HR-1994-76-A - Rt-1994-981

Instans:	Høyesterett - Beslutning
Dato:	1994-08-26
Publisert:	HR-1994-00076-A - Rt-1994-981 (312-94)
Stikkord:	Odelsrett, Selskapsrett, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1991-00472 A - Høyesterett HR-1994-00076 A, nr 328/1992.
Parter:	1) Axel R Collett 2) Karin Collett 3) Ragnhild Collett 4) Albert Collett d.y. (Advokat Pål Christensen) mot 1) Firma Albert Collett 2) Trygve Ebbing (Advokat Chr Haneborg).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Langvand, Coward, Gjølstad, Christiansen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §1, Odelsloven (1974) §74, Sameigelova (1965), §19

Saken gjelder krav om odelsløsning av ideelle andeler i faste eiendommer som inngår i et eiendomskompleks tilhørende et ansvarlig selskap som drives under navnet Firma Albert Collett, og der saksøkerne har vært medeiere.

Saksøkerne er etterkommere etter Albert Collett som fra 1871 drev virksomhet gjennom Firma Albert Collett, hvor han var eneinnehaver. Albert Collett ervervet fra 1871 og utover en lang rekke eiendommer som til sammen utgjorde et betydelig eiendomskompleks. Det dreier seg vesentlig om skogseiendommer, som dannet grunnlag for drift av sagbruk og senere også tresliperi, m v.

Etter Albert Colletts død i 1896 satt hans enke, Nanna Collett, i uskiftet bo. I 1912 inngikk hun og hennes barn - seks sønner og en datter - en avtale "om sammen som et ansvarlig Selskap og under Firma "Albert Collett" at overta og drive samtlige Fællesboet tilhørende Eiendomme og Bruk i Namdalen med Beholdninger, Dampskip etc.". Selskapets "Bestyrelse og Signatur" skulle tilligge tre av sønnene, Johan, Oscar og Axel. Saksøkerne er etterkommere etter Axel, mens Trygve Ebbing, som er saksøkt ved siden av selskapet, tilhører Johans gren av familien.

Nanna Collett og søsknene skulle være stille interessenter i selskapet. De tre signaturberettigede skulle ha rett og plikt til å utløse de stille interessenter etter nærmere angitte bestemmelser.

Det var videre bestemmelser om utløsning dersom en av de signaturberettigede døde eller gikk konkurs. Alle tvistigheter i anledning av kontrakten skulle løses ved voldgift. I en tilleggsavtale, som ble inngått mellom de tre signaturberettigede, var det bestemt at voldgiftsretten kunne beslutte utløsning dersom det forelå en uoverensstemmelse som ikke kunne løses på annen måte.

Det ble senere inngått nye avtaler. Således inngikk de tre signaturberettigede, som da var blitt eneeiere, en ny interessentskapsavtale i 1928. Avtalen hadde ikke bestemmelser om stille interessenter.

I 1941 ble det igjen inngått en ny selskapsavtale mellom de tre. Etter denne avtale kunne det være stille interessenter ved siden av de tre ansvarlige. Avtalen svarte ellers på de vesentligste punkter til de tidligere. Voldgiftsklausulen fra de tidligere avtaler ble således beholdt.

Etter at selskapets tresliperi var brent ned i 1985, oppsto det uenighet mellom Albert P Collett og Axel R Collett på den ene side og Trygve Ebbing på den annen side om hvorvidt tresliperiet skulle gjenoppbygges. Uenigheten ledet til voldgiftsak. Voldgiftsretten ga Trygve Ebbing rett til å løse ut de to andre. Albert P Colletts to døtre, Karin og Ragnhild, som var stille interessenter, aksepterte et tilbud om utløsning, som Trygve Ebbing fremsatte overfor dem da voldgiftsdommen forelå. Deres bror Albert Collett d.y. valgte å fortsette som stille interessent med 2,5 % andel i selskapet.

Ved stevninger til Namdal herredsrett og Inderøy herredsrett reiste Albert P Collett, Axel R Collett, Karin Collett, Ragnhild Collett og Albert Collett d.y. odelssak mot Firma Albert Collett og Trygve Ebbing. Grunnen til at det var nødvendig med to saksanlegg, var at eiendommene lå i forskjellige rettskretser. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 9 januar 1990 ble den sak som var reist ved Inderøy herredsrett, overført til Namdal herredsrett. Namdal herredsrett avsa den 8 mai 1991 dom med slik domsslutning:

"De saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 123500,-."

Albert P Collett og de øvrige saksøkere påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, som den 3 juni 1992 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Firma Albert Collett og Trygve Ebbing frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Albert P Collett og de øvrige saksøkere påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Albert P Collett avgikk ved døden i november 1993. De øvrige ankende parter har som odelsrettshavere og under henvisning til odelsloven §74 meddelt at de trer inn i saken i Albert P Colletts sted.

En part fra hver side og tre vitner har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Vitnene er nye for Høyesterett, mens partene har avgitt forklaring også for de tidligere instanser. Det er fremlagt noen nye dokumenter. De ankende parter har for Høyesterett frafalt sitt krav om at løsningen også skulle omfatte industritomter og kraftverk. For øvrig står saken i samme stilling som for de tidligere instanser.

De ankende parter, Axel R Collett m fl, har i det vesentlige anført:

Albert Collett kjøpte den største del av de eiendommer som saken gjelder, fra 1871 og utover. I grunnboken er enten han eller Firma Albert Collett oppført som hjemmelshaver, og det er ikke grunnlag for å betvile at han eide disse eiendommer personlig og med full eiendomsrett. Det vises for så vidt til lagmannsrettens dom. For den største del av eiendomskomplekset forelå således fullbyrdet odelshevd da interessentskapsavtalen ble inngått i 1912, slik også lagmannsretten har lagt til grunn.

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at interessentskapsavtalene stengte for odelshevd fra de signaturberettigede deltageres side. Det følger av Høyesteretts dom i Rt-1953-235 at deltagerne i et ansvarlig selskap etter den tidligere odelslov kunne hevde odelsrett til sin ideelle andel i selskapets faste eiendom, med mindre interessentene ved innbyrdes avtale hadde truffet noen særordning med hensyn til aktiva. En slik særordning har ikke foreligget i Firma Albert Collett, og de ankende parter mener at det er betydelig likhet mellom de to saker, blant annet når det gjelder arten av næringsvirksomhet.

Den utløsningsrett som følger av interessentskapsavtalen, kan ikke være avgjørende. Det er bare når det foreligger en ubetinget løsningsrett, at odelshevd vil være utelukket, og en slik ubetinget rett foreligger ikke her. Det vises videre til at interessentskapsavtalene er avtale mellom odelsberettigede, og at løsningsavtaler mellom de odelsberettigede står i en særstilling, jf Rt-1953-158. Det hevdes videre at interessentskapsavtalenes bestemmelser ikke skiller seg vesentlig fra bestemmelsene i sameieloven, som ikke har vært til hinder for hevd av odelsrett til ideelle andeler.

De ankende parter bestrider ankemotpartenes anførsler om at interessentskapsavtalenes bestemmelser enkeltvis eller samlet begrenser eiendomsretten til de ideelle andeler på en slik måte at odelshevd er utelukket.

Lagmannsretten har også tatt feil når den har funnet at interessentskapsavtalen i 1912 innebar en oppgivelse av odelsretten. Det følger av Rt-1964-1310 at et tilkjennegivende om frafall av odelsrett må være klart og tydelig. Dette klarhetskravet er under ingen omstendighet oppfylt. Den avtale som ble inngått, sier overhodet ikke noe om odelsretten.

Man kan heller ikke se det slik at det i 1912 skjedde et salg som førte til at preskribsjonsfristen for odelsløsning begynte å løpe for Axel Colletts vedkommende. Han var yngst av de tre signaturberettigede brødrene og kunne ikke løse eiendommene fra dem. De stille interessenters erverv må man se bort fra. De fikk ikke full eiendomsrett til noen del av eiendommene.

Som et moment ved tolkningen av interessentskapsavtalene anfører de ankende parter at synet i familien har vært at det besto odelsrett til eiendommene.

Det anføres subsidiært at i den utstrekning interessentskapsavtalene måtte forutsette at odelsløsning ikke skulle finne sted, kunne dette bare gjelde så lenge det ble drevet slik industriell virksomhet som interessentskapsavtalene forutsatte.

Ankemotpartenes anførsel om at Axel, Karin og Ragnhild Collett skal være avskåret fra å løse eiendommene etter odelsloven §19 tredje ledd bestrides. Det foreligger ikke frivillig overdragelse fra noen av dem. Karin og Ragnhild Collett følte seg under press da de aksepterte utløsningstilbudet.

De ankende parter mener etter dette å ha krav på å løse 47,5 % ( 50 % - de 2,5 % som Albert Collett d.y. allerede har) av de eiendommer som det besto odelsrett til i 1912. For de eiendommer som Axel Collett etter 1912 har hevdet odelsrett til med en tredjedel, kreves 925/3000 idet det også her tas hensyn til den eierandel som Albert Collett d.y. har. Hvis Høyesterett ikke er enig med lagmannsretten i at det forelå odelsrett i 1912 eller finner at denne er bortfalt, kreves 925/3000 også for de eiendommer som omfattes av påstandens post 1a og b.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. De ankende parter, Axel, Karin, Ragnhild og Albert Collett d.y. kjennes berettiget til å løse ideelle 475/1000-deler av følgende eiendommer fra ankemotpartene: a. Gnr. 41 bnr. 1, gnr. 42 bnr. 1, gnr. 47 bnr 1 og 4, gnr. 48 bnr. 1, 2, 3, og 4, gnr. 49 bnr. 1, gnr. 51 bnr. 2, gnr. 54 bnr. 20 og 21, gnr. 139 bnr. 1, gnr. 144 bnr. 1 samt gnr. 145 bnr. 2, alle i Nærøy kommune. b. Gnr. 62 bnr. 1, 4, 5, 6 og 7, gnr. 63 bnr. 1 og 2, gnr. 64 bnr. 1 og 2, gnr. 65 bnr. 1, gnr. 66 bnr. 1 og 2, gnr. 67 bnr. 1, 2 og 3 samt gnr. 68 bnr. 1 og 2, alle i Fosnes kommune.

2. De ankende parter kjennes berettiget til å løse ideelle 925/3000-deler av følgende eiendommer fra ankemotpartene: a. Gnr. 48 bnr. 5 og gnr. 95 bnr. 3 i Nærøy kommune. b. Gnr. 69 bnr. 3 i Fosnes kommune.

3. De ankende parter kjennes berettiget til å løse ideelle 925/3000-deler av eiendommene gnr. 148 bnr. 7 og gnr. 151 bnr. 11, begge i Namdalseid kommune fra ankemotpartene.

4. Ankemotpartene tilpliktes i fellesskap å erstatte de ankende parter deres saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene, Firma Albert Collett og Trygve Ebbing, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat.

Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Albert Collett hadde ervervet odelsrett til de eiendommene som er nevnt i de ankende parters påstand post 1a og b. For øvrig er ankemotpartene enig også i lagmannsrettens begrunnelse.

Ankemotpartene mener at en gjennomgåelse av de dokumenter man har om Albert Colletts forretningsvirksomhet og eiendomserverv, gjør det meget tvilsomt om han ved sin død var personlig eier med full eierrådighet over alle de eiendommer som omfattes av de ankende parters påstand post 1a og b. Meget tyder på at han drev en betydelig del av sin virksomhet gjennom "anonyme" eller uansvarlige selskaper. Det er de ankende parter som påberoper seg odelsretten, og den tvil som er til stede må gå ut over dem. Hvis Høyesterett er enig med lagmannsretten i at en eventuell odelsrett bortfalt ved inngåelse av interessentskapsavtalen i 1912, har imidlertid spørsmålet ingen selvstendig interesse.

Etter ankemotpartenes syn medførte selskapsavtalen av 1912 og også de senere avtaler at selskapsdeltakerne ikke hadde noen rådighet, verken fysisk eller juridisk, over ideelle andeler i selskapets faste eiendommer. Det var selskapet som hadde rådigheten. Bestemmelsene i selskapsavtalen var videre uforenlige med odelsloven med hensyn til suksesjon og utløsning.

Når arvingene etter Albert Collett deltok i overdragelsen av eiendommene til et selskap som var organisert på denne måten og hadde slike suksesjonsregler, måtte dette innebære et gjensidig avkall på odelsrett. Under enhver omstendighet vil en eventuell odelsrett ha bortfalt ved utløpet av preskribsjonsfristen etter overdragelsen.

Deltakerene i et slikt selskap kan heller ikke erverve odelsrett til ideelle andeler i selskapets faste eiendommer. De hadde ikke den nødvendige eierrådighet over andelene.

Det er ingen holdepunkter for de ankende parters subsidiære anførsel om at det i tilfelle bare forelå en fraskrivelse av løsningsrett for den tid selskapet drev industriell virksomhet.

Ankemotpartene fremhever at når selskapsavtalen inneholder en voldgiftsklausul som gir voldgiftsretten adgang til å beslutte utløsning, må det under enhver omstendighet ligge i denne klausul at den utløste ikke etter en utløsningsdom kan kreve en ideell andel av selskapets eiendommer i kraft av odelsrett.

Ankemotpartene, Firma Albert Collett og Trygve Ebbing, har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Albert P. Colletts dødsbo, Axel R Collet, Karin Collet, Ragnhild Collett og Albert Collett d.y. - en for alle og alle for en - tilpliktes å erstatte firma Albert Colletts og Trygve Ebbings saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Albert Colletts barn hadde odelsrett til uskifteboets faste eiendommer i 1912, idet jeg er enig med lagmannsretten i at en mulig odelsrett vil ha falt bort som følge av den interessentskapsavtale som ble inngått mellom samtlige arvinger.

Jeg er også enig med lagmannsretten i at det heller ikke er ervervet odelsrett til interessentskapets eiendommer etter 1912. Både når det gjelder dette spørsmålet og når det gjelder spørsmålet om bortfall av eventuell odelsrett som følge av interessentskapsavtalen, kan jeg i det alt vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse som jeg derfor kan vise til.

Begge spørsmål må løses etter en vurdering av om de ansvarlige selskapsdeltagere hadde en slik rådighet over ideelle andeler i selskapets faste eiendom at de kunne sies å ha "fuld Eiendomsret" til disse andeler, jf odelsloven av 1821 §1. Hvis de ikke hadde en slik rådighet etter at eiendommen var gått inn i selskapet, måtte dette få til følge at en eventuell odelsrett falt bort. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Når det gjelder spørsmålet om de ansvarlige deltagere i selskapet kunne erverve odelsrett, var situasjonen at det etter odelsloven av 1821 kunne hevdes odelsrett også til ideelle andeler av en fast eiendom. I Høyesteretts dom, inntatt i Rt-1953-235, ble det lagt til grunn at også en interessent i et navngitt handelsselskap kunne erverve odelsrett til sin ideelle andel i selskapets eiendom. Det ble imidlertid uttrykkelig gjort den reservasjon at det ikke måtte være truffet slike særordninger med hensyn til aktiva at han ikke kunne sies å ha "full eiendomsrett" i odelslovens forstand. Også for dette spørsmåls vedkommende blir det således avgjørende om de ansvarlige selskapsdeltakere etter en konkret og samlet vurdering av situasjonen i selskapet, og da spesielt selskapsavtalen, hadde en slik rådighet over ideelle andeler av selskapets eiendommer at de kunne sies å ha hatt "full eiendomsrett" til andelen i hevdstid.

Spørsmålet om en eventuell odelsrett falt bort som følge av overdragelsen av eiendommene fra uskifteboet til selskapet i 1912, må bedømmes ut fra de to avtaler som ble inngått dette året. Jeg nevner at spørsmålet om å la næringsvirksomheten i Firma Albert Collett og uskifteboets faste eiendommer gå over til et selskap under ledelse av sønnene Johan, Oscar og Axel hadde vært drøftet i familien i flere år. Det hadde vært overveiet å samle det hele i et aksjeselskap, men dette ble oppgitt på grunn av problemer med å få konsesjon for overdragelse av eiendommene. Dersom man hadde valgt aksjeselskapsformen, ville det uten videre ha fått til følge at odelsretten falt bort.

Også den form man valgte, medførte at både den faktiske og juridiske rådighet over eiendommene gikk over til et selskap hvor den enkelte selskapsdeltager bare kunne utøve rådighet gjennom sin deltagelse i selskapet.

Jeg peker på at det dreide seg om drift av en omfattende virksomhet med meget store eiendommer med tilknyttet industri m v. Den enkelte "signaturberettigede" kunne verken utøve fysisk eller juridisk rådighet over de enkelte eiendommene eller over det samlede eiendomskompleks uavhengig av selskapet. Deres rådighet gjennom selskapet var nøye regulert i selskapsavtalen.

Også rådigheten over selskapsandelene var undergitt sterke begrensninger. Andelene kunne ikke avhendes og heller ikke overtas av arvinger. De gjenlevende signaturberettigede hadde rett til å utløse avdødes andel i selskapet. Som påpekt av lagmannsretten, var de bestemmelser som var fastsatt, uforenlige med at det skulle bestå odelsrett til andelene i de faste eiendommer.

I den tilleggsavtale som i 1912 ble inngått mellom de ansvarlige selskapsmedlemmer, var det, som jeg tidligere har nevnt, inntatt en voldgiftsklausul som ga voldsgiftsretten adgang til å beslutte utløsning dersom det var oppstått en uoverensstemmelse som ikke kunne løses på annen måte. En slik klausul måtte ha som sin klare forutsetning at en utløst selskapsdeltaker, ikke i kraft av odelsrett skulle kunne kreve en ideell andel i selskapets eiendommer.

Jeg er således enig med lagmannsretten i at den avtale som ble inngått mellom Albert Colletts arvinger om stiftelse av det ansvarlige selskap, måtte innebære at de gjensidig ga avkall på den odelsrett de måtte ha til eiendommene eller til noen av dem. Jeg tilføyer at en eventuell odelsrett under enhver omstendighet ville falle bort når det ikke ble fremmet krav om odelsløsning overfor selskapet innen preskribsjonsfristen.

Som jeg har nevnt innledningsvis, ble det inngått nye selskapsavtaler i 1928 og 1941 og det er også inngått tilleggsavtaler. Disse avtaler avviker imidlertid ikke vesentlig fra 1912-avtalen på de punkter som har betydning ved bedømmelsen av om det forelå "full eiendomsrett" til de ideelle andeler. Det følger da av det jeg allerede har sagt at de ansvarlige selskapsmedlemmer ikke kunne erverve odelsrett.

Den subsidiære anførsel om at det som i tilfelle måtte være forutsatt i selskapsavtalene, bare var en begrensning i løsningsretten så langt det ble drevet industriell virksomhet, finner jeg helt uholdbar.

Anken kan etter dette ikke føre frem. Det har etter mitt syn ikke vært tvilsomt at et odelssøksmål ikke kunne føre frem. Jeg finner derfor at det må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.

Det er fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningsoppgaven innbefatter renter av tilkjente omkostninger i herredsretten og renter av påstått omkostningsbeløp for lagmannsretten. Samlede omkostningene settes til kr 465000.

Som jeg har nevnt, er Albert P Collett avgått ved døden, og de øvrige ankende parter har trådt inn i saken i hans sted, jf odelsloven §74. Dødsboet vil da bare være medansvarlig for de omkostninger som er påløpt før Albert P Collett døde. Det må derfor i boets omkostningsansvar gjøres fradrag for senere påløpne omkostninger, som i det vesentlige er salær til ankemotpartenes prosessfullmektig for ankeforhandlingen og forberedelsen til denne. Fradraget settes skjønnsmessig til kr 40000,-.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.

2 a. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Axel R Collett, Karin Collett, Ragnhild Collett og Albert Collett d.y., n for alle og alle for en, til Firma Albert Collett og Trygve Ebbing i fellesskafødt xx.xx.00 - firehundreogsekstifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2 b. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og som del av saksomkostningene for Høyesterett betaler Albert P Colletts dødsbo som solidarisk ansvarlig med de foran nevnte, 425000 - firehundreogtjuefemtusen - kroner til Firma Albert Collett og Trygve Ebbing i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.