HR-1995-116-A - Rt-1995-1499

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-10-20
Publisert:	HR-1995-00116-A - Rt-1995-1499 (484-95)
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00116 A, nr 388/1993.
Parter:	Hemnes kommune (advokat Inger-Johanne Lund - til prøve) Hjelpeintervenient: Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (advokat Hans O Bang) mot Statkraft (advokat Hans Petter Graver).
Forfatter:	Backer, Sinding-Larsen, Hellesylt, Tjomsland, Holmøy
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §5, Tvistemålsloven (1915) §98, Energiloven (1990)

Dommer Backer: Saken gjelder gyldigheten av eiendomsskattetakst avsagt av overtakstnemnda for verk og bruk i Hemnes kommune 15 desember 1987 over Statkrafts kraftanlegg med overføringslinjer i Hemnes.

Statkraft eier tre kraftverk i Hemnes og nabokommunen Hattfjelldal. Det er Nedre Røssåga, Øvre Røssåga og Bjerka. De utgjør til sammen de såkalte Ranaverkene, som for vel 90 % vedkommende ligger i Hemnes. Av produksjonen går omkring 75 % til industriformål til de priser som er fastsatt for kraftkrevende industri, og resten til alminnelig forsyning.

Takstnemnda for eiendomsskatt i Hemnes kommune fastsatte 18 februar 1987 verdien av kraftanleggene til kr 3 050 460.000. I tillegg kom overføringslinjene med kr 96 720.000. Statkraft klaget over ansettelsen, og overtakstnemnda for verk og bruk i Hemnes traffødt xx.xx.1987 slikt vedtak:

"Takstverdien pr. 1. januar 1987 av Ranaverkene i Hemnes kommune, inklusive Statkrafts overføringslinjer, fastsettes til kr 3.352.000.000,-."

Statkraft reiste i juli 1988 søksmål mot Hemnes kommune ved Rana herredsrett med påstand om at eiendomsskattetaksten skulle oppheves. Saken ble av herredsretten forenet etter tvistemålsloven §98 med et annet søksmål som Statkraft hadde reist om gyldigheten av formuesansettelsen ved den alminnelige ligning av de samme kraftanlegg og linjer. Herredsretten avsa 6 februar 1991 dom som for den foreliggende sak har slik domsslutning:

"I sak A 53/88

Eiendomsskattetakst avsagt av Overtakstnemnda for verk og bruk i Hemnes kommune 15. desember 1987 over Statskrafts kraftanlegg og linjer i Hemnes kommune oppheves. ...

I begge saker

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Hemnes kommune påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Samtidig påanket Hemnes kommune også dommen i den andre saken, der ligningen var blitt opphevet. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar erklærte hjelpeintervensjon til støtte for kommunen. De to sakene ble også i lagmannsretten behandlet sammen. Lagmannsretten avsa 3 september 1993 dom som i den foreliggende sak har slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom i herredsrettens sak A 53/88 stadfestes.

...

3. Saksomkostninger idømmes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Hemnes kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har ikke påanket lagmannsrettens dom i saken om formuesligningen, der avgjørelsen også gikk kommunen imot. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar erklærte hjelpeintervensjon til støtte for kommunen.

Ordføreren i Hemnes og to vitner har avgitt skriftlige forklaringer. Det er fremlagt noen nye dokumenter.

I ankeerklæringen var det blant annet gjort gjeldende som en rettsanvendelsesfeil at lagmannsretten i sin dom hadde bygget på at det ved en eiendomsskattetakst må tas i betraktning at kraftverkseieren har plikt til å levere billig konsesjonskraft. Etter at Høyesterett i Tydalsaken i Rt-1994-333 var kommet til et resultat som indikerte at den ankende part her ville få medhold, har partene inngått forlik for dette punkt, som således ikke lenger omfattes av ankesaken.

Ellers står saken for Høyesterett stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Hemnes kommune, og hjelpeintervenienten, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har i det vesentlige anført:

Kommunen skulle vært frifunnet.

Det er ikke noen rettsanvendelsesfeil ved overtakstnemndas vedtak, og den bygger ikke på feil faktum. De skjønnsmessige vurderinger kan domstolene ikke prøve. Dette er fastslått i flere høyesterettsavgjørelser. Når lagmannsretten har kommet til at eiendomsskattetaksten må oppheves, er det for en stor del fordi den har gitt seg inn på en overprøvelse som den ikke har adgang til.

Lagmannsrettens hovedinnvending mot eiendomsskattetaksten er at den ikke tar hensyn til industrikraftprisen, men baserer sin rentabilitetsberegning på statkraftprisen ved engros levering til alminnelig forsyning. Den ankende part hevder at det her ikke er begått noen feil. Etter byskatteloven §5 skal man ved verdsettelsen søke å komme frem til det eiendommen er verdt i seg selv, idet man ser bort fra forpliktelser som påhviler eieren. Plikten til å levere billig industrikraft er noe som påhviler Statkraft i henhold til kontrakt og konsesjonsvilkår. Det er solid rettspraksis for at man ikke skal ta hensyn til kontrakter, se f eks saken om Tyssefaldene i Rt-1987-129. Når det gjelder konsesjonsvilkår, følger det - iallfall indirekte - av Siso-dommen i Rt-1991-98 og Tydal-dommen i Rt-1994-333, at det ikke skal tas hensyn til slike vilkår. Det er forholdene på et fritt marked som skal legges til grunn.

Med de overføringslinjer som man har til Trøndelag, er det fysisk ikke noe i veien for at Ranaverkene kan sende hele sin produksjon inn på samkjøringsnettet for salg til alminnelig forsyning. I landsmålestokk er produksjonen ikke så stor at den skulle få betydning for prisene på markedet for alminnelig forsyning. Det var i 1987 en stigende etterspørsel etter kraft. Når det gjelder overføring, er det fast praksis å legge til grunn gjennomsnittsomkostningene. Overtakstnemnda har regnet 20 % overføringsomkostninger, og dette er mer enn tilstrekkelig. Lagmannsretten har gjort et poeng av at den lave effekt i Ranaverkene skulle gjøre kraften derfra uegnet til salg til alminnelig forbruk på grunn av de variasjoner som det er i forbruket. Overtakstnemnda har imidlertid tatt hensyn til dette ved sin verdsettelse. Det er ikke noen vanskelighet å klare toppbelastningene, f eks ved kjøp av kraft.

Subsidiært, for tilfelle av at retten måtte komme til at overtakstnemnda skulle ha tatt prisen for industrikraft i betraktning, hevdes at nemnda har gjort dette i sin skjønnsmessige vurdering, selv om det ikke er uttrykkelig nevnt.

Atter subsidiært anføres at Statkraft i sin klage til overtakstnemnda ikke påberopte seg den generelle betydning av industrikraftprisen. Det er da ikke noen feil at nemnda ikke har drøftet den.

Hemnes kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Hemnes kommune frifinnes.

2. Hemnes kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar har som hjelpeintervenient nedlagt slik påstand:

"1. Hemnes kommune frifinnes.

2. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Statkraft, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig.

Spørsmålet er hvor langt man etter byskatteloven §5 skal gå i objektivisering av skattegrunnlaget ved fastsettelse av et kraftverks verdi, uavhengig av den aktuelle eiers utnyttelse.

Vurderingen må i denne saken basere seg på forholdene slik de var i 1987, før energiloven av 29 juni 1990. Det fantes da ikke noe fritt marked for elektrisk kraft. Statkrafts priser til kraftkrevende industri og treforedling ble fastsatt etter forhandlinger med industrien ut fra sosiale og næringspolitiske overveielser. Det var før energiloven heller ikke noen markedsmessig prisdannelse for kraft til alminnelig forsyning. Statkraftprisen til alminnelig forsyning ble fastsatt av Stortinget. Statkraft hadde monopol på eksport av kraft, og eksporten var underkastet meget stramme politiske, tekniske og markedsmessige begrensninger.

Det må også tas hensyn til de tekniske og økonomiske forhold hvorunder kraften ble pro dusert. Ranaverkene ble bygget for å forsyne Jernverket i Mo i Rana med kraft. Industrikraftverk kjennetegnes ved at maskininstallasjon og rørgater - som er avgjørende for effekten - er forholdvis begrenset dimensjonert. Dette henger sammen med at de leverer stort sett den samme kraftmengde kontinuerlig hele året. I motsetning til dette må kraftverk som leverer til alminnelig forsyning, være dimensjonert slik at de kan klare toppbelastningen om vinteren, mens de leverer mindre kraft resten av året. Den siste slags kraftverk er dyrere å bygge, men oppnår bedre pris for kraften.

Statkraft hevder at overtakstnemnda har gått for langt i sin objektivisering av skattegrunnlaget, og derved bygget på åpenbart gale faktiske forutsetninger med hensyn til de muligheter som måtte foreligge i en hypotetisk fri markedssituasjon. Nemnda har således ikke vurdert om det - med de offentligrettslige reguleringer som eksisterte da, og som for en stor del eksisterer fremdeles - er realistisk å tro at kraften fritt ville kunne disponeres til alminnelig forsyning, og om det eventuelt ville være marked for all kraften hvis kraftverkene stod fritt til en omdisponering. Det er heller ikke vurdert hvordan de gjennomsnittlige overføringsomkostninger vil bli påvirket av endringer i leveringsmønsteret. Statkraft aksepterer at man regner med gjennomsnittsomkostninger, men en beregning som er foretatt av Samkjøringen, viser at de årlige utgifter vil øke med vel kr 100.000.000. Nemnda har heller ikke vurdert om en omdisponering er realistisk ut fra Ranaverkenes effektsituasjon.

Det er fastslått i rettspraksis at domstolene kan prøve prinsippene for verdsettelsen helt ut som en del av rettsanvendelsen. Hvor langt man skal gå i objektiviseringen av skattegrunnlaget, er en del av denne prøvelse. Det er viktig at man kommer frem til et system med reelle takster og et enkelt takstsystem. Statkraft aksepterer at man ser bort fra gjeldende kontrakter om kraftleveranser, men mener at man ved verdsettelsen som utgangspunkt bør bygge på den fordeling mellom industrikraft og kraft til alminnelig forsyning fra det enkelte verk som man har i dag. Subsidiært kunne man i tilfelle bygge på den fordeling mellom de to typer kraft som man har på det totale norske kraftmarked, altså med omkring en tredjedel på industrikraft og resten på kraft til alminnelig forsyning.

I anledning av kommunens subsidiære og atter subsidiære anførsler gjøres det gjeldende at overtakstnemnda umulig kan ha tatt hensyn til industrikraftprisen, som da ville gitt seg ganske andre utslag, og at klagen til overligningsnemnda gikk på markedsforholdene, der industrikraftprisen spiller en viktig rolle.

Statkraft har nedlagt slik påstand:

"1. Overtakstnemndas vedtak oppheves

2. Statkraft tilkjennes omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett"

Jeg er i likhet med lagmannsretten, men på et annet grunnlag kommet til at overtakstnemndas vedtak må oppheves.

Innledningsvis peker jeg på det uheldige i at domstolene fremdeles må avgjøre spørsmålet om hva som er de riktige prinsipper for vurdering av kraftverk etter en bestemmelse i den tidligere byskatteloven av 1911. Dette innebærer at man må ta sitt utgangspunkt i uttalelser i lovmotiver som er skrevet helt i begynnelsen av dette århundre, og som ensidig tar sikte på situasjonen for vanlige byeiendommer.

Overtakstnemnda har fastsatt takstverdien av Ranaverkene med overføringslinjer i Hemnes kommune til det som nemnda oppfatter som en forsiktig salgsverdi under frie markedsforhold. Som et hjelpemiddel har nemnda brukt en rentabilitetsberegning på grunnlag av statkraftprisene ved engros levering til alminnelig forsyning. Det er etter rettspraksis på det rene at man kan bruke en rentabilitetsberegning. Under henvisning til at Ranaverkene ble bygget for å levere kraft til Jernverket, og at de i 1987 leverte, og fremdeles leverer, omkring 75 % av produksjonen til industrien, har Statkraft imidlertid protestert mot at man legger prisen for levering til alminnelig forbruk til grunn. Det har også vært pekt på blant annet overføringsomkostningene og problemene med den lave effekten i kraftverk som er beregnet på industrileveranser.

Etter byskatteloven §5 "ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg". Det følger av Tyssefald-dommen i Rt-1987-129 at man skal se bort fra tyngende kraftleiekontrakter, som den enkelte kraftverkseier har inngått, og som reduserer verkets verdi for eieren. Det er her en viss parallell til det som gjelder ved verdsettelse av vanlige byeiendommer. I dommen om Meråker Smelteverk i Rt-1958-801 er uttalt at man ved eiendomsbeskatningen skal se bort fra hjemfallsretten for kraftverk. Dette er lagt til grunn i senere rettspraksis. Hjemfallsretten påvirker bare verdien for den enkelte eier, men ikke verdien av verket selv. Når det gjelder plikten til å levere konsesjonskraft, følger det av Tydaldommen i Rt-1994-333 at det ved verdsettelsen ikke skal tas hensyn til denne forpliktelse. Førstvoterende gir uttrykk for en viss tvil, men begrunner avgjørelsen på side 339 med behovet for å få klare regler. I denne forbindelse uttales det at "(d)ersom det skulle tas hensyn til plikten til å levere konsesjonskraft, er det vanskelig å se at ikke også andre konsesjonsvilkår, knyttet til eierens rettslige disposisjonsrett, ville måtte få betydning".

Spørsmålet om betydningen av de konsesjonsvilkår som en fremtidig eier av kraftverket må regne med å bli pålagt, var oppe i Siso-dommen i Rt-1991-98. Førstvoterende uttalte her på side 101-102:

"Heller ikke kan jeg gi den ankende part medhold i anførselen om at salgsverdien, og dermed eiendomsskattetaksten, må fastsettes ut fra en kjøper, for å få konsesjon på ervervet, ville måtte akseptere langsiktige og tyngende forpliktelser til å levere rimelig kraft til Salten Verk. Av flere grunner kan anførselen ikke føre frem. Allerede de hypotetiske problemstillinger man her kommer inn på, taler etter min mening på avgjørende måte for at spørsmålet om hva konsesjonsvilkår ville gå ut på ikke kan trekkes inn i salgsverdivurderingen.

Jeg legger til: Hverken for takstnemndene eller overtakstnemnda gjorde Elkem A/S gjeldende at verdsettelsen måtte skje under hensyn til det forhold at en kjøper kunne bli pålagt tyngende forpliktelser overfor Salten Verk i forbindelse med et erverv. Jeg kan da ikke se at nemndene hadde noen foranledning til å gå inn på dette spørsmålet. Det foreligger av den grunn ingen feil ved vedtakene på dette punkt som kan føre til at de må oppheves."

Med den konkrete begrunnelse som førstvoterende ga, kan man kanskje si at dommen ikke er noe klart prejudikat for at det ikke i noe tilfelle skal tas hensyn til at en kjøper av kraftverket må regne med å påta seg tyngende konsesjonsvilkår. Men dommen trekker i den retning. Det samme gjelder den refererte uttalelsen i Tydal-dommen sammen med den avgjørelsen som der ble truffet om Nea-kontrakten, som nærmest var å likestille med konsesjonsvilkår.

På bakgrunn av den foreliggende rettspraksis finner jeg ikke å kunne gi Statkraft medhold i at man skal bygge på den faktiske fordeling mellom industrileveranse og leveranse til alminnelig forsyning som man har i dag. Overtakstnemnda har kommet til at Statkraft ville kunne selge hele produksjonen ved Ranaverkene til alminnelig forsyning. Etter min mening kan det imidlertid ikke være riktig - slik overtakstnemnda har gjort - å vurdere det økede krafttilbud fra de kraftverk som takseres, isolert sett. En slik betraktningsmåte vil i praksis føre til at den samlede takst for landets kraftverker blir for høy.

Det avgjørende blir - i den utstrekning verdsettelsen bygger på rentabilitetsbetraktninger - hvilken pris Statkraft ville fått for den delen av kraftleveringene som går til den kraftkrevende industrien, dersom samtlige kraftverk står fritt i forhold til de foreliggende kontraktsbindinger. Denne problemstilling stiller takstnemndene overfor meget vanskelige og hypotetiske vurderinger. Nemndene kan imidlertid ikke stå fritt i denne vurderingen. De kan ikke se bort fra det forhold at omkring en tredjedel av kraftproduksjonen i Norge i dag går til den kraftkrevende industrien og treforedling. Dersom man ikke har særlige holdepunkter for en annen fordeling, antar jeg at de beste grunner taler for at den kraften som forutsettes levert på det norske markedet, blir fordelt mellom levering til alminnelig forbruk og levering til den kraftkrevende industrien i samme forhold som det totale forbruk her i landet er fordelt. Ved å ta utgangspunkt i en slik gjennomsnittsbetraktning vil man etter mitt syn komme til løsninger som samlet sett fremtrer rimelig balanserte. - På dette punkt gir jeg altså Statkraft medhold i selskapets subsidiære standpunkt.

Selv om Ranaverkene, som i dag leverer 75 % av sin kraft til industrien, vil kunne takseres ut fra den forutsetning at de kan levere en større del av kraften til alminnelig forsyning, forutsetter dette at man ved takseringen tar hensyn til de økede overføringsomkostningene ved slike leveranser. Videre må man ta hensyn til de begrensninger som følger av den mindre, installerte effekt i kraftverk som i det vesentlige er bygget for industrileveranser. Jeg viser i denne forbindelse til Vinje-saken i Rt-1994-378, der en eiendomsskattetakst ble opphevet fordi det ikke var tilstrekkelig begrunnet at en så stor del av den installerte effekt var salgbar som overtakstnemnda hadde regnet med. Når overtakstnemnda må behandle saken om igjen, går jeg ut fra at den også vil komme inn på disse spørsmål på grunnlag av de opplysninger som nå foreligger. Jeg finner grunn til å peke på at overtakstnemndas begrunnelse på disse punkter er snau og lite tilfredsstillende.

Hemnes kommunes subsidiære og atter subsidiære anførsel om at overtakstnemndas vedtak ikke i noe tilfelle vil kunne oppheves, kan etter min oppfatning klart ikke føre frem. Prisen for industrikraft er åpenbart ikke tatt i betraktning på en slik måte som jeg har funnet nødvendig. Det er også vanskelig å lese klagen til overtakstnemnda slik at betydningen av industrikraftprisen ikke er tatt opp.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt som eiendomsskattetaksten oppheves. Grunnlaget for dette blir imidlertid for en stor del et annet enn etter lagmannsrettens dom. Saken har reist prinsipielle og tvilsomme spørsmål, og saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans. Dette betyr at også lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, og at det ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.