HR-1994-50-B - Rt-1994-610

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1994-05-13
Publisert:	HR-1994-00050-B - Rt-1994-610 (163-94)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1994-00050 B, snr 88/1994.
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Morten Eriksen - til prøve) mot 1. Rieber & Søn A.S (tidligere Norpapp Industri AS) 2. Øyvind Palme Kårbø 3. Peterson Sarpsborg AS (tidligere Sarpsborg Papp AS) 4. Bjørn Iversen 5. Ranheim Papirfabrikk AS 6. Bjørn Børud 7. Glomma Papp AS 8. Jan-Arthur Iversen (Forsvarer: advokat Anders C Stray Ryssdal).
Forfatter:	Bugge, Dolva, Kst dommer Lødrup, Gussgard, Aasland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §167, Plenumsloven (1926) §6, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §18, §7, Prisloven (1953) §15, Straffeprosessloven (1981) §123, §290, §296, §297, §90, EMK (1999), EMK (1999), §48a, §24, §42, §52, §53, §230, §272, §292, §387, §388, §4

Saken gjelder videre kjæremål mot Eidsivating lagmannsretts avgjørelse vedrørende fremleggelse og bruk av bevis i straffesak. Sakens bakgrunn er følgende:

Foranlediget av tips om ulovlig prissamarbeid foretok Prisdirektoratet og Statens pristilsyn i perioden mai-desember 1990 kontrollundersøkelser hos fire norske produsenter av bølgepapp - Norpapp Industri A/S, Sarpsborg Papp A/S, Ranheim Papirfabrikk A/S og Glomma Papp A/S. I medhold av §15 i prisloven av 26 juni 1953 nr 4 og §7 i lov av 9 juli 1948 nr 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o a - jeg kaller den oppehaldsloven eller ophl - ble det bl a foretatt avhør av bedriftenes administrerende direktører og andre ansatte. Prismyndighetenes kontrollører utarbeidet sammendrag av de forklaringer som ble gitt, i alt 34 enkeltforklaringer, hvorav 7 avgitt av direktørene. Lagmannsretten har lagt til grunn at sammendragene ble utformet direkte i tilknytning til det møte hvor avhøret fant sted og i samarbeide med den avhørte. De avhørte ble gitt anledning til å fremkomme med endringer. Det endelige sammendrag ble medundertegnet av den avhørte etter at det var gitt tilføyelse om å være gjennomlest og funnet korrekt.

Undersøkelsene ledet til at Prisdirektoratet den 4 oktober 1991 anmeldte de fire bedriftene til Oslo politikammer, som foretok etterforskning i saken. Statsadvokatene ved Økokrim uttok 16 juni 1993 tiltale etter prisloven §52 jf §24 og §42 og forskrift av 1 juli 1960 om konkurransereguleringer av priser og avanser §1 jf §3, mot de fire bedriftenes administrerende direktører, for i perioden 1983-1990, under særdeles skjerpende omstendigheter, å ha overtrådt forbudet mot konkurransereguleringer ved ulike former for prissamarbeide. Den 12 august 1993 ble det under henvisning til prisloven §53, jf nå straffeloven §48a, uttatt tiltale også mot de fire selskapene som jeg har nevnt. Hovedforhandling i straffesaken ble påbegynt ved Oslo byrett 18 april 1994. Det er avsatt to måneder til saken.

I bevisoppgaven til byretten varslet Økokrim fremleggelse av de nevnte forklaringssammendrag. De tiltalte krevde sammendragene avskåret som bevis. I medhold av straffeprosessloven §272 annet ledd holdt byretten rettsmøte til behandling av avskjæringsspørsmålet og avsa 22 desember 1993 kjennelse med slik slutning:

"Forklaringer opptatt av Prisdirektoratet med hjemmel i opphaldsloven §7 og prisloven §15 avskjæres fra bevisføring i straffesaken. Avskjæringen gjelder alle former for bevisføring - direkte opplesning eller på mer indirekte måte."

Byretten antok at forklaringene måtte ansees som avgitt "i anledning saken", jf siste punktum i straffeprosessloven §290, §296 og §297. Retten fant videre - under henvisning til bl a at de var avgitt pliktmessig og under straffansvar - at forklaringene heller ikke kunne brukes til konfrontasjon med de tiltaltes og vedkommende vitners muntlige forklaringer under hovedforhandlingen.

Byrettens kjennelse ble av Økokrim påkjært til Eidsivating lagmannsrett som, også etter muntlig forhandling, avsa kjennelse 28 februar 1994 med slik slutning:

"Fremlagte forklaringer opptatt av Prisdirektoratet og Statens Pristilsyn med hjemmel i lov om oppehalding av prisog rasjoneringsføresegnene o.a. av 9. juli 1948 §7 og prisloven §15 avskjæres som dokumentbevis i straffesaken. Forklaringene kan benyttes som bevis innenfor de rammer som følger av straffeprosessloven §290, §296 og §297."

Lagmannsretten var enig med byretten i at forklaringene til prismyndighetene måtte ansees som avgitt i anledning av saken, men fant ikke grunnlag for å nekte dem brukt under hovedforhandlingen på den måte som straffeprosessloven §290, §296 og §297 tillater.

Partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår av kjennelsene.

Når jeg i det følgende bare bruker betegnelsen "forklaringene" sikter jeg til prismyndighetenes sammendrag av de nevnte avhør.

Lagmannsrettens kjennelse er både av Økokrim og de tiltalte personer og bedrifter - heretter bruker jeg de tiltalte som fellesbetegnelse - påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Begge kjæremål gjelder lovtolkningen, jf straffeprosessloven §388 nr 3.

De tiltalte, som for Høyesterett er representert ved samme forsvarer, gjør gjeldende at det følger både av norsk intern rett og konvensjonsforpliktelser som Norge har påtatt seg på menneskerettighetenes område, at forklaringene må avskjæres som bevis, og at de heller ikke kan benyttes innenfor de rammer som straffeprosessloven §290 og §296 setter. En subsidiær anførsel for lagmannsretten om at forklaringene er beheftet med slike mangler at de må ansees tilveiebragt på ulovlig måte, er ikke opprettholdt for Høyesterett. Økokrims standpunkt er at forklaringene ikke kan ansees avgitt i anledning av straffesaken, og at det hverken er grunnlag i lov eller andre rettskilder for at de ikke kan benyttes som vanlige dokumentbevis under hovedforhandlingen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 25 mars 1994 i medhold av straffeprosessloven §387 tredje ledd og høyesterettsloven §6 annet ledd at kjæremålene i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett. Justitiarius har deretter bestemt at partsforhandlingene skal finne sted etter reglene for ankesaker.

Økokrim har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

"Forklaringene opptatt av Prisdirektoratet med hjemmel i oppehaldsloven §7 og prisloven §15, før forvaltningssaken ble straffesak gjennom politianmeldelsen 4. oktober 91, kan fremlegges som dokumentbevis under hovedforhandlingen."

De tiltalte har i fellesskap nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Oslo byretts kjennelse om bevisavskjæring 22. desember 1993 stadfestes.

2. Subsidiært:

Påtalemyndighetens kjæremål forkastes."

Jeg bemerker at Norpapp Industri A/S etter fusjon er inngått i Rieber & Søn A.S.

Det foreligger altså to hovedspørsmål. Det ene er om forklaringene skal avskjæres som bevis i straffesaken, enten i kraft av norske prosessregler eller bestemmelser i menneskerettighetskonvensjoner som Norge er tilsluttet. Besvares dette spørsmål med nei, må det tas standpunkt til om forklaringene må regnes som skriftlige erklæringer avgitt i anledning av straffesaken og bare kan brukes slik som straffeprosesslovens bestemmer for slike erklæringer. Jeg behandler spørsmålene i denne rekkefølge.

Høyesterett vil ved avgjørelsen være bundet av kompetansebegrensningen i straffeprosessloven §388 nr 3; bare lovtolkningen kan prøves. Til dette hører ikke bare tolkningen av en enkelt lovforskrift, men også den alminnelige regelforståelse som kan utledes av flere lovparagrafer i kombinasjon eller av de prinsipper prosesslovgivningen bygger på.

1. Avskjæringsspørsmålet

a) Etter norsk intern rett.

De tiltaltes hovedanførsler her er følgende:

Det er et grunnleggende prinsipp i norsk straffeprosess at den siktede ikke har plikt til å forklare seg, hverken under etterforskningen eller i retten, jf straffeprosessloven §90 og §230 første ledd, og at han ikke kan straffes om han forklarer seg uriktig, jf straffeloven §167. Vitner plikter ikke å forklare seg om noe som kan utsette dem for straff eller tap av borgerlig aktelse, straffeprosessloven §123. Det er videre sentralt at skyldspørsmålet skal avgjøres på grunnlag av de forklaringer som avgis i retten. Straffeprosessloven setter klare grenser for bruken av politiforklaringer og andre utenrettslige erklæringer som bevis, jf §290, §296 og §297. Det er et misvisende utgangspunkt når det sies at det gjelder en alminnelig rett til fri bevisførsel i straffesaker. Noen slik regel kan ikke utledes av straffeprosessloven §292 annet ledd, som Økokrim har vist til.

Bruk av de tiltaltes forklaringer til prismyndighetene som bevis vil være i klar strid med disse prinsipper. Forklaringene er avgitt under forklaringsplikt sanksjonert med straffetrussel etter prisloven og oppehaldsloven særlige regler. De er videre blitt opptatt helt uten hensyn til de krav loven stiller til avhør av parter og vitner i en straffesak. Det finnes ikke skrevne regler for hvorledes avhøret skal foregå, avhøret ledes ikke av en dommer eller nøytral person, den avhørte får ikke vite at han kan la seg bistå av en advokat, og han blir ikke gjort kjent med at opplysningene kan bli brukt i en senere straffesak. Nedtegningen foretas av Prisdirektoratets tjenestemenn etter deres skjønn, den avhørte må ta stilling til referatet på stedet, og han får ikke selv noen kopi av den nedtegnede forklaring.

Når en slik utvidet, lite formalisert forklaringsplikt er blitt akseptert, må bruken være begrenset til forvaltningsmyndighetenes egne gjøremål på kontrollstadiet. Det kan ikke ha vært lovgiverens mening at disse vidtgående kontrollfullmakter skal kunne benyttes til bevisproduksjon for fremleggelse i straffesak. Dette vil helt forrykke de rettssikkerhetsgarantier straffeprosessloven ellers omgir avhøret av tiltalte og vitner med. Forklaringene vil kunne bli et dominerende bevis i straffesaken, som Økokrim vil ha herredømme over. De muntlige forklaringer som gis av de tiltalte og vitnene i retten kan få en subsidiær karakter.

Det gjøres gjeldende - og det er den prinsipale anførsel - at et forbud mot å bruke forklaringene som bevis følger av legalitetsprinsippet: Fullmaktene til å innhente forklaringer etter prisloven og oppehaldsloven er uttrykkelig begrenset til at forvaltningen skal kunne utføre sine gjøremål etter loven. Det må bety selve kontrollfunksjonene, ikke den strafferettslige forfølgning av mulige lovbrudd. Den tidligere bestemmelse i ophl §18 gav i og for seg lovhjemmel for bruk av forklaringene i en straffesak under visse forutsetninger, men opplesningsadgangen falt bort i og med at ophl §18 ble opphevet ved straffeprosessloven av 1981. Bestemmelsen ville for øvrig ikke ha gitt hjemmel for bruk av forklaringene i den foreliggende sak.

Jeg kommer nærmere tilbake til innholdet i disse sistnevnte anførsler.

De tiltalte bestrider at reelle hensyn taler for Økokrims standpunkt. Tvert om vil en fremleggelsesadgang kunne motvirke kontrollmyndighetenes anstrengelser for å få klarlagt de faktiske forhold i pris- og konkurransesaker. Det bestrides også at det innenfor annen reguleringslovgivning er noen etablert praksis at opplysninger som er innhentet på kontrollstadiet kan brukes som bevis i straffesak.

Påtalemyndighetens - Økokrims - hovedanførsler er følgende:

Hovedregelen i norsk prosessrett, også i straffesaker, er at lovlig erhvervede bevis fritt kan fremlegges, og at de fra domstolens side er undergitt en fri bevisbedømmmelse. Straffeprosessloven gjør enkelte positive unntak fra dette, som ikke er aktuelle i denne saken, og setter ellers regler for hvorledes bevis skal innhentes og føres, dels for å beskytte den siktede, dels for å sikre bevisumiddelbarheten. Men disse regler har bare anvendelse når straffesak er innledet ved at noen er siktet eller må ansees som mistenkt, kfr Rt-1982-173.

Det gjelder ikke utenfor straffeprosessloven virkeområde noe forbud mot såkalt "selvinkriminering" i norsk rett, hverken i den form at en borger ikke kan pålegges å forklare seg, eventuelt under straffansvar, om forhold som kan medføre strafforfølgning mot ham, eller slik at forklaringer som pliktmessig er avgitt om slike forhold, ikke kan benyttes som bevis i en senere straffesak. Tvert om følger det av kontroll- og reguleringslovgivningen at borgerne har en ubetinget plikt til å forklare seg og gi opplysninger til kontrollmyndighetene, ofte under straffansvar, om sine egne og andres forhold. Som eksempler nevnes bl a ligningsloven, kredittilsynsloven, arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, og nå den nye konkurranseloven av 11 juni 1993 som har avløst prisloven. Det må etter Økokrims oppfatning ansees som en etablert praksis at forklaringer opptatt på kontrollstadiet i henhold til lovgivning av denne art, kan fremlegges i straffesak på linje med vanlige dokumentbevis.

De forklaringer, eller forklaringssammendrag, som denne saken gjelder, er innhentet og istandbragt på fullt lovlig måte i samsvar med de fullmakter prismyndighetene har, og dette er skjedd ett år og mer før straffbare forhold ble anmeldt og etterforskning innledet. Det er ikke påtalemyndighetens mening at de skal erstatte vanlig umiddelbar bevisførsel i byretten; tvert om vil de som ble avhørt under kontrollundersøkelsene forklare seg muntlig under hovedforhandlingen på vanlig måte. Sammendragene vil bare bli benyttet til å supplere de muntlige avhør.

Under enhver omstendighet må det være klart at en eventuell bevisavskjæring bare vil kunne omfatte forklaringer avgitt av de personlig tiltalte, ikke av personer som skal føres som vitner i retten.

Økokrim fremhever at også reelle hensyn og konsekvensvurderinger må tale for å tillate fremleggelse. Reguleringslovgivningen hviler i stor utstrekning på tillit mellom stat og borger. Bevisavskjæring vil ha en uheldig signalvirkning og vanskeliggjøre avdekkingen av straffbare forhold på et område hvor bevissikringsproblemene er store. Kontrollmyndighetene kan bli tvunget til å velge andre og mer vidtgående sanksjoner for å sikre bevis. Usikkerhet og strid om omfanget av bevisføringen vil forsinke fremdriften av sakene.

Jeg ser på dette spørsmål i det vesentlige på samme måte som lagmannsretten.

Utgangspunktet må være, mener jeg, at rettergangsreglene på strafferettens område gjelder under straffesaken, herunder politietterforskningen, og bare da. Det er riktig som de tiltalte fremholder, at straffeprosessloven gir regler som skal beskytte tiltalte og vitner mot å måtte "inkriminere" seg selv, §90 og §123. Men disse bestemmelser gjelder ikke utenfor eller forut for selve straffesaken; det kan ikke av det straffeprosessuelle regelverk, og heller ikke av straffeloven §167, utledes noen alminnelig setning om at ingen skal være forpliktet til å "bidra til sin egen domfellelse".

Hovedregelen er videre at partene i en straffesak har adgang til å føre de bevis de vil påberope seg, med mindre loven uttrykkelig bestemmer noe annet eller beviset er fremskaffet på ulovlig måte, jf Rt-1990-1008, særlig side 1010. Noe annet er at straffeprosessloven, for å sikre bevisumiddelbarheten, ofte foreskriver at beviset bare kan føres på en bestemt måte, f eks når det gjelder utenrettslige forklaringer og erklæringer. Det kommer jeg tilbake til.

De tiltalte har pekt på de kvalitetsmessige svakheter som kan hefte ved forklaringene som bevis. Dette kan jeg vanskelig bedømme, men som aktor har påpekt, er det her en sammenheng mellom den fri adgang til bevisførsel og prinsippet om fri bevisbedømmelse: Det er domstolen selv som skal bedømme verdien av de bevis som fremkommer i saken. De skal ikke siles på forhånd.

I denne saken dreier deg seg om forklaringer avgitt til prismyndighetenes tjenestemenn på et tidspunkt da saken ennå var på kontroll- og undersøkelsesstadiet, lenge før strafferettslig etterforskning ble innledet. Et slikt stadium vil man ofte ha på reguleringslovgivningens område. De kontrollmyndigheter som har ansvaret for håndhevingen, må gå inn i virksomhetene for å klarlegge de faktiske forhold før det blir tale om etterforskning av eventuelle lovbrudd. I noen reguleringslover har man, som i pris- og konkurranselovgivningen, uttrykkelig hjemmel for opplysnings-og forklaringsplikt under straffansvar, uten at jeg her finner grunn til å gå inn i de enkelte lovregler. Man kan nok, som Andenæs gjør i Norsk Straffeprosess I, side 204-205, tale om en viss "spenning" mellom reglene om opplysningsplikt i og utenfor rettergang. Men jeg finner det klart at man ikke av de straffeprosessuelle regler kan utlede noe alminnelig forbud mot at opplysninger som er gitt pliktmessig på denne måten, benyttes som bevis i en etterfølgende straffesak.

De tiltalte har gjort gjeldende at et slikt forbud i dette tilfelle må følge av prislovgivningens egne kontrollfullmakter. Det vises til at opplysningsplikten etter prisloven §15 er knyttet til slike opplysninger som Prisdirektoratet krever "for å kunne utføre sine gjøremål etter denne lov", jf den tilsvarende formulering i ophl §7. Dette finner jeg uholdbart. Prisdirektoratets oppgave er ifølge lovens §5 bl a å "medvirke til gjennomføringen av loven". Det må være klart at direktoratet har anledning til - og plikt til - å anmelde eventuelle straffbare forhold og til i tilfelle å overlate til politiet det opplysningsmateriale som er fremkommet under kontrollundersøkelsene. Jeg finner intet grunnlag for å tolke prisloven og oppehaldsloven dithen at påtalemyndigheten skulle være avskåret fra å gjøre bruk av dette materiale som bevis i straffesaken. Forsvareren har vist til uttalelser i avgjørelsene i Rt-1976-1219 og side 1446, hvor det er en omtale av ulikhetene mellom opplysningsplikten på kontrollstadiet og i straffesaken. Heller ikke her finner jeg noen støtte for de tiltaltes anførsel. Jeg kommer for øvrig tilbake til disse to avgjørelsene.

Derimot er forhistorien til de nevnte kontrollfullmakter etter min mening egnet til å kaste lys over hva som har vært lovgiverens mening. Også byretten i vår sak er i sin kjennelse inne på forhistorien, og siterer den tidligere §18 i oppehaldsloven, som lød slik:

"Reglane i §332, jfr. §366 og §404 i straffesøksmålslova skal ikkje vera til hinder for at rettsleg eller utanrettsleg utgreiing eller utsegn vert lesen opp i hovudførehaving for herads- eller byretten og for lagmannsretten så framt retten meiner det er tilrådelig og den som har gjevi utgreiinga eller utsegna, er avliden eller komen bort, eller det vert for dyrt eller tungvint å kalla honom inn så han kan gjeva utgreiing munnleg."

Under prosedyren har forsvareren fremholdt at bestemmelsen hadde sammenheng med at det opprinnelige lovforslag forutsatte at prispolitiet, som vi den gang hadde, skulle stå for både kontroll og etterforskning i prissaker, se nærmere Innstilling fra utvalget til å komme med forslag til lov om håndhevelsen av pris- og rasjonaliseringsbestemmelsene (1947), side 5 og side 16, og Ot.prp.nr.83 (1947) side 5. Det bestrides ikke at §18 gav en viss, om enn begrenset, adgang til å bruke forklaringer avgitt til kontrollmyndighetene som bevis i en etterfølgende straffesak. Men når §18 nå er opphevet, må den adgang bestemmelsen hjemlet til å lese opp forklaringer under hovedforhandlingen, også ansees bortfalt.

Jeg er ikke enig i dette. Situasjonen var, mener jeg, at så lenge ophl §18 var gjeldende, så var adgangen til opplesning i en straffesak av forklaringer avgitt til Statens pristilsyn i medhold av lovens §7, regulert nettopp av §18. Den ble først opphevet ved straffeprosessloven av 1981. Straffeprosesslovkommisjonen drøftet i sin innstilling side 138-139 forholdet til særlige rettergangslover, herunder oppehaldsloven av 1948, og uttalte i denne forbindelse bl a følgende (også gjengitt i byrettens kjennelse):

"Ordningen med politiforelegg også i forbrytelsessaker (jfr. utk. §67 tredje ledd) og adgang til omgjøring av vedtatt forelegg også til skade for siktede (§15), er rudimenter av forordninger under krigen og begrunnet i den store mengden pris- og rasjoneringssaker. På tilsvarende måte forholder det seg med særreglene om frister (§16 og §19). Under normale forhold må slike særregler anses overflødige, og etter utkastet til ny straffeprosesslov antar man likeledes at det er unødvendig med særlige regler om lagmannsrettens sammensetning (§17) og om anvendelsen av bevisumiddelbarhetsprinsippet (§18)."

Jeg mener at man må forstå denne uttalelsen, som ikke ble nærmere kommentert under den videre lovforberedelse, slik at meningen med å oppheve §18 ikke var at adgangen til opplesning av forklaringer avgitt til priskontrollmyndighetene under rettergang skulle bortfalle, men tvert om at den skulle avløses av straffeprosesslovens regler om adgang til opplesning av utenrettslige erklæringer. Dette ville medføre en utvidelse av opplesningsadgangen, fordi §18 satte snevrere vilkår for opplesning enn straffeprosessloven §290 og §296 gjør. Etter mitt syn bekreftes det ved dette at lovgiveren må ha ment at det for slike forklaringer nettopp ikke skulle gjelde andre begrensninger enn dem som følger av straffeprosessloven.

Begge parter har også fremhevet betydningen av reelle hensyn for lovforståelsen. Etter mitt syn er løsningen så klar at det ikke er grunn til å gå nærmere inn på dette.

b) Forholdet til menneskerettskonvensjonene.

Denne siden av saken er blitt prosedert i større bredde for Høyesterett enn for de tidligere instanser.

De tiltalte gjør gjeldende at det - uansett hva intern rett fører til - følger av rettssetninger som kan utledes av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om politiske og sosiale rettigheter, begge tiltrådt av Norge, at forklaringene må avskjæres som bevis i straffesaken. Iallfall må dette gjelde de forklaringer som de tiltalte har avgitt.

Til dette bemerker jeg først at jeg er enig i at norske domstoler må anvende prosessreglene på strafferettens område slik at rettergangen blir forenlig med våre traktatforpliktelser, og at det kan bli tale om å sette de norske regler til side om det skulle foreligge motstrid, jf straffeprosessloven §4. For at en norsk domstol skal ha grunnlag for å fravike det som følger av nasjonale prosessregler, må den avvikende regel som kan bygges på folkerettslige kilder, fremtre som tilstrekkelig klar og entydig til at den bør tillegges en slik virkning. Særlig må dette gjelde, antar jeg, dersom det blir tale om å endre en rettstilstand som bygger på klar og innarbeidet norsk lovgivning eller praksis. Ved bedømmelsen av hvorvidt en avgjørelse truffet av en internasjonal domstol skal gis en slik virkning i nasjonal rett, er det også av betydning om den bygger på et saksforhold i faktisk og rettslig henseende, som er jevnførbart med det som foreligger til avgjørelse for den norske domstol.

De tiltalte har påberopt tre grunnlag for at bruken av forklaringene som bevis i straffesaken vil være konvensjonsstridig.

Det første er kravet i EMK art. 6 (2) om at en siktet skal ansees uskyldig inntil hans skyld "er bevist etter loven". Det anføres at en domfellelse som bevismessig bygger på forklaringer som de tiltalte har avgitt til prismyndighetene, ikke vil oppfylle de grunnkrav som må stilles til bevisføringen i en straffesak.

Det annet grunnlag er prinsippet om "equality of arms" (jevnbyrdighet i rettergangen), som regnes som en del av kravet til "fair trial" (rettferdig rettergang), nedfelt i EMK art. 6, særlig (3) (d). Det hevdes at når bevisførselen i saken for en vesentlig del vil komme til å bygge på avhør av vitner foretatt uten at de tiltalte har vært representert, så vil ikke kravet om at tiltalte og påtalemyndigheten skal ha hatt de samme muligheter til å vareta sine interesser, være oppfylt.

Det tredje grunnlag er forbudet mot at en siktet eller tiltalt skal tvinges til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig - "selvinkriminering" - uttalt i FN-konvensjonens art. 14 (3) (g). Forbudet må ansees gjeldende også innenfor EMK's område. Det hevdes at forklaringene, om de blir brukt som bevis, reelt sett innebærer at de tiltalte er blitt tvunget til å "inkriminere" seg selv. Det hjelper ikke at straffeprosesslovens formelle regler om siktedes forklaringsplikt ellers oppfyller konvensjonskravet. De tiltalte påberoper seg særlig Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom 25 februar 1993 i saken Funke v. Frankrike (EMD=REF00000394), som hevdes å ha satt bom for at opplysninger gitt under straffesanksjonert forklaringsplikt til en offentlig kontrollmyndighet kan brukes som bevis i straffesak. De tiltalte har også vist til Menneskerettskommisjonens avgjørelse 13 oktober 1992 i saken K v. Østerrike (EMD=REF00000199&R), og til avgjørelser av EF-domstolen 18 oktober 1989 i sak Orkem v. Kommisjonen (687J0374) og 10 november 1993 i sak Otto BV v. Postbank NV (692J0060).

Økokrim har for Høyesterett bestridt at man av noen av de nevnte traktattekster eller domstolsavgjørelser kan utlede noe forbud mot at forklaringene fremlegges som bevis. Det gjelder også dommen i Funke-saken, som etter aktors mening på flere måter adskiller seg fra problemstillingen i den foreliggende sak.

Jeg kan for min del ikke se at de to første grunnlag har noe for seg. Om de tiltalte etter vanlig rettergang skulle bli dømt i byretten i samsvar med tiltalen, kan det umulig sies at deres skyld ikke er blitt "bevist etter loven" - eller som det heter i den engelske tekst: "proved guilty according to law" - ved at forklaringene til prismyndighetene har foreligget som dokumentbevis i saken. Forklaringene er som nevnt istandbragt på fullt lovlig måte. Heller ikke kan det være grunnlag for å si at prinsippet om "equality of arms" er blitt krenket, all den stund de tiltalte og deres forsvarere på vanlig måte vil ha hatt anledning til i retten å avhøre ethvert vitne som påberopes mot dem og selv føre de forsvarsvitner de ønsker. Dermed må etter min mening de minimumskrav EMK art. 6 (3) (d) stiller, være oppfylt.

Det tredje grunnlaget, forbudet mot selvinkriminering, har krav på en noe nærmere vurdering.

Etter FN-konvensjonens art. 14 (3) (g) har enhver "ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling" - i den engelske tekst "in the determination of any criminal charge against him" - rett til ikke "å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig". Noen slik uttrykkelig bestemmelse finnes ikke i EMK. Men det er lagt til grunn av Menneskerettighetsdomstolen at en tilsvarende rettssikkerhetsgaranti gjelder også innenfor EMK's område, knyttet til begrepet "fair trial". Tilsvarende er for øvrig lagt til grunn av EF-domstolen.

Forbudet mot at noen skal tvinges til å innrømme egen skyld gjelder altså ved behandlingen av "a criminal charge" mot vedkommende, og det må bety når straffesak er innledet. Dette krav oppfylles som jeg før har påpekt, av vår norske straffeprosesslov. Det anføres imidlertid av de tiltalte at Menneskerettighetsdomstolen i Funke-saken har gitt forbudet en videre rekkevidde, slik at også bruken av "selvinkriminerende" opplysninger som en siktet er blitt pålagt å fremskaffe på et tidligere stadium av saken - på "kontrollstadiet" - må ansees konvensjonsstridig.

Jean-Gustave Funke, som var en tysk borger bosatt i Frankrike, var mistenkt for å ha overtrådt fransk valutaeller tollovgivning - "regulations governing financial dealings with foreign countries". Etter en husundersøkelse hvor det ble tatt beslag i visse dokumenter, ble Funke av franske tollmyndigheter pålagt å fremlegge ytterligere dokumenter som ble antatt å gi bevis for overtredelsen. Funke nektet, og ble av politiretten i Strasbourg og, etter anke, av appellretten i

Colmar under henvisning til bestemmelser i fransk tollovgivning pålagt å fremskaffe dokumentene, under en løpende mulkt av FRF 50 for hver dag han opprettholdt nektelsen. Videre appell til Cour de Cassation førte ikke frem. Funke gjorde for Menneskerettighetsdomstolen gjeldende at avgjørelsene krenket prinsippet om at ingen skal tvinges til å bidra til sin egen domfellelse.

Domstolen fant at det forelå brudd på EMK art. 6 og gav følgende begrunnelse (domsgrunnenes pkt. 44):

"The Court notes that the customs secured Mr Funke's conviction in order to obtain certain documents which they believed must exist, although they were not certain of the fact. Being unable or unwilling to procure them by some other means, they attempted to compel the applicant himself to provide the evidence of offences he had allegedly committed. The special features of customs law (see paragraphs 30-31 above) cannot justify such an infringement of the right of anyone "charged with a criminal offence", within the autonomous meaning of this expression in Article 6, to remain silent and not to contribute to incriminating himself."

Funke-saken gjaldt dokumentfremleggelse, ikke spørsmål om plikt til å gi forklaring. Jeg forstår avgjørelsen slik at det domstolen direkte tok standpunkt til, var selve bøteleggelsen av Funke for å tvinge ham til å etterkomme fremleggelsespåbudet; spørsmålet om bruk av dokumentene som bevis i en etterfølgende straffesak mot Funke ville ha vært ansett konvensjonsstridig, sies det ikke noe om. Mer vesentlig er det at man etter min oppfatning må forstå begrunnelsen slik at domstolen må ha betraktet Funke som siktet, eller iallfall mistenkt, i en straffesak, konferer henvisningen til "offences he had allegedly committed" og uttalelsen om at det var hans rettigheter som "charged with a criminal offence" som var blitt krenket. - Funke-dommen rører da ikke ved det som er problemstillingen i vår sak, siden forklaringene ble opptatt på et tidspunkt da de tiltalte ikke var siktet eller mistenkt for straffbare forhold. Som nevnt sikrer norsk straffeprosesslovgivning de personlig tiltalte retten til å "remain silent and not to contribute to incriminating himself".

Under enhver omstendighet finner jeg ikke grunnlag i domstolens knappe begrunnelse i Funke-saken for, slik de tiltalte vil gjøre, å trekke den slutning at det skulle være i strid med påbudet om "fair trial" å bruke de forklaringssammendrag vår sak gjelder, som bevis i straffesaken. Enn mindre kan det utledes at selve forklaringsplikten etter pris- og konkurranselovgivningens regler skulle være konvensjonsstridig. Det ville være å tillegge avgjørelsen vidtgående - og etter min mening uoversiktlige - virkninger i norsk intern rett. Forsvareren har for øvrig på spørsmål under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at de tiltalte ikke bestrider forklaringsplikten for prismyndighetene i og for seg.

De øvrige europeiske domstolsavgjørelser som har vært fremme under prosedyren, og som hver for seg byr på spesielle trekk, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Ingen av dem gir etter mitt skjønn grunnlag for å fastslå at det vil være i strid med norske traktatforpliktelser om det blir gjort bruk av forklaringene som bevis i straffesaken.

Jeg kommer da til at de tiltaltes kjæremål heller ikke kan føre frem på dette grunnlag.

2. Bruken av forklaringene i straffesaken.

Spørsmålet er så om forklaringene må regnes som avgitt i anledning av saken, slik at de ikke kan fremlegges som ordinære dokumentbevis, men bare brukes til "konfrontasjon" overensstemmende med straffeprosessloven §290, §296 og §297. Den sistnevnte bestemmelsen er for øvrig ikke hevdet å være aktuell i saken.

De tiltaltes prinsipale standpunkt er at forklaringene heller ikke kan tillates brukt på denne måten, de må helt avskjæres. Dette får de altså ikke medhold i. De tiltalte har i denne forbindelse også anført at §290 annet punktum og §296 annet ledds annet punktum bare gir hjemmel for konfrontasjon med skriftlige erklæringer som den tiltalte har gitt frivillig, ikke pliktmessig. Det vises til at lovteksten likestiller skriftlige erklæringer med politiforklaringer, som jo vil være avgitt frivillig. - Denne lovforståelse er jeg ikke enig i.

Subsidiært godtar de tiltalte som nevnt lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt.

Det er da Økokrims kjæremål som her gjenstår å ta stilling til. Hovedanførslene er følgende:

Lagmannsrettens avgjørelse er uriktig og uheldig.

Når straffeprosessloven begrenser bruken av skriftlige erklæringer avgitt "i anledning saken" som bevis, må det sikte til erklæringer avgitt etter at straffesak er innledet, ved siktelse eller forfølgning mot en mistenkt. Ordlyden i §290 og §296, som sidestiller slike erklæringer med forklaringer gitt til politiet eller i rettsbok - som jo forutsetter at straffesak er innledet - taler for en slik forståelse. Også lovens forarbeider tyder på det; der drøftes så godt som bare hvorvidt politiforklaringer bør tillates opplest.

Økonomiske straffesaker som fremmes i medhold av reguleringslovgivningen vil som regel ha en forutgående kontroll- og undersøkelsesfase. Forvaltningens innhenting av bevis og forklaringer på dette tidspunkt skjer uten at det er noe mål, iallfall ikke noe hovedformål, å fremme straffesak mot noen. Forklaringene i denne saken ble innhentet og nedtegnet på helt regulær måte i medhold av prislovgivningens kontrollfullmakter. Det var helt uvisst om det ville bli fremmet noen straffesak.

Etter Økokrims syn innebar ikke den tidligere bestemmelsen i ophl §18 at det skulle gjelde andre og strengere grenser for opplesning av forklaringer i prissaker enn ellers. Den gir heller ikke grunnlag for å slutte at lovgiveren har betraktet forklaringer innhentet på kontrollstadiet som avgitt i anledning av straffesaken.

Reelle og rettstekniske hensyn taler etter Økokrims oppfatning sterkt mot lagmannsrettens lovforståelse. Forklaringene som er avgitt av de impliserte i denne saken vil åpenbart ha stor bevisverdi. Bestemmelsene i straffeprosessloven §290 og §296 tilsikter å vareta bevisumiddelbarheten, ikke å nekte domstolen tilgang til det beste bevis. Når forklaringene ikke kan fremlegges, men bare brukes til konfrontasjon, vil det skade sakens opplysning. De tiltalte og vitnene vil få all mulig anledning til å forklare seg muntlig i retten. Når lagmannsretten er kommet til at forklaringene er avgitt "i anledning saken", synes den å ha lagt avgjørende vekt på at det i Prisdirektoratet forelå informasjon "som ga mistanke om ulovlig prissamarbeid". Dette - at kontrollorganenes mistanke skal være utslagsgivende - er et rettsteknisk uheldig kriterium, som vil være egnet til å skape tvil og strid om fremleggelsesadgangen.

Jeg er også her enig i lagmannsrettens lovforståelse.

Som det fremgår av kjæremålsutvalgets gjennomgåelse av forhistorien til kontrollfullmaktene i prislovgivningen i kjennelsen i Rt-1976-1446 flg, har det lenge vært anerkjent at opplysningsplikten på kontrollstadiet gjelder uten de begrensninger som straffeprosessloven oppstiller når straffesak er reist. Jeg viser også til uttalelsen om dette i Rt-1976-1219, på side 1221. Det har ikke vært ansett til hinder for dette om forvaltningen, for sin del, har hatt en mer eller mindre begrunnet mistanke om straffbare forhold. Spørsmålet om straffeprosessloven setter grenser for hvorledes opplysningene kan benyttes i en etterfølgende straffesak, er imidlertid ikke drøftet i noen av disse avgjørelsene, og noen rettspraksis ellers som tar stilling til spørsmålet, synes ikke å foreligge.

Jeg er som lagmannsretten kommet til at forklaringene i vår sak må ansees som erklæringer avgitt "i anledning saken" i straffeprosesslovens forstand, og at de derfor bare kan brukes under hovedforhandlingen innenfor de rammer som §290 og §296 setter, det vil si til "konfrontasjon" med de tiltaltes og vitnenes muntlige forklaringer.

Jeg ser det slik at det også her må legges betydelig vekt på den nå opphevede §18 i oppehaldsloven og den lovhistorie som knytter seg til den. Jeg viser til det jeg har sagt om dette i tilknytning til hovedspørsmål 1. Man kommer ikke forbi, mener jeg, at de lovgivende myndigheter med å opprettholde §18 i loven må ha ment at opplesning av forklaringer innhentet av Statens pristilsyn i medhold av lovens §7, skulle være undergitt de begrensninger som fulgte av den gamle straffeprosesslov om opplesning av utenrettslige erklæringer, med de tilleggsvilkår som §18 selv satte. Når så lovgiveren opphevet bestemmelsen ved straffeprosessloven av 1981, må det ha vært forutsatt at opplesning av slike forklaringer fra nå av ville reguleres av den nye lovens bestemmelser om skriftlige erklæringer avgitt "i anledning saken".

Jeg kan heller ikke se at det er unaturlig å gi disse bestemmelsene anvendelse på forklaringer som er avgitt til prismyndighetene under deres kontrollvirksomhet. Riktignok tar ikke utøvelsen av kontroll primært sikte på tilretteleggelse av en straffesak. Men når kontrollen leder frem til at straffesak blir fremmet, taler gode grunner for å anvende bestemmelsene om utenrettslige forklaringer også på forklaringer avgitt på kontrollstadiet.

Jeg kommer således til at hverken de tiltaltes eller Økokrims kjæremål kan føre frem og stemmer for denne

kjennelse:

Kjæremålene forkastes.