HR-1994-36-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-25 |
| Publisert: | HR-1994-00036k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1989-00132 A - Høyesterett HR-1994-00036K , jnr 330/1993. |
| Parter: | Otto E Thorheim (Advokat Ronny Bølgen) mot Ingvild Eidnes v/hjelpeverge Kjell Eidnes, Ally Eidnes (Advokat Johannes Sellæg). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §412, §179 |
Sør-Troms jordskifterett avsa 15 juni 1989 dom med slik slutning:
"1. Grensa mellom gnr. 19 bnr. 6 og gnr. 20 bnr. 12 i Bjarkøy kommune skal gå fra midten av Klævsteinen til et punkt ved sjøen som ligger på den rette linjen mellom den av Arnljot Eidnes påviste rest av varde til midten av Klævsteinen og videre i samme rette linje til sjøen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Dommen settes til forhånds påanke."
Anke til Hålogaland lagmannsrett fra Thorheim ble tillatt uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Jordskifterettens dom ble stadfestet av Hålogaland lagmannsrett ved dom 3 juni 1991. Søknad fra Thorheim om anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi ble avslått ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 15 november 1991.
Thorheim begjærte 27 mars 1992 gjenopptakelse av lagmannsrettens dom av 3 juni 1991. Lagmannsretten forkastet gjenopptakelsesbegjæringen ved kjennelse 9 juli 1992 uten at det var holdt bevisopptak eller hovedforhandling.
Thorheim påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 12 november 1992 ble lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa ny kjennelse i gjenopptakelsessaken 16 juni 1993 med slik slutning:
"1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. Otto E. Thorheim betaler til Ingvild Eidnes og Ally Eidnes v/advokat Johannes Sellæg kr 4500,- - kronerfiretusenfemhundre - i saksomkostninger i anledning gjenopptakelsesbegjæringen av 27. mars 92 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Heller ikke denne gang var det foretatt bevisopptak eller avholdt hovedforhandling.
Saksforholdet ellers fremgår av tidligere avgjørelser i saken.
Otto E Thorheim har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved rettsanvendelsen, subsidiært ved saksbehandlingen. Thorheim gjør gjeldende at de nye opplysningene i saken definitivt fastslår at grenseforløpet er slik han hele tiden har påstått. Dette har ikke lagmannsretten forstått. Retten uttaler at den fortsatt finner det uklart hva de nye opplysningene egentlig viser og innebærer. Det må da være helt klart at loven vilkår om at de nye bevis åpenbart ikke kan føre frem, ikke er oppfylt.
Under henvisning til formuleringer i lagmannsrettens kjennelse omkring de fremlagte bevis anføres ellers at kjennelsesgrunnene er uklare, selvmotsigende og mangelfulle.
Otto E Thorheim har nedlagt slik påstand:
"I. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves slik at lagmannsretten skal ta stilling til om gjenopptakelsesbegjæringen straks skal henvises til hovedforhandling eller at det foreløbig skal besluttes bevisopptak.
II. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves i sin helhet og hjemvises til ny behandling.
III. I begge tilfeller: Kjærende part tilkjennes saksomkostningene for kjæremålsutvalget såvel som for lagmannsretten."
Ingvild og Ally Eidnes gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig og har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes, og kjærende part tilpliktes å betale saksomkostninger til motparten."
Partene har innsendt ytterligere et prosesskrift hver.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Kjæremålsutvalget har i flere avgjørelser trukket opp retningslinjer for anvendelsen av tvistemålsloven §412. En gjenopptakelsesbegjæring kan bare forkastes uten bevisopptak eller ny hovedforhandling dersom behandling av begjæringen i hovedforhandling nødvendigvis ville føre til at begjæringen ble forkastet, se Rt-1986-720. Det vises også til Rt-1969-1194 hvor prinsippet er uttrykt slik at en gjenopptakelsesbegjæring ikke kan forkastes uten bevisopptak eller hovedforhandling dersom retten ikke kan se bort fra muligheten for at den under en ny hovedforhandling vil finne at en vurdering på det nye grunnlag åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen 16 juni 1993 at retten "finner det åpenbart at de bevis som påberopes, er utilstrekkelige". Det vises til at "de nye dokumentbevis ikke åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse om de hadde foreligget før lagmannsrettens dom". Det opplyses at lagmannsretten mente å uttrykke det samme da gjenopptakelsesbegjæringen ble behandlet første gang i kjennelsen 9 juli 1992. Denne kjennelsen ble opphevet av kjæremålsutvalget med den begrunnelse at lagmannsretten ikke hadde anvendt loven riktig.
Slik lagmannsretten uttrykker seg, etterlater imidlertid også kjennelsen 16 juni 1993 tvil om retten har anvendt tvistemålsloven §412 riktig.
Kjæremålsutvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Etter utvalgets mening må nemlig lagmannsrettens kjennelse oppheves fordi betydningen av det nye bevismaterialet ikke er tilstrekkelig drøftet. Slik lagmannsrettens dom i grensegangssaken er begrunnet, må betydningen av bl a skifteberegningene etter utvalgets syn vurderes mer inngående i gjenopptakelsessaken enn lagmannsretten synes å ha gjort. Skifteberegningene, sammenholdt med grensebeskrivelser og kart, synes å tyde på at grensene mellom Søndre og Nordre Leirvaag opprinnelig ble trukket annerledes enn lagmannsretten har lagt til grunn. Etter utvalgets mening kan det da ikke anses tilstrekkelig å konkludere med at det er uklart "hva opplysningene egentlig viser og innebærer". Dette måtte retten eventuelt kunne få klarlagt ved grundigere å drøfte bevismaterialet, eventuelt etter avholdt bevisopptak eller hovedforhandling.
Når lagmannsretten ikke har gått nærmere inn på hva det nye bevismaterialet vedrørende grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningene fra 1880-årene innebærer, har det tydeligvis sammenheng med at retten har gitt uttrykk for at vilkårene for gjenopptakelse ikke foreligger selv om de nye dokumenter "isolert sett faktisk skulle måtte forstås" slik det er anført i gjenopptakelsesbegjæringen. Lagmannsrettens syn forutsetter imidlertid da at det siden utskiftningsforretningene er inntrådt nye rettsfakta - f eks i form av hevd, alders tids bruk eller festnet rettsoppfatning - som gir grunnlag for å fravike grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningene. Dette innebærer en supplering av domsgrunnene i den dom som er begjært gjenopptatt, og krever iallfall en nærmere begrunnelse.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Ved den nye behandlingen i lagmannsretten bør retten settes med andre dommere.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse 16 juni 1993 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.