LE-1992-1287
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-02 |
| Publisert: | LE-1992-01287 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-963 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01287 A - Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens dom stadfestet, se Høyesterett HR-1994-00162 B. |
| Parter: | Ankende part: Olav Veggumsløkken, Karl Jordet (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner, Lillehammer). Motpart: Stein Rukin (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Fjeldsaa, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Ekstraord. lagdommer H. Byrkjeland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §286 |
Saken gjelder erstatningskrav fra klient mot advokat.
For sine klienter Olav Veggumsløkken og Karl Jordet, begge Otta, tok advokat Lars Rukin den 14. oktober 1987 ut stevning mot Egil Moen og Sel kommune med krav om erstatning på inntil 1 million kroner til hver. Grunnlaget var oppgitt å være at Moen, som var nabo til advokat Rukins klienter, urettmessig hadde begynt å bygge på og utvide sitt hus for å drive hotell m.m.. Moen påsto seg frifunnet og reiste motsøksmål med krav om erstatning for tap som følge av forsøk på å trenere byggesaken. Ved årsskiftet 1987/88 var advokat Lars Rukin blitt syk. Saken ble derfor overtatt av hans sønn, advokat Stein Rukin. Han overlot saken til fullmektigen, advokat Runar Kehlin. Saken mot kommunen ble frafalt og kravet mot Moen ble redusert til kr 300000 til hver av saksøkerne.
Den 13. desember 1988 inngikk Veggumsløkken og Jordet rettsforlik med Moen. I forliket aksepterte de at Moens bygg var lovlig oppført, erkjente å ha påført ham betydelig tap og forpliktet seg til å betale ham kr 400000 og erstatte saksomkostninger med kr 33500.
Veggumsløkken og Jordet mener at forliket kom i stand som følge av grov forsømmelse fra deres daværende prosessfullmektig. Ved advokat Cato Praner tok den 27. mars 1990 ut stevning mot advokat Stein Rukin med krav om at han skulle erstatte det beløp de hadde betalt etter forliket.
Oslo byrett frifant Rukin og tilkjente ham saksomkostninger.
Veggumsløkken og Jordet har anket byrettens dom og har lagt ned slik påstand:
1. Stein Rukin dømmes til å betale til Olav Veggumsløkken og Karl Jordet kr 481553,- med tillegg av 18% rente p.a. av kr 83000,- fra 10. februar 1989, av kr 388500,- fra 6. februar 1990 og av kr 9753,- fra 12. mars 1990, alt til betaling skjer.
2. Stein Rukin betaler saksomkostninger til Olav Veggumsløkken og Karl Jordet for byrett og lagmannsrett.
Stein Rukin har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Stein Rukin tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Ankeforhandlingen ble holdt 22. og 23. juni 1993. Partene og deres prosessfullmektiger møtte. Partene og to vitner forklarte seg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Olav Veggumsløkken og Karl Jordet har i hovedtrekk anført:
Stein Rukin og hans daværende fullmektig, advokat Runar Kehlin, utførte oppdraget på en sterkt klanderverdig måte. Dette førte til tap, som kreves erstattet.
Veggumsløkken og Jordet har ikke forsinket Moens byggearbeider. Det var Sel kommune som den 3. april 1987 ga Moen pålegg om å stanse byggearbeidene fordi det ikke forelå gyldig byggetillatelse. Da Moen ikke fikk støtte fra Distriktenes utbyggingsfond, sviktet det økonomiske grunnlaget for bygget. Dette meddelte Moen kommunen i brev av 25. mars 1987. Veggumsløkkens og Jordets prosessfullmektig hadde gjenpart av de aktuelle brev og viste til disse i prosesskrift av 10. desember 1987 og 7. november 1988. Under saksforberedelsen var det således kommet frem at eventuell forsinkelse skyldtes Moens eget forhold, og det var anført at hans krav i motsøksmålet var grunnløst.
Moen hadde heller ikke påvist noe tap. Anførselen om tap var således tomme ord. Tapet ble først begrunnet med sviktende leieinntekter på grunn av forsinkelsene. Senere ble denne begrunnelsen forlatt, og tapet skulle angivelig skyldes at tvisten hadde blokkert for salg, slik at Moen til slutt måtte avhende eiendommen under markedspris. Moens prosessfullmektig lovet at tapet skulle tallfestes i god tid før hovedforhandlingen, men Kehlin sørget ikke for at det kom frem tapstall under saksforberedelsen. Senest kvelden før hovedforhandlingen bagatelliserte Kehlin Moens krav for sine parter. Da han om morgenen forut for hovedforhandlingen skulle starte fikk høre at kravet var kr 1,5 millioner, virket han som slått ut.
Det var grovt klanderverdig at Kehlin under forhandlingene ikke fikk frem at Moens krav var grunnløst, og videre at han lot saken forlike med plikt for klientene til å betale et betydelig beløp til Moen.
Det var også klanderverdig at Stein Rukin - i alle fall etter en skriftlig forespørsel fra herredsretten under saksforberedelsen - ikke forsto at det var gjort et dårlig arbeid, som tilsa ny grundig vurdering av saken. Videre var det klanderverdig at Kehlin, som ikke hadde erfaring som advokat, ble overlatt denne saken. Det var også en forsømmelse at Kehlin under saksforberedelsen ikke tok mer kontakt med partene for å gjennomdrøfte saken, blant annet bevisføringen. Også Stein Rukin burde satt seg mer inn i saken, slik at han kunne ha ydet hjelp da Kehlin ba om råd. Etter at rettsforliket var inngått og Stein Rukin hadde mottatt Kirsten Veggumsløkkens brev av 4. juledag 1988, viste han klanderverdig passivitet. Brevet ga ham sterk oppfordring til å vurdere ankemulighetene og drøfte disse med partene innen ankefristens utløp.
Partene har betalt de beløp de plikter etter forliket. Det er det tap de har lidt. Da det etter det foranstående er på det rene at eventuell byggeforsinkelse ikke skyldtes Veggumsløkken og Jordet, har de sannsynliggjort at det var prosessfullmektigens klanderverdige forsømmelse som påførte dem tapet. Da er betingelsene for erstatning oppfylt, jf. den grunnleggende dommen i Rt-1927-680 og kommentarene til denne i senere teoretiske arbeider, særlig Kristen Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning 1970 side 195 og Nils Nygaard: Skade og ansvar, 4. utgave, 1992 side 478.
Stein Rukin er ansvarlig for egen forsømmelse. Han er dessuten ansvarlig for Kehlins forsømmelse etter skadeserstatningsloven §2-1.
Av annen praksis og teori ble vist til Rt-1958-1019, Rt-1959-1172, Rt-1963-804, Rt-1989-90 og Rt-1989-1318 og Rt-1979-561 og til Hans Michelsen: Om å forberede en tvistemålssak (Jussens Venner Bind VI 1971).
Stein Rukin har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig. Rukin har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har særlig fremholdt:
Forliket ble inngått av partene selv, etter at Kehlin hadde gitt uttrykk for at saken var tvilsom, og at han var villig til å prosedere saken om partene ikke godtok forlikstilbudet. Partene hadde god tid til å diskutere og tenke over tilbudet. De drøftet det med sine ektefeller, og på anmodning ringte Kehlin også til Stein Rukin for å få hans vurdering.
Etter de opplysninger som fremkom under forliksforhandlingene, kunne Moens advokat føre godt bevis for et tap på kr 1,3 millioner. Forlikstilbudet gikk ut på ca 1/3 part av dette kravet. Det fremsto som rimelig. Kehlin oppfattet dommeren slik at han delte denne oppfatningen.
Dersom det var slik at partene visste at kravet fra Moen var oppspinn, måtte de ha sørget for å gjøre Kehlin kjent med dette og hva de bygget sin viten på. Det er vanskelig å forstå at de kunne gå med på forliket dersom de virkelig var klar over at de ikke hadde påført Moen tap. De var voksne, selvstendig tenkende personer som kunne gi uttrykk for sine oppfatninger. Det er vanskelig å feste lit til forklaringene om at de nærmest ble presset til å godta forlikstilbudet.
Forliket led ikke av slike feil at det kunne omgjøres. Det forelå således ikke ankegrunnlag, jf. tvistemålsloven §286 nr. 2. Anger er ikke ankegrunnlag, og partene manglet ikke evnen til å avgi gyldige viljeserklæringer, jf. Rt-1962-503. På denne bakgrunn kan Rukin ikke klandres for at han ikke anbefalte anke. Etter at han mottok Kirsten Veggumsløkkens brev av 4. juledag 1988, var han ikke passiv. For egen regning innhentet han vurdering fra professor Fleischer om eventuelle angrepsmuligheter. Rukin formidlet oppdrag til en annen advokat for å reise ny sak etter at det forelå nye opplysninger om det bevismateriale Moen hadde tilbudt. Det er således heller ikke på dette punkt noe grunnlag for å klandre Rukin/Kehlin for forsømmelse.
Veggumsløkken og Jordet hadde godt kjennskap til grunnlaget for motsøksmålet, som gjaldt et rent erstatningskrav. Kravet involverte spørsmål om blant annet eiendomverdier på Otta. Disse spørsmålene hadde partene med sin lokalkunnskap og sitt kjennskap til nabo Moen minst like gode forutsetninger for å vurdere som prosessfullmektigen. Det var ikke rettslige spørsmål som sto sentralt i forliksforhandlingene, og Kehlin ga ikke råd om rettslige forhold. Det må ha betydning for aktsomhetsvurderingen, jf. U.A. Motzfeldt: Om ansvar for råd etter norsk Civilret ( Rt-1909-689 flg.).
En advokat blir ikke ansvarlig om han har prosedert en sak dårlig, jf. Nils Nygaard: Skade og ansvar, 3. utgave, side 431 og Sælegg og Fari: Advokatens erstatningsansvar. (Den norske Advokatforenings Publikasjoner nr. 38/1976 24.) De forhold Rukin/Kehlin er bebreidet for kan likestilles med dette. I de tilfelle der en advokat er ilagt ansvar, foreligger helt andre klanderverdige forhold. I Rt-1959-1172 hadde advokaten således gitt uriktige faktiske opplysninger, og i Rt-1958-1019 hadde advokaten fortiet en vesentlig opplysning.
Har en prosessfullmektig opptrådt uaktsomt, påhviler det klienten å sannsynliggjøre at dette har ledet til tap. Det følger av Rt-1927-680, jf. også Knut Blom: Sakførerens rettslige ansvar, (foredrag i Norsk Forsikringsjuridisk forening, 1947). For at det skal være påvist tap, må lagmannsretten komme til at Veggumsløkken og Jordet ville ha vunnet saken, om den var blitt avgjort ved dom. Det er ikke fremkommet opplysninger for lagmannsretten som tilsier et slikt resultat. Veggumsløkken og Jordet har dermed ikke sannsynliggjort at de har lidt tap. Da foreligger ikke betingelsene for erstatning.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter domstolsloven §200 blir en prosessfullmektig erstatningsansvarlig, hvis han har gjort seg skyldig i forsømmelige forhold under rettergang. Det samme følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og av rettspraksis. Det er uten betydning om oppdraget som prosessfullmektig betraktes som et kontraktsforhold eller ikke, jf. Lødrup: Erstatningsrett (1987 23). Etter skadeserstatningsloven §2-1 blir prinsipalen ansvarlig for skade som fullmektigen ved uaktsomhet måtte forvolde.
Etter lagmannsrettens oppfatning var det uaktsomt av Rukin å overlate saken til Kehlin uten å forvisse seg om at denne hadde den tilstrekkelige erfaring, og uten å følge opp hans arbeid med saken. Kehlin var nettopp tilsatt hos Rukin og hadde ikke advokatpraksis. Han hadde vært dommerfullmektig hos herredsskriveren i Asker og Bærum, altså ikke ved domstol med ordinære sivile saker. I denne situasjon hadde Rukin spesiell foranledning til å følge opp saken og sette seg slik inn i den at han kunne gitt veiledning når det viste seg behov for det.
Saksforberedelsen fra Rukin/Kehlin var klart mangelfull. Lagmannsretten peker særlig på at det ikke hadde vært den nødvendige grundige gjennomgang av saken med klientene. Blant annet hadde prosessfullmektigen ikke gått gjennom motpartens og klientenes bevistilbud og bevismuligheter. Det var grovt klanderverdig at Kehlin møtte til hovedforhandling uten å ha fått tallfestet kravet i motsøksmålet. Han benyttet heller ikke muligheten til å protestere eller å be om utsettelse da motparten kom med en ny anførsel om at tapet skyldtes lavere salgsum for eiendommen.
De problemer advokat Kehlin fikk, burde han drøftet med sin prinsipal, som skulle ha satt seg så godt inn i saken at han kunne gitt reell veiledning og rådet Kehlin til å be om utsettelse, da Kehlin ringte fra Otta og ga uttrykk for stor usikkerhet om forlikstilbudet.
Etter at Rukin fikk brevet av 4. juledag 1988 fra Kirsten Veggumsløkken, burde han vurdert inngående om det var grunnlag for anke. Innholdet i brevet tilsa at partene ble innkalt for å skaffe til veie og drøfte de opplysninger som kunne tilsi at forliket ikke var bindende. Henvendelsen til professor Fleischer skjedde etter ankefristens utløp.
Lagmannsretten tar ikke standpunkt til hva en eventuell dom i saken ville ha gått ut på. Den finner det imidlertid sannsynliggjort at uaktsomhet hos Rukin/Kehlin har ledet til tap og viser til de dokumenterte brevene der grunnen til forsinkelsen med byggearbeidene er forklart. Lagmannsretten viser videre til at et av de vitner Moen skulle føre for å bevise tap, mistet interessen for bygget på grunn av de dårlige inntjeningsmuligheter det ga. Et annet slikt vitne viste seg å være en av Moens slektninger som var godt kjent for tapbringende forretningsdisposisjoner.
Selv om Veggumsløkken og Jordet hadde bedre lokalkunnskap enn prosessfullmektigen, pliktet denne å skaffe seg slik oversikt over saken at han kunne vurdere alle dens sider. Den oppfatning hans parter hadde om at kravet fra Moen var "oppspinn", hadde prosessfullmektigen plikt til å få formidlet og underbygget i forhandlingene. Det var ikke partenes ansvar. Som forhandlingene kom til å utvikle seg, forsto partene situasjonen slik at dersom de ikke godtok forlikstilbudet, sto de i fare for å bli dømt til å betale kr 1.3 millioner. Det var da spesielt behov for råd og veiledning fra prosessfullmektigen.
Klientene har lidt et tap svarende til det beløp de har betalt etter forliket og som er satt opp i påstanden fra de ankende parter. Renter kommer i tillegg.
Etter resultatet og reglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd, jf. §172 første ledd, bør ankemotparten, Stein Rukin, erstatte de ankende parter omkostningene for begge retter, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at han fritas for erstatningsplikten.
Omkostningene settes i samsvar med inngitt oppgave til kr 35275 for byretten. Av dette er kr 25000 salær.
Også for lagmannsretten settes omkostningene i samsvar med inngitt oppgave til kr 53250. Salæret utgjør kr 32000, gebyret kr 11250, mens resten dekker utarbeiding av utdrag, reiser og kost m.v.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Stein Rukin betaler til Olav Veggumsløkken og Karl Jordet 481.553 - firehundreogåttientusenfemhundreogfemtitre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av 83.000 - åttitretusen - kroner fra 10. februar 1989, av 388.500 - trehundreogåttiåttetusenfemhundre - kroner fra 6. februar 1990 og av 9.753 - nitusensjuhundreogfemtitre - kroner fra 12. mars 1990, alt til betaling skjer.
2. Stein Rukin betaler til Olav Veggumsløkken og Karl Jordet 35.275 - trettifemtusentohundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for byretten og 53.250 - femtitretusen tohundreogfemti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommen forkynnes.