HR-1994-21-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-20 |
| Publisert: | HR-1994-00021k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01185 A - Høyesterett HR-1994-00021K , jnr 518/1993. |
| Parter: | Bjørn Benum, Kjell Amundsen (advokat Klaus Døscher) mot Anne Lise Sellæg (advokat Arne M Falch). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §51, Domstolloven (1915) §153, §156, Husleieloven (1939) |
Ved stevning av 23 november 1989 til Oslo byrett reiste Anne Lise Sellæg søksmål mot Bjørn Benum med krav om erstatning for misligholdt opplysningsplikt i forbindelse med inngåelse av kontrakt om leie av lokaler i Skovveien 22 i Oslo. Bjørn Benum gikk til motsøksmål mot Anne Lise Sellæg med krav om refusjon for betalte strømutgifter. Ved tilleggsstevning av 4 september 1990 fra Anne Lise Sellæg ble Kjell Amundsen trukket inn i saken med krav om erstatning fordi han hadde vært advokat for Bjørn Benum under kontraktsforhandlingene.
Byretten avsa 3 desember 1991 dom med slik domsslutning:
"Hovedsøksmålet
1. De saksøkte, Bjørn Benum og Kjell Amundsen, frifinnes.
2. Anne Lise Sellæg dømmes til å betale til Bjørn Benum og Kjell Amundsen sakens omkostninger med kr 74000,- kronersyttifiretusen 00/100.
Motsøksmålet
1. Anne Lise Sellæg dømmes til å betale til Bjørn Benum kr 28500,-kronertjueåttetusenfemhundrede 00/100 - med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 1. mars 1989.
2. Anne Lise Sellæg dømmes til å betale Bjørn Benum sakens omkostninger med kr 4100,- kronerfiretusen 00 / 100.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Dommen ble forkynt for Anne Lise Sellægs prosessfullmektig den 11 desember 1991. Den 4 februar 1992 påanket hun dommen i hovedsøksmålet mot Bjørn Benum og Kjell Amundsen til Eidsivating lagmannsrett. I brev av 16 august 1993 tok lagmannsretten opp spørsmålet om ankefristen i saken mot Bjørn Benum var 14 dager, jf husleieloven §51 første ledd annet punktum. I prosesskrift av 23 august 1993 har Anne Lise Sellæg prinsipalt hevdet at ankefristen er to måneder, og subsidiært begjært oppreisning for eventuell oversittelse av ankefristen.
Lagmannsretten avsa 29 oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Oppreisning gis.
2. Ankesaken fremmes."
Lagmannsretten kom til at anken var rettidig i forhold til Kjell Amundsen. I forhold til Bjørn Benum ble det gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Bjørn Benum og Kjell Amundsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Når det gjelder Bjørn Benum, er det anført at det foreligger en rettsanvendelsesfeil når lagmannsretten har lagt vekt på prosessøkonomiske forhold som et relevant moment i den totalvurdering som er foretatt. Det er en sammenheng mellom de krav som er fremsatt overfor Bjørn Benum og Kjell Amundsen, men rettslig sett må det være viktig å se det slik at det foreligger to selvstendige saker. Henvisningen til prosessøkonomiske forhold er meget urimelig i forhold til en part som kunne være ferdig med saken. Kjell Amundsens rolle i saken har vært helt perifer.
Når det gjelder anken i forhold til Kjell Amundsen har lagmannsretten ikke vurdert anførselen om at han også i denne sammenheng må identifiseres med Bjørn Benum. Lagmannsretten har blandet sammen avvisnings- og oppreisningsspørsmålet. Kjennelsen er mangelfullt begrunnet. Anken bør derfor avvises, og det kan heller ikke sees at oppreisning bør gis.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Anken avvises.
2. Oppreisning gis ikke.
3. Bjørn Benum og Kjell Amundsen tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."
Anne Lise Sellæg har tatt til motmæle og anført at det ikke skulle være nødvendig for lagmannsretten å gi oppreisning. Men prosessøkonomiske forhold er en særlig omstendighet og vurderingen av om oppreisning bør gis kan ikke overprøves. Forøvrig har lagmannsretten begrunnet oppreisningen med sammenhengen i saken og betydningen av anken for den ankende part.
Når det gjelder anken mot Kjell Amundsen kan det ikke kreves særlig angivelse av faktum eller jus eller begrunnelse for å komme til at et søksmål mot en som ikke er part i et leieforhold, eller har garantert det, ikke er et søksmål om leieforhold. Det kan ikke kreve særlig begrunnelse for at det ikke gjelder ankefrist etter husleieloven for en part i et vanlig søksmål dersom han er saksøkt i fellesskap med en som er ansvarlig etter husleieloven, når særskilt likestillings- eller identifiseringsgrunnlag ikke er oppgitt.
Anne Lise Sellæg har lagt ned slik påstand:
"Kjennelsen forkastes og Anne Lise Sellæg tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I forhold til Benum har lagmannsretten lagt til grunn at anken er tatt ut for sent, men har gitt oppreisning for oversittelsen av ankefristen i medhold av domstolloven §153 første ledd.Kjæremålet fra Benum gjelder avgjørelsen om oppreisning.
Etter domstolloven §156 annet ledd kan en avgjørelse om å gi oppreisning ikke angripes ved rettsmidler "uten paa det grunnlag at der efter loven ikke er adgang til at gi opreisning". Det følger av dette at utvalget ikke kan prøve de skjønnsmessige vurderinger ved avgjørelsen av om oppreisning bør gis, jf Rt-1986-318. Bare hvis skjønnet er vilkårlig, kan avgjørelsen oppheves. Utvalget viser til Rt-1983-1087.
Lagmannsretten har funnet at fristoversittelsen ikke var forsettlig og at særlige omstendigheter taler for oppreisning. Lovens vilkår for å gi oppreisning er da oppfylt.
Ved den nærmere skjønnsmessige vurdering av om det foreligger særlige omstendigheter har lagmannsretten uttalt at Sellægs interesse i å få saken prøvet på nytt er større enn Benums ulempe ved at oppreisning gis. Videre er vist til sammenhengen mellom de krav som er fremsatt overfor Benum og erstatningskravet mot Amundsen. Til slutt er som et tilleggsargument pekt på at det prosessøkonomisk er lite å oppnå ved en avisning av anken i forhold til Benum.
Benum hevder at det er uriktig og urimelig å legge vekt på prosessøkonomiske hensyn i saken.
Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning prosessøkonomiske hensyn kan tillegges vekt ved avgjørelsen av et krav om oppreisning. Som nevnt, er utvalgets kompetanse begrenset. Når lagmannsrettens begrunnelse for å gi oppreisning ses i sammenheng, er det etter utvalgets syn klart at avgjørelsen ikke kan anses vilkårlig.
Lagmannsretten har videre funnet at anken er rettidig i forhold til Kjell Amundsen. Dette bygger på at søksmålet mot ham ikke gjelder "tvistemål om leieforhold", jf husleieloven §51 første ledd. Utvalget som på dette punkt har full kompetanse, er enig med lagmannsretten. Resultatet blir da det samme for Amundsen som for Benum.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste i forhold til Amundsen. I forhold til Benum blir kjæremålet å forkaste.
Anne Lise Sellæg har krevet saksomkostninger med kr 3 000. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet fra Bjørn Benum forkastes.
2. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes i forhold til Kjell Amundsen.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Bjørn Benum og Kjell Amundsen en for begge og begge for en 3000 - tretusen - kroner til Anne Lise Sellæg innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.