HR-1993-132-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom
Dato:	1993-03-05
Publisert:	HR-1993-00132k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01215 K - Høyesterett HR-1993-00132K .
Parter:	Lise Houm (advokat Wilh. Henrichsen) mot Staten v/Finansdepartementet (advokat Sveinung Koslung).
Forfatter:	Røstad, Skåre, Backer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §175, §100, §404

Lise Houm gikk 1 september 1989 til søksmål mot staten v/Finansdepartementet med påstand om at hun skulle få rettet opp registreringen av pensjonspoeng for 1971 og etterbetalt for lite utbetalt alderspensjon fra folketrygden fra den begynte å løpe 1 september 1985. Hun var korrekt ilignet skatt av sin inntekt for 1971, men inntekten var ikke blitt registrert i forbindelse med pensjonspoeng.

I tilsvaret til Houms stevning, gjorde Regjeringsadvokaten oppmerksom på at det ble arbeidet med et forslag til lovendring som antagelig ville gjøre søksmålet unødvendig. Saken ble etter dette stanset.

Da saken ble tatt opp igjen høsten 1991, var den bebudede lovendring gjennomført slik at Lise Houm etter dette fikk endret pensjonspoengberegningen for 1971, som var det saken gjaldt.

I prosesskrift av 30 januar 1992 bemerket Houm at saken nå kunne heves idet statens forpliktelse var falt bort. Hun mente imidlertid at staten måtte dekke hennes saksomkostninger og viste i den forbindelse til tvistemålsloven §175 annet ledd. Det ble fremsatt krav om erstatning av saksomkostninger med kr 29 800. Staten sluttet seg til begjæringen om heving av saken, men bestred plikt til å erstatte Houm hennes saksomkostninger etter §175 annet ledd. Etter statens syn forelå det ikke noen plikt for myndighetene til å imøtekomme hennes påstand da søksmålet ble reist.

Oslo byrett avsa 7 april 1992 kjennelse hvoretter Houm ble tilkjent kroner 29.800,- i saksomkostninger. Retten angav å ha truffet sin avgjørelse om saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd.

Staten påkjærte omkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett som opphevet den ved kjennelse av 22 mai samme år og hjemviste denne del av saken til ny behandling.

Oslo byrett avsa ny kjennelse 21 juli 1992 med slik slutning:

"Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Houm påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 23 desember 1992 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Kjennelsen ble avsagt under dissens idet en lagdommer gikk inn for at byrettens kjennelse måtte oppheves.

Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

Houm har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjærmålsutvalg.

Fra kjæremålet hitsettes:

"Byretten har i sin første kjennelse bygget på at begge parter begjærte saken hevet og prinsipalt hadde overlatt til retten å avgjøre omkostningsspørsmålet, se Regjeringsadvokatens prosesskrift av 14/2 1992, 3 avsnitt. Lagmannsrettens flertall har i sin siste kjennelse bygget på en for den kjærende part noe overraskende vinkling av saken. Den kjærende part kunne forstått om domstolene hadde valgt en slik uvanlig vinkling for å komme frem til det åpenbart rimelige resultat, men kan ikke akseptere et grunnlag for kjennelsen som hverken motparten, byretten eller lagmannsrettens første kjennelse har lagt vekt på.

Det kan heller ikke ses at tvistemålsloven §100 passer på forholdene i denne sak."

Lise Houm har nedlagt slik påstand:

"Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 23. desember 1992 oppheves.

Staten v/Finansdepartementet betaler Lise Houm kr 29.800,- i saksomkostninger."

Staten v/Finansdepartementet har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse (flertallets). Det er nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse som er truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av lovbestemmelse - en kjæremålsgrunn som utvalget etter loven kan prøve, jf tvistemålsloven §404 nr 3.

Utvalget er enig med byretten og lagmannsretten i at spøsmålet om saksomkostninger her må avgjøres på grunnlag av regelen i loven §175 annet ledd. Lagmannsretten har på dette grunnlag fremholdt at "For at Houm skal tilkjennes saksomkostninger må det etter §175 annet ledd ved saksanlegget ha foreligget en forpliktelse for staten til å etterkomme Houms påstand". Dette synspunkt gir uttrykk for gjeldende rett, jf avgjørelser i Rt-1977-707 og Rt-1990-468.

Det hefter således ingen feil ved lagmannsrettens tolking av lovbestemmelsen i §175 annet ledd. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget etter loven ikke prøve.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.