.

Det er på det rene at han har et meget vanskelig gemytt og reagerer impulsivt i negativ retning. Hans første ekteskap ble bl.a. etter ektefellens forklaring oppløst på grunn av mishandling og trusler på livet. Under forberedelsen av denne sak opptrådte han truende overfor sosialsekretæren og er anmeldt av saksbehandleren for vold (mot offentlig tjenestemann). Han har et alvorlig alkoholproblem, som han for tiden sier at han behersker ved innsydd antabus.

A har gjennom sin barndom og ungdom fått lite av stimulering og påvirkning i slik retning at hun kan sies å være egnet til å ha omsorgen for et barn. Hennes mor synes ikke å ha hatt nødvendige egenskaper for å dekke datterens grunnleggende behov for personlig utvikling i riktig retning. Dette antas å være bakgrunnen for at A som 16 åring ble innblandet i kriminelle forhold og begynte å misbruke narkotika. Det vises i den anledning til rapport av 28. november 1984 fra X politikammer.

Hennes misbruk av alkohol var så betydelig at hun i 1981 ble innlagt på X sykehus etter en overdose amfetamin. Som en hjelp for henne ble hun for øvrig inntatt på - - - ungdomspsykiatriske behandlingshjem i mars 1983, men ble utskrevet etter noen få uker på grunn av (fortsatt) misbruk av narkotika.

Det er høyst skremmende at hun noen dager etter å ha født sin sønn den 27. oktober 1984, i dieperioden på X sykehus røkte hasjisj.

De forhold hun ble dømt for, i X byrett den 22. oktober 1984, må sies å være relativt grov kriminalitet - bilbrukstyveri, tyveri av sjekkhefte fra låst bil og bruk av amfetamin. Hun opererte - i september 1984 - sammen med 2 nokså tilfeldige kjenninger, ikke med B. Dette bemerkes da hun i møte den 30. november i barnevernsnemnda forklarte at hun hadde hatt følge med B siden sommeren 1983.

Det bemerkes også at A har vist seg lite samarbeidsvillig overfor sosialkontoret. Hun har bagatellisert sine egne problemer og ved dette vist at hun ikke innser det alvorlige i situasjonen.»

I brev 10. januar 1985 klaget advokat Knut Lindboe på vegne av foreldrene over vedtaket, som imidlertid ved barnevernsnemndas klagebehandling av 16. s.m. ble opprettholdt.

Sakens dokumenter ble deretter oversendt fylkesmannen i Østfold, som etter å ha innhentet endel tilleggsuttalelser den 24. juli 1985 stadfestet barnevernsnemndas vedtak av 30. november 1984 om etter barnevernsloven §19 å overta omsorgen for barnet C, født xx.xx.1984, jfr. samme lovs §16a.

I brevet fra fylkesmannen til barnevernsnemnda av 24. juli 1985 er bl.a. anført:

«Under klagesakens behandling har lederen av sosialavdelingen og barnevernskonsulenten hatt samtaler med A, B, formannen i barnevernsnemnda og med nemndas saksbehandler. Opplysninger av avgjørende betydning for sakens utfall kom ikke fram under samtalene. Det ble fra A og B's side understreket at de har et sterkt ønske om å få barnet overført til seg samtidig som de framholdt at de har mulighetene for å tilby barnet trygge og stabile forhold. De ga uttrykk for at de var ferdige med sin «fortid» og at de har distansert seg fra sitt tidligere miljø. De pekte på at de nå har hatt et fast forhold i nærmere to år. B opplyste at han kunne tenke seg å bosette seg fast i Ø hvor han og barnets mor nå bor på hans foreldres landsted. Han ga også uttrykk for at han hadde visse muligheter til å få fast arbeide.

Barnevernsnemndas representanter opplyste at det i den senere tid ikke var mottatt negative informasjoner om klagerne.

Fylkesmannen skal bemerke:

Av den foreliggende klage går det fram at klagerne bestrider at vilkårene for omsorgsovertagelse etter barnevernsloven §19 foreligger.

Etter fylkesmannens mening er det barnevernsloven §16a og ikke §16c, som henvist til av barnevernsnemnda, som må tas i betraktning når det er spørsmål om å vurdere hvorvidt vilkårene for å treffe vernetiltak i den aktuelle sak er til stede. Barnevernsloven §16a må kunne komme til anvendelse også i de tilfelle hvor barnet tas fra moren på fødeklinikken kort tid etter fødselen.

Av de opplysninger som foreligger i saksdokumentene synes det å være på det rene at klagernes livsførsel, i hvert fall fram til de etablerte et fast forhold, var preget av ustabilitet, herunder kriminalitet og rusmiddelbruk.

Fylkesmannen finner således at vilkårene for barnevernsnemndas omsorgsovertagelse 30. november 1984 var til stede idet det kunne knyttes en stor grad av usikkerhet til klagernes omsorgsevne. Det vises for øvrig til nemndas grunngiing for sitt vedtak. Fylkesmannen slutter seg hertil.

Det kan av opplysninger i saken synes som om klagerne etter hvert har lykkes å etablere et stabilt forhold. Imidlertid er varigheten av dette for kort til at en kan vurdere om forholdene er slik at en kan føle seg mest mulig sikker på at en tilbakeføring av barnet vil gi det den trygghet og omsorg det har krav på. Omsorgsvedtaket må derfor så ved lag.» - - -