HR-1993-67-A - Rt-1993-409

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-04-28
Publisert:	HR-1993-00067-A - Rt-1993-409 (170-93)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-??? - Høyesterett HR-1993-00067 A, nr 152/1991.
Parter:	1. Arnulf Rekkebo 2. Torid Moen 3. Karl O. Grønberg (advokat Endre Kolbjørnsen - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig).
Forfatter:	Hellesylt, Gjølstad, Halvorsen, Skåre, Smith
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, Grunnloven (1814) §105, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §25, §31

Dommer Hellesylt: Saken gjelder prinsippene for erstatning av grunnarealer regulert til en motorvei som går gjennom utbyggingsområde.

I forbindelse med bygging av ny motorvei, E-6, mellom Trondheim og Stjørdal på strekningen Reitan til Stavsjøfjellet gjennom Malvik kommune, fremmet staten i 1989 skjønn til fastsettelse av erstatning for veigrunnen. Kommunen begjærte skjønn for å få fastsatt erstatning for grunnarealer som kommunen ervervet i tilknytning til den nye motorvei med sikte på en utbygging. De to saker har vært forent til felles behandling. Det ble oppnådd enighet om erstatningen med en del grunneiere som derfor ikke har vært parter i skjønnene.

Herredsretten avhjemlet sitt skjønn 16 november 1989. De saksøkte begjærte overskjønn i forhold til både staten og kommunen. Frostating lagmannsrett avhjemlet overskjønn 21 desember 1990. Ved overskjønnet ble tilkjent erstatning på grunnlag av tomteverdi for arealer som lå innenfor utbyggingsområdet. For de arealer omsluttet av utbyggingsområdet som ble ervervet til motorvei, ble erstatningen fastsatt på grunnlag av jord- og skogbruksverdi.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler i de tidligere instanser framgår av de to skjønn.

Tre grunneiere påanket overskjønnet for så vidt gjelder erstatningen for den grunn som ble utlagt til motorvei. Også denne hevdes å skulle ha vært erstattet etter arealenes tomteverdi. Anken gjelder lovanvendelsen og - subsidiært - saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Videre påanket Malvik kommune overskjønnet for fem takstnumres vedkommende. Anken gjaldt både lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet kommunens anke fremmet, men henviste grunneiernes anke til behandling i Høyesterett.

De ankende parters hovedanførsler kan kort gjengis slik:

Det foreligger her en veiregulering som er til hinder for at det kan bygges på et område som før reguleringen kom hadde tomteverdi, og ekspropriasjonen skjer i henhold til denne reguleringen. I et slikt tilfelle skal det ved erstatningsfastsettingen ses bort fra den aktuelle regulering. Det er den påregnelige bruk av arealet om ikke veien var kommet, som skal legges til grunn. Denne ville ha vært utbygging, og da skal det gis erstatning på grunnlag av tomteverdi. Dette er et prinsipp som helt generelt gjelder ved ekspropriasjon til veigrunn, jf plenumsdommen i Kløftasaken i Rt-1976-1 flg på side 18 og Høyesteretts kjennelse i Skaar-saken i Rt-1976-464 flg på side 468. De begrensninger i adgangen til å se bort fra den aktuelle regulering som er lagt til grunn i det såkalte "parkprinsippet" får således ikke anvendelse på veier, heller ikke om de tjener riksdekkende behov. Her er det tale om en vei som går tvers gjennom utbyggingsområdet, og som ikke avgrenser ytterkantene av dette. Subsidiært anføres at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Lagmannsretten avgjorde saken på et grunnlag partene ikke har prosedert. Av den grunn må det stilles strenge krav til skjønnsgrunnene. Det er uklart om lagmannsretten har bygget på en faktisk påregnelighetsvurdering eller på rettslige begrensninger i adgangen til å tilkjenne tomteerstatning.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår punkt 1 i Lagmannsrettens slutning for takstnr. 6, 7 og 8.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotpartens - statens - anførsler er i korthet:

Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på at det ikke var påregnelig at utbygging ville bli tillatt i dette område hvor kommunen allerede siden 1967 hadde lagt til grunn at motorveien ville komme. Selv ut fra de ankende parters syn på rettsanvendelsen kan anken da ikke føre fram. Den retter seg i realiteten mot lagmannsrettens bevisbedømmelse. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Denne er imidlertid feil, men feilen er uten betydning for resultatet, idet det er riktig at veigrunnen erstattes etter jord- og skogbruksverdi. Dette resultatet skulle imidlertid retten ha bygget på det grunnlag at reguleringen av arealet til veigrunn uten videre medfører at det ikke kan gis erstatning for tomtegrunn. Reguleringsplanens arealanvendelse må legges til grunn ved erstatningsfastsettingen, som må bygge på den påregnelige, lovlige utnytting. Noen generell adgang til å se bort fra reguleringsplanen ved ekspropriasjon etter denne, gjelder ikke, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1983-700 flg på side 705 - Gommerud - selv om det eksproprieres etter planen. Det gjelder visse spesielle unntak for dette prinsipp, blant annet etter det såkalte "parkprinsippet" for veier og andre ubebygde arealer. Unntaket begrenser seg imidlertid til arealer innenfor utbyggingsområdet, som er med på å gi dette dets karakter, og hvor det av likhets- og rettferdighetshensyn gis strøkspriserstatning for veier og parker og lignende. I saken her er det tale om en motorvei med et helt annet formål enn å betjene utbyggingsområdet, selv om den gir adkomst også til dette. Det foreligger ikke slike likhets- og rettferdighetshensyn som er begrunnelsen for parkprinsippet. Det kan ikke ses at reelle hensyn tilsier at arealer som utlegges til veier erstatningsmessig skal stå i en annen stilling enn arealer for friområder.

Staten har nedlagt denne påstand:

"1. Frostating lagmannsretts overskjønn stadfestes så langt det er påanket.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.

Lagmannsrettens skjønnsgrunner er ikke helt klare, selv om det ligger nær å oppfatte dem slik at retten har funnet at den trasé for E-6 som kommunen allerede siden 1967 hadde forutsatt ville komme der den i 1984 ble fastlagt, faktisk medførte at arealet i veitraséen ikke hadde tomteverdi, selv om arealet i området ellers uavhengig av planene om motorvei hadde tomteverdi. Legges dette til grunn, kunne overskjønnet stadfestes allerede på dette grunnlag.

Det blir imidlertid ikke nødvendig for meg - slik jeg ser på det rettslige spørsmål vedrørende vederlagsloven - å ta standpunkt til forståelsen av lagmannsrettens skjønnsgrunner.

Det rettslige grunnlaget for erstatningsutmålingen er lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom. Det som her har særlig interesse, er den ramme loven setter for vurderingen av salgsverdien hvor det skal "leggjast vekt på ... den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden", jfr §5 annet ledd. Omtrent tilsvarende gjelder for bruksverdien etter §6.

Erstatningen her gjelder areal som ved bindende reguleringsplan er utlagt til veigrunn, gjennom et område som var ubebygget og tidligere uregulert. Den reguleringsplan som fastlegger motorveitrasen innebærer at arealet er avsatt til et reguleringsformål - offentlige trafikkområder, jfr plan- og bygningsloven §25 første ledd nr 3 - som medfører et forbud mot utbygging av arealet, jfr plan- og bygningsloven §31. Reguleringen medfører at bebyggelse ikke lenger er en påregnelig utnytting. Verdi som byggegrunn vil det da bare være grunnlag for hvis det ved erstatningsfastsettingen er adgang til å se bort fra planen og legge til grunn at det ville ha vært påregnelig med utbygging av arealet om veien ikke var kommet. Dette vil det etter min mening med en vei og et areal av den karakter det her er tale om ikke være adgang til.

Før jeg går nærmere inn på det konkrete spørsmål saken reiser, finner jeg grunn til å framheve at rettstilstanden når det gjelder erstatning ved ekspropriasjon av grunnarealer har vært under forandring i de senere ti-år. Selv om prinsippet om full erstatning i Grunnloven §105 står uforandret, har synet på hva dette innebærer endret seg atskillig, særlig når det gjelder erstatning for ubebygde grunnarealer. Det har vært gjennomført to lovreformer vedrørende erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom, først ved ekspropriasjonserstatningsloven av 26 januar 1973 nr 4, som senere ble avløst av vederlagsloven. Disse lovene har reist vanskelige spørsmål både i forhold til Grunnloven §105 og ved selve tolkningen på "alminnelig" lovplan, særlig gjaldt det loven av 1973. Det foreligger to plenumsavgjørelser fra henholdsvis 1976 - Kløfta, og fra 1977 - Østensjø. Videre er det en rekke høyesterettsdommer som tar stilling til vanskelige og tvilsomme spørsmål som Grunnloven og ekspropriasjonslovgivningen reiser under nåtidens samfunnsforhold.

Når det gjelder betydningen av en reguleringsplan for verdsettingen av arealer som etter planen ikke tillates bebygget, synes spørsmålet etter de senere års avgjørelser rimelig bra avklart i forhold til arealer som utlegges til friarealer og lignende. Den alminnelige regel, som imidlertid har unntak, er at planens arealanvendelse legges til grunn ved verdsettingen, i den forstand at erstatningen ikke kan fastsettes på grunnlag av en endret utnytting av grunnarealet som ville være i strid med planens reguleringsformål. Så langt det har betydning for vår sak, vil jeg summere rettstilstanden opp slik:

En reguleringsplan som trekker grensene mellom hvilke områder som skal åpnes for bebyggelse, og hvilke som generelt skal utnyttes for andre formål og således bevares ubebygd, medfører at eiere av disse ikke kan kreve erstatning med den begrunnelse at områdene ville ha større økonomisk verdi om de kunne bebygges. Dette gjelder også ved ekspropriasjoner til veier innen det ubebygde område. Disse prinsipper ble fastslått ved plenumsdommen i Østensjøsaken, Rt-1977-24 flg.

Ved ekspropriasjon til gjennomføring av en reguleringsplan gjelder ikke noen generell adgang til å se bort fra det reguleringsformål planen angir, selv om det eksproprieres etter planen og således kan sies å være en viss årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og den arealanvendelse erstatningsfastsettingen bygger på, og som virker begrensende på erstatningen. Dette er lagt til grunn i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1983-700 flg. Gommerud.

Prinsippene fra avgjørelsene i Østensjø- og Gommerudsakene er fulgt i senere avgjørelser av Høyesterett.

Selv om det således ikke foreligger noen alminnelig adgang til å se bort fra den arealanvendelse reguleringsplanen har fastsatt, gjelder ikke dette uavkortet. Et unntak som det er foranledning til å omtale i saken her, er det såkalte "parkprinsippet". Av dette følger at i områder som skal bebygges, skal arealer som avsettes til gater, veier, lekeplasser med videre, og som etter planen således ikke kan bebygges, erstattes etter strøkspris. Det er tale om arealer som er nødvendige for utbyggingen av området ved at de ikke bebygges. Likhets- og rettferdighetshensyn tilsier at eierne av disse også får strøkspriserstatning. Dette er et gammelt prinsipp innen ekspropriasjonsretten som er fastholdt etter den lovgivning som senere er kommet. Det kan vises til uttalelser i plenumsdommen i Østensjøsaken, som er fastholdt og utdypet i senere avgjørelser av Høyesterett.

Det er imidlertid på det rene at parkprinsippet etter gjeldende rett, iallfall for så vidt gjelder friarealer og lignende for allmennheten, er begrenset til arealer som hovedsakelig skal betjene befolkningen i det utbyggingsområde de er en del av. Gjelder det således friarealer som strekker seg utover et utbyggingsområde og skal tjene til rekreasjon for folk fra en videre krets, blir det ikke plass for noe parkprinsipp. Dette er fastslått i to avgjørelser av Høyesterett i 1993, jfr Høyesteretts kjennelse av 11 februar 1993, lnr HR-1993-00026 og Høyesteretts dom av 23 februar 1993, lnr HR-1993-00024 B.

Den motorvei det her er tale om, har på ingen måte karakter av en slik intern vei for utbyggingsområdet at det alminnelige parkprinsipp kan få anvendelse. Selv om motorveien også tjener som adkomstvei til området, har den som et ledd i landets motorveisystem en helt annen hovedfunksjon.

De ankende parter har imidlertid anført at det for veier gjelder den alminnelige regel at hvis den alternative bruk, om ikke veireguleringen var kommet, ville ha vært bebyggelse, skal erstatning gis etter tomteverdi. Det har i denne sammenheng vært henvist til førstvoterendes uttalelse i Kløftasaken Rt-1976-1 flg på side 18 og til førstvoterendes uttalelse i kjennelse i Rt-1976-464 flg på side 468, Skaar. Det er riktig at disse uttalelser trekker i den retning som er anført. Men i lys av de etterfølgende avgjørelser, særlig plenumsdommen i Østensjøsaken og Gommerudsaken, finner jeg ikke å kunne tillegge disse avgjørelser den vekt de ankende parter har anført. Det er i de avgjørelser hvor Høyesterett drøfter parkprinsippet ikke gitt noen antydning om at det skulle gjelde et helt alminnelig unntak fra den bindende virkning av en reguleringsplan for veigrunns vedkommende. Jeg finner derfor å måtte bygge på at det standpunkt som de to avgjørelser fra 1976 synes å gi uttrykk for, må anses forlatt i Høyesteretts senere praksis. Jeg tilføyer at det likhets- og rettferdighetssynspunkt som parkprinsippet bygger på, ikke gjør seg gjeldende med tilnærmelsesvis samme styrke når en motorvei legges gjennom et tidligere ubebygget område, selv om det omkringliggende areal reguleres til utbygging, som når det er tale om interne veier for området. I det sistnevnte tilfelle er veiene en nødvendig forutsetning for utnyttingen av området, og for så vidt like verdifulle for utbyggingen som de arealer bygninger plasseres på.

Ved ekspropriasjon av grunn som utlegges til motorvei, ligger det ved erstatningsfastsettingen nærmere å sammenlikne med erstatning for arealer som i samfunnets interesse ikke kan bebygges fordi de skal ligge åpne for befolkningen i en større sammenheng. Selv om utlegging til motorvei, som forutsetter bygging og aktiv bruk av arealet som veibanen går over, ikke er helt sammenliknbar med utlegging til de større friområder, har jeg vanskelig for å se at det ved erstatningsfastsettingen er riktig å gjøre forskjell på de to tilfeller. Det dreier seg om en regulering av arealanvendelsen som er av generell karakter, og det er en "båndlegging" av arealene til allmenn bruk som veibyggingen medfører. Det vil på denne bakgrunn være naturlig at erstatningen også for veigrunnen fastsettes på grunnlag av den aktuelle bruksverdi, noen alternativ salgsverdi som tomtegrunn har veiarealet ikke. Ved fastsettingen av bruksverdien, som bygger på den aktuelle utnytting, må man selvsagt se bort fra veireguleringen.

Jeg finner i denne saken ikke grunn til å gå inn på enkelte andre spesielle unntak fra reguleringens bindende virkning for erstatningsfastsettingen, idet disse knytter seg til situasjoner som her ikke er aktuelle. Jeg tilføyer at jeg ikke vil utelukke at det kan foreligge andre situasjoner enn de hittil aksepterte hvor forholdene ligger slik an at det vil være nødvendig å fravike prinsippet om å legge planens arealanvendelse til grunn ved erstatningsfastsettingen. Men slik kan jeg ikke se situasjonen er her hvor motorveien legges gjennom et tidligere uregulert og ubebygget område.

Etter det syn jeg har gitt uttrykk for, finner jeg at lagmannsretten med rette har lagt jord- og skogbruksverdi til grunn for erstatningsfastsettingen, selv om begrunnelsen er en annen enn den jeg bygger på. Overskjønnet må etter dette stadfestes.

Anken har ikke ført fram, men jeg finner at saken har reist prinsipielle rettsspørsmål som ikke kan sies å ha vært avklart. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør idømmes.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.