HR-1994-30-K - Rt-1994-118
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-21 |
| Publisert: | HR-1994-00030-K - Rt-1994-118 (31-94) |
| Stikkord: | Advokatrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00030 K, jnr 477/1993. |
| Parter: | Advokat A (advokat Johan Hjort) mot Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Iver Huitfeldt). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §275, §276, Domstolloven (1915) §229, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §36, §4, Ligningsloven (1980) §12-1, §230 |
Justisdepartementet meddelte i brev av 20 oktober 1993 til advokat A at hans advokatbevilling var tilbakekalt i medhold av domstolloven §229 annet ledd nr 1. I begrunnelsen for vedtaket viste departementet til at advokat A ved Høyesteretts kjennelse av 4 mai 1993, jf Asker og Bærum herredsretts dom av 27 mai 1992 var domfelt for overtredelse av straffeloven §275 jf §276 og ligningsloven §12-1 nr 1 til en straff av fengsel i ett år, hvorav 60 dager ubetinget, samt en bot stor kr 50000,-. Fra departementets vedtak hitsettes:
"En har vurdert saken i medhold av domstolloven §229 annet ledd nr 1 hvoretter Justisdepartementet kan tilbakekalle en advokatbevilling dersom advokaten gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket. Kjernen i domstolloven §229 annet ledd nr 1's anvendelsesområde er økonomiske misligheter og annen uredelighet av økonomisk karakter. Det er ikke et vilkår at det klanderverdige forhold har forekommet under utøvelse av advokatvirksomheten eller har sammenheng med utøvelse av advokatvirksomheten. Dette gjelder særlig dersom det dreier seg om forhold i tilknytning til forretningsvirksomhet, men også andre klanderverdige forhold kan føre til tap av advokatbevillingen. Det stilles imidlertid strengere krav til forholdets grovhet dersom det klanderverdige forhold ikke har forekommet under utøvelsen av advokatvirksomhet."
Departementet viste deretter til premissene ved straffutmålingen i Høyesteretts kjennelse av 4 mai 1993. Det heter videre i vedtaket:
"Justisdepartementet ser svært alvorlig på at De som tidligere innehaver av styrehverv i Xgruppen og som gruppens finansdirektør og juridisk rådgiver er dømt for i alt seks tilfeller av grov utroskap og på at De har gitt uriktige og misvisende opplysninger i Deres selvangivelse. De har med dette gjort Dem skyldig i meget grove brudd på den særlige tillit som fulgte med de stillinger og tillitsverv De hadde i de forskjellige selskaper. Begrunnelsen for dette fremgår av Høyesteretts kjennelse av 4.5.1993 og herredsrettens dom av 27.5.1992.
Som nevnt er ikke anvendelse av domstolloven §229 annet ledd nr 1 avhengig av at de straffbare forhold blir utført under utøvelse av advokatvirksomhet. De hadde en meget sentral posisjon i Xgruppen, bl.a. i kraft av stillingen som gruppens juridiske rådgiver.
De praktiserer nå som advokat, og det understrekes at advokater må unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. I sin virksomhet er advokater avhengig av tillit som bare kan oppnås når advokatens hederlighet er hevet over enhver tvil. Etter Justisdepartementets vurdering har de forhold som er nevnt i dommen medført at De har mistet den tillit fra det offentlige/almenheten som er nødvendig i yrket.
For almenheten fremstår neppe Deres hederlighet som hevet over tvil etter dommen. Justisdepartementet finner således at domfellelsen har medført at De må anses uskikket til å drive advokatvirksomhet.
I forhold til bestemmelsen i domstolloven §229 annet ledd nr 1 kan det etter departementets syn ikke legges særlig vekt på at utroskapen muligens ikke er av tradisjonell karakter, så lenge utroskapen førte til domfellelse for dette forhold og dette anses klanderverdig. Selv om påtalemyndigheten ikke nedla påstand om rettighetstap, utelukker ikke det etterfølgende administrativ inndragning av advokatbevillingen med hjemmel i domstolloven §229 annet ledd nr 1. Man finner heller ikke at tidsmomentet i den konkrete sak er av avgjørende betydning i forhold til bestemmelsen, jf. det som er referert ovenfor fra domspremissene om årsakene til at saken har tatt så lang tid.
Advokat A v/høyesterettsadvokat Johan Hjort har den 1 november 1993 bragt departementets vedtak inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Klagen, benevnt kjæremål, gjelder departementets rettsanvendelse, saksbehandling og skjønnmessige vurdering. Klagen er komplettert i prosesskrift av 23 november 1993.
Det er i klagen særlig anført:
Departementet ses ved behandlingen av saken bare å ha bygget på de dokumenter som er nevnt i ØKOKRIM's brev av 28 mai 1993 til departementet, som er herredsrettens dom og Høyesteretts kjennelse i saken mot A samt herredsrettens dom i saken mot Parley Augustson. Dette er et utilstrekkelig grunnlag til å avgjøre saken på i det man også burde hatt bostyrets innberetning og utdraget til Høyesterett i ankesaken. Det er videre en svakhet ved saksbehandlingen at saken ikke ble forelagt Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.
Departementet har under henvisning til dommen mot Parley Augustson, jf side 1 i vedtaket, anført at det fremgår av denne at klager også har gjort seg skyldig i kritikkverdige forhold i tillegg til de han er domfelt for ved dommen av 27 mai 1993. Dette antas å dreie seg om det som er anført på side 69-70 i dommen mot Augustson i det dette er, så vidt man kan se, det eneste negative som sies om klager i dommen. Dette er åpenbart ikke et forhold som kan få betydning for As advokatbevilling.
Det er ikke riktig slik det fremgår av vedtaket at klager var "blant annet Parley Augustsson-gruppens finansdirektør og juridiske rådgiver ved håndteringen av K/S-andeler i første- og annenhåndsmarkedet". Som påpekt i advokat Hjorts brev til departementet av 8 juli 1993 var klager ikke juridisk rådgiver ved håndtering av K/S-andeler og heller ikke juridisk rådgiver i mer generell forstand, i det man benyttet eksterne juridiske rådgivere.
Det er riktig som departementet har anført at kjernen i anvendelsen av domstolloven §229 annet ledd nr 1 er økonomiske misligheter og annen uredelighet av økonomisk karakter. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom økonomiske misligheter og uredelighet som har tilknytning til utøvelse av advokatvirksomhet og andre forhold, jf artikkel i Norsk Advokatblad nr 5 for 1982 174 flg og kjennelse i Rt-1947-815. De forhold klager er dømt for har han ikke begått som advokat. Han var styremedlem og X-gruppens finansdirektør.
Selv om det er riktig, som departementet har anført, at det ikke er et vilkår at det klanderverdige forhold har forekommet under utøvelsen av advokatvirksomhet, eller har sammenheng med utøvelsen av denne, må det utvilsomt være slik at det skal særdeles mislige forhold til for å frata advokaten bevillingen når forholdene ikke har noe med hans advokatvirksomhet å gjøre.
Departementet har vist til at etter dets vurdering har de forhold som er nevnt i dommen medført at klager har mistet den tillit fra det offentlige og almenheten som er nødvendig for advokatyrket. Det gjøres gjeldene at dette vurderingsgrunnlag både er for strengt og vesentlig for snevert. Det er ikke lagt vekt på at A nå har drevet advokatvirksomhet i 6 år uten at det har vært noe å anmerke mot ham.
Tidsmomentet må få særlig betydning idet klager vil miste sin bevilling 9 år etter at de pådømte forhold fant sted. Departementet har anført at det langt på vei var organisasjonsformen i X-gruppen og den manglende regnskapsføring der som har vært med på å vanskeliggjøre etterforskningen. Dette er uriktig, hvilket fremgår av at de forhold A ble dømt for er omtalt allerede i boinnberetningen, som forelå ett år etter konkursen. Disse forhold hadde forøvrig heller ikke noe med regnskapsføringen å gjøre.
Det anføres at departementet må være avskåret fra å tilbakekalle bevillingen etter at påtalemyndigheten ikke la ned påstand om rettighetstap i straffesaken. Det er vist til avgjørelsen i Rt-1947-815 og forøvrig den rettspraksis det er referert til i advokat Hjorts brev til departementet av 8 juli 1993. Videre vises til vedlagt betenkning av 8 november 1993 fra professor Fleischer.
Justisdepartementet v/regjeringsadvokaten har avgitt uttalelse til klagen den 14 desember 1993. Det er særlig anført:
Etter departementets vurdering er de straffbare forhold utvilsomt av en slik art at de kvalifiserer til tap av advokatbevilling etter domstolloven §229 annet ledd nr 1. A var en av hovedpersonene i X-gruppen, og tillegg til eierinteresser og styreverv var han i den aktuelle perioden både finansdirektør og juridisk rådgiver for selskapsgruppen. Det fremgår av herredsrettens dom og Høyesteretts kjennelse at A og D på en svært klanderverdig måte bl.a. har overdratt andeler internt i X-gruppen slik at de har opptrådt til fordel for hverandre og undertegnet på vegne av selskapene etter som det var nødvendig for "å oppnå det de ville". De priser de selv fastsatte på andelene, førte til urealistiske priser til fordel for dem selv eller dem de handlet til vinning for. Domstolene fant ut fra dette at As handlinger var meget grove brudd på den tillit som fulgte av de stillinger/tillitsverv han hadde i de forskjellige selskapene.
Det er ikke et absolutt vilkår for å tilbakekalle en advokatbevilling etter domstolloven §229 annet ledd nr 1 at de straffbare forhold er utført i forbindelse med advokatvirksomhet, dog skal det mer til hvor forholdet er begått utenfor advokatvirksomhet. A har hatt en meget sentral posisjon i X-gruppen hvor kombinasjonen av stillingene som finansdirektør og intern juridisk rådgiver har gitt ham anledning til å utøve grove tilfeller av økonomisk utroskap. Han har siden 1987 drevet egen advokatvirksomhet og de utførte handlinger er etter departements mening egnet til å svekke tilliten til ham i hans nåværende yrkesutøvelse.
Det bestrides at man er avskåret fra administrativt tilbakekall av bevillingen fordi påstand om rettighetstap ikke ble nedlagt i straffesaken. Det er pekt på at årsakene til at påtalemyndigheten ikke påstår rettighetstap er ulike, bl.a. problemer med å få belyst den administrative praksis på vedkommende område i en straffesak. Påtalemyndigheten legger også vekt på at reglene om rettighetstap gir valget mellom tap inntil 5 år eller for alltid, som bare kan endres ved benådning, mens forvaltningen ikke er bundet på samme måte vedrørende når f.eks en advokatbevilling skal gis tilbake.
Det er vist til at Høyesterett i sak inntatt i Rt-1966-195, jf særlig side 198, uttrykkelig har latt være å idømme rettighetstap under henvisning til senere administrativ avgjørelse.
Det er vist til at det ved straffutmålingen ble tatt hensyn til tidsmomentet, og at dette forhold ikke bør tillegges avgjørende vekt ved spørsmålet om tilbakekall av bevillingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det, med visse begrensninger som ikke er aktuelle i denne saken, kan prøve alle sider ved departementets vedtak, også de rent skjønnsmessige vurderinger av om bevillingen bør inndras. Fordi utvalget har denne kompetansen, vil eventuelle saksbehandlingsfeil ved departementets behandling ha liten betydning dersom de ikke svekker grunnlaget for utvalgets avgjørelse.
Advokat A er straffedømt for de forhold som eventuelt skal danne grunnlaget for tilbakekall av hans advokatbevilling. Det ble i straffesaken ikke nedlagt påstand om fradømmelse av retten til å utøve advokatvirksomhet, og A anfører at adgangen til å tilbakekalle bevillingen etter domstolloven §229 annet ledd nr. 1 da er stengt. Kjæremålsutvalget kan ikke se at denne anførselen kan føre frem. Utvalget viser til dommen i Rt-1966-195, hvor det er forutsatt at det er adgang til administrativt tilbakekall av advokatbevilling også i et tilfelle hvor det er nedlagt påstand om fradømmelse av retten til å drive advokatvirksomhet og hvor påstanden ikke er tatt til følge.
Dersom det ses bort fra at det nå er gått svært lang tid siden de straffbare handlinger ble begått, og at A etter de straffbare handlinger har etablert og drevet advokatvirksomhet i mange år, finner utvalget det klart at det ville vært riktig å tilbakekalle hans advokatbevilling. A er dømt for grov utroskap, straffeloven §275, jf §276 og for brudd på ligningsloven §12-1 nr 1. Overtredelsene har ikke tilknytning til utøvelse av advokatvirksomhet, men den grove utroskapen har han begått i sine funksjoner i X-gruppen. Han var her leder av juridisk avdeling og finansdirektør. Han var styremedlem i selskaper i gruppen.
Om utroskapsforbrytelsene er det i Høyesteretts dom uttalt bl.a.:
"De domfelte har videre anført at det er feil å henføre forholdene under §276 om grov utroskap.
De har i denne forbindelsen pekt på forholdene innen - - - gruppen med C som den dominerende, og som de i særlig grad sto til ansvar for. Selv om deres forhold skulle rammes av utroskapsreglene, er det grunn til å legge vekt på det reelle forhold. Noe misbruk av C's tillit foreligger ikke. Det er også pekt på at de beløp saken dreier seg om, er små sett i forhold til de verdier som de domfelte behandlet i sine stillinger innen - - -gruppen.
Selv om det siste i og for seg er riktig, gjelder utroskapsforbrytelsen for begge de domfeltes vedkommende store beløp. For A er det tale om kr 420000 som gjaldt hans egne forpliktelser og kr 80000 som han godkjente i egenskap av styremedlem. For B er de tilsvarende beløp ca kr 140000 og kr 500000.
Herredsretten har ved sin vurdering lagt særlig vekt på at begge de domfelte hadde fremtredende stillinger og tillitsverv i de aktuelle selskapene, og at de handlinger som de er dømt for, er brudd på den særlige tillit som følger med disse. Herredsretten har videre pekt på at de i utpreget grad har utnyttet situasjonen ved rollebytte ved gjennomføringen av transaksjonene - ved snart å opptre som privatpersoner og snart som stillingsinnehavere/tillitsmenn. Jeg er enig i disse vurderinger, og finner det ikke tvilsomt at forholdene med rette er bedømt som grov utroskap."
Sitatet er fra referatet i Rt-1993-513, se 521. Det bemerkes at advokat A er den som i referatet er betegnet som B.
I straffutmålingsbetraktningene er det videre uttalt på 522:
"Herredsretten har ved straffastsettelsen lagt vekt på at de domfelte har gjort seg skyldig i meget grove brudd på den særlige tillit som følger med de stillinger og tillitsverv som de har hatt. Det er videre uttalt at det spesielt skjerpende ved utroskapshandlingene er den måten handlingene er utført på - ved at de opptrådte til fordel for hverandre og undertegnet på vegne av selskapene ettersom det var nødvendig for å oppnå det de ville. Jeg er enig i denne vurderingen, og forutsatt at saken var kommet til pådømmelse forholdsvis raskt, ville forholdene ha medført en ubetinget fengselsstraff av betydlig lengde.
Nå er imidlertid sakene blitt meget gamle - de straffbare forhold ble begått for mer enn åtte år siden. Herredsretten har lagt vekt på at etterforskningen har trukket for lenge ut. Den uttaler imidlertid at selv om dette må tas i betraktning i formildende retning, har momentet begrenset vekt fordi det langt på vei var organisajonsformen i - - -gruppen, og den manglende regnskapsførsel der som har vært med på å vanskeliggjøre og forsinke etterforskningen. Jeg legger dette til grunn, og viser til at de domfelte har hatt ledende stillinger innen gruppen. Tidsforløpet kan på denne bakgrunn ikke få den vekt det ville få i mer ordinære tilfeller. Selv om det nå har gått ytterligere tid siden herredsrettens dom, finner jeg at herredsrettens straffastsettelse bør bli stående. Jeg understreker at en helt betinget reaksjon etter mitt syn ikke vil være tilstrekkelig som reaksjon ved omfattende forhold av denne art."
Også overtredelsen av ligningsloven §12-1 nr 1 var graverende og må ha hatt betydning for straffutmålingen. Men det er klart at utroskapsforbrytelsene var dominerende ved fastsettelsen av straffen.
Selv om det lettere vil kunne danne grunnlag for tilbakekall av advokatbevilling om det straffbare eller kritikkverdige forhold gjelder utøvelsen av selve advokatvirksomheten, vil også annet straffbart eller klanderverdig forhold kunne medføre at vedkommende mister den tillit som er nødvendig for å være advokat. Her gjelder det utilbørlige forhold misbruk av tillit i stilling og tillitsverv. Dette misbruket var graverende.
Det er imidlertid nå gått nær 9 år siden de straffbare forhold som i tilfelle vil være grunnlaget for tilbakekallet, ble begått. Selv om straffesaken - som det er uttalt i herredsrettens og Høyesteretts dommer - burde vært avgjort tidligere, har tidsforløpet langt på vei sin bakgrunn og forklaring i den kompliserte organsisasjonsformen i X-gruppen og i manglende regnskapsførsel. Tidsforløpet er likevel så vesentlig at det i forhold til et rettighetstap som det her er tale om, må tillegges atskillig vekt.
Vekten av tidsforløpet må dessuten ses i sammenheng med at A i tiden etter de straffbare handlinger har etablert advokatvirksomhet. Etter det som er opplyst, er denne nå drevet i 6-7 år. Det må legges til grunn at dette i dag er As levebrød. A er født i 1940. Tas advokatbevillingen, må man regne med at han ikke på nytt vil kunne etablere seg som advokat, selv om han etter noen år skulle få tilbake bevillingen.
Utvalget er - riktignok under betydelig tvil - kommet til at det i denne situasjonen vil ramme for hardt å inndra advokatbevillingen begrunnet i de handlinger som ble begått for 9 år siden.
I den skjønnsmessige helhetsvurdering har utvalget også trukket inn at spørsmålet om suspensjon av As advokatbevilling etter domstolloven §230 ikke synes å ha vært reist. Utvalget har heller ikke opplysninger om at det i forbindelse med straffesaken på noe tidspunkt overfor A ble tilkjennegitt at det kunne være aktuelt å ta advokatbevillingen enten som rettighetsstraff eller ved administrativt vedtak. A synes med andre ord ikke før etter straffesaken å ha fått varsel om at han kunne bli avskåret fra å drive som advokat.
Kjæremålsutvalgets konklusjon er at As advokatbevilling ikke tilbakekalles.
A har krevet seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Utvalget bemerker her først at det kan reises spørsmål om hvilket regelsett saksomkostningskravet skal avgjøres etter. Langt på vei er kjæremålsutvalget i saker om inndragning av advokat - bevilling tillagt oppgave som overordnet forvaltningsorgan. Dette kunne tale for å avgjøre omkostningskravet etter analogi fra forvaltningsloven §36. Bestemmelsen kan ikke anvendes direkte, jf forvaltningsloven §4 første ledd litra a. Men i andre sammenhenger har det av kjæremålsutvalget vært lagt til grunn at utvalgets avgjørelse i disse sakene er "judisiell", og reglene for domstolsavgjørelser er brukt, f eks ved avgjørelse av krav om oppreisning. Det er også nærliggende å anta at når klageavgjørelsen er lagt til kjæremålsutvalget har det vært forutsatt at iallfall som utgangspunkt skal de alminnelige saksbehandlingsregler for domstolsbehandling gjelde for klageavgjørelsen, herunder reglene om saksomkostninger.
Her har klagen ført frem. Omkostningene for utvalget må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Etter kjæremålsutvalget mening bør omkostninger ikke tilkjennes. Utvalget har funnet avgjørelsen meget tvilsom. Hensett til straffedommen var det naturlig at departementet tok opp til vurdering om A fortsatt burde få drive som advokat. Det skjønnet departementet utøvet fremstår ikke som urimelig, selv om altså utvalget i sin skjønnsmesige avveining kom til det motsatte resultat.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. As advokatbevilling tilbakekalles ikke.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.