HR-1993-75-B - Rt-1993-793
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-30 |
| Publisert: | HR-1993-00075-B - Rt-1993-793 (295-93) * |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00075 B, snr 255/1992. |
| Parter: | Aktor: Kst statsadvokat Wenche F Gjelsten mot A (Forsvarer: Advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Backer, Bugge, Dolva, Gussgard, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Straffeprosessloven (1981) §171, §184 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om forlengelse av lengstetiden for anvendelse av sikringsmidler, jf straffeloven §39 nr 3 annet ledd. A, som er født i 1945, er i alt domfelt 13 ganger. De første 11 dommer gjelder i det vesentlige vinningsforbrytelser, trusler og legemsfornærmelser.
Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 16 november 1979 ble han dømt for forsettlig drap og forsøk på voldtekt til fengsel i 7 år, og påtalemyndigheten ble gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-f for et tidsrom av 5 år.
Mens han var overført til sikring etter bokstavene a-c med opphold i et ettervernshjem, gjorde han seg skyldig i fullbyrdet voldtekt til samleie overfor den kvinnelige nattevakten på hjemmet. For dette forhold ble han ved Eidsivating lagmannsretts dom av 30 mai 1985 dømt til fengsel i 4 år, og det ble på ny gitt bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler etter §39 nr 1 bokstav a-f for et tidsrom av 5 år. Lengstetiden for bruk av sikringsmidler etter den siste dommen utløp 8 mai 1992. Statsadvokatene i Eidsivating hadde like i forveien tatt ut tiltale ved Oslo byrett for å få lengstetiden forlenget med ytterligere 5 år. A ble fra 8 mai underkastet varetektsfengsel i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 annet ledd, jf første ledd nr 3. Han ble imidlertid løslatt 30 september samme år mot i de 8 første uker å underkaste seg et omfattende tilsynsopplegg under ledelse av Kriminalomsorg i frihet.
Til bruk under byrettssaken ble det oppnevnt to psykiatrisk sakkyndige. I deres erklæring av 13 juli 1992 uttalte de at de ikke anså A som sinnssyk. Derimot anså de ham for å lide av mangelfullt utviklede, men ikke varig svekkede sjelsevner.
Oslo byrett avsa 29 oktober 1992 dom med slik domsslutning:
"Påtalemyndighetens begjæring om fortsatt sikring av A, født xx.xx.1945, tas ikke til følge."
Saksforholdet og As personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til Høyesterett, idet det hevdes at det burde vært gitt sikringsbemyndigelse for 5 nye år. For Høyesterett er de to samme sakkyndige blitt oppnevnt som for byretten, og de har avgitt en ny erklæring av 14 mai 1993 med den konklusjon at observanden har mangelfullt utviklede sjelsevner.
Jeg er - under en viss tvil - kommet til at anken bør forkastes.
Det er meget alvorlige forbrytelser som A ble dømt for i 1979 og 1985. Ved alle tre handlinger ble det brukt kniv, dels som drapsvåpen, og dels til å true med. Handlingene ligger imidlertid nå ganske langt tilbake i tiden. Drapet gjaldt en kamerat som A ble uenig med under et drikkelag. Også voldtektsforsøket skjedde i beruset tilstand. Det spilte for sikringsspørsmålet en betydelig rolle at domfelte i mange år hadde vært henfallen til alkohol, narkotika og medikamenter. Det var særlig under innflytelse av slike stoffer at hans manglende impulskontroll kunne føre til voldsforbrytelser. Det er imidlertid ubestridt for Høyesterett at A nå i mange år har vært avholdende, også etter at han ble løslatt.
Fra Ila landsfengsel foreligger det flere uttalelser, hvorav fremgår at man der har ansett A som en vanskelig og farlig person. Dette synes å henge sammen med at han tilpasset seg dårlig til forholdene i anstalten, og man hadde disiplinære problemer med ham. Ifølge de rapporter som foreligger, har det imidlertid - iallfall hittil - ikke vært noe å utsette på hans tilpasning til livet i frihet. Jeg peker i denne forbindelse på en supplerende uttalelse av 1 juni 1992 fra en av de sakkyndige som Ila landsfengsel gjorde bruk av, om at det ikke behøver å være noen sammenheng mellom en persons evne til tilpasning til eller deltakelse i en anstalt og personens evne til å klare en mer eller mindre brukbar sosial tilværelse utenfor anstalt eller institusjon.
Byretten har særlig lagt vekt på en uttalelse i de sakkyndiges erklæring av 13 juli 1992 om at observanden virker langt mer personlighetsmessig strukturert enn det synes å fremgå av de tidligere judisielle observasjoner. Han har utviklet en viss evne til refleksjoner og virker i det hele tatt langt mindre overflatisk enn før. Det er grunn til å anta at langvarig fravær fra rusmiddeleksesser har ført til økende harmonisering av hans personlighet. De samme sakkyndige har i sin erklæring av 14 mai 1993 til Høyesterett i syv punkter gjort utførlig rede for at det åpenbart har skjedd en forbedring siden de rettspsykiatriske erklæringer som ble avgitt i 1979 og 1985. Det er blant annet nevnt at As bitterhet er klart avgrenset og det fremkommer ikke tegn på hevntanker, men snarere en viss resignasjon. Han vil leve siste del av sitt liv stille, rolig og i fred for innblanding. På den annen side pekes det riktignok på at gamle holdninger muligens kan ble aktivert under stress eller i konfliktfylte situasjoner.
I rettspraksis har det for anvendelse av sikring vært stilt krav om at det foreligger en kvalifisert fare for ny kriminalitet, særlig av voldelig eller annen alvorlig art, jf Rt-1988-262 og Rt-1991-114. På bakgrunn av de sakkyndiges siste uttalelser og de gunstige opplysninger om As livsførsel de siste månedene, kan jeg ikke se at faren for gjentakelse av straffbare handlinger er så stor at den tilsier en forlengelse av bemyndigelsen for bruk av sikringsmidler. Jeg legger da også vekt på at bruk av sikringsmidler kan virke mot sin hensikt overfor en person med As innstilling, og at det har gått så lang tid siden foretakelsen av de straffbare handlinger som førte til dom på sikring.
Etter dette stemmer jeg for denne kjennelse:
Anken forkastes.