HR-1991-687-K - Rt-1991-1504
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-12 |
| Publisert: | HR-1991-00687-K - Rt-1991-1504 (519-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess og straffeprosess, Rettskraft |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00687 K, Lnr 687 K/1991, jnr 437/1991 |
| Parter: | A mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tarjei Thorkildsen). |
| Forfatter: | Holmøy, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Straffeprosessloven (1981) §448, Straffeprosessloven (1981) |
A reiste 2 desember 1990 sak ved Bergen byrett mot staten v/Justisdepartementet m fl med krav om erstatning begrenset oppad til fem millioner kroner. Grunnlaget for kravet var tap A hevdet å ha lidt fordi opplysninger om at han var mistenkt i en drapssak ble sluppet ut til pressen, og fordi politiet lot den dreptes far gå fri.
Bergen byrett avsa kjennelse 31 mai 1991 med slik slutning:
"Sak 90-00898 A for Bergen byrett avvises forsåvidt den er anlagt mot Staten v/Justisdepartementet. A tilpliktes innen 2 - to - uker å erstatte Staten saksomkostninger med kr 1.500,- - kronerettusenfemhundre -."
Retten fant under henvisning til Rt-1982-1712 at erstatningskravet var rettskraftig avgjort, fordi samme krav basert på samme saksforhold tidligere var avgjort etter straffeprosessloven regler, jf Rt-1990-915.
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 27 september 1991 med slik slutning:
"Bergen byretts kjennelse av 31. mai 1991 oppheves og hjemvises til ny behandling."
Lagmannsretten fant at rettskraftsvirkningene måtte begrenses til den del av As opprinnelige krav som kunne avgjøres etter straffeprosessloven regler. Lagmannsretten fant at krav som grunnet seg på at opplysninger var sluppet ut til pressen, ikke kunne ha ført frem etter straffeprosessloven regler, og derfor ikke var rettskraftig avgjort, mens krav som grunnet seg på etterforskningsskritt eller mangler på slike, måtte anses rettskraftig avgjort, jf straffeprosessloven §448.
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §448 jf tvistemålsloven §163 første ledd feil. §448 ville bare gjelde for så vidt det var besluttet etterforskningsskritt mot A, jf innstilling fra straffeprosesskomiteen 1969 366 spalte 2. Verken krav som grunnes på at politiet brakte opplysninger ut til pressen, eller krav som grunnes på at den dreptes far fikk gå fri, er rettskraftig avgjort.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til Bergen byrett idet den fremmes slik den er anlagt mot staten.
Staten ilegges saksomkostninger for utvalget med kr 6.488,- idet dette beløp medregner omkostninger for byretten og lagmannsrett, og beløpet blir å betale A."
I tilsvaret anfører staten at den er enig i lagmannsrettens grunnleggende synspunkter om at krav som ikke kunne ha vært gjort gjeldende etter straffeprosessens regler, ikke er rettskraftig avgjort. Staten er imidlertid enig med A i at ingen del av hans krav er rettskraftig avgjort, og bestrider lagmannsrettens forståelse av virkeområdet for straffeprosessloven §448. Unnlatelse av å nytte tvangsmidler kan ikke henføres under bestemmelsen. De som mener å være påført skade gjennom slike unnlatelser som her kan være aktuelt, bør være henvist til det alminnelige erstatningsrettslige vern.
Staten anfører at saksomkostningsavgjørelsen bør utstå og nedlegger slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling."
Høyesteretts kjæremålsutvalg slutter seg til den tolking av straffeprosessloven §448 som begge parter har gitt uttrykk for. Dette innebærer at det erstatningskrav som den kjærende part har fremmet mot staten, ikke for noen del er rettskraftig avgjort ved kjennelsen i Rt-1990-915.
Byrettens og lagmannsrettens kjennelser blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling for byretten.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til forsatt behandling for byretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.