HR-1994-2522-S - Rt-1994-1665
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-22 |
| Publisert: | HR-1994-02522-S - Rt-1994-1665 (533-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-02522 S, jnr 1231/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Dolva, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §134, §391, Straffeloven (1902) §167, §192, §195, §196, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §384, §392 |
Kjennelse : Hålogaland lagmannsrett avsa 17 juni 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, §195 første ledd 2. straffalternativ og for overtredelse av §196 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder.
2. A betaler i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 erstatning for ikke- økonomisk skade til B med kr 100000 - etthundretusen - innen 2 - to - uker fra i dag.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
A ble dømt for to tilfeller av voldtekt til samleie mot B, født xx.xx.1978, før og etter hun fylte 14 år.
A fremsatte den 29 juni 1994 begjæring om gjenopptagelse av dommen. Han anket subsidært over straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21 juli 1994 ble anken nektet fremmet.
A anså seg uskyldig dømt, og mente at det måtte foreligge uriktig og mangelfull bevisbedømmelse og at det forelå nye omstendigheter m v som måtte medføre en annen vurdering av skyldsspørsmålet, jf straffeprosessloven §391 nr 3, konf nr 1. Den 16 august 1994 fremsatte han begjæring om bevisopptak av fire vitner. Lagmannsretten anmodet den 17 august 1994 Vesterålen herredsrett om bevisopptak av de fire vitnene. Det ble vist til gjenopptagelsesbegjæringen og skrivet av 16 august 1994 om hva vitnene skulle avhøre seg om. Under bevisopptaket den 26 september 1994 nektet retten under henvisning til straffeprosessloven §134 bevisførsel om fornærmedes tidligere seksuelle erfaring.
Lagmannsretten avsa 17 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptakelsesbegjæringen tas ikke til følge."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at dommeren ved bevisopptaket har nektet stillet spørsmål som lagmannsretten ba vitnene eksaminert om. Derfor hevdes bevisoppaket å være verdiløst. Lagmannsrettens beslutning om bevisopptak/rettslige avhør er ikke endret. Bevisopptak/rettslige forklaringer fra de oppgitte vitner må kunne skje direkte for lagmannsretten for å sikre at opplysningene kommer frem slik lagmannsretten har bedt om, subsidiært ved supplerende politietterforsking. Det er derfor ikke grunnlag for å avgjøre gjenopptagelsen før de rettslige avhør lagmannsretten har besluttet skulle skje, er gjennomført.
Han ser forøvrig saken slik at de opplysninger som er fremkommet, åpenbart må oppfattes slik at fornærmede - som vitne - må ha avgitt falsk forklaring både ved politiavhør og for lagmannsretten. Det er derfor uriktig når lagmannsretten oppfatter det slik at det i begjæringen ikke er anført at fornærmede har avgitt falsk forklaring. Dette hevdes å være uriktig rettsanvendelse. Videre pliktet lagmannsretten av eget tiltak selv å ta standpunkt til hva som måtte gjøres for å bringe på det rene om det foreligger falsk forklaring.
Vitnet C hevdes av påtalemyndigheten å være frafalt av forsvareren under hovedforhandlingen. Forsvarerens mening om dette er ikke avgjørende, idet spørsmål om å frafalle vitner må vurderes av rettens administrator. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til dette spørsmål.
Det anføres derfor at man subsidiært må legge til grunn de opplysninger som er fremkommet i det skriftlige materiale vedlagt gjenopptagelsesbegjæringen, og at det - subsidiært - må være tilstrekkelig til at domfelte bør gis mulighet til fornyet behandling av skyldspørsmålet. Særlig gjelder dette i lys av forestående lovendring om to-instansbehandling, noe som bør medføre en liberal tolking av de straffeprosessuelle bestemmelser ved begjæring om gjenopptakelse.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Begjæring om gjenopptakelse av Hålogaland lagmannsretts dom av 17. juni 1994 mot A, født xx.xx.1965, tas til følge."
Påtalemyndigheten er enig i lagmannsrettens begrunnelse for å avskjære forsvarerens bevistilbud omkring fornærmedes tidligere seksuelle adferd, jf straffeprosessloven §134. Påtalemyndigheten opprettholder påstanden om at gjenopptagelsesbegjæringen ikke tas til følge og viser til sin tidligere uttalelse for lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse og også har anledning til å innhente nye opplysninger og beslutte bevisopptak, jf straffeprosessloven §384.
Domfelte gjør prinsipalt gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse er til stede etter straffeprosessloven §391 første ledd nr 1, idet fornærmede - som vitne under hovedforhandlingen for lagmannsretten - har gitt falsk forklaring i saken. I gjenopptagelsesbegjæringen for lagmannsretten er det i denne forbindelse spesielt pekt på at det i lagmannsrettens straffutmålingspremisser på side 18 i dommen uttales følgende: "Fornærmede var som det fremgår 14 år og et par/tre uker gammel ved denne siste anledningen. Hun har forklart at hun ikke har hatt samleier ut over disse to påtvungne." Med støtte i opplysninger i brev av 23 juni 1994 fra advokat D (domfeltes rådgiver etter straffesaken), vedlagt gjenopptagelsesbegjæringen til lagmannsretten, hevdes det at avhør med bevisopptak av fornærmedes tidligere venn og andre vitner som anføres å kjenne til fornærmedes tidligere seksuelle vandel, ville kunne avdekke at fornærmedes forklaring var falsk på dette punkt.
Etter lagmannsrettens anmodning ble fire vitner avhørt ved bevisopptak for Vesterålen forhørsrett 26 september 1994. Ved rettsmøtets begynnelse ba forhørsrettsdommeren om partenes syn på bevisførselen i lys av bestemmelsen i straffeprosessloven §134 første ledd som lyder:
"Bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet må bare finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Det gjelder også bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle atferd. Slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning. Motbevis må alltid tillates."
Forsvareren begrunnet sitt syn med at lagmannsrettens avgjørelse av skyldsspørsmålet var basert på en vurdering av tiltaltes og fornærmedes troverdighet, og at han mente gjennom bevisførselen å kunne føre bevis for at fornærmede hadde løyet om sin tidligere seksuelle adferd. Ved avhørene mente han å kunne bevise at fornærmede hadde hatt frivillig samleie med to personer i 1992. Når dette bevis var etablert, ville det vise at man heller ikke kunne ha tiltro til fornærmedes påstand om at tiltalte hadde voldtatt henne.
Forhørsretten fattet deretter slik beslutning:
"Retten finner ikke at bevisførsel om fornærmedes tidligere seksuelle erfaring er av vesentlig betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Hvis fornærmede har løyet om sitt forhold til gutter/menn hun har vært glad i for å beskytte dem mot en mulig strafforfølgning (fornærmede var 13/14 år på den aktuelle tiden), har ikke det noen vesentlig betydning for vurderingen av om fornærmede har løyet om tiltaltes overgrep mot henne. Retten nekter således bevisføring om fornærmedes tidligere seksuelle adferd, med hjemmel i straffeprosessloven §134."
Under bevisopptaket ble deretter, på forsvarerens anmodning, for tre av vitnenes vedkommende protokollert at retten avskar spørsmål om fornærmede hadde hatt samleie med noen av de angitte to personer.
Begjæringen om gjenopptagelse er utelukkende begrunnet med at skyldspørsmålet er uriktig avgjort. Da det her dreier seg om en dom avsagt av lagmannsretten som førsteinstans, inneholder selve dommen ingen direkte opplysninger om hva lagretten har bygget på når det gjelder bevisene for domfeltes skyld. Lagmannsrettens straffutmålingspremisser gir imidlertid en detaljert fremstilling av det faktum de tre juridiske dommere sammen med de fire lagrettemedlemmene som tiltrådte retten ved straffutmålingen, la til grunn som bevist. Bevisførselen for lagmannsretten omfattet forklaringer fra tiltalte og atten vitner som ble ført umiddelbart for den dømmende rett. Gjennom denne omfattende bevisførsel - som inkluderte en rekke vitner som på ulik måte har hatt nær kontakt med fornærmede etter overgrepene - og som ligger til grunn for de ovennevnte straffutmålingspremisser, finner kjæremålsutvalget det klart at det ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet om fornærmede eventuell uriktig skulle ha forklart at hun ikke hadde hatt frivillig seksuell omgang før og etter det tidspunkt hun fylte 14 år. Utvalget er derfor enig i forhørsrettens beslutning om avskjæring av bevisførselen på dette punkt og i det vesentlige i den begrunnelse som der er gitt, og som lagmannsretten må ha godtatt. Ut fra dette syn har utvalget ikke foranstaltet bevisopptak av de vitner hvor forhørsretten har avskåret forsvarerens spørsmål. Kjæremålsutvalget har da lagt til grunn at selv om slik bevisførsel eventuelt ville klarlegge at fornærmede hadde forklart seg falskt på dette punkt, kan det utelukkes at denne omstendighet har innvirket på skyldspørsmålet til skade for tiltalte. - Her skal innskytes at falsk forklaring er forklaring som er gitt mot bedre vitende - noe som her ville være tilfelle om forsvareren nådde frem med sin bevisførsel - og at dette gjelder selv om forklaringen ikke skulle medføre straffansvar, for eksempel på grunn av straffrihetsregelen i straffeloven §167 annet ledd, jf Andenæs: Norsk straffeprosess bind II, 1994 28. - Fornærmedes forklaring gjelder ikke selve hendelsesforløpet, men er anført utelukkende å gjelde hennes troverdighet som vitne når hun har forklart at domfelte voldtok henne. Det er ikke hevdet at hun frivillig skulle ha innlatt seg med domfelte. Selv om straffeprosessloven §134 første ledd ikke inneholder noe absolutt forbud mot bevisførsel om vitnets seksuelle fortid, finner kjæremålsutvalget at opplysninger om dette ikke ville kunne tillegges vekt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i denne sak, se Rt-1982-1827 og Rt-1929-1079. Det vises også til Andenæs Norsk straffeprosess, bind I, 1994 343 - 345 med henvisninger. Kjæremålsutvalget finner det således i overenstemmelse med lovens regler i straffeprosessloven §134 første ledd, sammenholdt med drøftelsen i Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 150-151, at vitneførsel om fornærmedes tidligere seksuelle adferd ikke tillates.
Når det gjelder anførselen om at et avhør av vitnet C - enten alene eller sett i sammenheng med sakens bevisligheter forøvrig - herunder at fornærmede kan ha løyet om sin tidligere seksuelle adferd - synes egnet til å føre til frifinnelse, finner utvalget at kravene til gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 klart ikke er tilfredsstillet. C var bare oppgitt som forsvarets vitne med tilføyelse "telefonavhør" i forsvarerens vitneoppgave. Så vidt skjønnes, skulle dette vitne bare bekrefte hvorvidt domfelte oppholdt seg på sine foreldres hytte på tidspunktet for den første voldtekten. Etter at både domfelte og hans foreldre må ha vært eksaminert om dette forhold - som gjelder et eventuelt alibi for domfelte - synes det klart at hverken partene eller retten har ansett det av noen vesentlig interesse å få hørt vitnet. Det er i denne forbindelse av påtalemyndigheten uimotsagt opplyst at også forsvareren frafalt vitnet da det oppsto vanskeligheter med telefonavhøret.
Utvalget tilføyer for ordens skyld at vilkårene for gjenopptagelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd ikke foreligger. Dette kan heller ikke ses påberopt.
Etter dette finner kjæremålsutvalget at vilkårene for å kreve gjenopptagelse av straffesaken ikke foreligger og at kjæremålet derfor må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.