HR-1995-139-A - Rt-1995-1711

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-11-15
Publisert:	HR-1995-00139-A - Rt-1995-1711 (544-95)
Stikkord:	Konkurs, Panterett, Factoring
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-?? - Høyesterett HR-1995-00139 A, nr 317/1994
Parter:	Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo (Advokat Gudmund Kuvås) Hjelpeintervenienter: 1. Den norske Bank AS 2. Christiania Bank og Kreditkasse AS (Advokat Helge Jakob Kolrud) mot Norne Sjøfarm AS (Advokat Rune Valaker - til prøve) Hjelpeintervenienter: 1. Kvangardnes Laks AS 2. Weststar Laks AS (Advokat Rune Valaker - til prøve) 3. Fiskerinæringens Landsforening 4. Lakseeksportørenes Forening 5. Norsk Ferskfiskomsetteres Landsforening (Advokat Stein Pettersen)
Forfatter:	Dolva, Gjølstad, Backer, Skåre, Dissens: Bugge
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §107, Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)4, Råfiskloven (1951) §2, §3, §4, Råfiskloven (1951), Forvaltningsloven (1967), Panteloven (1980) §3-11, §4-10, Panteloven (1980), Konkursloven (1984) §61, Dekningsloven (1984) §7-2, Kjøpsloven (1988) §61

Dommer Dolva: Saken gjelder spørsmålet om Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, kan kreve innbetalt til seg oppgjør for salg av fisk som fant sted kort tid før konkursåpningen, og hvor salgene ble holdt utenfor laget.

Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, heretter kalt FOS, gikk konkurs 13 november 1991 som følge av økonomiske problemer i forbindelse med den innfrysingsordning for oppdrettslaks som laget hadde iverksatt. I tiden før konkursåpningen ble det i noen utstrekning foretatt salg av oppdrettslaks utenom laget, ved at sluttseddel for salgene ikke ble sendt FOS slik det var bestemt i lagets forretningsregler. FOS' konkursbo har som ledd i bobehandlingen reist krav om at oppgjøret for disse salgene skal skje til boet. Den konkrete sak gjelder oppgjøret for salg av laks som opppdrettsselskapet Follalaks AS ved tre anledninger i oktober 1991 leverte til det godkjente kjøperselskapet Aalesundfisk AS. Sluttsedlene er datert 8, 16 og 21 oktober 1991, og samlet kjøpesum er kr 1.095.881,28 som skulle betales etter 30 dager. Etter krav fra konkursboet som mente å være rette innehaver av oppgjørskravene, innbetalte Aalesundfisk senere oppgjøret til boet - etter at det var avgitt skadesløserklæring overfor Aalesundfisk. Follalaks reiste ved stevning 17 november 1992 sak mot Aalesundfisk ved Sunnmøre herredsrett for å få dom for at Aalesundfisk pliktet å betale beløpet til Follalaks. Det ble gjort gjeldende at Follalaks var eier av fordringene på Aalesundfisk, og subsidiært at Follalaks i hvert fall i den økonomiske situasjon som FOS var i høsten 1991, var berettiget til direkte oppgjør fra Aalesundfisk. To andre oppdrettsselskaper, Kvangardnes Laks AS og Weststar Laks AS erklærte hjelpeintervensjon til fordel for Follalaks. FOS' konkursbo erklærte hjelpeintervensjon til fordel for Aalesundfisk, men ble senere trukket inn som part og saksøkt for kravet.

Sunnmøre herredsrett avsa 2 november 1993 dom med denne domsslutning:

"1.

a) - Fiskeoppdretternes Salgslag A/L - dets konkursbo frifinnes.

b) - Follalaks AS v/styrets formann, Kvangardnes Laks AS v/styrets formann og West Star Laks AS v/styrets formann dømmes til - in solidum - å betale saksomkostninger til Fiskeoppdretternes Salgslag A/L - dets konkursbo med kr 377625,- - kronertrehundreogsyttisjutusensekshundreogtjuefem -.

2.

a) - AS Aalesundfisk frifinnes.

b) - Follalaks AS dømmes til å betale kr 205850,- kronertohundreogfemtusenåttehundreogfemti - i saksomkostninger til AS Aalesundfisk.

3. Beløpene under post 1 b og 2 b forfaller til betaling innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Follalaks og de to hjelpeintervenientene påanket dommen til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten erklærte også Fiskerinæringens Landsforening, Lakseeksportørenes Forening og Norsk Ferskfiskomsetteres Landsforening hjelpeintervensjon til fordel for Follalaks. Anken var rettet mot FOS' konkursbo og Aalesundfisk. Etter begjæring fra Follalaks med tilslutning av hjelpeintervenientene og FOS' konkursbo besluttet lagmannsretten å stanse saken mot Aalesundfisk etter tvistemålsloven §107. Det ble særlig vist til at forholdet til Aalesundfisk langt på vei avhang av saken mot konkursboet.

Frostating lagmannsrett avsa 5 juli 1994 dom med denne domsslutning:

"1. Fiskeoppdretternes Salgslag AL's konkursbo betaler til Follalaks AS kr 1095881,30 - enmillionognittifemtusenåttehundreogåttien 30/100 kroner - med tillegg av 18% årlig rente fra 13. februar 1992 til 31. desember 1993, og 12% årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Fiskeoppdretternes Salgslag AL's konkursbo kr 712390,50 - syvhundreogtolvtusentrehundreognitti 50/100 kroner - til Follalaks AS, Kvangardsnes Laks AS og West Star Laks AS, alle v/advokatfirmaet Gjelsvik, Orrem, Tvedt, Valaker & Ihle ANS, Bergen.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Fiskeoppdretternes Salgslag AL's konkursbo kr 318250,50 - kronertrehundreogattentusentohundreogfemti 50/100 - til Fiskerinæringens Landsforening, Lakse-eksportørenes Forening og Norsk Ferskfiskomsetteres Landsforening, alle v/Wikborg, Rein & Co. advokatfirma, Bergen.

4. Oppfyllelsesfristen for postene 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Lagmannsretten fant at det etablerte omsetningssystem måtte forstås slik at oppdretterne var eiere av fordringene mot kjøperne, og tok ikke standpunkt til de subsidiære anførslene.

FOS' konkursbo anket saken til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hjelpeintervenientene for lagmannsretten har opprettholdt sin intervensjon også for Høyesterett. For Høyesterett har Den norske Bank AS og Christiania Bank og Kreditkasse AS erklært hjelpeintervensjon til fordel for konkursboet. Follalaks har kort før ankeforhandlingen skiftet navn til Norne Sjøfarm AS. Jeg vil i min videre framstilling benytte det opprinnelige firma.

Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, hvor 22 vitner har avgitt forklaring. De fleste vitner har på forhånd besvart spørsmål fra prosessfullmektigene skriftlig. Det er framlagt et stort antall nye dokumenter, blant annet vedrørende andre salgslag. Disse har etter mitt syn ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Jeg gir først en oversikt over sakens bakgrunn:

Fiskeoppdretternes Salgslag A/L fikk ved kgl resolusjon 28 juli 1978 i medhold av råfiskloven 14 desember 1951 §2 enerett til førstehåndsomsetning av en del arter oppdrettsfisk til konsum, herunder laks og ørret. FOS er et andelslag, hvor oppdretterne av konsumfisk var pliktige medlemmer. Lagets vedtekter er godkjent av departementet etter råfiskloven §3.

Lagets formål framgår av vedtektenes §2, hvor første ledd lyder slik:

"Lagets formål er å forestå organisert førstehåndsomsetning av oppdrettede produkter for konsum. Laget skal herunder søke å oppnå gode og stabile priser og trygge betalingsvilkår."

Lagets enerett trådte i kraft 16 oktober 1978. Omsetningen var ordnet slik at oppdretterne bare kunne selge til kjøpere som laget hadde godkjent. Oppdretterne leverte fisken direkte til kjøperne og fikk oppgjør direkte. Ved inngåelse av salgsavtale skulle det utferdiges sluttseddel, og et eksemplar av denne skulle sendes FOS. Både kjøper og selger skulle betale en viss avgift til FOS, og kjøperen pliktet å holde tilbake oppdretternes avgift og innbetale denne sammen med sin egen til FOS.

Med virkning fra 1 januar 1980 ble det bestemt at all omsetning av ørret skulle gjøres opp gjennom laget. Dette innebar at omsetningen ble fakturert og avregnet gjennom FOS. Tilsvarende ordning ble gjennomført for omsetning av laks med virkning fra 1 januar 1981. Omsetningsordningen er nærmere regulert i FOS' forretningsregler fastsatt av FOS' styre og salgsstyre i fellesskap. Også denne ordningen innebærer at salget ble inngått ved avtale mellom oppdretter og kjøper, og at levering - på nærmere vilkår - skjedde direkte til kjøper.

Forretningsreglene har i §2 regler om bindende minstepriser og i §3 regler om godkjenning av kjøperne og om deres plikt til å stille "garanti eller annen tilfredsstillende sikkerhet for kjøperens forpliktelse overfor laget". Av §5 om alminnelige leveringsvilkår framgår blant annet at for "ethvert kjøp utstedes lagets sluttsedler i 4 eksemplarer". I §6 om betalingsvilkår lyder første til femte ledd slik:

"Kjøperen sender A-seddelen til salgslagets kontor i Trondheim, straks leveranse har funnet sted. B- og C-seddelen utleveres oppdretteren. Dseddelen beholdes av kjøperen.

Medmindre noe annet er fastsatt i disse forretningsregler - eller særskilt bestemt av salgsstyret, skal alt oppgjør for levert oppdrettet fisk til konsum skje gjennom salgslaget.

Hvis oppdretter ikke innen 5 dager etter levering har mottatt B- og Cseddel fra kjøper, påligger det oppdretter plikt til å kontakte kjøper og be om å få tilsendt sluttsedler omgående. Dersom sedlene ikke er mottatt innen 10 dager etter levering må dette rapporteres til salgslaget. I motsatt fall vil salgslaget ikke kunne garantere oppgjør for dette parti.

Salgslaget fakturerer kjøper for mottatt fisk i.h.t. de kvanta og avtalte priser som fremgår av sluttseddel og avregner til produsent på samme grunnlag.

Faktura fra salgslaget forfaller til betaling 30 dager etter levering av fisk fra oppdretter. Ved for sen betaling belastes kjøper med den til enhver tid av salgsstyret fastsatte rentesats. Oppgjør til produsenten sendes fra salgslaget 30 dager etter at fisk er levert og etter at B-seddel er mottatt av salgslaget."

Ordningen innebar altså at FOS på grunnlag av sluttsedlene sendte faktura til kjøperne, og disse sendte oppgjør til laget. Ved sen betaling kunne FOS om nødvendig kreve dekning via kjøpernes garanti eller andre sikkerheter, eventuelt iverksette inkasso. Kjøpernes sikkerhetsstillelse skjedde i praksis ved bankgaranti. Uavhengig av kjøpernes rettidige innbetaling skulle imidlertid oppdretterne få oppgjør fra FOS 30 dager etter levering forutsatt at laget hadde mottatt sluttseddel.

I medhold av forretningsreglenes §9 ble det gjort unntak slik at omsetning hvor oppdretter og kjøper tilhørte samme konsern, ble unntatt fra kravet om oppgjør gjennom laget. Dette ble betegnet D2-ordningen. I praksis ble det også godtatt at kjøper kunne forskuttere en større eller mindre del av kjøpesummen til oppdretter uten å gå veien om FOS.

Med hjemmel i loven §3 siste ledd jf vedtektenes §19 og forretningsreglenes §6 åttende og følgende ledd var det til dekning av lagets driftsutgifter pålagt en lagsavgift, som var fastsatt til 3 % av førstehåndsverdien og fordelt med 1 1/2 % på kjøper og oppdretter. Den ble lagt til i fakturaen til kjøper og trukket fra i avregningen med oppdretter.

FOS hadde før 1986 en usikret driftskreditt på 5 millioner kroner i Christiania Bank og Kreditkasse - Fiskernes Bank. I 1986 innvilget Kreditkassen en driftskreditt med øvre grense på 85 millioner kroner. Det ble i denne forbindelse inngått en factoringavtale hvor FOS pantsatte sine nåværende og framtidige enkle pengekrav. Kredittbehovet hadde sammenheng med behovet for å gi oppdretterne punktlig oppgjør. Kredittstørrelsen varierte, men var økende som følge av økningen i produksjonen.

Fra 1979 til 1989 økte produksjonen av oppdrettslaks fra ca 4100 tonn med førstehåndsverdi ca 163 millioner kroner til 110.000 tonn med førstehåndsverdi ca 3,4 milliarder kroner. Dette innebar en overproduksjon som sammen med andre forhold førte til at man i næringen fryktet sammenbrudd i markedet. For å unngå dette vedtok representantskapet i FOS på et ekstraordinært møte 4 januar 1990 en innfrysingsordning av laks. I vedtaket heter det blant annet:

"Representantskapet gir sin tilslutning til den innfrysingsordning som styret/salgsstyret i Fiskeoppdretternes Salgslag A/L har vedtatt etter forhandlinger med Norges Ferskfiskomsetnings Landsforening som ledd i tiltak for å ta hånd om lakseproduksjonen i 1990, og som det forutsettes skal vare så lenge det er nødvendig for å opprettholde balansen mellom tilbud og etterspørsel.

Representantskapet aksepterer at styret foretar et låneopptak i størrelsesorden 1,3 milliarder kroner for finansiering av innfrysingsordningen, og at salgslagets varelager, avgiftsinntekter og fordringsmasse stilles som sikkerhet for dette låneopptaket.

For å finansiere innfrysingsordningen vedtar representantskapet flg.: 1. For leveranser av fisk til godkjente kjøpere ilegges en avgift, stor kr 5.- pr. kg. - - - 3. Vedtatt avgift opprettholdes så lenge finansieringen av innfrysingsordningen ikke er sluttført."

Ordningen omtales som "1990-pakken". Den ble godkjent av Fiskeridepartementet 9 januar 1990. Departementet ba imidlertid om at det ble vurdert å etablere et eget rettssubjekt til å forestå innfrysingsordningen. Etter å ha mottatt en redegjørelse fra FOS hvor det ble vist til nødvendigheten av å stille lagets avgifter og fordringer som sikkerhet for kreditten, aksepterte departementet 21 februar 1990 at det ikke ble opprettet et eget rettssubjekt som nevnt. Fryseordningen ble praktisert i 1990. Produksjonen var imidlertid større enn ventet. På ekstraordinært representantskapsmøte 12 desember 1990 ble det vedtatt at innfrysingsordningen skulle fortsette på tilsvarende vilkår også i 1991 - "1991-pakken".

Gyldigheten av vedtakene om 5-kronersavgiften på ferskfisksalget ble senere gjort til gjenstand for søksmål fra to oppdrettsselskaper. Ved Trondheim byretts dom 28 oktober 1991 ble avgiftsvedtakene kjent ugyldige. Frostating lagmannsrett og Høyesterett opprettholdt imidlertid ordningen, se Rt-1995-530. 1990-pakken ble som forutsatt finansiert ved et lån i Kreditkassen på 1,3 milliarder kroner med pant i lagets varelager, avgiftsinntekter og fordringsmasse. Av låneavtalens punkt 10 om sikkerheten framgår det at lånet blant annet skulle sikres ved: "Pant i henhold til panteloven §4-10 i Låntakers utestående fordringer til enhver tid for ethvert beløp Låntaker til enhver tid skylder Banken". Kreditkassen hadde allerede ved factoringavtalen av 1986 pant i FOS' framtidige enkle pengekrav. 1991-pakken ble finansiert ved et lån på en milliard kroner som avløste det tidligere lånet på 1,3 milliarder kroner. Det ble imidlertid utover våren behov for likviditetstilskudd, og Den norske Bank som agent for et konsortium av norske banker ga 6 juni tilsagn om lån på inntil 600 millioner kroner mot sikkerhet blant annet i varelager og utestående fordringer. I låneavtalen 3 juli 1991 heter det om bankenes sikkerheter at lånet blant annet skulle være sikret ved: "i) sideordnet 1. prioritets pant med CBK i låntakers varelagre i henhold til panteloven §3-11 flg. for NOK 600.000.000 med tillegg av renter og omkostninger; ii) sideordnet 1. prioritets pant med CBK i låntakers samlede utestående fordringer i henhold til panteloven §4-10 med tillegg av renter og omkostninger; iii) sideordnet 1. prioritets pant i det til enhver tid innestående beløp på de konti i CBK til hvilke innbetalinger som utgjør oppgjør for salg av fersk og frossen fisk finner sted; ..."

Utover våren 1991 ble det også nødvendig av likviditetshensyn å utsette oppgjørene til oppdretterne ut over de 30 dager etter levering som fastsatt i forretningsreglenes §6. På fellesmøte 9 april 1991 vedtok styret og salgsstyret i FOS å forsinke frossenfiskoppgjørene med inntil to måneder. "I den utstrekning det er nødvendig" kunne frossenfiskoppgjørene forsinkes ytterligere, samtidig som ferskfiskoppgjørene også skulle forsinkes i samme takt. Administrasjonen ble gitt fullmakt til å tilpasse utbetalingene innenfor de vedtatte retningslinjer.

I sirkulærer 16 og 22 april 1991 til oppdretterne ble dette gjennomført slik at frossenfiskoppgjørene ville bli forsinket med inntil to og en halv måned etter ordinært forfall og ferskfiskoppgjørene 14 dager - til 45 dager etter levering. Det ble imidlertid påpekt at avhengig av likviditeten ville oppgjør kunne skje tidligere, eventuelt kunne utbetalingen måtte forsinkes ytterligere.

Ved rundskriv 7 juni 1991 ble det orientert om lånetilsagnet på 600 millioner kroner. Samtidig ble oppgjørstiden for frossenfisk satt til 60 dager etter levering, mens oppgjørstiden for ferskfisk fortsatt skulle være 45 dager. Den 16 juli orienteres det om at lånet på grunn av manglende sikkerhet ikke ble utbetalt i sin helhet med en gang, og at oppgjørstiden for frossenfisk igjen måtte økes til 90 dager. Det ble også varslet ytterligere forsinkelse for framtidige ferskfiskoppgjør. Ved rundskriv 17 juli 1991 til de godkjente kjøperne ble adgangen til å foreta forskuddsbetaling til oppdretterne opphevet med virkning fra 22 juli.

Fryseordningen opphørte i juli 1991 for så vidt som det da ikke lenger ble innkjøpt laks til innfrysing. Det gjenstod imidlertid å gi oppgjør for tidligere innkjøpt laks til innfrysing foruten for tidligere og løpende ferskfisksalg. Ved sirkulære 31 august 1991 til de med utestående frysfordringer ble det meddelt at betaling av frossenfisk levert senere enn 25 mai måtte utsettes, og at: "Betaling vil bli foretatt fortløpende innenfor den likviditet som er tilgjengelig". For fersk laks ble det meddelt at oppgjør ville bli foretatt som meddelt 17 juli - 45 dager for fisk levert før 22 juli og 60 dager for fisk levert senere. Fiskeridepartementet ble orientert om dette ved brev 5 september 1991. Det ble her uttalt at utsettelse av oppgjør var et viktig element "som en regulator for likviditeten i innfrysingsordningen".

Det ble utover høsten 1991 forsøkt å få statlig hjelp til salg fra fryselageret uten at dette førte fram. Samtidig ble oppdretterne stadig mer engstelige for ikke å få oppgjør fra FOS. Styret i FOS vedtok 10 oktober å henvende seg til myndighetene "om et mulig økonomisk engasjement derfra for å løse den situasjon oppdrettsnæringen befinner seg i". I brev til oppdretterne 23 oktober meddelte FOS at det nå var klart at myndighetene ville bidra med støtte uten at omfang og form kunne angis. Det pågikk stadig forhandlinger mellom staten, bankene og FOS.

Det var tvil om FOS' solvens, og denne tvil ble styrket da Trondheim byrett - som jeg tidligere har nevnt - i dom 28 oktober 1991 fant at pålegget av 5-kronersavgiften var ugyldig. To dager senere, 30 oktober 1991, fikk oppdretterne og kjøperne skriftlig melding fra FOS om at fra og med 28 oktober 1991 skulle oppgjør ikke lenger gå gjennom FOS, men skje direkte fra kjøper til oppdretter.

Ved kgl resolusjon 1 november 1991 ble Fiskeridepartementet bemyndiget til å oppheve forbudet mot omsetning av oppdrettet laks med videre utenom godkjent salgsorganisasjon. Bemyndigelsen ble imidlertid ikke benyttet før det etter oppbud ble åpnet konkurs hos FOS 13 november 1991. FOS' styre hadde dagen før konstatert at forhandlingene med bankene og staten ikke hadde ført fram, og at FOS var åpenbart insolvent.Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo og hjelpeintervenientene Den norske Bank AS og Christiania Bank og Kreditkasse AS har i hovedtrekk anført:

Vedrørende retten til fordringene mot kjøperne.

Det hevdes prinsipalt at det omsetningssystem som forretningsreglene har fastsatt med hjemmel i råfiskloven, fører til at FOS blir innehaver av fordringene på kjøperne. Ved salg overensstemmende med forretningsreglene skapes det to sett fordringer - FOS' fordring mot kjøperen og oppdretterens fordring mot FOS. Dette må anses direkte hjemlet i forretningsreglenes §6, og støttes av de øvrige reglene.

Lagmannsretten har oppfattet omsetningssystemet feil. FOS var etter forretningsreglene forpliktet til å betale oppdretterne punktlig 30 dager etter levering uansett om kjøperne gjorde opp overfor FOS. Dette forutsetter at FOS er eier av fordringene mot kjøperne. Ordningen har medført at FOS har båret tap på om lag 40 millioner kroner. Dette må ses som utslag av at FOS som innehaver av fordringene har betalingsrisikoen for at kjøperne gjør opp for seg. Det er ikke grunnlag for å anse FOS som inkassator eller mellommann med delkredereansvar.

Kjøpernes garanti/sikkerhetsstillelse skjedde overfor laget, forretningsreglenes §3 niende ledd. At enkelte garantierklæringer også nevner oppdretterne, henger trolig igjen fra andre ordninger. Lagmannsretten har bygget på et materiale som ikke er representativt vedrørende dette. Noen plikt for FOS til å stille garanti overfor oppdretterne finnes ikke. Spesielt påpekes at reglenes §6 tredje ledd om at laget ikke kan garantere oppgjør dersom sluttseddel ikke innsendes, bare har fått en uheldig formulering og ikke kan forstås motsetningsvis. Medlemmenes betaling av lagsavgift skal dekke lagets driftsutgifter og kan ikke ses som garantiavgift eller liknende.

Boets standpunkt støttes av konsekvent bokføring i FOS' regnskaper og av bokføringen hos oppdretterne og kjøperne, foruten av det forhold at FOS har betalt merverdiavgift av hele fordringsbeløpet.

Det samme standpunkt er lagt til grunn av alle parter i forbindelse med pantsettelsen av fordringene på kjøperne i forbindelse med lånene i 1986, 1990 og 1991. Pantsettelsene har gitt grunnlag for at FOS oppnådde en meget stor bankkreditt, noe som ikke ville vært mulig dersom ikke samtlige fordringer på kjøperne, både for frossenfisk og ferskfisk, var omfattet. Boets standpunkt støttes også av forarbeidene til råfiskloven av 1938 og av oppfatning, regelverk og praksis i andre salgslag.

Lagmannsretten har uriktig ansett dommene i Rt-1962-854 og Rt-1975-930 som avgjørende. Omsetningsformen der var til dels en annen, og det var andre spørsmål dommene tok sikte på å løse.

Subsidiært gjøres det gjeldende at også rent kjøpsrettslige synspunkter fører til at FOS anses som innehaver av fordringene mot kjøperne i kraft av sin selgerposisjon. Oppdretternes rolle ved avtaleinngåelse og gjennomføring av salget skyldes praktiske hensyn.

Under enhver omstendighet må oppdretterne anses å ha godtatt at ferskfiskfordringene ble pantsatt av FOS. Næringen og den enkelte oppdretter har vært klar over pantsettelsen og har over år nydt godt av kreditten vitende om grunnlaget for den. Det er uakseptabelt om man skulle kunne gå fra ordningen i ettertid.

Man kan ikke ut fra D2-ordningen hente avgjørende argumenter mot boets standpunkt. Oppgjørene gikk her ikke via FOS, men dette må ses som en rent praktisk oppgjørsordning innen det enkelte konsern.

Vedrørende spørsmålet om den økonomiske situasjon berettiget oppdretterne til å omsette laksen utenom det etablerte omsetningssystem.

Etter boets syn var det fram til slutten av oktober 1991 rimelige utsikter til at den storstilte redningsaksjon som innfrysingsordningen var, kunne lykkes. Det benektes ikke at FOS hadde reelle økonomiske problemer, men FOS hadde inntil dette tidspunkt den nødvendige støtte fra bankene og var verken illikvid eller insolvent. Forhandlinger om salg av betydelige kvanta frossen laks var kommet langt, og det var gode utsikter til å få solgt hele lageret til regningssvarende priser innenfor en akseptabel tidsramme. Avgjørende for at utviklingen ble som den ble, var særlig to forhold som inntraff i slutten av oktober 1991: For det første regjeringens beslutning i forbindelse med forhandlingene med EU om at frossenfisklageret ikke skulle selges på EU-markedet, men på utradisjonelle markeder, hvilket skapte usikkerhet om verdien av varelageret. For det annet dommen i Trondheim byrett 28 oktober om at 5kroners trekket var ugyldig. Dommen førte til tvil om selve grunnlaget for finansiering av innfrysingsordningen - at avgiftspålegget var gyldig, ble som allerede nevnt, senere fastslått av lagmannsretten og Høyesterett.

Oppdretterne hadde selv gjennom sine representanter vedtatt innfrysingsordningen i hele næringens interesse for å unngå sammenbrudd i markedet. Vedtaket er bindende både overfor FOS og mellom oppdretterne innbyrdes. Det var vedtatt at finansiering av ordningen ved avgift på ferskfisksalget måtte fortsette "så lenge finansieringen av innfrysingsordningen ikke var sluttført". Samtidig var alle parter på det rene med at en redningsaksjon av denne størrelsesorden innebar risikomomenter - noe som innebar at man måtte være forberedt også på problemer av den art som senere oppstod. Problemene med overproduksjon er skapt av oppdretterne selv, og overproduksjonen fortsatte - i strid med forutsetningene - mens innfrysingsordningen varte. Alle disse forhold gjør at oppdretterne som kreditorer står i en særstilling. Det var ikke opp til den enkelte oppdretter å bryte ut av det etablerte omsetningssystem. Den adekvate framgangsmåte er å ta spørsmålet opp innen organisasjonen eller overfor departementet.

Oppdretterne kan ikke påberope seg antesipert mislighold eller liknende for å gå utenom det fastsatte omsetningssystem. Reglene i kjøpsloven §61 eller dekningsloven §7-2 får ikke anvendelse her. Det er heller ikke påvist at det forelå en nødssituasjon som kunne berettige en slik opptreden.

Full oppslutning fra oppdretterne var nødvendig for gjennomføring av fryseordningen. Det er imidlertid anslått at 17.700 tonn laks uberettiget ble holdt utenom lagets omsetningssystem i 1991. Dette har holdt anslagsvis 105 millioner kroner utenom FOS i form av tapt 5-kronersavgift og lagsavgift, og har forsterket FOS' likviditetsvansker.

Med ubetydelige avvik har imidlertid oppgjøret til oppdretterne - både for frossenfisk og ferskfisk - skjedd rettidig, idet de utsettelser som etterhvert ble nødvendige, var hjemlet i reglene og ble fattet på korrekt måte. Fastsettelse av oppgjørstiden er ikke utøvelse av offentlig myndighet og må ikke vedtas etter forvaltningsloven regler om forskrifter.

Konkursboet har imøtegått ankemotpartens anførsel om illikviditet og insuffisiens. Det er blant annet vist til at forhandlete kontrakter ville gi likviditet, at verdien av frossenfisklageret ble undervurdert, og at 5-kronersavgiften skulle betales inntil fryseordningen var avviklet. Grovt anslått ville ordningen gå i balanse dersom avgiftsbetalingen fortsatte ut 1992, og det ville næringen ha evne til å betale.

Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo, har nedlagt denne påstand:

"Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger i alle instanser."

Hjelpeintervenientene, Den norske Bank AS og Christiania Bank og Kreditkasse AS, har nedlagt denne påstand:

"1. Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo frifinnes.

2. Hjelpeintervenientene Den norske Bank AS og Christiania Bank og Kreditkasse AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Follalaks AS og hjelpeintervenientene Kvangardnes Laks AS, Weststar Laks AS, Fiskerinæringens Landsforening, Lakseeksportørenes Forening og Norsk Ferskfiskomsetteres Landsforening har i hovedtrekk anført:

Follalaks AS og hjelpeintervenientene er enige i lagmannsrettens resultat og i det vesentlige av dens begrunnelse, likevel slik at domsbeløpet skal fratrekkes 5-kronersavgiften og lagsavgiften. Det må tas hensyn til at medlemsskapet i FOS var tvungent og omfattet en uensartet gruppe. Råfiskloven hjemler ikke så inngripende tiltak som konkursboet påberoper seg, og som strider mot råfiskloven formål. Å betegne vedtagelsen av fryseordningen som en kreditoravtale eller liknende er helt misvisende.

Vedrørende retten til fordringene mot kjøperne.

Oppdretternes eiendomsrett til fordringene mot kjøperne følger av vanlige privatrettslige regler. Subsidiært anføres det imidlertid at dette også følger av FOS' forretningsregler. Under enhver omstendighet gir ikke råfiskloven hjemmel for å frata oppdretterne eiendomsretten til fordringene.

Det bestrides ikke at lagene etter råfiskloven kan foreta salg og kjøp i eget navn - FOS' kjøp og salg av fisk etter innfrysingsordningen er eksempel på det. Råfiskloven forutsetning er at omsetningen som hovedregel skjer på en måte som ikke griper inn i fiskernes stilling som selger. Det samme gjør det som foreligger av teori og rettspraksis, sist Rt-1995-530.

Salgsavtalene inngås overensstemmende med FOS' forretningsregler mellom kjøper og oppdretter, og spørsmål som pris utover minsteprisen, leveringstid og -sted og kvalitet er oppdretterens ansvar, og oppdretteren har også risikoen til levering skjer. FOS kommer først inn på oppgjørsstadiet. Dette innebærer ikke noen egenhandel fra FOS' side, og forretningsreglene gir ikke uttrykk for det. FOS' rolle er begrenset til å være inkassator eller mellomledd med delkredereansvar.

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at kjøpernes garantistillelse også skjer til fordel for oppdretterne. Praktiske hensyn tilsier imidlertid at sikkerhetsstillelsen skjer overfor laget og ikke overfor den enkelte oppdretter. Videre er det på det rene at FOS står som "garantist for riktig oppgjør" fra kjøperne til medlemmene. Dette framgår uttrykkelig av det vedtatte garantireglement pkt 1. 1. Det er intet som tilsier at dette garantiansvaret har som forutsetning at FOS blir innehaver av fordringene mot kjøperne. I den første tiden ble det innen FOS praktisert direkte oppgjør mellom kjøper og oppdretter. Det framgikk ikke at man i 1981 ved overgangen til oppgjør gjennom laget også endret oppdretternes stilling som innehaver av fordringene. Hvis endringen skulle medføre dette, burde den vært forelagt representantskapet, eventuelt alle medlemmene, og ikke bare bestemmes av styret og salgsstyret. Den reelle betydning av garantiordningen er heller ikke slik at den nødvendiggjør at FOS må bli eier av fordringene.

D2-ordningen er illustrerende for FOS' rolle. En betydelig og økende del av betalingsstrømmen gikk på denne måten utenom FOS - 7,4 % i 1990, 13 % i 1991.

For lagmannsretten ble forskuddsordningen brukt som en selvstendig atter subsidiær anførsel. Det opprettholdes ikke for Høyesterett, men ordningen støtter ankemotpartens syn.

Ankemotpartens syn støttes også av omstendighetene omkring pantsettelsene. 1986-pantsettelsen ble vedtatt av administrasjonen alene. Det bestrides ikke at bankene ved pantsettelsene i 1990 og 1991 mente at de fikk pant også i fordringene mot kjøperne. Det avgjørende er imidlertid at fordringene tilhørte oppdretterne, og at FOS ikke hadde rett til å pantsette deres fordringer. Det foreligger ikke noe samtykke fra den enkelte oppdretter til dette, og det kan heller ikke anses vedtatt som ledd i innfrysingsordningen. Dette ville i så fall vært en dramatisk endring som ville ha nødvendiggjort endring av vedtektene og forretningsreglene. Verken forut for representantskapets vedtak 4 januar 1990, i forbindelse med selve vedtaket eller i orienteringen etter vedtagelsen av innfrysingsordningen har pantsettelsen av ferskfiskfordringene vært klargjort som tema, og kan ikke anses vedtatt eller godtatt.

Regnskapsførselen i FOS er etter ankemotpartens syn uriktig. Den har heller ikke gitt næringen den nødvendige orientering.

Vedrørende spørsmålet om den økonomiske situasjon berettiget oppdretterne til å omsette laksen utenom det etablerte omsetningssystem.

Etter ankemotpartens og hjelpeintervenientenes syn var FOS åpenbart i en konkurs situasjon - både illikvid og insuffisient - da Follalaks inngikk salgsavtalene med Aalesundfisk i oktober 1991. Trolig drev FOS for kreditorenes regning fra september 1991. Det forelå på denne tid et betydelig mislighold av oppgjørene til oppdretterne. Under enhver omstendighet var det grunnlag for oppdretterne til å antesipere mislighold.

Boets anførsel om at oppgjørene til oppdretterne sommeren og høsten 1991 med små avvik ble betalt rettidig, er ikke korrekt. Den utsettelsen av oppgjørstidene som etterhvert ble bestemt, - også med virkning for eldre leveranser - kan ikke anses hjemlet i forretningsreglene §9. Under enhver omstendighet skulle utsettelsen vært vedtatt etter forvaltningsloven regler om forskrifter. De kan heller ikke anses godtatt av næringen - det ble fra flere protestert mot utsettelsene.

Det var således stor fare for at Follalaks ville lide tap, dersom oppgjøret skulle gå gjennom FOS. Selv om reglene i kjøpsloven §61 og dekningsloven §7-2 ikke direkte gjelder denne situasjonen - det var ikke tvil om Aalesundfisks evne til å gjøre opp for seg - må disse bestemmelsene eller de ulovfestede reglene om antesipert mislighold, føre til at Follalaks kunne selge utenom FOS. Råfiskloven kan ikke antas å hjemle noe annet, og de nevnte bestemmelsene må under enhver omstendighet gå foran forretningsreglene. Det kan ikke - slik boet hevder - kreves at det skal foreligge en nødstilstand for den enkelte oppdretter. Ved vurderingen av handlingsalternativer må man også ta i betraktning at Follalaks ikke stod fritt til å utsette levering - blant annet kjønnsmodningen, risiko for sykdom og andre forhold spiller her inn.

FOS var både illikvid og insuffisient i oktober 1991, jf konkursloven §61. For så vidt gjelder likviditeten, viser de vedtatte forsinkelser av oppgjørene og den begrunnelse som ble gitt for disse at FOS var i en alvorlig likviditetskrise. Vedtakene om utsettelse var uhjemlet, og det forelå betydelig mislighold. Det forhold at likviditetskrisen startet allerede våren 1991, viser at illikviditeten ikke var forbigående. Man kunne ikke påregne tilførsel av likviditet som ville rette opp situasjonen på kort sikt.

Suffisiensen avhenger særlig av vurderingen av frossenfisklageret. Ut fra en omfattende gjennomgåelse mener ankemotparten at FOS var i betydelig underbalanse. Den kan ikke rettes opp ved henvisning til den framtidige innbetaling av 5-kronersavgiften som er for usikker til å kunne tas med.

FOS var således klart insolvent i oktober 1991.

Norne Sjøfarm AS og hjelpeintervenientene Kvangardnes Laks AS, Weststar Laks AS, Fiskerinæringens Landsforening, Lakseeksportørenes Forening og Norsk Ferskfiskomsetteres Landsforening har nedlagt denne felles påstand:

"1. Fiskeoppdretternes Salgslag AL's konkursbo betaler til Norne Sjøfarm AS kr 892508,63 - kroneråttehundreognittitotusenfemhundreogåtte 63/100 - med tillegg av 18% årlig rente fra 4. desember 1991 til 31. desember 1993, og 12% årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, lagmannsrettens domsslutning pkt. 2, 3 og 4, stadfestes.

3. Norne Sjøfarm AS og hjelpeintervenientene 1 og 2 med advokat Rune Valaker og hjelpeintervenientene 3 - 5 ved advokat Stein Pettersen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at FOS' konkursbo må frifinnes.

Retten til fordringene mot kjøperne.

Jeg behandler først spørsmålet om retten til fordringene mot de godkjente kjøperne ved salg etter den etablerte omsetningsordning.

Det har vært anført at råfiskloven i det hele ikke gir hjemmel for å innføre en så inngripende ordning at FOS ble eier av fordringene ved ordinært salg fra oppdretter til kjøper. Anførselen kan ikke føre fram. Verken formuleringen av loven §2 om at omsetningen skal skje "gjennom eller med godkjenning av en salgsorganisasjon" eller lovens formål kan etter mitt syn tilsi en slik forståelse. Det har også vært vist til forarbeidene, særlig til råfiskloven av 1938. Jeg kan imidlertid ikke se at forarbeidene verken til råfiskloven av 1938 eller gjeldende lov gir avgjørende argumenter for dette. Innen lovens ramme vil det være rom for å innrette omsetningen på meget forskjellige måter, jf eksempelvis oversikten i Ot.prp.nr.63 (1951) side 8, hvor følgende hovedformer nevnes:

"1. Organisasjonen fastsetter pris- og leveringsvilkår, men fiskerne kan levere til hvilken som helst av de godkjente kjøpere.

2. Organisasjonen fastsetter pris- og leveringsvilkår og dirigerer fiskerne til de forskjellige kjøpere.

3. Organisasjonen overtar fisken fra fisker og selger den videre til tilvirker, grossist eller detaljist alt etter som omsetningstilhøva er."

Det neste spørsmål blir da om forholdet er regulert i lagets vedtekter, forretningsregler og den praksis som har utviklet seg på grunnlag av disse. I den utstrekning regelverket mangler klare presiseringer vil det avgjørende bli ordningens praktiske funksjon og gjennomføring og de berørtes oppfatning av situasjonen.

Også vedtektenes §2 om at FOS skal "forestå organisert førstehåndsomsetning av oppdrettede produkter for konsum" og herunder "søke å oppnå gode og stabile priser og trygge betalingsvilkår" gir rom for forskjellige ordninger. Det er de forretningsreglene som ifølge vedtektenes §12 skal vedtas av styret og salgsstyret, som nærmere regulerer omsetningsformen.

Noen enkelt bestemmelse som uttrykkelig behandler spørsmålet om hvem fordringen mot de godkjente kjøperne tilhører, inneholder forretningsreglene ikke. Man er derfor henvist til å trekke slutninger ut fra hvordan omsetningen er ordnet. Som anført av ankemotparten står oppdretterne for omfattende deler av omsetningsprosessen. Det er oppdretterne som slutter avtale med kjøperne og avtaler pris, mengde og kvalitet og som regelmessig foretar leveringen direkte til kjøperne. Reklamasjonene skjer til oppdretterne og behandles av disse som leveringsansvarlige. Salget skjer imidlertid innen den ramme som laget har trukket opp - etter minstepris fastsatt av laget, på lagets sluttsedler og bare til kjøpere som laget har godkjent, og som har stilt sikkerhet for sine forpliktelser overfor laget.

Partene er uenige om betydningen av at kjøpernes sikkerhetsstillelser - som regelmessig skjer ved bankgaranti - i en viss utstrekning også angir at de dekker det kjøper måtte bli "oppdretter og/eller laget skyldig". Formuleringen framgår også av punkt 4.1 i FOS' garantisystem, datert 18 januar 1989, mens råfiskloven §4 og forretningsreglenes §9 bare omtaler sikkerhetsstillelse for forpliktelsene overfor laget. I motsetning til lagmannsretten trekker jeg ikke bestemte slutninger av dette.

Det sentrale forhold er at oppgjørene for salg av laks siden 1981 har gått gjennom laget. Tidligere gikk oppgjøret direkte fra kjøper til oppdretter, likevel slik at kjøper holdt tilbake oppdretterens del av lagsavgiften og innbetalte den til laget sammen med sin egen del. Da oppgjøret ble lagt om, slik at det gikk gjennom laget, gikk man over til at laget fakturerte varene overfor kjøper og sendte avregning til oppdretter.

Selve styrevedtaket om innføring av ordningen går ut på at FOS "påtar seg fakturering og avregning for oppdrettet laks fra 1. januar 1981". Etter forretningsreglenes §6 femte ledd forfaller fakturaen til kjøper til betaling 30 dager etter levering, og oppgjør til oppdretter skal sendes fra FOS 30 dager etter levering forutsatt at sluttseddel er sendt laget. Jeg oppfatter bestemmelsene slik at FOS her har påtatt seg en selvstendig forpliktelse til å gi oppgjør til oppdretter uavhengig av om kjøper gir oppgjør rettidig til FOS. Dette taler i seg selv sterkt for at FOS har overtatt kreditorposisjonen overfor kjøperen.

I og for seg kunne nok en slik ordning være forenlig også med ankemotpartens standpunkt, om at FOS hadde påtatt seg funksjonen som inkassator eller mellommann, med en form for delkredereansvar overfor oppdretterne. Ved innføringen av ordningen med oppgjør gjennom laget, sammen med lagets øvrige funksjoner, står imidlertid FOS så sentralt i omsetningen at dette etter mitt syn må være avgjørende. At ordningen innebar en vesentlig fordel sett fra oppdretternes side og samtidig en tyngende forpliktelse for FOS, er utvilsomt. Den garantiordning som var etablert for å unngå tap ved at kjøperne ikke betalte, var ikke tilstrekkelig til å unngå at FOS ble påført betydelige tap.

Dette støttes av opplysningene om hvordan ordningen har blitt fulgt opp senere. Jeg peker først på at den måten regnskapene er ført på, også trekker i retning av boets standpunkt. FOS har ført opp som egen omsetning de samlete oppgjørskrav mot kjøperne og som driftskostnader avregningsbeløpene med oppdretterne. Tilsvarende er det uimotsagt opplyst at også de enkelte oppdrettere og kjøpere i sine regnskaper har oppført FOS som henholdsvis debitor og kreditor. Som påpekt av ankemotparten vil ikke en uriktig regnskapsførsel skape rett, og som anført kan det også hevdes at dette er et praktisk utslag av faktureringsordningen. Et ytterligere moment etter ankemotpartens syn er at D2-omsetningen hvor oppgjørene ikke gikk gjennom laget, også ble ført på samme måte i FOS' regnskaper. Regnskapsordningen må likevel være en indikasjon på oppfatningen i næringen. I tillegg kommer det moment at FOS har betalt merverdiavgift også av oppgjørskravene mot kjøperne.

Partene har også påberopt seg vedtekter, regnskapsførsel og praksis i de øvrige salgslag etter råfiskloven. Ordningene og forholdene varierer imidlertid. De spørsmål som oppstår i vår sak har vært ukjente i praksis for øvrig, og jeg finner ikke å kunne trekke konklusjoner på grunnlag av dette materiale.

Lagmannsretten har lagt stor vekt på avgjørelsene i Rt-1962-854 og Rt-1975-930. Dommene gjelder imidlertid andre spørsmål enn dem som er reist i nærværende sak, til dels har også oppgjørsformen vært en annen. Heller ikke uttalelsene i dommen i Rt-1995-530 på side 531 hvor det redegjøres for oppgjørsordningen i FOS, tar sikte på å avgjøre det foreliggende spørsmål.

Forholdene omkring FOS' pantsettelse av sine utestående fordringer kaster også lys over hva som må anses å ligge i den etablerte omsetningsordningen. Den første factoringavtalen ble inngått med Kreditkassen i 1986. Verken denne eller de senere låneavtalene hvor factoring inngikk i sikkerhetene, presiserer uttrykkelig at pantstillelsen også omfatter FOS' oppgjørskrav mot de godkjente kjøperne, men angir generelt at alle FOS' enkle krav stilles som sikkerhet. Det framgår imidlertid av regnskapsførselen i FOS at oppgjørskravene ble ansett omfattet av pantet. Eksempelvis er det i FOS' årsregnskap for 1987 i note til regnskapet vedrørende pantstillelser oppført det samme beløp for pantsatte kortsiktige fordringer som det i regnskapet er oppført for kortsiktige fordringer - hvilket innbefatter også oppgjørskravene mot kjøperne. Tilsvarende er forholdet senere ved den vesentlige utvidelsen av pantsettelsene som skjedde i 1990. Regnskapene ble meddelt medlemmene. Det er ikke opplyst at noen har hatt innvendinger mot dette før krisen i næringen inntraff.

Ankemotparten har ikke bestridt at bankene etter pantsettelsesavtalene har ment å få pant i oppgjørskravene også for ferskfisk, men hevder at pantsettelsene av disse kravene er uhjemlet. Det er særskilt anført at representantskapsvedtaket 4 januar 1990 ikke kan anses å bygge på noen forutsetning om pantsettelse også av kravene på ferskfiskoppgjør. Det er blant annet vist til at dette ikke var tilstrekkelig klargjort verken i forutgående orienteringer eller ved representantskapets behandling.

Jeg legger til grunn at alle involverte var klar over at innfrysingsordningen ville kreve en finansiering av usedvanlig størrelse - og at kravene til sikkerhetsstillelse ville stå i forhold til denne. På bakgrunn av det jeg har gjennomgått mener jeg at representantskapet - som etter anbefaling av styret og administrasjonen som hadde forhandlet om finansieringen -ved å samtykke i sikkerhetsstillelse av blant annet lagets "fordringsmasse" har vært på det rene med at det lå i dette at også fersfiskfordringene var omfattet. I motsatt fall ville det neppe vært grunnlag for en så omfattende kredittgivning som den som var aktuell.

Selv om enkelte vitner har forklart at de ikke var klar over at kravene mot kjøperne var pantsatt av FOS, må jeg likevel legge til grunn at dette var kjent innen næringen. Jeg ser regnskapsføringen, pantsettelsen og fraværet av reaksjoner fra medlemmene før krisen inntraff som utslag av det som allerede lå i ordningen med oppgjør gjennom FOS, nemlig at laget må anses som innehaver av fordringene mot kjøperne, og dermed også som berettiget til å pantsette dem.

Ankemotpartens prinsipale anførsel kan etter dette ikke føre fram.

Spørsmål om den økonomiske situasjon berettiget oppdretterne til å omsette laksen utenom det etablerte omsetningssystem.

Som jeg allerede har gjort rede for, medførte innfrysingsordningen - sammen med andre forhold - etterhvert alvorlige økonomiske problemer for FOS. Dette ble særlig klart sommeren/høsten 1991. Et klart uttrykk for dette var beslutningen 31 august om at betalingen for frossenfisk ville skje "innenfor den likviditet som er tilgjengelig", mens det var 60 dagers oppgjørsfrist for fersklaks levert etter 22 juli. Dette førte til uro i en næring som allerede var hardt presset, og det oppstod tvil om FOS' evne til å gi oppgjør.

Det er på det rene at FOS var insolvent da konkurs ble åpnet etter oppbud 13 november 1991. På hvilket tidspunkt insolvensen inntraff er imidlertid usikkert. Boet hevder at forholdene i slutten av oktober var avgjørende i denne sammenheng - da inntok myndighetene det standpunkt at frossenfisklageret måtte selges på utradisjonelle markeder, og Trondheim byrett avsa 28 oktober dommen om at vedtakene om 5-kronersavgiften var ugyldige. Dermed ble tilliten til FOS' muligheter til å ri av krisen svekket på avgjørende måte.

Som nevnt ble det utarbeidet en økonomisk status for FOS pr 25 oktober 1991 etter anmodning fra departementet. Den bygger på en forutsetning av netto salgspris for laksen i frossenfisklageret på kr 25 kr kg. Status viser en underbalanse i FOS på 574 millioner kroner. Boet har senere latt foreta beregninger som - basert blant annet på erfaringene fra realiseringen av "lakseberget" - viser lavere underbalanse. Konkursboet har gjort gjeldende at status pr 25 oktober, som ble satt opp under forhandlinger med myndighetene om støtte, er for pessimistisk, særlig med hensyn til prisforutsetningen, og fordi framtidig inngang av 5-kronersavgiften ikke er tatt med.

Fra ankemotpartens side er det vist til at FOS' egne beregninger her viser at det forelå underbalanse, men at den virkelige underbalansen trolig er betydelig større, avhengig av pris, realisasjonstid og stadig påløpende lagringsutgifter, foruten at 5-kronersavgiften var for usikker til å kunne regnes med.

Dette er bakgrunnen for at Follalaks hevder at FOS var insolvent, både illikvid og insuffisient, på denne tiden, og at de i hvert fall måtte kunne gå utenom laget ut fra reglene om antesipert mislighold, kjøpsloven §61 og dekningsloven §7-2, eventuelt analogisk anvendt.

Før jeg behandler disse spørsmål, vil jeg se på hvilken betydning det har at Follalaks var medlem av FOS.

Utgangspunktet er her at oppdretterne som medlemmer av FOS var bundet av FOS' regelverk. Både forretningsreglene, herunder vedtaket om innføring av oppgjør gjennom laget, og de senere vedtak om innfrysingsordningen er fattet på organisasjonsmessig korrekt måte. Det har av ankemotparten vært vist til at organiseringen av oppdretterne var tvungen, og at vedtakene var fattet av representanter for oppdretterne, slik at den enkelte oppdretter hadde liten innflytelse på vedtakene. Dette tilsier etter ankemotpartens mening at i den kritiske situasjon som var oppstått for FOS, kunne oppdretterne sette seg ut over forretningsreglene.

Jeg finner i denne forbindelse grunn til å vise til at Høyesterett i Rt-1995-530 fant at den avgift på fem kroner som for å finansiere innfrysingsordningen ble lagt på ferskfisksalgene, hadde hjemmel i råfiskloven. I den avsluttende vurdering på side 541 pekte førstvoterende på at fryseordningen var et inngripende og ekstraordinært tiltak. Førstvoterende mente at den likevel ikke kunne anses som ulovhjemlet og la vekt på følgende:

"Markedssituasjonen ble bedømt som meget vanskelig. Tiltaket skulle i denne situasjon fremme lovens formål som er å sikre fiskerne gode og stabile priser, og representantskapet anså tiltaket nødvendig. Fryseordningen med avgiftsvedtakene ble vedtatt av et enstemmig representantskap ved tre anledninger, og etter de opplysninger som foreligger, stod et overveiende flertall av oppdretterne bak ordningen. Videre må belastningen overfor medlemmene avveies mot den fordel de ble antatt å ville få. Produksjonsprosessen var allerede i gang ved at fisken stod i mærene, og fryseordningen sikret avtaket av all oppdrettsfisk til minstepris. Innfrysingsvolumet viser at oppdretterne i stor grad nyttiggjorde seg ordningen. Medlemmene ble stilt likt. De kunne velge å selge til FOS for minstepris, eller til den pris de kunne oppnå på det ordinære markedet."

De forhold som her er tillagt vekt ved vurderingen av fryseordningen, har etter min mening betydning også for medlemmenes plikt til å følge forretningsreglene i en situasjon hvor dette medførte en økonomisk risiko for dem. Også ved denne vurdering er det grunn til å peke på at innfrysingsordningen ble iverksatt i felles interesse og med like rettigheter og forpliktelser for medlemmene. Både hensynet til de oppdrettere som fulgte forretningsreglene også under den økonomiske krisen, og hensynet til kreditorene, tilsier at Follalaks må behandles likt med de oppdrettere som i oktober 1991 omsatte ferskfisken i samsvar med de vanlige regler.

Jeg peker særskilt på at for 5-kronersavgiften ble det i vedtaket uttrykkelig presisert at den måtte opprettholdes "så lenge finansieringen av innfrysingsordningen ikke er sluttført", og ankemotparten har erkjent at Follalaks er forpliktet til å betale avgiftene for salgene til Aalesundfisk i oktober 1991. Dette støtter meg i den oppfatning at oppdretterne også måtte være forpliktet til å følge omsetningsordningen.

Jeg sammenfatter dette slik at når oppdrettsnæringen gjennom FOS gikk inn for et felles tiltak av slike dimensjoner, og hvor risikoen var betydelig, men hvor mye stod på spill, må det forutsettes en betydelig lojalitet av det enkelte medlem. En vellykket gjennomføring av tiltaket avhang nettopp av det. Ved å selge utenom laget ville de økonomiske vanskelighetene for FOS bare øke. Hensynet til de øvrige medlemmene som fulgte reglene, og til kreditorene, veier her tungt. I en slik situasjon kan det ikke være opp til det enkelte medlem å vurdere når han kan bryte med et vedtak som synes økonomisk mislykket.

Dette betyr ikke at oppdretterne var uten muligheter for å verne sine interesser. De kunne ha tatt spørsmålet om oppheving av innfrysingsordningen, eventuelt av omsetningsmonopolet, opp med FOS eller med departementet.

I ettertid kan det konstateres at begge disse instanser da situasjonen forverret seg i slutten av oktober, reagerte raskt: FOS ved 30 oktober å oppheve ordningen med oppgjør gjennom laget, og departementet ved 1 november å skaffe seg hjemmel for å oppheve FOS' omsetningsmonopol for oppdrettsfisk.

I det aktuelle tidsrom da Follalaks inngikk de avtaler som saken gjelder - og senere - foregikk det intense forhandlinger mellom FOS, bankene og myndighetene. Det var en vanskelig situasjon, men de største kreditorene - bankene - og staten var aktivt med i arbeidet for å finne en løsning. Så lenge dette var tilfelle finner jeg at det ikke var adgang for enkelte medlemmer til å gå utenom laget - heller ikke om vilkårene forelå for at ordinære kreditorer kunne påberope seg de vanlige reglene om antesipert mislighold eller tilsvarende regler.

Follalaks kan derfor etter mitt syn ikke vinne fram på dette grunnlag.

Jeg nevner at staten og bankene fra slutten av oktober forhandlet uten medvirkning fra FOS, og 12 november kom fram til en avtale som forutsatte at bankene gjennom et nytt selskap - det senere Rød Fisk KS - skulle overta FOS' frossenfisklager med sikte på et ordnet salg utenfor EF-markedet. Et element i avtalen var at bankene som fikk et gunstig lån fra staten på 400 millioner kroner, ville tilføre de oppdrettere som hadde tilgodehavender hos FOS, et beløp på 280 millioner kroner. En forutsetning for dette var at oppdretterne frafalt eventuelle innsigelser mot bankenes pant i FOS' utestående fordringer. Et stort flertall av oppdretterne har senere fått delvis dekning av sine tilgodehavender hos FOS på denne måten.

Anken har ført fram. Saken har imidlertid voldt tvil som knytter seg til regelverk og vedtak utformet av FOS. Partene bør derfor bære sine omkostninger for alle retter. Dette gjelder også hjelpeintervenientene.

Jeg stemmer for denne dom:

Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo, frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Bugge: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende i det prinsipale spørsmål. Jeg er enig i at ferskfiskfordringene, slik omsetningsordningen i FOS var fra 1980/1981, måtte ansees som FOS' egne fordringer på de godkjente kjøpere.

Derimot ser jeg annerledes på det subsidiære spørsmål. Etter min oppfatning kunne FOS' medlemmer i den situasjon som var oppstått høsten 1991 - det vil si i oktober 1991, da de omtvistede salg til Aalesundfisk fant sted - ikke lenger være forpliktet til å la oppgjørene gå gjennom FOS.

Jeg er - selvsagt - ikke uenig med førstvoterende i at oppdretterne som medlemmer av FOS var bundet av FOS' regelverk, og at de også var forpliktet av vedtakene i januar og desember 1990, og i april 1991, om å etablere og opprettholde innfrysingsordningen og om å bidra til finansieringen av den ved avgiften på ferskfiskomsetningen. Men mitt syn er at grunnlaget for denne medlemsforpliktelsen ikke lenger forelå slik den økonomiske situasjon utviklet seg i FOS utover sommeren og høsten 1991.

Ved vurderingen av hvilke forpliktelser medlemmene hadde påtatt seg overfor FOS, er det viktig å ha for øye at organiseringen av oppdrettsnæringen og dens omsetning gjennom FOS, overfor medlemmene var tvangsmessige inngrep, som hadde sitt hjemmelsgrunnlag i råfiskloven og bare der. Høyesterett har i avgjørelsen om 5-kronersavgiften - Rt-1995-530 - pekt på dette og understreket at fiskesalgslagene ved fastsettelsen av sine salgsvilkår for medlemmenes salg av fisk må holde seg innenfor den hjemmel som følger av råfiskloven. Laget hadde ikke beføyelser overfor medlemmene lenger enn hjemmelsgrunnlaget strakk til. Dette må gjelde uansett om man vil se på den etablerte omsetningsordning som en form for offentligrettslig myndighetsutøvelse.

Et grunnleggende formål bak enhver organisering av førsthåndssalget med hjemmel i råfiskloven - slik som gjennom FOS - er å sikre næringens utøvere forsvarlige, stabile priser for deres produkter, og ikke minst å sikre dem riktig oppgjør for produktene. Dette er ikke bestridt i saken, og det fremgår av flere av lovens bestemmelser. Det er også kommet til uttrykk i vedtektene for FOS, hvor det i forbindelse med formålsbestemmelsen i §2 heter at laget skal "søke å oppnå gode og stabile priser og trygge betalingsvilkår".

Slik den økonomiske situasjon utviklet seg i FOS utover i 1991, ble det etter hvert tydelig at laget som følge av de dimensjoner innfrysingsordningen hadde antatt, ikke lenger var i stand til å skape sikkerhet for at oppdretterne fikk riktige salgsoppgjør. Dette gjaldt ikke bare for fisk som ble kjøpt av FOS til innfrysing, men også oppdretternes egne salg av ferskfisk gjennom FOS, slik forretningsreglene regulerte den. Førstvoterende har redegjort for de stadige betalingsforsinkelser som FOS' ledelse måtte iverksette overfor medlemmene fra april og utover sommeren 1991, og som hadde ført til en stigende engstelse blant medlemmene for at FOS ville bli ute av stand til å foreta oppgjør for leveranser.

Jeg tar ikke stilling til når insolvens inntrådte i FOS. Det avgjørende er at det både i oktober 1991 og tidligere forelå en klar misligholdssituasjon i forhold til medlemmene. Laget var ikke i stand til å oppfylle de betalingsvilkår som forretningsreglene fastsatte. Dette måtte få betydning både i forhold til oppdretternes forpliktelse til å la oppgjøret for ferskfiskomsetningen gå gjennom FOS, og i forhold til vedtakene om å etablere og opprettholde innfrysingsordningen, som klarligvis må ha bygget på en forutsetning om at oppgjøret for medlemmenes produkter ikke skulle settes i fare. Denne forutsetning var selve det sentrale innhold i organiseringen av førsteomsetningen gjennom FOS.

Ved medlemssirkulæret av 30 oktober 1991 tok FOS' ledelse selv konsekvensen av dette og fritok oppdretterne fra plikten til å la oppgjøret for ferskfisksalget skje gjennom FOS, med virkning fra 28 oktober. Bakgrunnen for dette kan ikke ha vært noen annen enn at man innenfor FOS var klar over at laget gikk mot konkurs og at medlemmene stod i fare for ikke å få betaling for sine produkter. Hensynet til FOS' pantekreditorer kan ikke ha vært ansett til hinder for at ledelsen tok en slik beslutning. De oppdrettere som kom til å slutte sine salg først 28 oktober eller senere, unngikk altså tapsfaren.

Jeg mener at situasjonen også forut for 28 oktober 1991 - det er ikke nødvendig å tidfeste det nærmere - var slik at FOS måtte ansees uberettiget til å kreve at medlemmene skulle fortsette å la oppgjørene gå gjennom laget og derved utsette seg for at oppgjøret uteble - et tap som etter omstendighetene kunne bli av store dimensjoner - kanskje katastrofalt - for den enkelte oppdrettsbedrift. Snarere måtte FOS' ledelse ut fra de interesser laget var satt til å vareta, ha en rettsplikt til å sørge for at medlemmene ikke ble utsatt for en slik tapsfare. Etter mitt syn kan man ikke - slik førstvoterende vil gjøre - begrunne at medlemmene fortsatt skulle være bundet av forretningsreglene i FOS, med å vise til medlemmenes plikt til å følge organisasjonsmessig vedtatte regler og vedtak, og til den alminnelige lojalitetsplikt i selskapsforhold. Enn mindre kan hensynet til å vareta pantekreditorenes interesser begrunne dette. Jeg ser det slik at hjemmelsgrunnlaget for omsetningsordningen gjennom FOS ikke kan bære et slikt resultat. Hverken ved utarbeidelsen av råfiskloven eller forretningsreglene kan man ha forutsett den situasjon at salgslaget skulle bli økonomisk ute av stand til å gjøre opp for seg i forhold til medlemmene, og at resultatet av den tvungne omsetningsordning skulle bli at oppgjøret for førstehåndssalg av fisk skulle tilfalle ikke medlemmene selv, men salgslagets øvrige kreditorer.

Jeg tilføyer at de forhold som Høyesterett fant avgjørende for å godta at innfrysingsordningen lå innenfor FOS' reguleringskompetanse etter råfiskloven - uttalelsene i Rt-1995-530 på side 541 som gjengis av førstvoterende - etter min oppfatning ikke gir støtte for konkursboets standpunkt i vår sak. Blant annet fremheves det at oppdretterne i forhold til innfrysingsordningen ble stillet likt, mens boets standpunkt i vår sak innebærer at oppdretterne vil komme til å bli rammet av FOS' konkurs på helt ulik måte, avhengig av når kontrakt om det enkelte ferskfisksalg ble sluttet. De hadde ingen valgrett.

Jeg antar altså at de enkelte oppdrettere i den tidsperiode det gjelder, måtte være i sin rett til å ta saken i sin egen hånd og innrette seg på at oppgjør for salg av ferskfisk til godkjente kjøpere skulle skje til dem direkte. Det fører til at FOS' konkursbo var uberettiget til å kreve at oppgjørene fra Aalesundfisk skulle skje til boet, og at Follalaks' krav om å få salgsprovenyene utbetalt til seg må gis medhold. Jeg vil derfor stemme for å ta ankemotpartens - med hjelpeintervenientenes - påstand til følge, også saksomkostningsdelen av den.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dolva.

Dommer Backer: Likeså.

Dommer Skåre: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo, frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.