HR-1991-140-A - Rt-1991-1167
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-28 |
| Publisert: | HR-1991-00140-A - Rt-1991-1167 (417-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettsforlik, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00140 A, L.nr. 140A/1991, nr. 17/1991. |
| Parter: | Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell) mot Y (advokat Tor Langbach - til prøve). |
| Forfatter: | Røstad, Gussgard, Halvorsen, Skåre, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §482, §99, Barnevernloven (1953) §16a, §19, §47, §486, §16, §53 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder om partene kunne inngå rettsforlik i sak etter tvistemålsloven kapittel 33 om rettslig overprøving av vedtak truffet i medhold av barnevernsloven §19 første ledd jf. §16a om overtagelse av omsorgen for et barn.
Barnevernsnemnda i Oslo vedtok 6 april 1988 å overta omsorgen for D, født ............, og å plassere henne i fosterhjem. Ankemotparten, Y, er far til D. Foreldrene var separert, men hadde felles foreldreansvar. D hadde bodd hos moren, men da barnevernsnemnda behandlet saken, var omsorgen overført til faren etter avtale mellom foreldrene. Moren og faren påklaget hver for seg barnevernsnemndas vedtak. Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet 12. mai 1989 vedtaket.
Y reiste 7. juli 1989 sak mot staten v/Sosialdepartementet for overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av fylkesmannens vedtak.
Under hovedforhandling i Oslo byrett 21. mars 1990 inngikk partene slikt rettsforlik:
"1. Y finner å kunne godta at omsorgsovertagelsen opprettholdes, og frafaller kravet om tilbakeføring nå, idet han aksepterer fosterhjemsplasseringen.
2. Staten v/sosialdep. aksepterer at Y gis kontakt med datteren D, ut fra den hensikt å gi D kunnskap om sitt biologiske opphav, og også foreldrene nærmere kunnskap om D's utvikling. Opplegget for etablering og kontakt utarbeides i samarbeid med psykologene Gro Telle og Knut Rønbeck. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har ansvaret for å sette i gang arbeide med dette. Det tas i første omgang sikte på å gi faren informasjon om datteren, og også å avklare hans situasjon i dag noe nærmere. Etter dette taes det sikte på å etablere kontakt mellom far og fosterforeldre, og dernest mellom far og D. Partene er enige om at omfanget av kontakten mellom far og datter nærmere reguleres av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
3. Saken begjæres hevet som forlikt."
Staten påanket 10. april 1990 rettsforliket til opphevelse etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 1 jf. §99 annet ledd. Y tok til motmæle. Eidsivating lagmannsrett avsa 18. oktober 1990 - etter skriftlig behandling - kjennelse med denne slutning:
"1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Sosialdepartementet til Y 9.100,- -nitusenetthundrekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av kjennelsen.
Staten har påanket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter.
Staten v/Barne- og familiedepartementet - som har overtatt saksområdet - fremhever at anken har bakgrunn i sakens art, ikke i innholdet i det aktuelle rettsforlik. Staten har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er ikke adgang til å inngå rettsforlik i saker etter tvistemålsloven kapittel 33 om overprøving av vedtak etter barnevernsloven.
Det dreier seg om en sakstype hvor avgjørelsene i sin helhet er unndratt partenes frie rådighet. Dette følger av bestemmelsene i barnevernsloven, som bygger på det overordnede hensyn til barnets beste, og av de særlige prosessuelle bestemmelser i tvistemålsloven kapittel 33.
Reelle hensyn taler mot å godta rettsforlik i barnevernssaker, og rettsforlik er heller ikke noen egnet løsningsmetode. Situasjonen ved rettsforlik vil ikke være tilstrekkelig betryggende til varetagelse av de hensyn barnevernsloven bygger på.
Dessuten må den særlige prosessform i tvistemålsloven kapittel 33 ha betydning i denne saken. Bare punkt 1 i rettsforliket kunne ha vært tvistegjenstand for byretten. En avgjørelse om samværsrett må i tilfelle prøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30 og kan ikke forenes med sak etter kapittel 33. Ut fra reglene for domstolenes prøvingsrett kunne det ikke ha vært avsagt dom med det innhold som rettsforlikets punkt 2 har.
Staten har for øvrig pekt på at spørsmålet om samværsrett må vurderes løpende ut fra hensynet til barnets beste. En samværsordning etablerer ikke noen rett for foreldrene, og barnevernsmyndighetene kan ikke gi bindende forhåndstilsagn om samvær. Avgjørelser om omsorgsovertagelse og samværsrett kan også i meget vid utstrekning omgjøres. Omgjøring kan skje både ved endringer i den faktiske situasjon og på grunn av endret vurdering. Dette underbygger at et rettsforlik med de virkninger det har, ikke har noen plass på dette området.
Staten har vist til uttalelser i dommer, juridisk litteratur og lovforarbeider, bl a til Innstilling om overprøving av vedtak om tvangsinngrep etter helselovgivningen m.v., avgitt 31. mars 1967 0.
Staten har nedlagt denne påstand:
"Rettsforlik inngått 21. mars 1990 i Oslo byretts sak nr. 2170/89-17 oppheves."
Y's anførsler for Høyesterett er i hovedtrekk:
Rettsforliket er en fornuftig og hensiktsmessig løsning av saken i tråd med det overordnede hensyn i barnevernsloven om barnets beste. Det foreligger ikke rettslige skranker som hindrer partene i å inngå et slikt rettsforlik.
I punkt 1 i rettsforliket godtok Y at omsorgsovertagelsen ble opprettholdt. Det sto ham fritt å gjøre dette. Det er verken i strid med barnevernsloven eller med prosessreglene. Forlikets punkt 2 inneholder i realiteten ikke noe mer enn et vedtak om samværsrett. Det utskyter enkelte spørsmål til nærmere behandling, men det er ikke treffende å se det som en avgjørelse hvor staten bandt sin fremtidige forvaltningsutøvelse. Fylkesmannen burde for øvrig ha avgjort samværsspørsmålet allerede i klageavgjørelsen.
Rettsforliket skaper ikke problemer for den videre behandling av saken. Dette følger av reglene om rettskraft. Barnevernsmyndighetene kan foreta en løpende vurdering av samværsspørsmålet og treffe nytt vedtak dersom situasjonen forandrer seg.
Selv om omsorgsovertagelse av barn i utgangspunktet er et rettsforhold som partene ikke har fri rådighet over, følger det ikke nødvendigvis av dette at det ikke er adgang til å inngå rettsforlik. Spørsmålet må bero på en nærmere vurdering av barnevernsloven og bakgrunnen for at disse avgjørelsene er unntatt fra partenes frie rådighet. Det sentrale er hensynet til barnets beste, som i denne saken tilsier at samvær bør kunne avtales. Rettsforliket bygget på anbefaling fra oppnevnte sakkyndige for byretten.
Y sto fritt i å frafalle sitt krav, og staten kunne frafalle tvangsinngrepet. Rettsforliket har karakter av en reduksjon av inngrepets omfang overfor foreldrene. Barnevernsloven er ikke til hinder for dette.
Prosessformen i tvistemålsloven kapittel 33 utelukker heller ikke en avslutning av saken i form av et rettsforlik. Rettsforlikets punkt 2 har tilknytning til tvistespørsmålet i saken. En dom i en slik sak vil ikke erstatte vedtaket om omsorgsovertagelse. Rettsforliket har ikke andre konsekvenser enn en dom ville ha hatt.
Reelle hensyn taler for at et slikt rettsforlik må være gyldig. Det har en egenverdi at avgjørelsene på dette området treffes i samarbeid med de biologiske foreldre. Barnevernsloven §19 bygger på det. Samvær mellom foreldre og barn er et tema som det er naturlig å ta opp i forbindelse med saker om omsorgsovertagelse. At staten er part og at forliket inngås i retten, sikrer betryggende behandling.
Y har nedlagt denne påstand:
"Anken forkastes."
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Jeg bemerker innledningsvis at det som særkjenner et rettsforlik er at partene i en rettssak gir avkall på å få rettens avgjørelse av de krav tvisten gjelder, og at deres avtale inngått i retten trer i stedet. Et rettsforlik er således som fremholdt i Rt-1981-160, et alternativ til en dom eller kjennelse som en måte å løse en rettstvist på. I tråd med dette har rettsforlik virkning som rettskraftig dom, tvistemålsloven §286 første ledd jf. §99 annet ledd.
Tvistegjenstanden i vår sak er fylkesmannens avgjørelse om å stadfeste barnevernsnemndas vedtak om omsorgsovertagelse.
Avgjørelsen er i medhold av barnevernsloven §53 første ledd a) brakt inn for retten til overprøving etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33. Tvistemålsloven system er at bare positivt angitte avgjørelser om frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep kan behandles etter de særlige bestemmelser i dette kapittel. Andre krav mellom partene kan retten ikke prøve i sak etter kapittel 33. Dette gjelder selv om kravene har sammenheng med inngrepet, jf. Rt-1980-1670.
Omsorgsovertagelse etter barnevernsloven §19 første ledd er offentlig myndighetsutøvelse. Loven fastsetter bestemte vilkår for at det offentlige kan gripe inn med et slikt tiltak overfor barn og foreldre. Disse vilkår må være oppfylt, og barnevernsmyndighetene må i tillegg foreta en samlet vurdering av hva barnet vil være best tjent med. Rett nok er det slik at myndighetene etter §19 skal søke å oppnå foreldrenes samtykke. Et samtykke har imidlertid bare betydning for behandlingsmåten. Loven tillegger det ikke materiell betydning.
Når saken er brakt inn for retten, skal retten etter tvistemålsloven §482 første ledd prøve alle sider ved saken, både om det er hjemmel for vedtaket og om de hensyn som foreligger etter en samlet vurdering tilsier at slikt vedtak bør treffes. Etter bestemmelsens annet ledd er retten ubundet av det partene gjør gjeldende og av partenes påstander. Selv om partene skulle være enige om hvorledes tvisten bør løses, er dette således ikke bindende for retten.
Disse sentrale prinsipper i barnevernsloven og tvistemålsloven må ses i sammenheng med at spørsmålet om offentlig omsorgsovertagelse for et barn er et alvorlig inngrep av stor betydning for de berørte. Den rettslige overprøving gjelder ikke bare interessene til partene i saken. Det overordnede er hensynet til barnet. Etter min mening følger det av lovbestemmelsene og de hensyn som ligger til grunn for dem, at det ikke kan treffes bindende avtaler mellom partene om avgjørelsen i slike saker. Det kan da heller ikke inngås rettsforlik med de virkninger det har. Slik jeg ser det, kan spørsmålet om gyldigheten av et rettsforlik på dette området ikke bero på en konkret vurdering av det enkelte rettsforlik i forhold til barnevernsloven bestemmelser og intensjoner.
Ankemotparten har fremhevet at det regelmessig vil være ønskelig - ikke minst av hensyn til barnet - at barnevernsmyndighetenes inngrep skjer i forståelse med de berørte parter. Jeg er enig i at dette har betydning. Det ligger så vidt jeg skjønner også til grunn for at barnevernsmyndighetene i blant gjør bruk av avtalekonstruksjoner. Jeg kan likevel ikke se at det er noe reellt behov for at partene skal kunne inngå rettsforlik i slike saker. Jeg peker på at den rettslige overprøving skal tjene som en rettssikkerhetsgaranti. Den hindrer ikke at myndighetene arbeider videre med spørsmålene for å finne bedre løsninger i samarbeid med barnets foreldre. I tilknytning til det jeg tidligere har nevnt om at et rettsforlik har virkning som en rettskraftig dom, finner jeg for øvrig grunn til å trekke frem at dommer på dette området vil ha begrensede rettskraftsvirkninger. Det er etter min mening fare for at en privat part i en forlikssituasjon ville ha vanskelig for å overskue dette.
Den nærmere forståelse av det rettsforlik partene inngikk i foreliggende sak reiser tvil på flere punkter. Jeg går ikke inn på de spørsmål som her oppstår, bl a i forhold til bestemmelsen i tvistemålsloven §486 første ledd. Partene er imidlertid enige om at rettsforlikets punkt 1 og punkt 2 må sees under ett. I samsvar med det som er tilsiktet, oppfatter jeg rettsforliket som en samlet avtale til løsning av realiteten i saken. Det er heller ikke hevdet at det dreier seg om et rent frafall av søksmålet fra Y's side. Et slikt rent frafall hører for øvrig ikke hjemme i et egentlig rettsforlik.
Jeg må etter dette legge til grunn at rettsforliket angår noe partene ikke rettsgyldig kunne treffe avtale om. Det blir derfor å oppheve etter bestemmelsene i tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 1 jf. §99 annet ledd.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det kommet frem at vedkommende som møtte for barnevernet i byretten neppe hadde fullmakt til å inngå forlik. Å inngå forlik faller heller ikke innenfor en alminnelig prosessfullmakt til prosessfullmektigen, jf. tvistemålsloven §47. Da rettsforliket under enhver omstendighet må oppheves, finner jeg ikke grunn til å gå inn på de prosessuelle spørsmål dette reiser.
Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Rettsforliket oppheves.