HR-1992-129-A - Rt-1992-1466
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-20 |
| Publisert: | HR-1992-00129-A - Rt-1992-1466 (511-92) |
| Stikkord: | Narkotika |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00129 A, Lnr 129/1992, snr 202/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Ingolf Skaflem) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Lund, Holmøy, Christiansen, Mindretall: Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Domstolloven (1915) §40, Straffeprosessloven (1981) §6, §54, Fengselsloven (1958) §41, §360, §369, §162 |
Dommer Langvand: Kristiansand byrett avsa 12 august 1992 dom med slik domslutning:
"A, født xx.xx.1960, dømmes for 1 - en - overtredelse av straffeloven §162, første, annet og femte ledd.
Det straffbare forhold ble begått 2. januar 1992.
Straffen settes til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder.
I straffen inngår reststraff etter løslatelse på prøve den 20. februar 1991, jfr fengselsloven §41 og straffeloven §54 nr 3.
Det gjøres fradrag i straffen med 224 - tohundreogtjuefire - dager for utholdt varetektsarrest til og med 12. august 1992."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Subsidiært har han begjært fornyet behandling ved lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling men henvist anken til Høyesterett.
Anken over saksbehandlingen er begrunnet med to forhold: 1. Det gjøres gjeldende at byretten ikke hadde domsmyndighet i saken. 2. Det gjøres gjeldende at byrettens formann var inhabil til å gjøre tjeneste.
Jeg finner at anken må tas til følge på det grunnlag at byretten ikke hadde domsmyndighet, og behandler denne innsigelse først.
Ut fra tiltalen skulle saken normalt ha vært ført for lagmannsretten. Den ble brakt inn for byretten i medhold av straffeprosessloven §6 første ledd nr 1 under henvisning til at domfelte hadde gitt en uforbeholden tilståelse.
Byretten fant at dette vilkår var oppfylt og uttalte bl a:
"Under politiavhør og i forbindelse med fengsling har tiltalte tilstått å ha medvirket til innførsel av ca ti kilo. Under hovedforhandling ble dette endret til åtte kilo. Denne endring har utelukkende betydning for straffeutmålingen. Det er et vist sprik mellom tiltale og tilståelse. Retten har likevel funnet at vilkårene for behandling for byretten er til stede."
Forsvareren har vist til at domfeltes tilståelse i retten ikke omfatter mer enn 8 kg av de 15 kg hasj tiltalen og domfellelsen gjelder. Det dreier seg her - hevdes det - om et så stort avvik fra det kvantum tiltalen bygger på at tilståelsen ikke kan anses for å være uforbeholden i loven forstand.
Jeg er enig i at domfeltes tilståelse ikke fyller vilkårene etter straffeprosessloven §6 første ledd nr 1 av de grunner forsvareren har anført. Byretten har lagt til grunn at domfelte ut fra hva han selv har forklart var eneste kontaktledd mellom den danske selger og den norske kjøper. På denne bakgrunn har byretten funnet at domfelte må ha kjent til hvilket kvantum som skulle innføres. Etter min mening taler byrettens bevisbedømmelse klart imot at domfeltes tilståelse kan karakteriseres som uforbeholden når den ikke omfatter mer enn 8 kg hasj av i alt 15 kg, særlig i betraktning av at jeg ut fra rettens bevisbedømmelse må legge til grunn at domfelte bevisst har søkt å redusere kvantumet i forhold til det han brakte med seg. Jeg viser her til Andenæs: Norsk straffeprosess side 374 og Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven II side 80-81, som det også er vist til i domfeltes anke.
Etter det resultatet jeg er kommet til skulle saken mot domfelte ha vært behandlet av lagmannsretten. Dette er en saksbehandlingsfeil som etter straffeprosessloven §360 annet ledd nr 4 må lede til at dommen oppheves med mindre domstolloven §40 annet ledd får anvendelse. Denne bestemmelse lyder slik:
"At en sak er avgjort av en lavere ret istedenfor av en høiere, kan ikke gjøres gjældende som ugyldighetsgrund, hvis saken uten videre eller efter meddelt tilladelse kan bringes ind til fuldstændig prøvelse i den høiere ret".
Bakgrunnen for denne bestemmelse er prosessøkonomiske hensyn, jf her Alten: Domstolsloven (3 utg) side 43. I dette tilfelle foreligger det en tilståelse fra domfelte som dekker en del av det kvantum han er domfelt for. Forskjellen i kvantum mellom det han har tilstått og det retten har funnet ham skyldig i, får bare betydning for straffutmålingen. Siden bevisspørsmålet under skyldspørsmålet således ikke hevdes å være uriktig avgjort kunne saken ikke bringes inn for lagmannsretten til fornyet behandling, jf straffeprosessloven §369.
Det domfelte anker over er saksbehandlingen og straffutmålingen som fullt ut kan prøves av Høyesterett.
Jeg kan for min del ikke lese bestemmelsen i domstolloven §40 annet ledd slik at Høyesteretts prøvelsesadgang er tilstrekkelig til å avbøte den før nevnte saksbehandlingsfeil. Det stiller seg for så vidt annerledes enn i det tilfellet som er avgjort i Rt-1985-948. Det følger da etter min mening av straffeprosessloven §360 annet ledd nr 4 at byrettens dom må bli å oppheve.
Domfeltes anførsel om at byrettens formann var inhabil fordi han tidligere hadde gjort tjeneste i forhørsretten og avsagt kjennelse for varetektsfengsling av domfelte, kan jeg - slik denne saken foreligger - ikke se kan føre frem.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom ved hovedforhandling oppheves.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende i at byretten etter omstendighetene ikke hadde kompetanse til å behandle saken etter straffeprosessloven §6 første ledd nr 1, men finner i motsetning til ham at denne saksbehandlingsfeil kan avhjelpes i medhold av domstolloven §40 annet ledd. Når det gjelder domfeltes øvrige saksbehandlingsanke er jeg enig med førstvoterende.
Domfelte har avgitt en uforbeholden tilståelse for så vidt angår innførsel av 8 kg hasj, og det er således ikke tvil om at skyldspørsmålet er riktig avgjort. Noen adgang til fornyet behandling forelå derfor ikke jf straffeprosessloven §369. Men domfelte er uenig i byrettens bevisbedømmelse når denne finner at innførelsen omfatter 15 kg. Denne bevisbedømmelse har etter omstendighetene utelukkende betydning for straffutmålingen, som Høyesterett selv kan prøve.
Jeg er enig i at domstolsloven §40 annet ledd ikke har fått en adekvat utforming med sikte på slike tilfelle. Men begrunnelsen for bestemmelsen - å hindre unødig dobbelthet i rettsforhandlingen, jf Alten l c - foreligger etter min mening også i dette tilfelle. Hvor domfelte avfinner seg med rettens avgjørelse av skyldspørsmålets faktiske side og begrenser seg til å angripe dommen ved anke, får domstolloven §40 annet ledd anvendelse, jf Rt-1985-948. At byrettens dom ubetinget må oppheves og saken deretter behandles i lagmannsretten når domfelte har gitt en tilståelse som dekker skyldspørsmålets faktiske side, synes lite naturlig. Selv om domstolsloven §40 annet ledd gis anvendelse, vil imidlertid dommen kunne oppheves dersom Høyesterett finner at underinstansen bør ta standpunkt til det aktuelle bevisspørsmål på grunnlag av umiddelbar bevisførsel.
Under henvisning til avgjørelsen i Rt-1965-1177 bemerker jeg at jeg ikke kan se at hensynet til en betryggende saksbehandling taler mot den løsning jeg går inn for.
Når det gjelder hvor stort kvantum hasj domfelte innførte til Norge, finner jeg ikke grunn til å trekke byrettens bevisvurdering i tvil. Hensett til at det er tale om en fellesstraff med en resttid på 326 dager, kan jeg ikke se at den utmålte straff er for streng.
Domfelte har krav på et varetektsfradrag på ialt 324 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 324 - trehundreogtjuefire - dager for varetektsfengsel.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende dommer Langvand
Dommer Lund: Jeg er enig med annenvoterende dommer Holmøy
Dommer Christiansen: Likeså
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 324 - trehundreogtjuefire - dager for varetektsfengsel.