HR-1991-38-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-31 |
| Publisert: | HR-1991-00038k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 38 K/1991, jnr 25/1991 |
| Parter: | Sverre I Moe (advokat Knut Anker Brunvoll) mot Asbjørn Hjorthaug, (advokat Jo Prestegarden) Rasmus Mo, Helge Nordang. |
| Forfatter: | Christiansen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §239, Foreldelsesloven (1979) §14, Tvistemålsloven (1915) §179, §383, §384, §403, §404, §2, §3, §20, §21, §2, §3 |
Kjennelse:
Ved begjæring av 24. juli 1990 til Søre Sunnmøre namsrett har Asbjørn Hjorthaug, Rasmus Mo og Helge Nordang satt frem krav om tvangsfullbyrdelse mot Sverre I Moe for gjennomføring av kanaliseringsarbeid på Mo gnr 145 bnr 3 i Ørsta kommune. Som grunnlag for begjæringen var det vist til rettskraftig jordskifteavgjørelse. Det ble lagt ned påstand om at Sverre I Moe skulle ilegges en løpende mulkt inntil arbeidene var utført, jf tvangsfullbyrdelsesloven §239. Sverre I Moe, som la ned påstand om frifinnelse, gjorde blant annet gjeldende at det ikke forelå tvangsgrunnlag for kravet.
Namsretten avsa 16. august 1990 kjennelse med slik slutning:
1. Sverre I. Moe, 6180 Sæbø, pålegges å utføre arbeidet med kanal A som bestemt i dokument nr. 38 i Søre Sunnmøre jordskifteretts sak 10/77, innen 6. september 1990.
2. Sverre I. Moe betaler kr 400,- -kronerfirehundre 00/100- i mulkt for hver dags fristoverskridelse.
Mulkten blir å betale ukrevet og innen 14 -fjortendager fra den er pådratt.
3. Sverre I. Moe betaler kr 6.400,- - kronersekstusenfirehundre 00/100- i saksomkostninger til saksøkerne innen 14 -fjorten- dager fra kjennelsen er forkynt."
Sverre I Moe påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 29. november 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Punkt 1 og 2 i Søre Sunnmøre namsretts kjennelse i sak 24/90 D stadfestes, med den endring at tvangsmulkten løper fra 15. desember 1990.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen betaler Sverre I. Moe ialt kr 10.000,- i saksomkostninger til Asbjørn Hjorthaug, Rasmus Mo og Helge Nordang."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de avsagte kjennelser.
Sverre I Moe har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av ved feil ved rettsanvendelsen. Det hevdes å være uriktig rettsanvendelse når det er lagt til grunn at et utenrettslig forlik kan være grunnlag for tvangsfullbyrdelse, og at den forpliktelse som eventuelt kunne tvangsfullbyrdes, ikke er foreldet.
I senere prosesskriv er presisert at det saken gjelder er om Asbjørn Hjorthaug m fl har tvangsgrunnlag for sitt krav. Hvorvidt Moe er forpliktet til å gjennomføre arbeidet, er en annen sak.
Kravet er etter Moes oppfatning gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven §2 jf §3, jf Rt-1967-715. Hvis forpliktelsen etter jordskifteoverrettens avgjørelse var bortfalt ved foreldelse da det utenrettslige forlik ble inngått, er det uriktig lovforståelse når lagmannsretten legger til grunn at det gjelder en ny foreldelsesfrist ved erkjennelse etter utløpet av fristen. Lagmannsrettens avgjørelse bygger på uriktig forståelse av så vel foreldelsesloven §14 jf §20 som av tvangsfullbyrdelsesloven §3.
Den kjærende part har i sitt siste prosesskriv lagt ned slik påstand:
"Frostating lagmannsretts kjennelse i sak 540/90K oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten."
I selve kjæremålserklæringen er det også lagt ned påstand om saksomkostninger for alle retter.
Asbjørn Hjorthaug m fl har i tilsvaret vist til kjæremålsutvalgets begrensede kompetanse etter tvistemålsloven §404. Det er overjordskifterettens avgjørelse som er tvangsgrunnlag. Kjæremotpartene har aldri hevdet at det utenrettslige forliket er tvangsgrunnlag. Det foreligger ingen uriktig lovtolkning.
I senere prosesskriv er pekt på at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til foreldelsesfristens lengde. Foreldelse kan avbrytes ved erkjennelse, jf foreldelsesloven §14. Lagmannsrettens konkrete anvendelse av denne bestemmelse kan utvalget ikke prøve.
Hvis forpliktelsen til å gjennomføre arbeidet overhodet er gjenstand for foreldelse, gjør Hjorthaug m fl under henvisning til foreldelsesloven §21 nr 2 med forarbeider gjeldende at fristen er 10 år. For øvrig opprettholdes tidligere anførsler, bl a om at det dreier seg om en betinget forpliktelse hvor foreldelsesfristen i tilfelle først løper fra det tidspunkt betingelsen er inntrådt.
Kjæremotpartene har i tilsvaret lagt ned slik påstand:
"1. Frostating lagmannsrett sin kjennelse i kjæremålssak nr 540/1990 K stadfestes.
2. Sverre I. Moe dømmes til å betale kr 12.000,- i saksomkostninger til Asbjørn Hjorthaug, Rasmus Mo og Helge Nordang."
Omkostningsbeløpet er senere øket til 13.500 kroner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Etter advokat Brunvolls presiseringer i prosesskrift 20. januar 1991 oppfatter utvalget kjæremålet som rettet mot lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §3 og foreldelsesloven §14 jf §20 i relasjon til følgende del av lagmannsrettens (flertallets) begrunnelse :
"Under punkt 3. i kjæremålet hevder Moe at hans eventuelle plikt til å lage kanal A er foreldet.
Motpartene bestrider dette.
Lagmannsretten finner det tvilsomt om en forpliktelse som nevnt er gjenstand for regulær foreldelse. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet.
Det vises til namsrettens bemerkninger idet Moe under enhver omstendighet erkjente sin plikt i det utenrettslige forliket 14. juni 1990."
Det som her sies er meget kortfattet og siste punktum kan forstås på flere måter. Isolert sett kan det være nærliggende å forstå det slik at lagmannsretten har lagt til grunn at det utenrettslige forlik av 14. juni 1990 mellom partene er et selvstendig tvangsgrunnlag. Dette bygger i tilfelle på en uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §3, jf bestemmelsens nr 2, hvoretter det for så vidt gjelder forlik bare er de som "ifølge lovgivningen har doms virkning" som kan tjene som tvangsgrunnlag.
Partene synes å relatere det uttalte til bestemmelsene i foreldelsesloven §14 og §20 hvoretter foreldelse avbrytes og ny frist løper ved erkjennelse av en forpliktelse. Lagmannsretten uttaler ikke noe om den eventuelle foreldelsesfrists lengde. En 10-års frist regnet fra jordskifteoverrettens avgjørelse ville ikke ha vært utløpt. Hvis lagmannsretten har forutsatt at det er spørsmål om loven alminnelige 3-års frist, har retten i tilfelle lagt til grunn en uriktig tolking av de nevnte bestemmelser. Disse gjelder avbrytelse av en løpende foreldelsesfrist.
Det som foreligger trekker etter utvalgets syn i retning av at lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolking ved henvisningen til det utenrettslige forlik av 14. juni 1990. Under enhver omstendighet finner utvalget at avgjørelsen må oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §2, jf tvistemålsloven §383 annet ledd jf §384 annet ledd nr 5. Etter Høyesteretts praksis, jf bl a Rt-1986-215, gjelder §383 tilsvarende i kjæremålssaker selv om bestemmelsen ikke er nevnt i §403 annet ledd.
Kjæremotpartene gjør gjeldende at forpliktelsen til å utføre kanaliseringsarbeidet ikke er gjenstand for foreldelse og at en eventuell foreldelsesfrist under enhver omstendighet er 10 år. Disse spørsmål har lagmannsretten ikke tatt standpunkt til og noen lovtolking som utvalget kan prøve foreligger da ikke på disse punkter.
Kjennelse blir etter dette å avsi i samsvar med den kjærende parts påstand. Når det gjelder saksomkostningene i tvangsfullbyrdelsessaken, finner utvalget at avgjørelsen bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.