HR-1994-162-B - Rt-1994-1430

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-11-14
Publisert:	HR-1994-00162-B - Rt-1994-1430 (469-94)
Stikkord:	(Advokatfullmektigdommen, Forliks-dommen), Erstatningsrett, Advokatrett, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt erstatningsansvar for advokat A for rådgivning utført av advokatfullmektig C i forbindelse med rettsforlik. Spørsmålet var om de råd advokatfullmektig C ga sine parter under forliksforhandlinger tilfredsstilte krav til varetagelse av partenes interesser, som man med rimelighet bør stille til en prosessfullmektig i den situasjon som forelå. Høyesterett fant at advokatfullmektig C hadde gjort en feilvurdering av prosessrisikoen, og at han skulle frarådet sine parter å godta forlikstilbudet. Advokat A var derfor erstatningsansvarlig for det tap ankemotpartene var påført.
Saksgang:	Oslo byrett 13.03.1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-1287 A - Høyesterett HR-1994-00162B
Parter:	A (advokat Ole Andresen - til prøve) mot 1. E, 2. F (advokat Cato Prener)
Forfatter:	Gjølstad, Coward, Tjomsland, Dolva, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, Grannelova (1961) §2, Domstolloven (1915) §201, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Gjølstad: Saken gjelder erstatningsansvar for advokat for rådgivning i forbindelse med rettsforlik.

På vegne av E og F tok advokat B 14. oktober 1987 ut stevning ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett mot X kommune og G. Det ble fremsatt krav om erstatning begrenset oppad til 1 mill. kr. til hver av saksøkerne. Bakgrunnen var oppføring av et forretningsbygg på naboeiendom, tilhørende G, som saksøkerne hevdet ville påføre dem ulemper og forringe verdien av deres eiendommer. G reiste motsøksmål med krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn med den begrunnelse at han som følge av søksmålet ble hindret i å oppnå gunstige, langsiktige kontrakter på utleie av bygget.

Advokat B ble syk våren 1988 og hans sønn, advokat A som drev egen advokatforretning, overtok som prosessfullmektig. Advokat A overlot i august 1988 saken til advokat C som fullmektig for seg.

I brev 19. september 1988 til advokat A v/advokat C pekte sorenskriveren på at det verken av stevningen eller senere prosesskrift var mulig "å se hvilket rettslig og faktisk grunnlag erstatningskravet er fremmet på". Umiddelbart etter trakk advokat C tilbake søksmålet mot kommunen. Han anførte at søksmålet mot G bygget på naboloven §2, og begrenset erstatningskravet til kr. 300.000 til hver av saksøkerne. I et senere prosesskrift gjorde Gs prosessfullmektig i motsøksmålet gjeldende at G som følge av saksanlegget hadde måttet selge eiendommen langt under markedspris.

Under rettsmøte 13. desember 1988 i herredsretten ble det inngått rettsforlik mellom partene. I forliket aksepterte E og F at Gs bygg var lovlig oppført. De erkjente at G hadde tapt et betydelig beløp i forbindelse med byggesaken og forpliktet seg til å betale ham kr. 400.000 og i tillegg å erstatte hans saksomkostninger med kr 33.300. Rettsforliket er i sin helhet inntatt i byrettens dom.

E og F slo seg ikke til ro med forliket og tok kort tid etter saken opp med advokat A. De har senere hevdet at forliket kom i stand ved forsømmelse fra advokat C, og har anlagt sak mot advokat A med påstand om at han dømmes til å erstatte dem det de har betalt i henhold til rettsforliket, kr. 481.553 inklusive renter.

Oslo byrett avsa 13. mars 1992 dom i saken med denne domsslutning:

"1. A frifinnes.

2. E og F dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til A med kr. 28.592,- - kronertjueåttetusenfemhundreognittito - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

E og F påanket byrettsdommen til Eidsivating lagmannsrett, som 2. juli 1993 avsa dom med slik domsslutning:

"1. A betaler til E og F 481.553 - firehundreogåttientusenfemhundreogfemtitre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av 83.000 - åttitretusen - kroner fra 10. februar 1989, av 388.50 - trehundreogåttiåttetusenfemhundre - kroner fra 6. februar 1990 og av 9.753 - nitusensjuhundreogfemtitre - kroner fra 12. mars 1990, alt til betaling skjer.

2. A betaler til E og F 35.275 - trettifemtusentohundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for byretten og 53.250 -femtitretusentohundreogfemti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommen forkynnes."

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til dommene.

A har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak hvor partene og fem vitner - sorenskriver Håkon Wiker, advokat C, G og hans prosessfullmektig i saken, advokat Espen Komnæs, og dessuten E s ektefelle - har avgitt forklaring. G og hans prosessfullmektig er nye vitner i saken. Det er fremlagt en del nye dokumenter, særlig vedrørende bygningsmyndighetenes behandling av Gs byggesak.

For de tidligere retter anførte E og F at advokat A burde ha vurdert anke over rettsforliket og drøftet det med partene før ankefristens utløp. Dette er frafalt som selvstendig ansvarsgrunnlag for Høyesterett. Videre nevner jeg at advokat A for Høyesterett har akseptert at dersom det foreligger ansvarsgrunnlag, må også kravet til årsaksmmenheng anses oppfylt.

Den ankende part har for Høyesterett bestridt at det er grunnlag for erstatningsansvar og har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Advokatene A og C har ikke begått noen feil i saken, iallfall ikke noe som er ansvarsbetingende. Synspunktene på profesjonsansvar for leger i Ulinarisnervedommen i Rt-1980-1299 må gjelde tilsvarende for profesjonsansvar for advokater.

Advokat C foretok nødvendig opprydning i saken ved å frafalle kravet mot kommunen og presisere søksmålsgrunnlaget mot G. Det er ikke grunnlag for å rette noen bebreidelse mot ham i forbindelse med forberedelsen av saken for herredsretten. Det ble foretatt forsvarlig saksgjennomgang med klientene. Etter den redegjørelse motpartens prosessfullmektig hadde gitt for vanskelighetene med å tallfeste kravet i motsøksmålet, kan C ikke klandres for ikke å ha vært mer aktiv for å få dette angitt eller for ikke å ha begjært saken utsatt for nærmere avklaring.

Under sin gjennomgang av saken med klientene dagen før rettsmøtet ble C usikker på hovedsøksmålet, og under forliksforhandlingene vurderte han det slik at det neppe ville føre frem. Motsøksmålet ville imidlertid ikke falle bort om hovedsøksmålet ble trukket tilbake.

Ved vurderingen av prosessrisikoen ved å la motsøksmålet gå til doms var det rimelig at C bygget på uttalelser fra motpartens prosessfullmektig om at det kunne føres bevis for at G var påført et betydelig tap som følge av saksanlegget fra E og F.

Selv om det ikke var relevant rettspraksis å støtte seg til når det gjaldt ansvarsgrunnlaget i motsøksmålet, forelå spesielle omstendigheter som kunne begrunne ansvar. Hovedsøksmålet manglet rettslig og faktisk forankring fra starten av. Bevis for å underbygge de store erstatningskravene - utover partsforklaringer - var ikke tilbudt. Erstatningskravene var ikke presentert for motparten før sak ble anlagt, og den administrative klagebehandling i byggesaken var heller ikke fullført. Søksmålet må ha vært et forsøk på å stoppe byggeprosessen og et vesentlig poeng synes å ha vært å hindre opparbeidelse av en gate mellom forretningsbygget og saksøkernes eiendommer. Samlet sett måtte det som forelå gi et rimelig grunnlag for Gs anførsel om at han var forfulgt gjennom et søksmål av nærmest sjikanøs karakter.

C oppfattet sorenskriveren slik at denne mente at hovedsøksmålet berodde på feil fra advokat A's side, at det var en betydelig prosessrisiko forbundet med motsøksmålet, og at han anbefalte rettsforlik. Bevisførselen underbygger denne oppfatning av sorenskriverens holdning.

C antok at det var grunnlag for å gjøre E og F ansvarlige for uforsvarlig saksanlegg, men det må legges vekt på at han uttrykte tvil om det var riktig å inngå rettsforliket og overlot til partene å avgjøre det. Det må også ha betydning at hans vurderinger måtte skje under et visst tidspress.

Ved aktsomhetsvurderingen må også Es og Fs eget forhold ha vurdering. De hadde selv foranlediget motsøksmålet ved å ta ut stevning. Videre valgte de å inngå rettsforliket med kjennskap til de lokale forhold og til tross for at advokat A, som var kontaktet over telefon av advokat C, hadde frarådet forlik med et så høyt beløp.

Motsøksmålet reiste tvilsomme rettsspørsmål. I slike tilfeller må det være et spillerom for advokatenes vurderinger og rådgivning. Dersom spillerommet blir for snevert, kan advokater bli for forsiktige med å anbefale forlik. Ansvar kan bare være aktuelt ved åpenbare feil. Til sammenligning er vist til bestemmelsen i domstolloven §201 om ansvar for dommere.

Heller ikke er det grunnlag for å bebreide advokat A for at han overlot saken til advokat C. C hadde egen advokatbevilling og praksis fra behandling av byggesaker. Advokat A fulgte opp saken på en adekvat måte, også etter rettsforliket.

Subsidiært er gjort gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar bør nedsettes etter reglene om skadelidtes medvirkning, jf. skadeserstatningsloven §5-1. Saksanlegget må bebreides E og F som uaktsomt, og det må ha betydning at de aksepterte rettsforliket i strid med advokat A's råd.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene har for Høyesterett henholdt seg til lagmannsrettens resultat og i hovedtrekk gjort gjeldende:

Advokat A og hans fullmektig, advokat C, har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Det gjelder et strengt profesjonsansvar for advokater.

Advokat A burde ikke ha overlatt saken til advokat C, advokatene hadde for liten kontakt med klientene og saksforberedelsen fra deres side var mangelfull.

Det som var kommet frem om motsøksmålet under saksforberedelsen, ga grunn til å være ytterst skeptisk til motpartens anførsler under forliksforhandlingene. Det var en grov feil av C når han mente at det kunne bli tale om ansvar, sogar av betydelig omfang, for hans klienter. Han presset dem til å inngå rettsforliket. E og F var som C har beskrevet, i en oppbrakt tilstand, og de fikk ingen forklaring på hvordan de skulle ha pådratt seg ansvar overfor G.

Det måtte være åpenbart at motsøksmålet, om det var blitt pådømt, ville ha ledet til frifinnelse. En eventuell dom i motsatt retning ville ha vært uriktig og kunne ha vært påanket. C burde ha frarådet forliket og gått inn for at saken ble prosedert, dersom G ikke frafalt motkravet. Han hadde rikelig tid til å forberede seg på motsøksmålet. Det dreier seg ikke om noe tvilsomt rettsspørsmål.

Av advokat C's notat om saken fremgår at han i sine overveielser også trakk inn et utenforliggende moment, hensynet til advokat B, uten å si dette til partene, noe han må bebreides. Selv om advokat B skulle ha gjort feil, var det ikke grunnlag for ansvar overfor G, iallfall ikke for E og F.

I det samlede bilde av saken hører også at advokat A ikke viste den nødvendige omsorg for sine klienter etter forliket, men lot saken flyte. For øvrig var det salærkrav som senere ble fremsatt meget høyt. Klientene måtte da ha krav på høy kvalitet på arbeidet.

E og F hadde ingen mulighet til å gjøre seg opp noen selvstendig mening om forliket og å sette til side de råd advokat C ga. Det er intet grunnlag for å hevde at de medvirket til skaden.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes med den endring at rentesatsen er 18 - atten - prosent årlig rente til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens dom punkt 2 stadfestes med det tillegg at A i tillegg betaler 18 - atten - prosent årlig rente av beløpene fra 22. juli 1993 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpene fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

3. A betaler saksomkostninger for Høyesterett til E og F."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse idet jeg ikke deler lagmannsrettens syn på hvilke omstendigheter som er erstatningsbetingende.

Det avgjørende for saken er, slik jeg ser det, om de råd advokat C ga sine parter under forliksforhandlingene 13. desember 1988 tilfredsstilte de krav til varetagelse av partenes interesser som man med rimelighet bør stille til en prosessfullmektig i den situasjon som forelå. Advokat A har erkjent at han svarer for eventuell erstatningsbetingende uaktsomhet fra C's side etter skadeserstatningsloven §2-1.

Utgangspunktet for saken var den stevning som ble inngitt av advokat B. Stevningen var uklar både med hensyn til det faktiske og rettslige grunnlag for søksmålet, selv om den måtte oppfattes slik at det hvilte på bygningsrettslige og naborettslige betraktninger. Under saksforberedelsen ble det, som jeg har nevnt, presisert at kravet i hovedsøksmålet utelukkende bygget på naboloven §2. Også stevningen i motsøksmålet og senere prosesskrift om dette etterlot atskillig uklarhet. Grunnlaget for motsøksmålet var angitt å være at hovedsøksmålet var et forsøk på å "trenere" byggesaken, "nærmest av sjikanøs karakter", i senere prosesskrift karakterisert som et ubegrunnet saksanlegg. Anførslene var ikke nærmere konkretisert og underbygget utover en generell henvisning til motpartenes utspill i byggesaken og for retten, som ble hevdet å være forankret i faktiske forhold som partene måtte vite var uriktige. Karakteren av det tap som ble krevet erstattet, ble endret under saksforberedelsen, og de påståtte tap var ikke tallfestet før rettsmøtet.

Havedtrekkene i forliksforhandlingene synes klare, selv om det på flere punkter hefter atskillig uklarhet om hva som nærmere ble uttalt under drøftelsene, blant annet fra sorenskriverens side. Opplysninger om forhandlingene er gitt i et notat som advokat C satte opp kort tid etter til advokat A og i et brev av 28. desember 1988 fra Es ektefelle til advokat A. Dessuten har partene, prosessfullmektigene og sorenskriveren forklart seg om forliksforhandlingene under bevisopptakene.

Av advokat C's notat fremgår at han under konferansen med sine parter kvelden før rettsmøtet ga uttrykk for "forsiktig optimisme på deres vegne" og at han "ikke så noen stor fare i motsøksmålet".

Før rett ble satt, anmodet sorenskriveren om en samtale med prosessfullmektigene. Jeg legger til grunn at sorenskriveren blant annet uttrykte seg kritisk til stevningen, noe han også hadde gjort tidligere. Gs prosessfullmektig viste til at G mente å ha et betydelig krav visstnok angitt til 1,3 mill. kr., som han hevdet å kunne føre bevis for at G hadde tapt som følge av søksmålet fra motpartene.

Spørsmålet om et eventuelt forlik ble brakt på bane i denne samtale som varte en god stund, sannsynligvis en times tid. Advokat C refererte etterpå det sorenskriveren hadde sagt for sine parter og ga uttrykk for at forlik burde drøftes. Det fremgikk av advokat C's notat at hans parter tok dette hardt, og av opplysningene i saken ellers at de hadde vanskeligheter med å forstå hvordan de kunne ha pådradd seg et slikt ansvar.

Gs prosessfullmektig foreslo deretter forlik i saken ved at E og F betalte kr. 400.000 til G.

Utover dagen ble spørsmålet om forlik drøftet videre. Dels var det samtaler mellom partene og prosessfullmektigene på hver side, dels mellom prosessfullmektigene, og dels synes det å ha vært møte med både ankemotpartene, prosessfullmektigene og sorenskriveren til stede. Advokat C forsøkte å få redusert beløpet på kr. 400.000, men G godtok ikke det.

Av advokat C's notat fremgår at han da vurderte situasjonen slik at hovedsøksmålet neppe ville kunne føre frem. Om motsøksmålet heter det i hans notat:

"Dom her ville bety større ansvar enn 400.' - det lå i kortene. Når man tydeligvis satt på et sterkt uaktsomhetsansvar som grunnlag stilles det mindre krav til årsakssammenheng enn ellers (kfr. sjokkdommene). Anså derfor muligheten for en dom mot partene på opp mot en mill. som sannsynlig utfall. Dette var mulig å anke og å prosedere, med - - -'s faglige nivå som tema."

Dette ga han uttrykk for overfor partene. Forkortelsen - - - i notatet står så vidt jeg skjønner for B.

Om det videre forløp heter det i notatet:

"Partene diskuterte da forslaget videre og jeg gav uttrykk for en viss tvil om det var riktig å inngå forlik på det beløp det her var tale om. Særlig F hadde et urealistisk forhold til diskusjonen, idet han gav mer eller mindre søren i hvordan det gikk fordi han ikke så seg istand til å betale nå. Jeg fant grunn til å få han inn i noe mer konstruktive tankebaner; hva han/familien ville være tjent med på kort og lang sikt."

Jeg må legge til grunn at advokat C ga uttrykk for at det var en stor risiko for at hans parter ville tape motsøksmålet og at han måtte oppfattes slik at han rådet dem til å godta forlikstilbudet. For E og F fremsto situasjonen etter advokatens uttalelser slik at de hadde valget mellom å inngå forlik eller med stor sannsynlighet bli dømt til å betale G et langt større beløp. Under påvirkning fra advokat C aksepterte de forliket. Etter bevisførselen legger jeg til grunn at de ikke fikk noen nærmere forklaring av C om ansvarsgrunnlaget i motsøksmålet, som var bakgrunnen for at de skulle betale et beløp til G.

Generelt skal jeg bemerke at tvister som er brakt inn for retten, i stor utstrekning blir løst ved forlik. Situasjonen når slike forlik inngås, vil vanligvis være at det er usikkerhet - større eller mindre - om hva sakens utfall ville blitt ved en rettsavgjørelse. I tillegg til prosessrisikoen vil også ønsket om å få brakt saken til en rask avslutning, kunne ha stor betydning for om saken skal forlikes. Men også andre hensyn av ikke rettslig karakter kan spille rolle i denne sammenheng.

Når partene skal ta standpunkt til om de skal inngå et forlik, vil prosessrisikoen være av sentral betydning. Det er imidlertid ofte vanskelig for en advokat å forutsi sakens utfall ved en eventuell rettsavgjørelse. Dette gjelder særlig når saken reiser kompliserte rettsspørsmål eller uoversiktlige bevisspørsmål. Prosessrisikoen vil også på faglig grunnlag ofte vurderes forskjellig av kyndige jurister. Disse forhold må etter min mening ha stor betydning for spørsmålet om en prosessfullmektigs ansvar for rådgivning under forliksforhandlinger. At en prosessfullmektig har rådet en part til å inngå et forlik som avviker fra det man senere har vært pådømt, kan i seg selv ikke gi grunnlag for et erstatningsansvar for advokaten. Jeg kan vanskelig se at det i slike tilfeller kan bli tale om erstatningsansvar med mindre advokatens rådgivning ut fra en generell faglig vurdering - hvor det er tatt hensyn til den usikkerhet og det element av skjønn som jeg har nevnt - klart må anses som uforsvarlig.

I denne saken er det spørsmål om advokat C har foretatt en forsvarlig vurdering av prosessrisikoen i motsøksmålet. Dette motsøksmålet som førte til at E og F forpliktet seg til å betale kr. 400.000 til G, var av en særegen karakter. Det gjaldt erstatningsansvar for ugrunnet søksmål. Ugrunnede søksmål vil medføre ansvar for motpartens saksomkostninger. Etter omstendighetene kan det også gi grunnlag for ileggelse av rettergangsbot. Utover dette vil det i alminnelighet vanskelig kunne bli tale om erstatningsansvar, selv om man ikke kan se bort fra at det kan være aktuelt i særlige tilfeller, for eksempel hvis et ugrunnet søksmål er framsatt i skadehensikt eller ut fra andre ikke beskyttelsesverdige motiver. Et erstatningsansvar krever i slike tilfeller under enhver omstendighet en særskilt begrunnelse.

Advokat A har anført at det i denne saken forelå flere spesielle omstendigheter som gjorde vurderingen av ansvarsspørsmålet usikker. Jeg er ikke enig i dette. Noen nærmere konkretisering som kunne underbygge at det forelå ansvarsgrunnlag i motsøksmålet kan jeg ikke se var gitt fra Gs side. I tilknytning til anførselen om at søksmålet hadde til formål å trenere byggesaken, peker jeg på at hovedsøksmålet gjaldt et erstatningskrav rettet mot G personlig, ikke et søksmål med påstand om stans i byggearbeider eller ugyldighet. Tvisten gjaldt et stort påbygg tett innpå Es og Fs eiendommer. Det var ikke anført at de hadde foretatt seg noe i byggesaken utover å benytte sin alminnelige klageadgang. At deres klager ikke førte frem, og til dels synes å ha vært dårlig begrunnet, kan jeg ikke se kunne medføre noe erstatningsansvar for dem.

Slik jeg ser det, berodde det på en feilbedømmelse når advokat C la til grunn at det forelå ansvarsgrunnlag i motsøksmålet. Denne feilbedømmelse har vært avgjørende for at rettsforliket ble inngått.

Advokat A har fremhevet at advokat C var i en presset og vanskelig situasjon under forliksforhandlingene. Jeg peker i den forbindelse på at advokat C før hovedforhandlingen hadde måttet forberede seg på å prosedere motsøksmålet. Det fremgår av hans notat at han under møtet med partene kvelden før rettsmøtet vurderte det slik at han ikke "så noen stor fare" i motsøksmålet. Spørsmålet om det her forelå ansvarsgrunnlag, måtte i første rekke bero på rettslige vurderinger. Selve det tidspress som forhandlingene ble ført under, kan derfor - slik jeg ser det - ikke få nevneverdig betydning.

Under forliksforhandlinger vil sterke interesser kunne være involvert og prosessfullmektigene bli utsatt for press. Advokat C som hadde begrenset erfaring med rettergang, har utvilsomt opplevd situasjonen under forhandlingene som vanskelig. I tilknytning til dette finner jeg imidlertid grunn til å fremheve at det verken under saksforberedelsen eller forliksforhandlingene hadde funnet sted noen særlig argumentasjon omkring selve det rettslige fundament for et ansvar av den karakter det her var tale om. Videre var det tap G hevdet å være påført, lite faktisk underbygget under saksforberedelsen, og noen bevisførsel om det var ikke avholdt. I en situasjon hvor det rettslige og faktiske grunnlaget for det krav som det er på tale å inngå forlik om er så lite klarlagt, hviler det et særlig ansvar på en prosessfullmektig. Han må kunne motstå et forhandlingstaktisk press fra motpartens side, og - om nødvendig - også et eventuelt press fra rettens side dersom dette ikke tjener klientens interesser. Advokat C's begrensede erfaring kan etter mitt syn ikke medføre at man stiller mindre krav til ham enn det man vil gjøre til en alminnelig erfaren advokat.

Etter det som foreligger, finner jeg at det var en uforsvarlig feilvurdering fra advokat C's side, og at han skulle ha frarådet sine parter å godta forlikstilbudet. Advokat A blir da erstatningsansvarlig for det tap ankemotpartene er påført, jf. skadeserstatningsloven §2-1. Det er ikke reist innvendinger mot erstatningsbeløpets størrelse.

Noe grunnlag for å nedsette erstatningskravet ut fra reglene om skadelidtes medvirkning kan jeg ikke se foreligger. Jeg viser til at spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag i første rekke var et rent rettslig spørsmå.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes med de endringer som følger av ankemotpartenes påstand om renter, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og jeg mener at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Saken har vært prosedert over en og en halv dag i Høyesterett og det har vært holdt bevisopptak. Ankemotpartenes nødvendige omkostninger finner jeg passende bør settes til kr. 94.158, herav utgifter kr. 14.158.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes med den endring at rentesatsen er 18 - atten - prosent årlig rente til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes. I tillegg betaler A 18 - atten - prosent årlig rente av omkostningsbeløpene fra 22. juli 1993 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpene fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til E og F i fellesskap 94.158 - nittifiretusenetthundreogfemtiåtte - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tjomsland, Dolva og Hellesylt: Likeså.