HR-1994-485-K - Rt-1994-1199
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-16 |
| Publisert: | HR-1994-00485-K - Rt-1994-1199 (379-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02462 K - Høyesterett HR-1994-00485 K, 221/1994. |
| Parter: | Nittedal kommune (advokat Jan Grønnerud) mot Turid Tandberg (advokat Sverre Næss). |
| Forfatter: | Dolva, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §178, §179, §181 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i kjennelse om påleggstrekk for restskatt.
Nedre Romerike namsrett avsa 4 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Påleggstrekk for Bjørn Tandberg endres til kr 867,- pr. måned fra 4. mai 1993.
2. Påleggstrekk for Turid Tandberg endres til kr 2300,- pr. måned fra 4. mai 1993.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Etter kjæremål fra Bjørn og Turid Tandberg ble kjennelsen stadfestet av Eidsivating lagmannsrett 21 juni 1993. Etter videre kjæremål avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 2 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten utsettes, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Nittedal kommune til Bjørn og Turid Tandberg i fellesskap 6975 - sekstusennihundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Forut for den nye behandlingen i lagmannsretten opplyste Nittedal kommune at Turid Tandbergs restskatt var dekket. Saken ble for hennes vedkommende påstått hevet.
Eidsivating lagmannsrett avsa 3 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse pkt 1 stadfestes.
2. Saken mot Turid Tandberg heves.
3. Til dekning av saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Nittedal kommune til Turid Tandberg 10000 - titusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
Nittedal kommune har i rett tid påkjært punkt 3 i lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet slik:
"Kjæremålet grunnes på at lagmannsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen er mangelfull. Mangelen relaterer seg både til vilkårene for tilkjennelse av saksomkostninger og utmålingen av det tilkjente beløp.
1. Vilkårene for tilkjennelse av saksomkostninger
Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at påleggstrekk hos Turid Tanberg er bortfalt fordi kommunens skattekrav var blitt oppgjort ved de foretatte trekk.
Lagmannsretten gir uttrykk for at heving av saken for såvidt gjelder fru Tanberg, skjer etter anmodning fra kommunen.
Ettersom det var fru Tanberg som var den kjærende part, kunne ikke saken heves som følge av slik anmodning fra motparten, Nittedal kommune. Lagmannsrettens mening må derfor trolig ha vært at partene var enige om at saken skulle heves, idet den trolig ellers skulle ha vært avvist dersom kjæremålet ble fastholdt.
Det riktige ville på denne bakgrunn formodentlig være ikke å tilkjenne saksomkostninger medmindre krav om dette var fremsatt av vedkommende part i forbindelse med hevningsbegjæringen, jf. tvistemålsloven §175 fjerde ledd.
Noe slikt krav om tilkjennelse av saksomkostninger kan ikke sees å være fremsatt for Turid Tanbergs vedkommende.
Det var følgelig heller ikke grunnlag for å tilkjenne denne saksomkostninger.
Som en subsidiær bemerkning anføres at lagmannsretten i sakens realitet har lagt til grunn det standpunkt at summen av de månedlige trekk hos ektefellene Tanberg oversteg hva det var anledning til, hensett til hva familien trengte til livsopphold. Lagmannsretten har på denne bakgrunn ansett begge ektefellers kjæremål begrunnet, uten å ta hensyn til at en nedsettelse av påleggstrekket hos den ene ektefelle, ville begrunne en fastholdelse av trekket hos den annen.
En samlet vurdering av ektefellene Tanbergs krav på saksomkostninger, burde tilsi at man anså saken dels vunnet, dels tapt. Det naturlige resultat ville i så fall være å ikke tilkjenne noen av partene saksomkostninger for noen del av saken. Poenget for dette kjæremåls vedkommende er at når lagmannsretten fant å skulle avgjøre saksomkostningsspørsmålet i forhold til begge ektefeller, blir resultatet feil når hver ektefelle sees isolert.
2. Utmålingen av de tilkjente saksomkostninger
Følgende anførsler gjelder bare for det tilfelle at Nittedal kommunes omkostningsansvar overfor Turid Tanberg opprettholdes.
Ved tilkjennelse av saksomkostninger med kr 10000,- har lagmannsretten ikke iakttatt tvistemålsloven §179 2. punktum. Det er derfor uklart hvilke saksomkostninger lagmannsretten her har ment å tilkjenne dekning for.
De omkostningene som var påløpt for namsrett og lagmannsrett første gang, er oppgitt til kr 1425,- samlet for begge ektefeller, jf. dok. nr. 20 side 5. Dette beløp forutsettes å skulle være gjenstand for fordeling mellom ektefellene, jf. tvistemålsloven §178. Heller ikke dette har lagmannsretten uttalt seg.
Turid Tanbergs omkostninger ved annen gangs behandling i lagmannsretten, kan vel heller ikke uten nærmere opplysninger antas å ha vært spesielt høye, jf. at saken ikke ble realitetsbehandlet for hennes vedkommende.
Størrelsen av det tilkjente beløp kan tyde på at lagmannsretten ved omkostningsavgjørelsen har oversett at Turid Tanberg ikke var representert ved prosessfullmektig i namsretten eller ved første gangs behandling i lagmannsretten.
Utmålingen av saksomkostninger må på denne bakgrunn anses ufullstendig begrunnet, og det er grunn til å anta at feilen har hatt innvirkning på størrelsen av det tilkjente beløp."
Nittedal kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse av 3. juni 1994 forsåvidt den er påkjært oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
For begge tilfeller:
Nittedal kommune tilkjennes sakskostnader for dette kjæremål, fastsatt til kr 2000,-."
Turid Tandberg har i kjæremålstilsvaret anført at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er riktig, og at begrunnelsen for den er tilfredsstillende. Det er åpenbart at lagmannsretten i denne saken har måttet anse begge ektefellers kjæremål begrunnet, fordi man måtte se trekket og familiens livsopphold under ett. Det fremgår ganske klart at saken må anses vunnet av ektefellene Tandberg.
I forbindelse med det første kjæremålet til lagmannsretten var det nedlagt påstand om kr 22000 i saksomkostninger. Det fremgår at det har vært mye arbeid med saken, og kr 10000 er i alle fall ikke for høyt.
Turid Tandberg har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Turid Tandberg tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremålstilsvar med kr 1500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Kjæremålsutvalgets kompetanse ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser er begrenset til prøving av om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Den kjærende part, Nittedal kommune, hevder at det foreligger mangelfull begrunnelse både for vilkårene for tilkjennelse av saksomkostninger og utmålingen av det tilkjente beløp.
Før saken ble behandlet og avgjort av lagmannsretten i dens andre kjennelse, ble Turid Tandbergs restskatt betalt. Noe poeng for henne i å opprettholde kjæremålet var det da ikke lenger. Åpenbart på denne bakgrunn nedla kommunen - som kjæremotpart - påstand om at saken skulle heves for så vidt gjaldt Turid Tandberg.
Lagmannsretten hevet saken for Turid Tandberg. Ut fra det som foran er nevnt, var det nokså selvfølgelig at hun ville frafalle kravet om realitetsprøving - noe annet måtte har resultert i avvisning av saken. For henne var det ingen fornuftig grunn til å få kjæremålet avvist i stedet for å få saken hevet. Når lagmannsretten i denne situasjonen hevet kjæremålssaken for hennes vedkommende, kan det vanskelig sies å foreligge en saksbehandlingsfeil som kommunen kan påberope seg. Kommunens påstand om heving ble tatt til følge, og som nevnt var dette den mest nærliggende avslutning av saken. 1Det må også i et tilfelle som det foreliggende ved hevingen være adgang til å vurdere anvendelse av tvistemålsloven §175 annet ledd, slik at den kjærende part likestilles med saksøkeren, sml Rt-1986-701. Men vilkårene er delvis strenge. Det må, for at §175 annet ledd skal kunne anvendes, være helt på det rene at "forpliktelsen" har bestått, jf blant annet Rt-1990-468. Det har lagmannsretten vurdert og kommet til er tilfelle, men det er ikke angitt på hvilket grunnlag kjæremålet ville føre frem. Uttalelsen er så uklar at det ikke er mulig å etterprøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Kjæremålsutvalget finner også at lagmannsrettens begrunnelse med hensyn til utmålingen av saksomkostningsbeløpet, er mangelfull. Den gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om kravene i §176 første ledd er oppfylt. Man peker på at utmålingen av saksomkostningsbeløpet her kompliseres ved at det må skje en fordeling av de totale saksomkostninger mellom ektefellene, foruten at det tilkjente beløp i betydlig grad må antas å referere seg til partenes eget arbeid.
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 3, må etter dette oppheves. Avgjørelsen av saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til lagmannsrettens nye avgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 3, oppheves.
Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.