HR-1991-138-B - Rt-1991-1157
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-23 |
| Publisert: | HR-1991-00138-B - Rt-1991-1157 (415-91) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Grunneiers tilpasningsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00138 B, L.nr. 138B/1991, nr. 198/1990 |
| Parter: | 1. Erik A Dahl 2. Synnøve, Idar og Svein Idar Ensrud 3. Ole Berge, Olav Lysbakken, Helga Roterud og Magnhild Lysbakken (Advokat Erik Bryn) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver - til prøve). |
| Forfatter: | Lødrup, Schei, Bugge, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §4, §5, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b |
Kst dommer Lødrup: Saken gjelder erstatning ved ekspropriasjon av grunn for en parsell av E 6 gjennom Lillehammer. Anken omfatter skjønnets fastsettelse av erstatningen for grus og tomtegrunn. Den aktuelle veiparsellen går gjennom et område hvor de ankende parter har grustak som er i drift.
Staten v/Samferdselsdepartementet saksøkte ved skjønnsbegjæring av 27. juni 1986 17 grunneiere og rettighetshavere i forbindelse med anlegg av riksvei E 6 parsell Sannom - Nordhove. Sør-Gudbrandsdal herredsrett avhjemlet skjønn den 5. mai 1987. Staten begjærte 6. juli 1987 overskjønn for takstnummmer 2, nr. 3, nr. 5, nr. 8 og nr. 9. Begjæring om overskjønn ble den 6 og 9. juli 1987 også fremsatt av takstnumrene 5, 6, 8 og 14. Alle begjæringene gjaldt størrelsen av de utmålte erstatninger for grus- og grunnerverv.
Overskjønnet ble avhjemlet av Eidsivating lagmannsrett den 13 mars 1990. Tre av de saksøkte, takstnummer 5 Erik A Dahl, nr. 8 Synnøve, Idar og Svein Idar Ensrud og nr. 9 Ole Berge, Olav Lysbakken, Helga Roterud og Magnhild Lysbakken, har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder både saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter. Til bruk for Høyesterett har Erik A Dahl og Ole Berge ved bevisopptak avgitt forklaring.
Partene er for Høyesterett enige om at det foreligger en vesentlig feil ved lagmannsrettens beregning av grusmassene for takstnr. 9, Berge m.fl., og at skjønnet derfor må oppheves for dette takstnummerets vedkommende, uavhengig av ankegrunnene.
De ankende parter, Erik A. Dahl m.fl. har gjort gjeldende:
Anken over rettsanvendelsen:
Lagmannsrettens syn på grunneiernes tilpasningsplikt er uriktig. Her finner inngrepet sted i et grustak som er i full drift. Da må erstatningen fastsettes som om det hadde funnet sted et engros-salg av et gitt kvantum, hvor inngrepstidens omsetningsverdi skal legges til grunn, jf. vederlagsloven av 1984 §5. Det må under enhver omstendighet være galt å se bort fra det påregnelige salg av den grus som blir ekspropriert; grus som ville blitt solgt om veien ikke var kommet. Det er en klar forskjell mellom tilpasningsplikten ved ekspropriasjon av grunn - f eks skog og dyrket mark - hvor erstatningen skal fastsettes til et årlig inntektstap, og ved ekspropriasjon av en ikke fornybar ressurs som grus. Det må følge av vederlagsloven §5 at det er når grusen faktisk blir beslaglagt av veivesenet at erstatningen skal ytes, og erstatningen må da fastsettes på grunnlag av omsetningsverdien på tiltredelsestidspunktet. Her er det ikke tale om erstatning for noen merverdi som skyldes ekspropriasjonen, men erstatning for de masser som eksproprianten umiddelbart legger beslag på, og som var gjenstand for løpende avsetning. De rettsspørsmål vi står overfor i denne saken, har etter de ankende parters mening ikke tidligere vært vurdert av Høyesterett.
I dette tilfellet har veivesenet fått direkte nytte av grusen i forbindelse med veianlegget. Takstnr. 5 og 9 fikk forbud mot ytterligere uttak av grus i veitrasen, og veivesenet har senere kjøpt ytterligere grus fra de samme parter. Veivesenet har følgelig fått store grusmengder betydelig under dagens prisnivå. Denne grusen ville det ellers hadde måttet kjøpe til markedspris. Det ville rettspolitisk være betenkelig om en som har behov for grus, gjennom ekspropriasjon kan erverve grusen for en billig penge, når ekspropriaten har andre grusforekomster.
De ankende parter har også gjort gjeldende at bruken av et tilpasningssynspunkt i tilfeller som dette, leder til en rekke kompliserte og usikre vurderinger. Reglene må være praktiserbare, og de må ikke lede til at risikoen for den fremtidige utvikling legges på ekspropriaten.
Subsidiært - under forutsetning av at lagmannsrettens rettsanvendelse for en tilpasning her er riktig - gjør de ankende parter gjeldende at det foreligger feil ved de rettsprinsipper den konkrete erstatningsberegningen bygger på. Når grunneierne plikter å ta ut andre forekomster først, må erstatningen for de eksproprierte masser basere seg på de antatte prisforhold når uttaket antas å finne sted, dvs frem mot år 2004. I de inngåtte kontrakter skal således prisen indeksreguleres, og det kan man ikke se bort fra ved erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten har videre uriktig lagt til grunn en samlet neddiskontering for de ti første årene, dvs de år hvor det ikke ville vært tatt ut grus fra de eksproprierte områder. For disse årene skulle det - på samme måte som for de påfølgende syv årene hvor uttaket antatt ville ha funnet sted - ha skjedd en neddiskontering basert på årlige salg.
Når det gjelder erstatningen for tomtegrunnen, gjelder anken spørsmålet om tilpasningen og neddiskonteringsprinsippene, som er de samme som for grusen. Den fastsatte kvadratmeterpris har den ankende part antatt er en skjønnsmessig avgjørelse det ikke er grunnlag for å angripe. Det er på det rene at man på dette området har de siste velegnede tomter for industri i Lillehammer, og at det ville bli benyttet til industriformål når grusen var tatt ut om ikke ekspropriasjonen hadde funnet sted. Selv om lagmannsrettens rettsanvendelse for grusen er riktig, må det likevel legges til grunn at tomtene kunne vært utnyttet når grusen etter en påregnelig drift var fjernet fra de aktuelle områder.
Anken over saksbehandlingen.
For takstnummer 9, Berge m. fl., har lagmannsretten ved erstatningsberegningen lagt til grunn 100 000 m3 grus for lite. Etter den ankende parts syn kan det skyldes en dobbelsubtrahering av masse i forbindelse med den såkalte vei C. For takstnummer 8, Ensrud, er det et avvik på ca 15 000 m3. I det hele har de ankende parter her hatt problemer med masseberegningene i forhold til underskjønnet. For takstnummer 5, Dahl, kan det ikke nå påvises noen direkte feil, men med de feil som foreligger for de andre parter, kan det ikke utelukkes at masseberegningene for Dahls vedkommende også er uriktige. Skjønnet må derfor oppheves for alle de ankende parter.
Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den for de ankende parter har lagt til grunn en kubikkmeterpris på 4,- kroner for grusen. Salgene er engros salg, etter en enhetspris uavhengig av sammensetning av massene, selv om den kan variere noe etter de enkelte grustak. Lagmannsretten legger riktignok til grunn et øket volum ved å gå ned til kote 137, og at de lavere masser inneholder mye silt og sand, men det kan ikke medføre en så lav kubikkmeterpris. Lagmannsretten har her fraveket den sakkyndiges vurdering uten at dette er nærmere begrunnet. Man har heller ikke lagt til grunn dokumentert markedspris, og således ikke fulgt regelen i vederlagsloven §5. Det kan heller ikke ses at lagmannsretten har vurdert regelen i vederlagsloven §4, om at det skal legges vekt på den aktuelle salgsverdi. Skjønnsgrunnene er derfor mangelfulle, idet en ikke kan kontrollere om lagmannsretten har bygget på en riktig rettsanvendelse.
For takstnummer 8, Ensrud, er det videre en feil at det ikke er lagt vekt på de særlige forhold for hans vedkommende. Mens de to øvrige ankende parter driver engros salg hvor kjøper selv henter grusen, driver Ensrud også et betydelig direktesalg, og står for store deler av transportvirksomheten. Lagmannsretten burde også ha vurdert om den gunstige beliggenheten i nærheten av kjøperen Litra, får innflytelse på grusprisen for Ensrud og Dahl.
De ankene parter har lagt ned denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 13. mars 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten i forhold til de ankende parter forsåvidt angår de av lagmannsretten fastsatte gruserstatninger og grunnerstatninger.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, hevder at lagmannsrettens skjønn bygger på en riktig rettsoppfatning, og at det - med unntak for takstnummer 9, Berge m. fl, - ikke foreligger noen feil ved saksbehandlingen. For takstnummer 9 er ankemotparten enig i at skjønnet forsåvidt angår gruserstatninger og grunnerstatninger må oppheves. Årsaken til feilen er imidlertid en ren skrivefeil i grunnlagsdokumentene, og ikke en beregningsfeil, som hevdet av den ankende part.
Når det gjelder rettsanvendelsen, må utgangspunktet for erstatningsberegningen være de alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Det er ikke grunnlag ut fra forholdene i denne saken å fravike disse. Ekspropriaten skal ha sitt fulle økonomiske tap erstattet, men ikke noe utover dette. Eventuelle fordeler for eksproprianten, skal ikke overføres ekspropriaten. Det følger av en fast rettspraksis, jf. b.l.a Rt-1963-1288. For veianlegg bør det understrekes at det ved trasvalget tas hensyn til tilgjengelige masser - trasens massebalanse er viktig. I den parsellen det her er tale om, ble betydelige grusmengder for øvrig brukt som vanlig fyllmasse. Det kan derfor ikke hevdes at man her har brukt vesentlige mengder grus man ellers ville ha kjøpt.
Ekspropriaten plikter å innrette seg slik - mot å få dekket sine merutgifter - at omkostningene ved ekspropriasjonen blir lavest mulig. Denne plikten, som gjerne kalles tilpasningsplikten, må også komme til anvendelse i denne saken. At det dreier seg om et ikke fornybart gode, og inngrepet direkte rammer et grustak i drift, kan ikke ha noen betydning. Det er ikke noe grunnlag for å skille mellom salgsverdi og bruksverdiberegninger når det gjelder tilpasningspliktens utforming. Tilpasningsplikten leder til at det er det påregnelige uttak når de øvrige tilgjengelige forekomster er tømt, som er gjenstand for erstatning, jf. vederlagsloven §5 annet ledd. Det samme synspunktet må gjelde for grunnarealet.
Lagmannsretten har også lagt riktige prinsipper til grunn for erstatningsberegningen ellers. Tilpasningen er utformet på en forsiktig måte. Det er også en korrekt forståelse av vederlagsloven §10 når lagmannsretten har lagt prisnivået pr november 1986 til grunn; det var da tiltredelsen fant sted. Prisen i fremtiden er ikke av betydning utover den innflytelse den har på dagens nivå.
Anken over saksbehandlingen kan - med det forbehold som er nevnt innledningsvis - heller ikke føre frem. De ankende parter har kommet med en rekke anførsler vedrørende den konkrete skjønnsutøvelse, som ikke kan prøves av Høyesterett. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at lagmannsrettens rettsanvendelse kan prøves på de punkter det er anket over. Lagmannsretten har vurdert de øvrige disponible masser, og de rettslige muligheter for å utnytte disse. De foreliggende masseberegninger er så korrekte som det er mulig å få dem. Feilen vedrørende takstnummer 9 er som nevnt en ren regnefeil, som ikke kan gi grunnlag for slutninger om beregningsfeil for andre grunneiere. Her må en være oppmerksom på at lagmannsretten gikk dypere enn herredsretten ved masseberegningen.
Det foreligger heller ingen feil ved fastsettelsen av kubikkmeterprisen til 4,- kroner. Når lagmannsretten gikk helt ned til kote 137, måtte den reduserte kvalitet som gjør seg gjeldende ved de dypere lag tillegges betydning. Skjønnet på dette punkt er forsvarlig.
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, har nedlagt denne påstand.
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 13. mars 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten i forhold til Tnr. 9 Ole Berge, Olav Lysbakken, Helga Roterud og Magnhild Lysbakken forsåvidt angår de av lagmannsretten fastsatte gruserstatninger og grunnerstatninger.
2. For øvrig stadfestes Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 13. mars 1990.
3. Erik A. Dahl, Synnøve, Idar og Svein Ensrud pålegges i fellesskap å erstatte staten v/Samferdselsdepartementet den del av dets omkostninger for Høyesterett som har vært nødvendige for behandlingen av anken for så vidt gjelder deres eiendommer."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og skjønnet oppheves i det omfang det er påstått av de ankende parter. For takstnummer 9, Berge m.fl. er jeg enig i at det foreligger en feil som påpekt av ankemotparten, og at overskjønnet må oppheves i samsvar med den felles påstand.
Når det gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse, vil jeg først bemerke at den er riktig når det gjelder tilpasningspliktens utforming. En grunneier har plikt til å innrette seg slik at ekspropriasjonen kan gjennomføres på den rimeligste måte. Så lenge grunneieren settes i den samme økonomiske stilling han ville vært i om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted, har han fått den erstatning han etter loven har krav på.
Hvor langt en ekspropriat i det enkelte tilfelle må innrette seg etter ekspropriasjonsinngrepet, beror på en konkret helhetsvurdering. Her vil en rekke momenter spille inn. Jeg finner særlig grunn til å peke på at de faktiske forhold må ligge til rette for det; ekspropriaten må ha en faktisk mulighet for å tilpasse seg. Videre må det være rettslig adgang til en omlegging av driften. At reguleringsplaner m v vil kunne skape problemer her, eller at de nødvendige tillatelser er usikre, kan medføre at det ikke kan etableres en tilpasningsplikt. Vurderingen av tilpasningsplikten ved ikke fornybare ressurser vil kunne bli vanskeligere enn ved ekspropriasjon av f eks grunn og hvor det er tale om å utmåle erstatningen for tapt avkastning. Skjønnsretten må grundig vurdere om en omlegging vil bli tillatt innen rammen for gjeldende og eventuelle fremtidige planer om arealdisponeringen. Landskapsmessige hensyn blir eksempelvis tillagt større vekt enn tidligere.
Jeg kan ikke se at den innvending at en tilpasningsplikt vil innebære et så usikkert skjønnstema at reglene blir for vanskelige å praktisere kan tillegges vesentlig betydning. En tilpasningsplikt har som en nødvendig følge at skjønnet må ta standpunkt til en rekke faktorer som nødvendigvis er usikre. Det krever bl a en nøye vurdering av mulighetene for drift frem til siste kubikkmeter, og av den påregnelige driftstid. Jeg kan imidlertid ikke la dette være avgjørende. Domstolene er i mange ulike situasjoner tvunget til å skjønne over en usikker fremtid. Selvsagt bør regler utformes slik at de letter rettsanvendelsen. Men i dette tilfellet må regelens materielle innhold veie tyngre.
De usikkerhetsmomenter som det er pekt på her, vil kunne få betydning for tilpasningspliktens omfang og varighet. Lagmannsrettens skjønnsgrunner er på dette punkt noe snaue, men jeg er under en viss tvil kommet til at de er tilstrekkelige til at Høyesterett kan konstatere at de relevante momenter har vært vurdert. Det er således ikke grunnlag for å oppheve skjønnet på grunn av mangelfulle grunner på dette punktet. jeg vil likevel peke på at lagmannsretten i det alt vesentlige bare har basert tilpasningstidens lengde etter grusens kvalitet.
Lagmannsretten har lagt til grunn at de ankende parter har alternative grusforekomster som kan utnyttes i stedet for de som er ekspropriert. De påføres således ikke noe umiddelbart inntektstap. Plikten til å utnytte disse forekomster blir en naturlig konsekvens av det grunnsyn at ekspropriaten skal stilles økonomisk i samme situasjon som om inngrepet ikke hadde funnet sted. Dette innebærer at erstatningen for den eksproprierte grusen må baseres på at den først ville blitt solgt når de øvrige grusforekomster var utnyttet. En slik tilpasningsplikt finner jeg ikke særlig tvilsom. Et motsatt resultat her ville medført en klar gevinst for ekspropriaten, som da samtidig ville fått realisert både de eksproprierte masser og de løpende salg fra de øvrige forekomster. Jeg finner videre støtte for en slik tilpasning i en rekke tidligere under- og overskjønn og i Rt-1989-1014. Lagmannsrettens rettsanvendelse er således på dette punktet riktig. At veivesenet på denne måten får grus til en pris som ligger langt under verdien på tiltredelsestidspunktet, kan ikke endre dette, når ekspropriasjonen - som her - skjer til erverv av veigrunn. I dette tilfelle synes det for øvrig som om store mengder grus er brukt som vanlig fyllmasse.
Lagmannsretten har videre etter mitt syn lagt riktige prinsipper til grunn for neddiskonteringen. De første ti årene ville det etter den tilpasning som er lagt til grunn, ikke blitt tatt ut grus fra de eksproprierte masser - de ville bli avhendet de derpåfølgende syv år. Det kan da ikke være riktig, som anført av de ankende parter, å legge årlige uttak til grunn i tiårsperioden. Dette kan bare være riktig for de siste syv årene.
De ankende parters anførsel om at lagmannsretten har tatt feil når den bygger på dagens priser ved erstatningen for grusen, finner jeg imidlertid må føre frem. Når det gjelder justeringen for den alminnelige prisutvikling, legger jeg til grunn at den er lagt inn ved valget av kapitaliseringsrentefoten. Spørsmålet om hvilket tidspunkt verdsettelsen skal knyttes til, gjelder derfor bare en eventuell prisutvikling (realprisutvikling) for grus utover det alminnelige prisnivå.
Jeg kan ikke se at svaret følger av vederlagsloven §10. Loven §10 fastlegger forfallstidspunktet for erstatningen, og samtidig at det er verdien - størrelsen av tapet - på forfallstidspunktet som er avgjørende. Med reservasjon for §10 siste punktum sier bestemmelsen derimot ikke noe om hvordan tapet skal beregnes. Det må derfor være riktig å ta utgangspunkt i realverdien av vedkommende ressurs på det tidspunkt som legges til grunn for utnyttelsen. Det er i tilfelle som dette salgsverdien på dette tidspunktet som danner grunnlaget for erstatningsfastsettelsen, jf. loven §4 og §5. Hvorvidt dette vil lede til at de ankende parter vil få enn høyere erstatning, vil det nye skjønnet måtte ta standpunkt til. Men det må bestemmes ut fra de retningslinjer jeg ovenfor har gitt uttrykk for.
Om anken over selve prisfastsettelsen for grusen, 4,- kroner pr. m3, bemerker jeg at det er selve skjønnsvurderingen som angripes, og saksbehandlingsanken kan da ikke føre frem.
Den ankende part har også anført at lagmannsretten ikke har drøftet de individuelle forhold som særlig er knyttet til takstnummer 5 og 8. Dette finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på, når overskjønnet likevel blir opphevet.
Lagmannsretten har fastsatt erstatningen for grunnen etter de samme prinsipepr som for grusen, med basis i tiltredelsestidspunktets prisnivå. Den feil ved rettsanvendelsen som jeg har redegjort for når det gjelder grusen, må derfor lede til at overskjønnets fastsettelse av erstatningen for grunnen må oppheves.
De ankende parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Under henvisning til skjønnsprosessloven §54b, jf. §54, tilkjennes omkostninger i henhold til fremlagt omkostningsoppgave med 154.465,- kroner, hvorav utlegg utgjør 29.465,- kroner.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 13. mars 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten for de ankende parter for så vidt gjelder erstatninger for grus og grunn.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Erik A. Dahl, Synnøve, Idar og Svein Idar Ensrud, Ole Berge, Olav Lysbakken, Helga Roterud og Magnhild Lysbakken i fellesskap 154.465,- - etthundreogfemtifiretusenfirehundreogsekstifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.