HR-1993-531-K - Rt-1993-1088
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-09 |
| Publisert: | HR-1993-00531-K - Rt-1993-1088 (396-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02032 A - Høyesterett HR-1993-00531 K, jnr 269/1993. |
| Parter: | 1) Torfwerk VörwdenNorbert Sprehe 2) Harald Nicolaisen (advokat Erling R Krosby) mot Den norske Bank AS (advokat Pål Sveinsson). |
| Forfatter: | Skåre, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §189, §250, §253, Forretningsbankloven (1961) §18, §8, Markedsføringsloven (1972) §1 |
Saken gjelder krav om fremleggelse av dokumenter under skriftlig saksforberedelse i ankesak.
Torfwerk Vörden, Norbert Sprehe og Harald Nicolaisen, heretter omtalt som Vörden m fl, tok i februar 1991 ut stevning ved Oslo byrett mot Den norske Bank AS (DnB) med krav om erstatning - begrenset oppad til kroner 10 millioner - til Torfwerk Vörden og Norbert Sprehe og - begrenset oppad til kroner 3 millioner - til Harald Nicolaisen. Grunnlaget for kravet ble angitt å være at tidligere Den norske Creditbank hadde overtrådt forretningsbankloven §18 og markedsføringsloven §1 m v.
Oslo byrett kom til at saksøkernes krav var foreldet. Banken ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Saksøkerne anket dommen til Eidsivating lagmannsrett.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten krevet de ankende parter at DnB skulle fremlegge en rekke dokumenter og gi en del opplysninger. Banken etterkom ikke disse kravene, hvoretter de ankende parter i prosesskrift av 9 mars 1993 ba retten om å pålegge DnB å etterkomme dem. Eidsivating lagmannsrett avsa 11 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Den norske Bank plikter å fremlegge notat av 27. juli 1989 omtalt som styresak nr 99/89 i banken. Forøvrig tas kravene av 9. mars 1993 om fremleggelse av dokumenter ikke til følge."
Torfwerk Vörden m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at kravene om fremleggelse av bevis er tilstrekkelig bestemt angitt. Lagmannsretten påstås derfor å ha anvendt tvistemålsloven §253 feil når den ikke har funnet at så er tilfelle. Det er vist til en uttalelse om fremleggelsesplikt fra USAs Høyesterett som påstås å være i samsvar med fremleggelsesplikten slik den praktiseres i en rekke europeiske land. Det anføres videre at Norges Høyesterett må "tolke lovene i samsvar med den utvikling vi har i samfunnet slik som andre land gjør og hindre at smarte advokater og bankfolk søker aa hindre at sannheten kommer fram ved aa skru kravet til spesifikasjon saa høyt at det ikke er mulig aa faa utlevert et eneste bevis i motpartens besittelse som man ikke selv har en kopi av."
Fra kjæremålet hitsettes for øvrig:
"Banker har tillatelse fra offentlig myndighet for å drive sin virksomhet. Det kreves derfor absolutt ærlighet og redelighet av banker, jfr. bankloven §8 og EOS avtalen, Annet Raadskriv av 15. desember 1989, Artikkel 17 som innebærer at banker selv frivillig må fremlegge bevis og bevise at de ikke driver paa med misligheter. Tvistemålsloven §253 har derfor ikke full anvendelse på banker idet banker sålenge det ikke foreligger taushetsplikt maa ikke skjule noe som kan mistenkes å være uhederlig. Det vises også til endringer i lov om finansieringsplikt om undersøkelsesplikt for banker hvis det kan foreligge mistanke om hvitvasking av penger som i dette tilfelle hvor Conframin/Fininters torvprosjekt i Norge må ansees som en ren svindelaffær med ulovlig overføring av penger."
Det er i prosesskrift av 6 juni 1993, benevnt som "Tillegg til erklæring om kjæremål", nedlagt slik påstand:
"1. Saksmappen for lånet til Nicolaisen i 1977 på kr 1.5 millioner med tilhørende dokumenter om torvmyrprosjektet på Andøya.
Subsidiært.
En kopi av den beslutning som innvilget lånet til ØkoNord/Nicolaisen i 1977 på kr 1.5 millioner samt den saklige begrunnelse og premissene for denne beslutning enten den er inntatt i en innstilling til en lånekomite eller foreligger i et memorandum av den banksjef som tok beslutningen, hvis lånet var innenfor rammen av hans fullmakter.
2. Opplysninger om transaksjoner som Den Norske Bank (og tidligere DNC) har hatt med Conframin/Fininter med tilsluttede selskaper bl.a. om lån, opprettelse av bankkonti og innsettelse av penger, overforing av penger, valutatransaksjoner etc. med angivelse av beløp, tid, sted og parter involvert.
3. Alle DNB's instrukser og regler om oppbevaring av dokumenter.
4. DNC's organisasjonskart fra 1977, 1978 og 1979 som viser hvem som var ansatt og var ledere i banken i disse perioder.
5. Banksjef Aasbo's memorandum angående en telefonsamtale og brev fra advokat Krosby om at Magne Fosheim rettstridig påvirket Harald Nicolaisen til å bryte kontrakt med Sprehe.
6. De spesialister i hver avdeling som har som særoppgave å ta seg av oppbevaring av dokumenter."
DnB har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Fra tilsvaret hitsettes for øvrig:
"Kjæremålsmotparten vil anføre at de fremsatte provokasjoner, i den grad de gjelder skriftlige bevis i tvistemålsloven §250 og §253 's forstand, ikke representerer tilstrekkelig individualisering av de dokumenter som kreves fremlagt.
Dertil kommer altså at DnB såvidt banken bekjent ikke besitter dokumenter som beskrevet i kjæremålets pkt. I pkt. 1., 2., 5. og 7.
Innenfor uttalelsesfristen har det heller ikke latt seg bringe på det rene om banken besitter kopier av DnCs organisasjonskart fra 1977, 1978 og 1979, hvilken betydning det nå kan ha som bevis i saken."
Det bestrides at tvistemålsloven §253 ikke skulle få anvendelse i forhold til banker, slik de kjærende parter hevder.
DnB har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i kjæremålssaken, men det kan bare ta stilling til de krav som var fremsatt overfor lagmannsretten.
Etter tvistemålsloven §250, jf §253 annet ledd kan retten pålegge en part å fremlegge et skriftlig bevis som er i hans besittelse. Spørsmålet i saken er om vilkårene for å pålegge DnB å fremlegge dokumentene, er oppfylt.
Til påstandens punkt 1, 2, og 5 har DnB bl a anført at banken ikke har disse dokumentene. I tilsvaret heter det at banken i flere år "forgjeves har forsøkt å finne dokumenter vedrørende saken som stammer fra 1977. Banken har derfor ikke dokumenter å fremlegge i tilknytning til saksbehandlingen."
Kjæremålsutvalget finner å måtte legge til grunn bankens opplysninger om at angjeldende dokumenter ikke lar seg oppspore i banken. Kravene i påstandens punktene 1, 2 og 5 kan da ikke tas til følge.
Dokumenter som er omtalt i påstandens punktene 3 og 4, finner utvalget ikke grunnlag for å pålegge kjæremotparten å fremlegge. Utvalget kan ikke se at DnC's organisasjonskart kan anses som bevis i denne saken og bør nektes tilveiebrakt etter tvistemålsloven §189 første ledd nr 1. Det samme gjelder regelverk for oppbevaring av dokumenter. Det vises for øvrig til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, II side 121 og til Rt-1983-955.
Påstandens punkt 6 er uklar. Slik begjæringen foreligger, gjelder den ikke fremleggelse av et konkret dokument, men nærmest et krav om oppstilling av en liste over personer med ansvar for oppbevaring av dokumenter. Banken kan ikke pålegges å stille opp en slik liste, og kravet tas ikke til følge, jf Rt-1965-759.
Ut fra dette blir lagmannsrettens kjennelse å stadfeste.
DnB har krevet seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge med 1.500 kroner.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Torfwerk Vörden, Norbert Sprehe og Harald Nicolaisen i fellesskap 1.500 - ettusenfemhundre - kroner til Den norske Bank AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.