HR-1992-171-B - Rt-1992-1290
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-23 |
| Publisert: | HR-1992-00171-B - Rt-1992-1290 (467-92) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Klausulering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1992-00171 B, nr 50/1991. |
| Parter: | I Østre Toten kommune (Advokat Elling Follestad) mot 1. Gunnlaug Solhaug Hille 11. Rogneby skole v/rektor 2. Grete Glemmestad Anne T Størseth 3. Oddveig Gryte, Åse Tømta 12. Marit Hansen og Elisabeth Tømta Jansen 13. Arne Mikkelborg 4. Ruth Glemmestad Bollum 14. Astrid Nereng 5. Ingjerd Hole 15. Eva Orvan Bakken 6. Astrid Bråten 16. Gerd Prestesæter 7. Anders Stensrud 17. Roar Narum 8. Walter Rynning 18. Johan Holsten 9. Steinar Åslund 19. Johanne Marie og Kjell Garstad 10. Inger Borgen 20 Ingrid Anne og Per Solem (Advokat Arne Staksrud - til prøve) og II 1. Nina Hveem Karlsen 5. Øistein Schjønsby 2. Else og Finn Frost og 6. Karsten Alm Kari Hveem 7. Marie Helene og Alf 3. Jorun Carlsen Sollid 4. Anne Pernille Schjønsby, 8. Anders Lundhagen Elisabeth Christiansen og 9. Ola Stenseth Agnete Schjønsby 10. Per Idar Vingebakken i overskjønnet Olav 11. Hans Gårder Ihlen Sopp, nå Hans Kr. 12. Berit Linderud Schjønsby, Arne Schjønsby, 13. Torolv Buskum Turid Nøkleberg Schjønsby og 14. Kåre Lund Øistein Schjønsby 15. Petra Ohrvik 16. Johan Solberg 17. Mads Myrvang 18. Svein Erik Rognlien 19. Eldbjørg Fagerholm 20. Knut Moe (Advokat Arne Staksrud - til prøve) mot Østre Toten kommune (Advokat Elling Follestad) |
| Forfatter: | Tjomsland, Dolva, Hellesylt, Langvand, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, §54, §54b, Vassdragsloven (1940) §136, §17, §18, Oreigningsloven (1959) §21 |
Dommer Tjomsland: Ankesakene gjelder krav om erstatning for reduksjon i omsetningsverdien av hytteeiendommer ved ekspropriasjon i forbindelse med klausulering til nedbørsfelt etter vassdragsloven. Hovedspørsmålet er om behandlingen av erstatningskravene er utsatt etter bestemmelse i skjønnsforutsetningene.
Etter søknad fra Østre Toten kommune samtykket fylkesmannen i Oppland 8 juni 1988 med hjemmel i vassdragsloven §17 og §18 i at kommunen fikk erverve de nødvendige rettigheter for å ta ut vann fra Skjepsjøen til vannverksformål, for å opprettholde tidligere reguleringer av Fiskelausen og Skjepsjøen til vannverksformål og for å klausulere Skjepsjøens nedbørsfelt til vannverksformål. Det fremgår av tillatelsen at servituttene i Skjepsjøens nedbørsfelt er fastsatt etter forhandlinger mellom kommunen og Statens Institutt for Folkehelsen - SIFF. I Skjepsjøens nedbørsfelt er blant annet forbudt:
"...å føre opp nybygg, eller gjenoppbygge etter brann eller foreta påbygg uten særskilt godkjennelse av SIFF."
Østre Toten kommune tok 29 august 1988 ut skjønnsbegjæring ved Toten herredsrett. Saksøkte var berørte grunneiere og rettighetshavere. Jeg nevner allerede nå at parter i ankesakene er eiere av hytter dels på selveiertomter og dels på festetomter tilhørende Toten allmenning. I de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt III d, annet ledd ble tillatelsen til å forby gjenoppbygging etter brann og påbygg begrenset slik:
"Innenfor et belte på 100 m. fra Skjepsjøen kan heller ikke påbygg på eksisterende hytter eller gjenoppbygging etter brann skje uten etter særskilt tillatelse fra godkjenningsmyndigheten for vannverk (p.t. SIFF)."
Om erstatningsfastsettelsen for så vidt gjelder det siterte forbud, ble det i de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt IV annet ledd fastsatt:
"Erstatningsfastsettelsen for klausulering i h.t. III, 1 d annet ledd, utsettes inntil brann måtte ha skjedd eller påbygg måtte være aktuelt på den enkelte eiendom."
I skjønn avhjemlet 18 oktober 1989 tilkjente herredsretten samtlige grunneiere og festere av hytteeiendommer innenfor 100-metersbeltet - 46 takstnummer - erstatning for reduksjonen i omsetningsverdien på grunn av det dispensable forbudet mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg. Erstatningene varierte fra kr 1.000 til kr 25.000. For enkelte ble denne erstatningsposten fastsatt til felles beløp sammen med erstatning for tapt isfiske og tapt rett til bading. Jeg tilføyer at det for enkelte takstnummer også ble tilkjent erstatning for andre tapsposter, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette.
Østre Toten kommune begjærte overskjønn for de takstnummer som var tilkjent erstatning for eiendommenes verdireduksjon på grunn av forbudet mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg. Det ble gjort gjeldende at dette spørsmålet var utsatt etter bestemmelsen i skjønnsforutsetningene punkt IV annet ledd. Overskjønnsbegjæringen var begrenset til denne erstatningspost. Det var enighet mellom partene om at den erstatning som gjaldt tapt isfiske og tapt rett til bading, skulle settes til kr 5.000 for de takstnummer hvor det var utmålt en felles erstatning. To av grunneierne innga aksessorisk motbegjæring. Under overskjønnet tilføyde saksøkeren uttrykket "i sin helhet" til skjønnsforutsetningenes punkt IV annet ledd, slik at dette nå fikk følgende ordlyd:
"Erstatningsfastsettelsen for klausulering i h.t. III, 1 d annet ledd, utsettes i sin helhet inntil brann måtte ha skjedd eller påbygg måtte være aktuelt på den enkelte eiendom."
Eidsivating lagmannsrett avhjemlet overskjønn 1 november 1990. Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om betydningen av bestemmelsen i skjønnsforutsetningenes punkt IV annet ledd. Flertallet - skjønnsmennene - mente at spørsmålet om forbudet mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg medførte en verdireduksjon som skulle erstattes, ikke var utsatt etter skjønnsforutsetningene. Flertallet tilkjente erstatning på dette grunnlag til 20 takstnummer. Erstatningene varierte fra kr 10.000 til kr 25.000 og utgjorde til sammen kr 325.000. For de øvrige takstnummer fant flertallet at det ikke forelå noe økonomisk tap. Dette gjaldt blant annet for de hytter som lå på festet grunn i allmenningen. Overskjønnsrettens formann mente at alle erstatningskrav som blir utløst av adgangen til å nekte gjenoppføring etter brann eller påbygg, var utsatt etter skjønnsforutsetningenes punkt IV annet ledd.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner.
Østre Toten kommune har i forhold til de 20 takstnummer som ble tilkjent erstatning, anket overskjønnet til Høyesterett. De grunneiere og festere som ikke ble tilkjent erstatning av lagmannsretten, har også påanket overskjønnet til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at deres anke henvises til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Både kommunens anke og hytteeiernes anke gjelder rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - skjønnsgrunnene.
Saken står i samme stilling som for de tidligere instanser.
Østre Toten kommune har i anledning kommunens anke sammenfatningsvis anført:
Lagmannsrettens flertall har tilkjent erstatning for det samme forhold som var utsatt i henhold til en omforenet bestemmelse i skjønnsforutsetningene. Det bestrides at lagmannsretten hadde adgang til å sette bestemmelsen i skjønnsforutsetningene til side. Flertallet har videre sett bort fra at den økonomiske usikkerhet som forbudet mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg innebærer, nettopp er varetatt gjennom skjønnsforutsetningene. Det synes tvert imot som om flertallet har gjort selve utsettelsen til et erstatningsgrunnlag.
Det er ellers ikke noe spesielt for denne saken at behandlingen av usikre erstatningsposter blir utsatt, jf blant annet bestemmelsene i oreigningsloven §21 og vassdragsloven §136 nr 2. Men det er betegnende at partene ikke har funnet praksis hvor den fremgangsmåten som lagmannsretten har anvendt i denne saken, er benyttet. Denne fremgangsmåten medfører at det nødvendigvis vil bli gitt dobbelterstatning dersom erstatningsspørsmålet kommer opp på ny etter bestemmelsene i skjønnsforutsetningene.
Subsidiært anføres at flertallets begrunnelse ikke tilfredsstiller kravene til skjønnsgrunner i skjønnloven §28. Det fremgår ikke av skjønnsgrunnene hvordan den usikkerheten som forbudet innebærer, kan medføre et erstatningskrav når den økonomiske usikkerheten er varetatt gjennom bestemmelsene i skjønnsforutsetningene. Det fremgår heller ikke av skjønnsgrunnene om det er noen - og i tilfelle hvilken - sammenheng mellom den fastsatte erstatning og en eventuell fremtidig erstatningsfastsettelse. Endelig anfører kommunen at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene om flertallet har ment å sette skjønnsforutsetningen til side og på hvilket grunnlag dette i tilfelle er gjort.
Østre Toten kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 1. november 1990 oppheves så langt det er påanket.
Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 1. november 1990 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling."
Ankemotpartene, Gunnlaug Solhaug Hille m fl, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Lagmannsrettens flertall har forstått de alminnelige skjønnsforutsetningene punkt IV annet ledd på en riktig måte. Dersom skjønnsforutsetningen skal forstås slik kommunen hevder, måtte lagmannsretten ha satt den til side fordi ankemotpartene ikke hadde samtykket i en slik anvendelse. Resultatet blir det samme i begge tilfeller. Det fremholdes at behandlingen av erstatningskrav ved ekspropriasjon bare kan utsettes når dette er hjemlet i lov, rettighetshaverne har samtykket eller skjønnsretten har besluttet utsettelse. Dette var ikke situasjonen her.
Lagmannsrettens flertall er kommet til at eiendommene har fått redusert omsetningsverdi på grunn av de dispensable forbudene mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg. Dette er en skjønnsmessig vurdering som Høyesterett ikke kan overprøve. Men det sier seg i grunnen selv at en slik klausulering innebærer et kjøpelyte på eiendommene. Flertallets forståelse av skjønnsforutsetningene innebærer ikke at det vil bli gitt noen form for dobbelterstatning. Dersom det blir aktuelt med erstatning fordi tillatelse til gjenoppbygging eller påbygg ikke blir gitt, vil man ved erstatningsfastsettelsen måtte ta utgangspunkt i eiendommene med den reduserte verdi de har som følge av klausuleringen.
Det er etter ankemotpartens mening intet grunnlag for å hevde at skjønnsgrunnene ikke tilfredsstiller kravene i skjønnsloven §28. Det fremgår klart hvilket standpunkt flertallet har inntatt.
Gunnlaug Solhaug Hille m fl har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 1. november 1990 stadfestes så langt det er påanket.
2. Østre Toten kommune tilplikter å erstatte Gunnlaug Solhaug Hille m.fl. sakens omkostninger."
De ankende grunneiere og festere, Nina Hveem Karlsen m fl, har sammenfatningsvis anført:
For festetomtene i allmenningen har lagmannsrettens flertall lagt til grunn en uriktig forståelse av festekontraktene; idet flertallet har oversett at retten til feste også kan overdras til andre allmenningsberettigede. Hverken i forhold til festerne eller de ankende grunneiere er det noen adekvat sammenheng mellom flertallets begrunnelse og det resultatet man kom til. Bemerkningen om at eventuelle kjøpere vil legge avgjørende vekt på selve hytten og ikke på beliggenheten, kan være et relevant moment i forhold til forbudet mot gjenoppbygging etter brann, men ikke når det gjelder forbudet mot påbygg. Skjønnsgrunnene er under enhver omstendighet så uklare at Høyesterett ikke kan prøve lagmannsrettens rettsanvendelse.
Nina Hveem Karlsen m fl har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 1. november 1990 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
2. Østre Toten kommune tilpliktes å erstatte Nina Hveem Karlsen m.fl. sakens omkostninger."
Østre Toten kommune har i anledning anken vist til at lagmannsrettens flertall er kommet til at det dispensable forbud ikke medførte noen verdireduksjon for de ankende parter. Dette er en skjønnsmessig vurdering som Høyesterett ikke kan overprøve. For øvrig har de rettslige anførsler som ble gjort gjeldende i kommunens anke gyldighet også her.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 1. november 1990 stadfestes så langt det er påanket."
Jeg er kommet til at kommunens anke ikke kan føre frem. I anken fra Nina Hveem Karlsen m fl mener jeg at overskjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.
Jeg nevner først at negative servitutter som pålegges med hjemmel i vassdragsloven §18 jfr §17 skal erstattes etter de regler som gjelder for ekspropriasjonsinngrep, jf avgjørelsen i Rt-1986-430.
Sentralt i saken står betydningen av bestemmelsen i de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt IV annet ledd. Jeg forstår denne bestemmelse slik at den etter sin ordlyd, særlig etter den tilføyelse som ble gjort under overskjønnet, innebærer at behandlingen av ethvert krav som grunner seg på det dispensable forbud mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg - også kravet om erstatning på grunn av verdireduksjon - skal utsettes. Det er heller ikke noen tvil om at det er denne forståelse som eksproprianten har lagt i skjønnsforutsetningen. Men det var på den annen side under overskjønnet på det rene at ekspropriatene ikke var enige i at skjønnsforutsetningen skulle anvendes slik. Ekspropriatene har altså ikke samtykket i utsettelse av behandlingen av kravet om erstatning for reduksjonen i omsetningsverdien.
Ved å utforme skjønnsforutsetningen slik har kommunen etter min mening grepet inn i prinsippene for erstatningsfastsettelsen, nemlig om hva som skal erstattes og om når erstatning skal betales. Slik jeg ser det, hadde kommunen ikke anledning til ensidig å bestemme at en skjønnsforutsetning av dette innhold skulle legges til grunn under skjønnet, jf Rt-1965-1088. Lagmannsretten var under disse omstendigheter ikke bundet av bestemmelsen i skjønnsforutsetningene om utsettelse av erstatningsoppgjøret i større utstrekning enn det var enighet om dette mellom partene. Lagmannsrettens flertall har derfor med rette tatt stilling til kravet om erstatning for reduksjon i omsetningsverdien. At flertallet har forankret standpunktet i en tolking av skjønnsforutsetningen, er på denne bakgrunn ikke noen feil som har hatt betydning for resultatet.
Kommunen har fremholdt at det kunne vært et aktuelt alternativ for kommunen å frafalle bestemmelsen om utsettelse i skjønnsforutsetningene i sin helhet, dersom forutsetningen ikke kunne opprettholdes etter sin ordlyd. Etter min mening hadde kommunen foranledning til å ta opp dette spørsmålet under overskjønnet. Slik saken nå foreligger, må kommunen være bundet av den fremgangsmåten den selv har lagt opp til. Dette forhold er for øvrig heller ikke av kommunen gjort gjeldende som ankegrunn.
Bestemmelsen i vassdragsloven §136 nr 2 har vært berørt under prosedyren. Det er ikke nødvendig for meg å ta stilling til om skjønnsretten ville hatt adgang til å utsette behandlingen av det krav denne saken gjelder, med hjemmel i vassdragsloven §136 nr 2, og hvilke konsekvenser en slik utsettelse ville hatt for erstatningsfastsettelsen. Noe krav på utsettelse ville eksproprianten under ingen omstendighet hatt; spørsmålet om utsettelse hører etter bestemmelsen under skjønnsretten.
Jeg går så over til lagmannsrettens drøftelse av selve erstatningskravet. Lagmannsrettens flertall har gitt følgende begrunnelse:
"Skjønnsmennene deler de saksøktes og herredsrettens oppfatning om at det her foreligger to erstatningsrettslige spørsmål. Krav på erstatning for tap som følge av at gjenoppbygging etter brann eller påbygg nektes, er utvilsomt utsatt etter skjønnsforutsetningene. Utsatt antas derimot ikke spørsmålet om erstatning for tap som følge av at klausulen skaper usikkerhet med hensyn til om tillatelse vil bli gitt eller ikke. Det er etter flertallets mening åpenbart at denne usikkerhet har en verdireduserende virkning som oppstår umiddelbart og derfor må erstattes nå."
Det fremgår her at flertallet mener at det skjedde en reduksjon i omsetningsverdien på grunn av det dispensable forbud mot gjenoppbygging etter brann og mot påbygg. Når flertallets begrunnelse leses i sammenheng, er det ikke tvilsomt at det i denne vurdering er tatt hensyn til at det i samsvar med skjønnsforutsetningene vil bli gitt erstatning når en eventuell dispensasjonssøknad blir avslått. Jeg tilføyer at dersom reduksjonen i omsetningsverdien ikke kan kreves erstattet under skjønnet, ville de fleste grunneiere - de som spørsmålet om dispensasjon ikke blir aktuelt for - ikke få erstattet det verditap klausuleringen innebærer for dem.
Jeg er enig med flertallet i at den erstatning som flertallet her har utmålt, gjelder et annet forhold enn det overskjønnet har utsatt etter skjønnsforutsetningene. De to kravene må riktignok sees i sammenheng i det samlede erstatningsoppgjør. Flertallets standpunkt innebærer ikke at hytteierne ved et eventuelt senere erstatningsoppgjør skal ha erstattet det samme tap som de nå har fått erstattet. Ved et senere erstatningsoppgjør må det tas utgangspunkt i den verdien eiendommene har når de er påheftet det dispensable forbudet. Dette gjelder hva enten erstatningen fastsettes etter omsetningsverdi eller etter gjenanskaffelsesverdi. Det avgjørende er nettopp at erstatningskrav som grunner seg på verdireduksjonen på grunn av selve klausuleringen, er behandlet under det første skjønnet og ikke omfattes av utsettelsen.
Jeg kan etter dette ikke se at det fra flertallets side foreligger noen uriktig rettsanvendelse. Heller ikke kan jeg se at skjønnsgrunnene lider av mangler som hindrer en prøvelse av anken over rettsanvendelsen.
Jeg behandler så anken fra de grunneiere og festere som ikke fikk erstatning i overskjønnet. Flertallets begrunnelse er slik:
"Det oppstår ikke verditap for alle de berørte eiendommer rundt Skjeppsjøen. Dette gjelder for det første de hytteeiendommer som ligger på vestsiden av sjøen. Selv etter at skogsbilveien ble anlagt, ligger eiendommene langt fra veien og svært ulendt. De antas bare å appellere til en begrenset kjøpekrets som primært verdsetter hytten og ikke beliggenheten. For det andre gjelder det hytteeiendommer på østsiden som ligger ovenfor (øst for) fylkesveien. Her antas også hytten i seg selv og ikke beliggenheten som det primære for en potensiell kjøper. Mellom veien og sjøen er det beliggende en del hytter på festet grunn. I henhold til festekontrakt fremlagt i saken, er omsetteligheten av disse svært begrenset, idet de bare kan overdras i forbindelse med festerens egen eiendom. Av denne grunn antas heller ikke disse eiendommer å bli påført noen verdireduksjon."
Flertallet uttaler her at det for disse eiendommer og festetomter ikke er skjedd noen verdireduksjon. Flertallets begrunnelse gir imidlertid grunnlag for tvil om denne vurderingen er skjedd ut fra et riktig faktisk og rettslig grunnlag. Når det gjelder festetomtene i allmenningen, er det enighet mellom partene om at flertallet i sin begrunnelse har oversett at festerettighetene med allmenningsstyrets samtykke kan overdras til andre allmenningsberettigede. Jeg kan for øvrig vanskelig se sammenhengen mellom den omstendighet at festerettighetene bare kan overdras til en begrenset krets, og den antagelse at de som tilhører denne krets i motsetning til andre kjøpere ikke vil legge vekt på det dispensable forbudet. Heller ikke for de øvrige parter gir flertallets begrunnelse noen egentlig forklaring på at resultatet blir et annet enn for de eiendommer hvor det ble gitt erstatning. Som påpekt av de ankende parter gjelder innvendingene mot flertallets begrunnelse særlig i forhold til spørsmålet om påbygg. Flertallets hovedsynspunkt er at en kjøper primært verdsetter selve hytten og ikke beliggenheten, men det er vanskelig å se hvorfor dette skulle medføre at en kjøper ved sin verdsettelse vil se bort fra forbudet mot påbygg. Jeg finner på denne bakgrunn at overskjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket fra saksøktesiden.
Kommunen må etter skjønnsloven §54b jf §54 dekke hytteeiernes saksomkostninger for Høyesterett i begge ankesakene.
Omkostningene settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave i saken mellom kommunen og Gunnlaug Solhaug Hille m fl til kr 29.810,- hvorav kr 3.810,- er utlegg, og i saken mellom Nina Hveem Karlsen m fl og kommunen til kr 20.270,- hvorav kr 11.770,- er utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
I. I sak Østre Toten kommune - Gunnlaug Solhaug Hille m.fl:
1. Lagmannsrettens overskjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Østre Toten kommune ankemotpartene i fellesskap ved advokat Arne Staksrud 29.810,- - tjuenitusenåttehundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
II. I sak Nina Hveem Karlsen m fl - Østre Toten kommune:
1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Østre Toten kommune til de ankende parter i fellesskap ved advokat Arne Staksrud 20.270,- - tjuetusentohundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.