HR-1991-627-K - Rt-1991-1382
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-14 |
| Publisert: | HR-1991-00627-K - Rt-1991-1382 (482-91) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00627 K, Lnr. 627 K/1991, jnr. 424/1991. |
| Parter: | S. D. Cappelen Sagbruk (advokat Arvid R Ødegård) mot Andres J. Valen (advokat Geir Høin). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Lund |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Andres J. Valen og John Gravningen ble oppsagt fra sine stillinger ved S. D. Cappelen Sagbruk 29. oktober 1990. Oppsigelsene var begrunnet med driftsinnskrenkninger.
De oppsagte hevdet at oppsigelsene var i strid med ansiennitetsprinsippet i hovedavtalens §9-9. De skrev til bedriften henholdsvis 12. og 13. november 1990 at de mente oppsigelsene var usaklige, og at de krevde forhandlinger, eventuelt ville reise søksmål. De krevde også rett til å stå i stilling under forhandlingene og frem til endelig rettsavgjørelse i saken.
S. D. Cappelen Sagbruk hevdet at Valen og Gravningen hadde forspilt sin rett til å stå i stilling ved at søksmål ikke var blitt varslet klart nok i henhold til arbeidsmiljøloven §61. For øvrig hevdet bedriften at det ville være urimelig om arbeidstakerne fikk stå i sine stillinger.
Tidspunkt for fratreden var fra bedriftens side satt til 31. desember 1990. Valen og Gravningen ble vist bort da de møtte på arbeid 2. januar 1991. De tok ut stevning 8. januar 1991 for Skien og Porsgrunn byrett og krevde samtidig midlertidig forføyning om rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom i saken forelå.
Skien og Porsgrunn byrett avsa dom og kjennelse i oppsigelsessaken 23. mai 1991 med slik slutning:
Slutning i dom:
S.D. Cappelen Sagbruk frifinnes.
Slutning i kjennelse:
Andres Johan Valen og John Gravningen gis ikke rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom i saken foreligger.
Slutning i dom og kjennelse:
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Avgjørelsene ble truffet under dissens, idet en av domsmennene mente arbeidstakerne var usaklig oppsagt, og gikk inn for at de skulle ha rett til å bli stående i sine stillinger.
Byrettens kjennelse ble påkjært til Agder lagmannsrett som avsa kjennelse 6. september 1991 med slik slutning:
1. Andres Johan Valen og John Gravningen gis rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom i saken foreligger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken.
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
S. D. Cappelen Sagbruk har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har forstått arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 feil når den finner at arbeidstakerne i utgangspunktet hadde rett til å stå i stilling. For å få rett til å stå i stilling må arbeidstaker innen utløpet av oppsigelsesfristen skriftlig underrette arbeidsgiver om at søksmål vil bli reist innen 8 ukers fristen. Søksmålet skal fremstå som notorisk og definitivt. §61 nr. 4 er tolket feil når retten godtar søksmålsvarsel som er formulert som en eventualitet.
Subsidiært anføres det at rimelighetskriteriet i §61 nr. 4 er tolket for snevert, slik at retten til å stå i stilling nærmest får en ubetinget karakter. Den setningen i Ot. prp. nr. 41 (1975-76) side 75 som retten viser til, er tillagt for stor vekt. Domstolene har i praksis ikke følt seg særlig bundet av forarbeidene på dette punkt. Stein Evju har også i Arbeidsrettslige emner side 347-350, se særlig side 349, gitt uttrykk for at uttalelsen ikke bør tillegges særlig vekt. Det er videre en alvorlig brist i lagmannsrettens tolkning at byrettens dom ikke er tillagt særlig vekt, jf. Rt-1991-330.
Det anføres ellers at S. D. Cappelen med sine 32 timeansatte neppe kan kalles en stor bedrift slik lagmannsretten gjør. Det påpekes også at driftsregnskapet både for 1989, 1990 og 1991 opererer med underskudd på flere millioner kroner. Dersom Valen og Gravningen gis rett til å stå i stilling, må andre arbeidstakere permitteres. Dette er et særskilt hensyn som tilsier kjennelse for fratreden, jf. Rt-1987-117 og Rt-1989-1041.
S. D. Cappelen Sagbruk har nedlagt slik påstand:
1. Andres Johan Valen og John Gravningen gis ikke rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom i saken foreligger.
2. S. D. Cappelen Sagbruk tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1.000,- med tillegg av rettens gebyrer.
I tilsvaret har Valen og Gravningen anført at både brevene 12. og 13. november 1990 og protokollasjonen fra forhandlingsmøtet klart viser at de ville reise søksmål dersom man ikke kom til enighet. For øvrig antas det at kjæremålet på dette punkt gjelder bevismessige spørsmål som ligger utenfor Høyesteretts kompetanse.
Til rimelighetskriteriet i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er det anført at den klare hovedregel er at arbeidstakere som sies opp på grunn av driftsinnskrenkninger, har rett til å stå i stilling. S. D. Cappelen Sagbruk er på ingen måte i en vanskelig økonomisk situasjon. Driftsinnskrenkningene er et resultat av en tilpasning til markedet. En av de oppsagte arbeidstakerne er tatt inn igjen, og det reises spørsmål om det overhodet er tale om overtallighet. Under enhver omstendighet vil hovedforhandling for lagmannsrett kunne berammes rimelig snart, og lønnsutgiftene vil ikke bli større enn det bedriften må tåle, loven hovedregel tatt i betraktning.
Når det gjelder byrettens dom, ble den avsagt under dissens, og flertallet fant også avgjørelsen tvilsom. I lys av dette er det ikke urimelig at arbeidstakerne får fortsette i sine stillinger.
Andres J. Valen og John Gravningen har nedlagt slik påstand:
1. Agder lagmannsretts slutning i kjennelse av 6. september 1991 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. tvistemålsloven §404.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd første punktum, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen dersom søksmål om oppsigelsens gyldighet er reist innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted og innen utløpet av oppsigelsesfristen. Etter annet punktum gjelder det samme om arbeidstakeren innen utløpet av oppsigelsesfristen skriftlig har underrettet arbeidsgiveren om at søksmål vil bli reist innen åtte ukers fristen. Den kjærende part mener at lagmannsretten har lagt til grunn en forståelse av sistnevnte bestemmelse som ikke tilstrekkelig ivaretar de krav bestemmelsen stiller til klarhet og definitivitet med hensyn til søksmålsvarslet.
Utvalget kan ikke gi den kjærende part medhold i dette. Lagmannsretten reiser spørsmålet om det var gitt «tilstrekkelig klart skriftlig varsel». Verken denne problemstilling eller den etterfølgende argumentasjon viser at lagmannsretten har tolket bestemmelsen feil.
Når det gjelder spørsmålet om fratreden til oppsigelsessaken er avgjort uttaler lagmannsretten:
Lovens hovedregel er at de oppsagte, om arbeidsgiveren gis det fastsatte varsel, kan kreve å bli værende i sine stillinger inntil saken er rettskraftig avgjort.
Bare dersom det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes, kan det av retten bestemmes at arbeidstakerne må fratre stillingene mens saker verserer. I denne sammenheng finner retten grunn til å peke på at det i forarbeidene til arbeidsmiljøloven uttales at oppsigelser på grunn av rasjonalisering/driftsinnskrenkninger ikke bør gi grunn for kjennelse om fratredelse av stilling mens sak verserer, jfr. Ot. prop. nr. 41 for 1975-76, s.75.
Det er ingen feil ved denne problemstilling. Heller ikke den etterfølgende konkrete vurdering viser at lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig. Spørsmålet om hvilken vekt man skal legge på de forhold den kjærende part fremhever, gjelder den konkrete rettsanvendelse. Og den kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Spørsmålet om saksomkostninger bør, i samsvar med kjæremotpartens standpunkt, utstå til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.