HR-1992-133-A - Rt-1992-1500
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-27 |
| Publisert: | HR-1992-00133-A - Rt-1992-1500 (518-92) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00133 A, Lnr 133/1992, snr 213/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Harald Grønlien mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Gjølstad, Dolva, Skåre, Hellesylt, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §123, §296, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §162, §257, §258, §317, §318, §54, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §22, §41, §43, §108, §196, §258 |
Dommer Gjølstad : Karmsund herredsrett avsa 14. september 1992 dom med denne domsslutning :
"A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av: tre tilfeller av straffeloven §258, jfr. §257, to tilfeller av straffeloven §318 første ledd, jfr. §317 første ledd, to tilfeller av straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd, to tilfeller av legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §22 første ledd, 1 alt.
Gjerningstidspunkt: Juni - juli 1992.
Straffen settes til: Ubetinget fengsel i 7 - syv - måneder.
Dommen gir en fellesstraff med den usonede del på 81 dager fra Haugesund byretts dom av 9. desember 1991, jfr. fengselloven §41, jfr. straffeloven §54, nr 3.
Varetektsfradrag: 61 - sekstiendager -.
Anvendt ved straffutmålingen: Straffeloven §62 og §63, annet ledd.
Domfelte frifinnes for det subsidiære grunnlag i tiltalens post I nr. 1.
Saksomkostninger: Ilegges ikke."
Dommen er avsagt under dissens. En av meddommerne stemte for frifinnelse for så vidt gjaldt tiltalebeslutningens post I og II som omfattet tre innbruddstyverier og to helerier. Det var også dissens ved straffutmålingen.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over saksbehandlingen ved domfellelsen etter en del av tiltalepostene. Slik anken er presentert i skranken for Høyesterett, er den rettet mot domfellelsen etter tiltalebeslutningens post I og II og gjelder opplesning av politiforklaringer fra et vitne. Om dette er det protokollert i rettsboken etter angivelse av vitnets navn og personalia:
"Gjort kjent med retten til å nekte å svare på spørsmål etter straffeprosessloven §123. Vitnet meddelte retten at han ikke ønsket å avgi forklaring på nytt og henviste til sin tidligere avgitte politiforklaring. Han samtykket i at disse ble lest opp mens han var tilstede.
Adv. Lea som forsvarer, motsatte seg at forklaring ble lest opp idet han ville ha muntlig forklaring. Han henviste til straffeprosessloven §108, jfr §123 jfr §196.
Da retten fant at vitnet ikke ønsket å avgi forklaring - og at han samtykket i å få politiforklaringer av henholdsvis 16. juni og 27. juni - 1992 opplest mens han var tilstede, besluttet herredsretten at disse forklaringene ble opplest. Aktor og forsvarer fikk deretter anledning til å stille spørsmål til vitnet."
I ankeerklæringen er det antatt at vitnet ble fritatt for å svare på spørsmål etter straffeprosessloven §123 første ledd annet punktum og gjort gjeldende at vilkårene etter denne bestemmelse ikke forelå. Det er anført at det da ikke var hjemmel for å lese opp vitnets politiforklaring, jf straffeprosessloven §296. Videre er gjort gjeldende at opplesningen var i strid med bestemmelsene i artikkel 6 nr 1 og nr 3 d i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I tilknytning til dette er vist til at omhandlede vitne var det sentrale bevis fra påtalemyndighetens side for så vidt gjaldt tiltalens post I og II.
Under ankeforhandlingen er opplyst av aktor at det dreide seg om anvendelse av bestemmelsen i straffeprosessloven §123 første ledd første punktum om at et vitne kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet for straffansvar. Dette er ikke bestridt av domfeltes forsvarer for Høyesterett. Han har imidlertid fastholdt at det er skjedd brudd på bestemmelsene i Menneskerettighetskonvensjonen.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Vitnet var siktet dels for medvirkning til samme forhold som tiltalen mot domfelte gjaldt, dels for ulovlig befatning med gjenstander som var omfattet av tiltalen mot domfelte. Han er for øvrig senere domfelt for forholdene. Under disse omstendigheter må jeg bygge på at herredsretten har lagt til grunn at vitnet hadde rett til å nekte å svare på spørsmål med hjemmel i straffeprosessloven §123 første ledd første punktum. Hjemmelen burde ha vært presisert i rettsboken. - Vitnets politiforklaringer kunne da leses opp, jf straffeprosessloven §296 annet ledd. Vitnet var ved politiforklaringene gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring.
Ved praktiseringen av bestemmelsene i Menneskerettighetskonvensjonen er det lagt til grunn at opplesning av tidligere avgitte politiforklaringer under forhandlingene i en straffesak ikke i seg selv er i strid med konvensjonen. Menneskerettighetsdomstolen har imidlertid slått fast at bruken av en slik skriftlig forklaring må skje under hensyntagen til tiltaltes rettigheter, noe som i utgangspunktet krever at tiltalte på et eller annet stadium i saken må gis anledning til å eksaminere vitner mot ham. Vurderingen av om det foreligger brudd på konvensjonen må skje på grunnlag av en helhetsvurdering av om rettergangen tilfredsstiller kravet til "fair trial" i artikkel 6. Jeg viser til kjennelsene i Rt-1990-312 og Rt-1990-319 og senere avgjørelser av Høyesterett om forståelsen av disse konvensjonsbestemmelsene.
I dette tilfellet fremgår det av herredsrettens protokollat som jeg har referert, at forsvareren ble gitt anledning til å stille spørsmål til vitnet etter at vitnets politiforklaringer var lest opp. Det er hevdet fra forsvaret at det ikke var noen realitet i det i og med at retten hadde funnet at vitnet kunne nekte å forklare seg. Jeg er ikke enig i dette. Retten ga forsvareren anledning til å stille spørsmål, og det burde under enhver omstendighet ha vært forsøkt.
Jeg kan ikke se at konvensjonens bestemmelser er satt til side ved behandlingen av denne saken og stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.