HR-1992-654-K - Rt-1992-1551
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-19 |
| Publisert: | HR-1992-00654-K - Rt-1992-1551 (536-92) |
| Stikkord: | Rettsgebyr, Frister |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01908 K - Høyesterett HR-1992-00654 K, jnr 368/1992. |
| Parter: | Hansine Spro mot Hans Jacob Spro (advokat Øystein Darre). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §170, Rettsgebyrloven (1982) §3, §4, Domstolloven (1915) §146, §404 |
Hansine Spro begjærte 18 mars 1992 Hans Jacob Spro kastet ut av 1 etasje i eiendommen gnr 112 bnr 111 i Onsøy. Fredrikstad namsrett avsa kjennelse 6 mai 1992 med slik slutning:
"1. Begjæring fra Hansine Spro om utkastelse av Hans Jacob Spro fra 1. etasje i gnr 112 bnr 111 i Onsøy, tas ikke tilfølge.
2. Hansine Spro skal betale til Hans Jacob Spro sakens omkostninger med kr 1.500,- - ettusenfemhundrekroner 00/100 - innen 14 - fjorten - dager."
Hansine Spro påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett uten at det ble betalt kjæremålsgebyr. Frist for innbetaling av gebyr ble av namsretten satt til 9 juni 1992, senere forlenget til 25 juni. Da gebyret ikke ble betalt innen fristen, besluttet namsretten at kjæremålet skulle anses som ikke innkommet. Hansine Spro var på forhånd gjort oppmerksom på denne følgen av at gebyr ikke ble betalt.
Hansine Spro påkjærte namsrettens beslutning om å anse kjæremålet som ikke innkommet, til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa kjennelse 7 september 1992 med slik slutning:
"Namsrettens beslutning stadfestes."
Hansine Spro har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er bl a anført at lagmannsretten ex officio skulle ha anvendt tvistemålsloven §170 tredje ledd og tillatt rettergangsskrittet. Videre er det gjort gjeldende at gebyrplikten først inntrer når saken innføres i lagmannsrettens saksliste, og at namsretten ikke hadde kompetanse til å avvise kjæremålet.
Hansine Spro har også anført at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at søknad om fritak for gebyr var fremsatt for sent. Søknaden ble fremsatt 22 juni 1992. Konvolutten som søknaden ble sendt i, og som domstolen er pålagt å ta vare på, vil kunne bekrefte dette. Etter domstolsloven §146 annet ledd er det avsendelsesdagen som er avgjørende for fristberegningen.
Hansine Spro har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålserklæringen henvises til behandling.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves som følge av saksbehandlingsfeil og utkastelsesbegjæringen realitetsbehandles.
2. Kjæremålsmotparten betaler sakens omkostninger."
I tilsvaret gjør Hans Jacob Spro gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og viser ellers til tidligere anførsler.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning.
I kjæremålet er det anført at det følger av rettsgebyrloven §4 at gebyrplikten først utløses når saken er innført i sakslisten. Lagmannsretten uttaler om forholdet mellom tvistemålsloven §170 og rettsgebyrloven §4: "Den kjærende part anfører at det følger av rettsgebyrloven §4 at gebyrplikten først inntrer når kjæremålet er innført i lagmannsrettens saksliste, og at det derfor ikke er noen hjemmel for at namsretten krever gebyret på forhånd på vegne av lagmannsretten.
Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det følger av tvistemålsloven §170 første ledd, jfr. rettsgebyrloven §3, at gebyr skal betales allerede før et rettergangsskritt blir foretatt, og det må anses som sikkert at den rett som har avsagt den kjennelsen som angripes, og som derfor mottar rettsmiddelerklæringen, har kompetanse til å sette frist etter tvistemålsloven §170 annet ledd. Dette er forutsatt for eksempel i avgjørelser i Rt-1983-1092 og Rt-1985-1171.
Dette er ikke i strid med rettsgebyrloven §4.
Bestemmelsens første ledd er en generell bestemmelse om skjæringstidspunktet for når gebyrplikten vil være endelig, slik at det vil være spørsmål om redusert gebyr hvis saken avvises, nektes fremmet, trekkes tilbake eller forlikes, jfr. Ot. prp. nr. 18 (1982-83) side 19 spalte 2."
Kjæremålsutvalget er enig i den lovtolkning som lagmannsretten her gir uttrykk for.
Det beror heller ikke på en uriktig tolkning av noen lovbestemmelse når lagmannsretten ikke har inntatt det standpunkt at namsretten ex officio skulle anvendt bestemmelsen i tvistemålsloven §170 tredje ledd.
Lagmannsretten fant det "ikke ... tvilsomt" at søknaden om fritak for rettsgebyret var fremsatt etter at fristen for gebyret var ute. Denne bevisvurderingen kan utvalget ikke overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.