HR-1993-66-A - Rt-1993-407
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | HR-1993-00066-A - Rt-1993-407 (169-93) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Saksbehandling, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00066 A, snr 66/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: kst statsadvokat Ingolf Skaflem) mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Gjølstad, Halvorsen, Skåre, Hellesylt, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §83, §86, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31 |
Dommer Gjølstad: Ålesund byrett avsa 13. januar 1993 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1975, straffedømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, litra c), jfr. §22 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. pkt., alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, til fengsel i 23 - tjuetre - dager. Fullbyrdelse av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. I tillegg til fengselstraffen idømmes A en bot til statskassen stor kr 10.000,- - kronertitusen 00/100 -, subisiært 15 - femten - dager fengsel, jfr. vegtrafikkloven §31.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Prinsipalt er påstått at domfelte må frifinnes for tiltalen om promillekjøring fordi han ikke har "ført" motorvogn i den forstand vegtrafikkloven §22 første ledd bruker uttrykket. Subsidiært er det påstått opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Videre er anført at retten har begått flere andre saksbehandlingsfeil. Domfeltes hjelpeverge ble først varslet om hovedforhandlingen sent på kvelden dagen før. Det var da ikke tid til forberedelser eller til å kontakte advokat. Retten burde ha oppnevnt forsvarer. Saken ble ikke tilstrekkelig opplyst, og retten skulle ikke ha tillatt opplesning av to vitners politiforklaringer. Hver for seg, og iallfall samlet, hevdes disse saksbehandlingsfeilene å måtte lede til opphevelse.
Jeg finner at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Saksforholdet er av byretten beskrevet slik:
"I byen hadde tiltalte drukket 6-7 halvlitere pils og han følte seg beruset. Da han hadde gått ca 500 m. traff han sine bekjente som hadde fått motorhavari og strevet med å få dyttet bil med reg.nr. UE-47578 ut av vegbanen. Tiltalte ble bedt om å hjelpe til med å få bilen fremover. Da de andre var større enn ham ble det til at tiltalte satte seg inn i førersetet og styrte bilen fremover mens de andre dyttet bilen. Han styrte bilen bortover stamvei 9 ved Lerstad inntil han kom frem til avkjørselen ved Shell-stasjonen og tok inn denne. Bilen ble dyttet en strekning på mellom 50 og 60 m. Bilen ble deretter stående stille i nedkjørselen til Shellstasjonen."
I premissene fremgår videre at det ikke ble funnet bevist at domfelte startet eller forsøkte å starte bilen.
Byretten har under henvisning til Rt-1957-771 og Rt-1966-1070 uttalt at det avgjørende ved vurderingen av om føring av motorvogn har funnet sted, er om den handling som er foretatt kan sies å realisere det typisk farlige ved bruk av vognen. Dette er et riktig rettslig hovedsynspunkt ved den helhetsvurdering som må foretas for å avgjøre om forholdet rammes av vegtrafikkloven §22 første ledd.
Byrettens premisser inneholder imidlertid ikke noen konkret vurdering av omstendighetene i denne saken. Spørsmålet er da om det som fremgår om saksforholdet er tilstrekkelig til å avgjøre om retten har anvendt loven riktig.
Opplysningen om at domfelte styrte bilen "bortover", mens de andre skjøv den, kan indikere at bilen utelukkende ble beveget i sakte fart ved håndkraft på et flatt vegstykke. Dersom dette skjedd uten noen nevneverdig risiko for at bilen kunne trille ved egen tyngde, antar jeg - slik saksforholdet ellers er beskrevet av byretten - at det ikke kan sies å dreie seg om føring av bil i vegtrafikkloven forstand. Det som videre uttales i premissene om at bilen etter dyttingen ble stående stille i en nedkjørsel, skaper imidlertid tvil om de faktiske forhold. Jeg nevner også at de avgjørelser som byretten har trukket frem som parallelle med vår sak - Rt-1981-633 og Rt-1989-552 - gjelder kjøretøy som iallfall delvis har vært i fart av egen tyngde på hellende vei. Premissene etterlater etter min mening uklarhet både om detaljene i hendelsesforløpet og forholdene på stedet som er nødvendige for å kunne ta stilling til lovanvendelsen. Byrettens dom med hovedforhandling må etter dette bli å oppheve.
Domfelte er under 18 år. Det var oppnevnt hjelpeverge for ham. Hjelpevergen skulle ha vært innkalt til hovedforhandlingen med tre dagers varsel, jf straffeprosessloven §83 sammenholdt med §86 annet ledd. Det er således begått brudd på de regler som er satt til ivaretagelse av hensynet til tiltalte. De opplysninger som forelå om tiltaltes alder og spesielle personlige situasjon, og omstendighetene for øvrig, burde dessuten etter min mening ha gitt foranledning til en vurdering av om det burde ha vært oppnevnt forsvarer. Ut over dette finner jeg, slik saken ligger an, ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige innsigelser mot saksbehandlingen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.