HR-1994-642-K - Rt-1994-1522
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-25 |
| Publisert: | HR-1994-00642-K - Rt-1994-1522 (497-94) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00642 K, jnr 334/1994 |
| Parter: | Per Einarsen ) (advokat Bent Endresen) Tore Henriksen) Audun Berg ) Atle Hovstad ) Trond Voll ) Per Ole Fjelle) mot Norsk Hydro AS (advokat Espen Ødegård). |
| Forfatter: | Holmøy, Gussgard, Dissens: Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §163, §62, §15-2, §15 |
Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Olav Fjelle ble våren 1991 ansatt som prosessoperatører i Norsk Hydro AS på tidsbestemte kontrakter. Etter forlengelser av kontraktene, fratrådte Einarsen ved kontraktstidens utløp den 30 september 1993 og de øvrige fratrådte ved kontraktstidens utløp den 30 juni 1993. De seks prosessoperatørne anså anmodningene om å fratre som oppsigelse. Ved stevning til Oslo byrett av 8 september 1993 gikk de til søksmål mot Norsk Hydro AS med påstand om at oppsigelsene var ugyldige og med krav om erstatning. Under hovedforhandlingen i byretten reiste arbeidstagerne krav om å stå i stillingene mens saken varte. Dette krav ble formulert som en begjæring om foregrepet tvangskraft for det tilfelle at oppsigelsene ble kjent ugyldige. Subsidiært ble det begjært midlertidig forføyning for å stå i stillingene.
Oslo byrett avsa 7 mars 1994 dom med slik domsslutning:
"1. "Oppsigelsene av Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Ole Fjelle kjennes ugyldige.
2. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge.
3. Begjæringen om å stå i stillingene tas ikke til følge."
I tillegg ble Norsk Hydro AS dømt til å betale erstatning til Per Einarsen, Tore Henriksen, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Ole Fjelle.
Norsk Hydro AS anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. I anketilsvaret begjærte Per Einarsen m fl midlertidig forføyning for at de skulle stå i sine stillinger inntil rettskraftig dom foreligger. Eidsivating lagmannsrett avsa 6 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om midlertidig forføyning avvises."
Per Einarsen, Tore Henriksen, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Olav Fjelle har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at lagmannsretten har avvist begjæringen om gjeninntreden etter tvangsfullbyrdelsesloven under henvisning til tvistemålsloven §163. Det er anført at tvistemålsloven §163 ikke er anvendelig på det aktuelle spørsmål. Det er ikke tale om noe nytt søksmål i en sak som er avgjort ved rettskraftig dom, men en midlertidig avgjørelse under sakens gang. Det er her blant annet vist til Rt-1989-225 som riktignok gjaldt arbeidsgivers krav på fratreden, men likhetsbetraktninger samt de motiver som ligger til grunn for arbeidsmiljøloven §61 nr 4, hevdes å tale for at det samme må bli resultatet når det gjelder en arbeidstagers krav på gjeninntreden.
Subsidiært anføres at dersom kravet om gjeninntreden skulle være rettskraftig avgjort ved byrettens dom, foreligger det et nytt krav om gjeninntreden som reises etter den nye omstendighet i saken som anken fra Norsk Hydro AS medførte. Det at en arbeidstager kan bli tilkjent erstatning for det økonomiske tap han påføres ved å stå uten lønnsinntekt, er ikke tilstrekkelig til å dekke det området som søkes sikret ved retten til å stå i stilling mens saken verserer. De kjærende parter får alvorlige økonomiske problemer under saken, fordi arbeidsledighetstrygden ligger vesentlig under deres normale lønn. Å gå arbeidsledig er i tillegg psykisk nedbrytende, og de kjærende parter mister den opplæring/oppdatering som arbeidet som prosessoperatører gir. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Per Einarsen, Tore Henriksen, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Ole Fjelle skal stå i sine stillinger så lenge saken varer.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til dom i saken."
Norsk Hydro AS har anført at lagmannsretten har avgjort spørsmålet om gjeninntreden korrekt. Det anføres at kjennelsen i Rt-1989-225 ikke kan ansees å ha avgjort at enhver beslutning om hvorvidt arbeidstager skal stå i stilling under sakens gang, skal ansees som midlertidige. Nevnte kjennelse knytter seg også til en sak hvor det var skjedd en vesentlig endring mellom den opprinnelige byrettsavgjørelse og kjæremålsutvalgets kjennelse.
Gode grunner taler også for at det er en sondring mellom arbeidsgivers og arbeidstagers rett til å begjære fornyet vurdering av spørsmålet. Det sentrale i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1992-550 er det samme som i denne saken. Det vesentlige er at en arbeidstager i henhold til en forutgående rettsavgjørelse er blitt avskåret fra adgangen til å kreve å få utføre det arbeidet han tidligere har hatt, så lenge spørsmålet om oppsigelsens saklighet er under behandling. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av en begjæring om midlertidig forføyning som i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15 - 3 annet ledd er bragt inn for lagmannsretten som førsteinstans.
Ved avgjørelsen av saken har kjæremålsutvalget delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - dommerne Holmøy og Gussgard - vil bemerke:
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:
"Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke adgang til for en arbeidstaker som ikke har fått medhold i begjæring om midlertidig forføyning om rett til å stå i stilling, på nytt å fremme begjæring om det samme krav.
Når spørsmålet er avgjort en gang, kan ikke arbeidstaker istedenfor å angripe denne avgjørelsen, reise kravet på nytt overfor domstolene. Arbeidstakers beskyttelse vil da ligge i muligheten for å få tilkjent erstatning dersom oppsigelsen kjennes ugyldig, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Begjæringen må derfor avvises, jf tvistemålsloven §163 første ledd."
Flertallet er enig i lagmannsrettens syn.
Flertallet finner ikke grunn til å gå inn på den ordinære rettskraftsvirkning av en avgjørelse av et krav om midlertidig forføyning. Forholdet mellom arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven reiser flere problemer, hva rettspraksis på dette området viser. Flertallet legger til grunn at selv om det i denne saken er krevet midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, må spørsmålet om gjeninnsettelse avgjøres etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd. Dette synes også forutsatt av de kjærende parter. Saken må etter dette løses på bakgrunn av den rettspraksis som foreligger i tilknyting til denne bestemmelse.
Flertallet vil særlig vise til den begrunnelse som er gitt i avgjørelse inntatt i Rt-1992-550 for at en arbeidstager, i en sak om ugyldig oppsigelse der det foreligger en rettskraftig avgjørelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd for at han skal fratre stillingen, ikke på nytt kan fremme krav om gjeninntredelse etter denne bestemmelse. De forhold som der er fremhevet, har etter flertallets mening like stor tyngde i foreliggende sak, der arbeidstagerne rent faktisk har fratrådt sine stillinger og ikke har vunnet frem med krav om gjeninnsettelse. Etter flertallets syn må byrettens avgjørelse, som ikke er angrepet, anses rettskraftig, slik at det ikke er grunnlag for å fremsette samme krav om midlertidig forføyning på nytt.
Mindretallet - dommer Halvorsen - vil bemerke:
Arbeidstagerne har ikke påberopt seg å ha tatt forbehold om gjeninntredelsesrett da de fratrådte sine stillinger. De kan da ikke bygge noe krav om å fortsette i stillingene på bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd, jf kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1989-361. Derimot fremgår det av denne kjennelsen - med henvisning til tidligere rettspraksis - at tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser om midlertidige forføyninger kan brukes i fratredelsessaker som ikke direkte dekkes av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Jeg forstår denne kjennelsen slik at dersom det først er begjært midlertidig forføyning, vil arbeidsmiljøloven §61 nr 4 først få betydning ved den realitetsvurdering som må foretas vedrørende arbeidstagers sannsynliggjøring av kravet om å få fortsette i stillingen. Den nye tvangsfullbyrdelseslov av 26 juni 1992 nr 86 kan ikke sees å ha medført noen endring i denne rettstilstand.
Byretten har, foruten å nekte å gi dommen foregrepet tvangskraft - noe som ikke vedrører lagmannsrettens avgjørelse i saken her - ikke tatt til følge den begjæring arbeidstagerne fremsatte om å få stå i stillingene inntil rettskraftig dom forelå. Rettens begrunnelse for dette resultat var at fristreglene i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd ikke var overholdt. Når det gjelder mulige rettskraftsvirkninger av denne avgjørelse i punkt 4 i byrettens dom, som - slik lagmannsretten påpeker - skulle ha vært truffet i kjennelses form, ser jeg det slik at byretten ikke har tatt standpunkt til annet enn at arbeidstagerne etter arbeidsmiljøloven regler har vært for sent ute med å gjøre gjeldende krav denne lovs §61 nr 4 måtte gi dem på å fortsette i stillingene. Således er det etter min mening ikke avsagt noen rettskraftig kjennelse om fratreden fra stillingene, slik forholdet var i Rt-1992-550. I 1992-saken fant lagmannsretten at det under saksforberedelsen for byretten, i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd 3. og 4. punktum, var rettskraftig avgjort at arbeidstageren skulle fratre stillingen frem til saken var endelig avgjort. Høyesteretts kjæremålsutvalg erklærte seg her enig med lagmannsretten i at det ikke var lovens forutsetning at beslutningen om fratredelse skulle være "foreløbig", og tilføyet blant annet at arbeidsgiveren synes å ha et berettiget krav på å kunne innrette seg på at arbeidstageren er ute av arbeidsforholdet etter at det ved rettskraftig kjennelse er fastslått at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Utvalget pekte videre på at det ville reise flere prosessuelle og praktiske problemer om arbeidstagerne skulle kunne kreve dette spørsmålet prøvet på nytt. I den saken synes forøvrig arbeidstageren heller ikke å ha begjært midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven regler, men kun fremsatt ny begjæring etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Den foreliggende sak ligger således, slik jeg ser det, ganske annerledes an ved at det - som nevnt - ikke engang er truffet noen midlertidig materiell avgjørelse om fortsettelse i eller fratredelse fra stilling. Således hadde arbeidsgiveren her intet berettiget krav på å kunne innrette seg på en tidligere truffet realitetsavgjørelse. I tillegg skal pekes på at arbeidstagerne vant frem i sine hovedkrav for byretten og så møtte en ny situasjon ved at arbeidsgiveren anket - noe som vil medføre at det tar tid før det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Etter min oppfatning kan byrettens tidligere avgjørelse da ikke tillegges noen rettskraftvirkning når det gjelder adgangen til å fremme krav om midlertidig forføyning etter kapittel 15 i tvangsfullbyrdelsesloven. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten hadde således arbeidstagerne krav på å få realitetsbehandlet sine krav etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 om gjeninntreden i stillingene under sakens gang. Lagmannsrettens avvisningskjennelse må derfor etter min mening oppheves.
Flertallets standpunkt blir å legge til grunn for avgjørelsen. Etter dette blir lagmannsrettens avgjørelse å stadfeste.
Saksomkostninger er ikke krevet.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.