HR-1993-2-B - Rt-1993-3
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-08 |
| Publisert: | HR-1993-00002-B - Rt-1993-3 (2-93) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse, Mortifikasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00002 B, privat straffesak snr 188/1992. |
| Parter: | Svein Harald Endresen (Advokat Ola Lunde - til prøve) mot Rana Blad A/S (Advokat Markus Andresen). |
| Forfatter: | Schei, Sinding-Larsen, Halvorsen, Gussgard, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253, Straffeprosessloven (1981) §252, §409, §288 |
Dommer Schei: Anken i denne mortifikasjonssaken gjelder for det første spørsmålet om hvem som må anses som saksøkt. Er det den navngitte ansvarlige redaktør eller utgiveren av avisen ? Dernest om mortifikasjonssøksmålet alene kan reises mot utgiveren, eller om det er nødvendig også å saksøke journalisten eller redaktøren.
Rana Blad hadde 24 oktober 1987 på første og siste side en omtale av et nytt bil-leasingfirma - Nord Auto A/S. Det fremgikk at artikkelen var skrevet av Tore Bratt, som var journalist i avisen.
Den 18 oktober 1990 reiste Nord Auto A/S og Svein Harald Endresen, som var daglig leder av selskapet, sak med krav om mortifikasjon av flere utsagn i oppslaget fra 24 oktober 1987. Videre ble det krevet erstatning og oppreisning begrenset oppad til kr 500.000,-. Som saksøkt var angitt "Rana Blad v/ansvarlig redaktør Sven Meyer Svendsen 8600 Mo".
I tilsvaret ble det prinsipalt nedlagt påstand om avvisning begrunnet i at stevningen ikke oppfylte formkravene i straffeprosessloven §252, jf §409. Subsidiært ble det påstått frifinnelse. Det ble i den forbindelse bl.a. gjort gjeldende at saksøkte var Rana Blad v/redaktør Sven Meyer Svendsen, og når Svendsen først var blitt ansvarlig redaktør i juli 1990 kunne han ikke være ansvarlig for det som sto i avisen nær tre år tidligere.
Ved innledningen av hovedforhandlingen, fremsatte advokat Andresen på vegne av saksøkte, med hjemmel i straffeprosessloven §288, begjæring om at hovedforhandlingen måtte deles. Retten avsa slik beslutning:
"Det er i saken reist spørsmål om det er reist sak mot riktig saksøkt. Retten finner at de forhold som er påberopt om saksøkte jf. tilsvaret 2 pkt. 4 er av en slik art at dette spørsmålet kan undergis særskilt behandling. Hovedforhandling skal derfor i det følgende bare behandle spørsmålet om Rana Blad v/ansv. redaktør Sven Meyer Svendsen kan dømmes eller ikke.
Beslutningen er truffet i medhold av straffeprosessloven §288 første ledd."
Jeg nevner at i hovedforhandlingsmøtet ble søksmålet frafalt for Nord Auto A/S. Saksøkte frafalt avvisningspåstanden.
Rana herredsrett avsa 24 april 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Rana Blad v/ansvarlig redaktør Sven Meyer Svendsen frifinnes.
2. Sven Harald Endresen dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte Rana Blad v/ansvarlig redaktør Sven Meyer Svendsen kr 31.870,- - trettientusenåttehundreogsyttikroner 00/100 - i saksomkostninger."
Selv om det ikke sies direkte i dommen, må den forstås slik at retten la til grunn at det var Sven Meyer Svendsen personlig som var saksøkt. Retten fant at han ikke kunne "saksøkes for nevnte mortifikasjonskrav ettersom han ikke var ansvarlig redaktør da utsagnet ble fremsatt og ettersom den som skrev artikkelen ikke er gjort til saksøkt." Han hadde da heller ikke utvist noen uaktsomhet med hensyn til de fremsatte utsagn og måtte frifinnes også for erstatnings- og oppreisningskravene.
Svein Harald Endresen har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen ble det gjort gjeldende flere saksbehandlings- og rettsanvendelsesfeil. Det ble blant annet anført at det var uriktig av herredsretten å bygge på at saken var anlagt mot redaktør Sven Meyer Svendsen personlig. Stevningen var rettet mot "avisen Rana Blad".
Den 26 august 1992 fattet Høyesteretts kjæremålsutvalg slik beslutning:
"Anken henvises til Høyesterett for så vidt gjelder anførslene i tilknytning til spørsmålet om søksmålet må anses rettet mot Rana Blad A/S. I den forbindelse forutsettes også behandlet spørsmålet om mortifikasjonssøksmål kan rettes mot utgiveren alene.
For øvrig nektes anken fremmet."
Jeg nevner at i ankeerklæringen var ført opp som saksøkte, ved siden av Rana Blad A/S v/styrets formann, forhenværende ansvarlig redaktør Øyvind Hirsti og journalist Tore Bratt. For disse to nye saksøkte ble anken den 26 august 1992 avvist i egen kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
For Høyesterett har saksøkeren gjort gjeldende at stevningens innhold klart viser at det var avisen - utgiverselskapet - som ble saksøkt. Det ble ikke fremsatt noe krav overfor Sven Meyer Svendsen. Selv om betegnelsen på saksøkte ikke var helt heldig ved at Svendsens navn var med, viste imidlertid også den at det var avisen som sådan man reiste krav mot.
Det er akseptert i rettspraksis at utgivere av aviser kan saksøkes med krav om mortifikasjon. Reelle hensyn tilsier at søksmålet må kunne begrenses til utgiveren. Dette har også i noen grad støtte i praksis.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Rana herredsretts dom av 24. april 1992 med hovedforhandling oppheves.
2. Svein Harald Endresen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten har for Høyesterett gjort gjeldende at stevningen peker ut Sven Meyer Svendsen som saksøkt. Han var ikke noen rettslig representant for utgiverselskapet, og det er uforståelig hvorfor han var nevnt hvis ikke meningen hadde vært å saksøke ham. Hvis det var utgiverselskapet man ville saksøke, hadde det vært helt uproblematisk å angi dette.
Om Rana Blad A/S skulle være å anse som saksøkt, kunne søksmålet ikke vært fremmet. Det er lagt til grunn i nyere teori, med god støtte i rettspraksis, at utgiveren av en avis kan saksøkes med krav om mortifikasjon sammen med ansvarlig redaktør eller den journalist som har skrevet vedkommende artikkel. Men en søksmålsadgang utelukkende mot utgiveren har ikke vært akseptert. Dette har gode reelle grunner for seg. Skal det kunne føres sannhetsbevis, vil det for utgiveren ofte være nødvendig å ha redaktøren eller journalisten som medsaksøkt.
Saksøkte har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Svein Harald Endresen tilpliktes å betale saksomkostninger til Rana Blad v/ansvarlig redaktør Sven Meyer Svendsen for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må føre frem.
Jeg vil først peke på at angivelsen av saksøkte til å gjelde "Rana Blad v/ansvarlig redaktør Sven Meyer Svendsen" i det minste tilsier at Sven Meyer Svendsen personlig ikke var gjort til saksøkt alene. I så fall ville det vært meningsløst å ta med Rana Blad. Men selve sammensetningen av navnet på avisen og ansvarlig redaktør er det naturlig å forstå slik at det er avisen - utgiveren - som saksøkes med den angitte redaktør som en slags representant. Dernest kommer at innholdet av stevningen og påstanden i den, viser at det er avisen - eller utgiveren - som det rettes krav mot. Det reises ikke krav mot Sven Meyer Svendsen. Det var derfor uholdbart av herredsretten å frifinne med den begrunnelse at Sven Meyer Svendsen ikke kunne være ansvarlig for de fremsatte krav. Han var ikke saksøkt. Som saksøkt måtte anses utgiveren av Rana Blad.
Det kan reises spørsmål om stevningen fyller kravene i straffeprosessloven §252 første ledd nr 2, jf §409 når det er utgiveren som er saksøkt. Etter nevnte bestemmelse skal tiltaltes navn og bopel nevnes. Utgiveren er Rana Blad A/S. Iallfall her hvor det ikke er forvekslingsfare med andre selskaper eller personer, kan jeg ikke se at det er noen feil som kunne lede til at saken ikke skulle vært fremmet, at selskapsbetegnelsen manglet og at det var oppgitt en person som ikke var riktig rettslig representant for det. En annen sak er at stevningen burde vært rettet på disse punkter.
Det neste spørsmål er om det er anledning til å reise mortifikasjonssøksmålet mot utgiveren uten at ansvarlig redaktør eller den som har forfattet oppslaget, også saksøkes. Grunnen til at dette spørsmålet er reist er at en dom på mortifikasjon normalt skal gis mot den person som har fremsatt beskyldningen, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell Strafferett 2 utg 1990 223 og Mæland, Ærekrenkelser 253. Mæland fastslår - 254 - som en konsekvens av dette at "saksøker må gjøre til part den person som har fremsatt beskyldningen" og synes å mene at en ansvarlig i redaksjonen må saksøkes sammen med eier eller utgiver.
Jeg er kommet til at det ikke kan oppstilles som et vilkår for mortifikasjonssøksmål mot utgiver, at søksmålet også rettes mot den ansvarlige redaktør eller journalisten. Innledningsvis vil jeg her peke på at det allerede i dommen i Rt-1934-272 ble slått fast at en juridisk person - i det tilfelle en fagforening - kunne saksøkes med krav om mortifikasjon av utsagn i foreningens medlemsavis ved siden av medlemsavisens redaktør. I en lang rekke dommer - også høyesterettsdommer - er det senere avgjort mortifikasjonskrav hvor utgivere av aviser har vært saksøkt. I praktisk talt alle disse sakene har imidlertid også ansvarlig redaktør eller vedkommende journalist vært saksøkt ved siden av utgiveren. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt. I Rt-1990-636 var mortifikasjonssøksmålet utelukkende reist mot utgiveren - Aftenposten. Spørsmålet om det var adgang til dette ble da ikke reist. Det er også underrettspraksis hvor mortifikasjonssøksmål har vært reist mot utgiveren alene.
I den grad rettspraksis kan tale for noen løsning, synes den iallfall ikke å gi støtte for at det er noe vilkår for mortifikasjonssøksmål mot utgiver at ansvarlig redaktør eller journalist også saksøkes. Avgjørelsen i Rt-1990-636 viser tvert i mot at man i praksis ikke har ansett et slikt bånd på søksmålsadgangen som nærliggende.
Reelle hensyn tilsier etter min mening med styrke at utgiveren bør kunne saksøkes alene i mortifikasjonssøksmål. Her er det for det første grunn til å peke på at det regulært nettopp er fordi de angivelig ærekrenkende utsagnene står i en avis, at saksøkeren føler behov for å få utsagnene mortifisert. Avisen vil for ham være den naturlige og sentrale motpart. Dernest vil saksøkeren ha en alminnelig adgang til å reise erstatnings- og oppreisningssak mot utgiveren og mot utgiveren alene om han ønsker det. I en slik erstatningssak vil retten vanligvis måtte prøve bl.a. sannheten av de fremsatte utsagn. Det er vanskelig å se avgjørende reelle hensyn for at en slik erstatnings- og oppreisningssak skal kunne fremmes mot utgiveren alene mens det ikke skal kunne fremmes sak etter straffeprosessens regler mot ham med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning uten at redaktøren eller journalisten også trekkes inn.
Etter dette må herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Den ankende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes og legger da særlig vekt på at saksøkeren i vesentlig grad bidro til den uklarhet om partsforholdet som oppsto i herredsretten.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.