HR-1991-159-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-04 |
| Publisert: | HR-1991-00159k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 159 K/1991, jnr 78/1991 |
| Parter: | Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme) mot A (advokat Torgeir H Langva). |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Psykisk helsevernloven (1961) §9a, Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §404, §474, §54, §4, §5 |
Kjennelse :
A var frivillig innlagt ved Fylkessjukehuset i Molde høsten 1989. Han begjærte seg utskrevet før jul 1989. I stedet for å skrive A ut ga sykehuset ham permisjon. A oppholdt seg utenfor sykehuset fra 20. desember 1989 til 3. januar 1990. 27. desember 1989 klaget A til kontrollkommisjonen over at han ikke var blitt utskrevet slik han hadde bedt om. Kontrollkommisjonen vedtok 10. januar 1990 ikke å ta klagen til følge. 17. april 1990 reiste A sak for Nordre Sunnmøre herredsrett mot Staten v/Sosialdepartementet for å få overprøvet kontrollkommisjonens vedtak.
Nordre Sunnmøre herredsrett avsa kjennelse 30. august 1990 med slik slutning:
"Saken avvises."
A påkjærte herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som avsa kjennelse 2. januar 1991 med slik slutning:
"Sak nr. A 49/1990 for Nordre Sunnmøre herredsrett fremmes."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av kjennelsene.
Staten v/Sosialdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av lovtolkingsfeil og feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Det er anført at lov om psykisk helsevern §9a og tvistemålsloven §474 er tolket feil når søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33 er tillatt fremmet uten at tvangsinnleggelse foreligger. A er frivillig innlagt og ønsker fortsatt å være innlagt på sykehuset. Han ønsket utskrivning i julen 1989 for å oppnå den trygdemessige gevinst som følger av utskrivning og senere gjeninntakelse, en gevinst han ikke får ved permisjon. A møtte frivillig på sykehuset etter permisjonen. Han kan forlate sykehuset om han ønsker det. Det er ikke riktig at nektelsen av utskrivning innebærer en faktisk frihetsberøvelse som omfattes av lov om psykisk helsevern §5. Sykehusets avgjørelse regulerte bare et formspørsmål.
Det er for øvrig tilstrekkelig å konstatere at staten i ettertid har opplyst at A ikke er å anse som tvangsinnlagt. Saken må derved stå i samme stilling som om utskrivning fra tvangsomsorg hadde skjedd, og tvistemålsloven kapittel 33 er ikke anvendelig, jf Rt-1982-1088 og Rt-1982-1789.
Lagmannsretten har lagt vekt på at A kan få behov for senere innleggelser, og at nektelsen av utskrivning kan ha hatt økonomiske konsekvenser for ham. Dette kan ikke være relevant slik Høyesterett har tolket tvistemålsloven §474. Spørsmålet er ikke om det generelt foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven §54, men hvor langt særreglene i kap 33 strekker seg.
Som saksbehandlingsfeil er det anført at lagmannsrettens kjennelse inneholder tvetydigheter eller feil som hindrer prøvelsen av kjæremålet, tvistemålsloven §403 annet ledd jf §384 annet ledd nr 5.
Det fremgår ikke av kjennelsen om saken skal fremmes etter tvistemålsloven kapittel 33 eller etter den alminnelige prosessordning. Dette kan medføre tvil om hvilket tema som skal behandles for herredsretten.
Det er videre anført at retten ikke har vurdert betydningen av statens erklæring om at A ikke anses tvangsinnlagt, eller det forhold at A ønsker å forbli i sykehuset. Dersom retten har vurdert avvisningsspørsmålet etter den alminnelige prosessordning, må det være klart at dette har hatt betydning for resultatet.
Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
I tilsvaret har A anført at forholdet reguleres av lov om psykisk helsevern §9a og tvistemålsloven kapittel 33. A var frivillig innlagt og skulle da etter lov om psykisk helsevern §4 første ledd in fine blitt utskrevet uten opphold da han begjærte seg utskrevet.
Det er ikke riktig som Staten v/Sosialdepartementet anfører at sykehusets avgjørelse i desember 1989 bare regulerer et formspørsmål. For A fremsto nektelsen som et tvangsinngrep i form av frihetsberøvelse. Det kan ikke være tvilsomt at klageadgang til kontrollkommisjonen og senere søksmålsadgang etter kapittel 33 forelå.
De avgjørelsene Staten viser til i kjæremålet, er ikke relevante i denne sak, da de begge gjelder pasienter som var utskrevet fra sykehuset.
Det er videre anført at lagmannsrettens avgjørelse ikke inneholder tvetydigheter eller feil som skulle være til hinder for prøvelse av kjæremålet. Det er ikke tvilsomt at det er tvistemålsloven kapittel 33 som skal anvendes, noe som også fremgår klart av lagmannsrettens kjennelse.
A har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av lov om psykisk helsevern §9a og tvistemålsloven §474, og mot saksbehandlingen for lagmannsretten - uklare kjennelsesgrunner.
Kjæremotparten var frivillig innlagt ved Fylkessjukehuset i Molde. Han begjærte seg utskrevet i forbindelse med julen 1989. Utskrivning ble nektet, men han ble innvilget permisjon for jule- og nyttårshelgen. Han innfant seg ved sykehuset ved permisjonstidens utløp, og er fortsatt frivillig innlagt i sykehuset. Det er klarlagt at han ikke ønsker å bli utskrevet derfra.
Lagmannsrettens avgjørelse må forstås derhen at nektelsen av å utskrive ham i forbindelse med julen 1989 kan prøves i medhold av de særlige regler i tvistemålsloven kapittel 33 om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Utvalget er ikke enig i dette. Det følger av avgjørelsene i Rt-1982-1088 og Rt-1982-1789 at disse regler bare gjelder for overprøving av frihetsinngrep som har aktuell betydning. I den foreliggende sak har kjæremotparten ingen aktuell interesse i utskrivning, og den nektelse som er angrepet, kan da ikke prøves etter særreglene i tvistemålsloven kapittel 33. Lagmannsrettens kjennelse bygger således på uriktig lovtolkning.
Utvalget finner grunn til å tilføye at kjæremotparten, som var frivillig innlagt, ikke har vært holdt tilbake i sykehuset mot sin vilje. Begjæringen om utskrivning var begrunnet i de økonomiske fordeler som fulgte av å være utskrevet istedenfor å ha permisjon i julen. Nektelsen av utskrivning kan av denne grunn vanskelig anses som et inngrep i den personlige frihet, og det synes svært tvilsomt om tvistemålsloven kapittel 33 overhodet kan få anvendelse i et slikt tilfelle.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.