HR-1994-37-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-25 |
| Publisert: | HR-1994-00037k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1989-00159 A - Høyesterett HR-1994-00037K , jnr 331/1993. |
| Parter: | Olaug Osvold (Advokat Ronny Bølgen) mot Dorthea Eidnes, Enevold Andersen, Kjell Eidnes, Olivia Kristiansen, Harald Westnes, Hilde og Peder Hansen, Arne H Antonsen, Ingvild Eidnes v/hjelpeverge Kjell Eidnes, Johan Bertling, Bjarne Hansen (Advokat Johannes Sellæg). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §412, §179 |
Sør-Troms jordskifterett avsa 3 juli 1989 dom med slik slutning:
"1. Gårdsgrensa mellom Søndre Leirvåg, gnr 19, og Nordre Leirvåg, gnr 20 går i rett linje fra midten av Klævsteinen til den av Arnljot Eidnes påviste rest av varde. Herfra går grensa i rett linje til vestre punkt på steingjerdet på sørøstre side av Åsen mellom gnr 20 bnr 1 og 4.
2. Dommen settes til forhånds påanke."
Edith Markussen og Olaug Osvold påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som stadfestet jordskifterettens dom ved dom 3 juni 1991. Anke til Høyesterett fra Olaug Osvold ble ved kjennelse 15 november 1991 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4.
Olaug Osvold begjærte 27 mars 1992 gjenopptakelse av lagmannsrettens dom av 3 juni 1991. Lagmannsretten forkastet gjenopptakelsesbegjæringen ved kjennelse 9 juli 1992 uten at det var holdt bevisopptak eller hovedforhandling.
Olaug Osvold påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 12 november 1992 ble lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa ny kjennelse i gjenopptakelsessaken 16 juni 1993 med slik slutning:
"1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. Olaug Osvold betaler til Dorthea Eidnes m fl v/advokat Johannes Sellæg kr 4500,- - kronerfiretusenfemhundre - i saksomkostninger i anledning gjenopptakelsesbegjæringen av 27. mars 92 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Heller ikke denne gang var det foretatt bevisopptak eller avholdt hovedforhandling.
Saksforholdet ellers fremgår av tidligere avgjørelser i saken.
Olaug Osvold har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved rettsanvendelsen, subsidiært ved saksbehandlingen. Osvold gjør gjeldende at de nye opplysningene i saken definitivt fastslår at grenseforløpet er slik hun hele tiden har påstått. Dette har ikke lagmannsretten forstått. Retten uttaler at den fortsatt finner det uklart hva de nye opplysningene egentlig viser og innebærer. Det må da være helt klart at loven vilkår om at de nye bevis åpenbart ikke kan føre frem, ikke er oppfylt.
Under henvisning til formuleringer i lagmannsrettens kjennelse omkring de fremlagte bevis anføres ellers at kjennelsesgrunnene er uklare, selvmotsigende og mangelfulle.
Olaug Osvold har nedlagt slik påstand:
"I. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves slik at lagmannsretten skal ta stilling til om gjenopptakelsesbegjæringen straks skal henvises til hovedforhandling eller at det foreløbig skal besluttes bevisopptak.
II. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves i sin helhet og hjemvises til ny behandling.
III. I begge tilfeller: Kjærende part tilkjennes sakomkostningene for kjæremålsutvalget såvel som for lagmannsretten."
Dorthea Eidnes m fl gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig og har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes, og kjærende part tilpliktes å betale saksomkostninger til motparten."
Partene har innsendt ytterligere et prosesskrift hver.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Kjæremålsutvalget har i flere avgjørelser trukket opp retningslinjer for anvendelsen av tvistemålsloven §412. En gjenopptakelsesbegjæring kan bare forkastes uten bevisopptak eller ny hovedforhandling dersom behandling av begjæringen i hovedforhandling nødvendigvis ville føre til at begjæringen ble forkastet, se Rt-1986-720. Det vises også til Rt-1969-1194 hvor prinsippet er uttrykt slik at en gjenopptakelsesbegjæring ikke kan forkastes uten bevisopptak eller hovedforhandling dersom retten ikke kan se bort fra muligheten for at den under en ny hovedforhandling vil finne at en vurdering på det nye grunnlag åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen 16 juni 1993 at retten "finner det åpenbart at de bevis som påberopes, er utilstrekkelige". Det vises til at "de nye dokumentbevis ikke åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse om de hadde foreligget før lagmannsrettens dom". Det opplyses at lagmannsretten mente å uttrykke det samme da gjenopptakelsesbegjæringen ble behandlet første gang i kjennelsen 9 juli 1992. Denne kjennelsen ble opphevet av kjæremålsutvalget med den begrunnelse at lagmannsretten ikke hadde anvendt loven riktig.
Slik lagmannsretten uttrykker seg, etterlater imidlertid også kjennelsen 16 juni 1993 tvil om retten har anvendt tvistemålsloven §412 riktig.
Kjæremålsutvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Etter utvalgets mening må nemlig lagmannsrettens kjennelse oppheves fordi betydningen av det nye bevismaterialet ikke er tilstrekkelig drøftet. Slik lagmannsrettens dom i grensegangssaken er begrunnet, må betydningen av bl a skifteberegningene etter utvalgets syn vurderes mer inngående i gjenopptakelsessaken enn lagmannsretten synes å ha gjort. Skifteberegningene, sammenholdt med grensebeskrivelser og kart, synes å tyde på at grensene mellom Søndre og Nordre Leirvaag opprinnelig ble trukket annerledes enn lagmannsretten har lagt til grunn. Etter utvalgets mening kan det da ikke anses tilstrekkelig å konkludere med at det er uklart "hva opplysningene egentlig viser og innebærer". Dette måtte retten eventuelt kunne få klarlagt ved grundigere å drøfte bevismaterialet, eventuelt etter avholdt bevisopptak eller hovedforhandling.
Når lagmannsretten ikke har gått nærmere inn på hva det nye bevismaterialet vedrørende grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningene fra 1880-årene innebærer, har det tydeligvis sammenheng med at retten har gitt uttrykk for at vilkårene for gjenopptakelse ikke foreligger selv om de nye dokumenter "isolert sett faktisk skulle måtte forstås" slik det er anført i gjenopptakelsesbegjæringen. Lagmannsrettens syn forutsetter imidlertid da at det siden utskiftningsforretningene er inntrådt nye rettsfakta - f eks i form av hevd, alders tids bruk eller festnet rettsoppfatning - som gir grunnlag for å fravike grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningene. Dette innebærer en supplering av domsgrunnene i den dom som er begjært gjenopptatt, og krever iallfall en nærmere begrunnelse.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Ved den nye behandlingen i lagmannsretten bør retten settes med andre dommere.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse 16 juni 1993 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.