HR-1995-38-A - Rt-1995-553 (1)
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-31 |
| Publisert: | HR-1995-00038-A - Rt-1995-553 (138-95) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00038 A snr 39/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Tjomsland, Backer, Holmøy, Aasland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §52, §31, Alkoholistinstitusjonsloven (1984) |
Inderøy herredsrett avsa 2 januar 1995 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1972, dømmes for forseelse mot vegtrafikkl. §17 annet ledd, jfr. §31, til fengsel i 21 - tjueen - dager, samt til å betale en bot til statskassen på kr 3000,-, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 15 dager.
Avsoningen av fengselsstraffen utstår i medhold av reglene i straffel. §52 flg. med en prøvetid på to år.
Han dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr 1000,- - kronerettusen."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen, idet domfelte mener at herredsretten har anvendt en for streng aktsomhetsnorm.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
A, som på gjerningstidspunktet var 22 år, er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd ved å ha overlatt kjøringen av en bil han disponerte til B, som da var 21 år, og som ikke hadde førerkort og var påvirket av alkohol.
Domfelte var fredag 2 september 1994 til stede på hybelen til B som hadde et "vorspiel" til en klassetrinnsfest for 1. årskull i den videregående skole. Det ble drukket en del alkohol, men B drakk ikke noe.
Om det videre hendelsesforløpet uttaler herredsretten:
"B og tiltaltes veier ble så skilt, idet B dro på en restaurant i byen sammen med andre i samme årskull. Ut på natten den 3. september 1994 møttes de to på ny, og de dro på ny opp til Bs hybel ca kl. 03.00. Dit kom også tre piker. Det ble ikke drukket alkohol på hybelen, men det ble ordnet med noe mat, og etter ca en times tid ønsket pikene å bli kjørt heim. Tiltalte hadde stående en bil som han disponerte, men som tilhørte hans far. Da han selv hadde drukket, hadde han ikke lyst til å kjøre, men B tilbød seg å kjøre pikene. Tiltalte hadde ikke sikre opplysninger om B hadde førerkort for bil og spurte derfor om dette var greit, noe det ble svart bekreftende på. Tiltalte og B har i retten forklart at dette var ment som og oppfattet som en forespørsel om B hadde førerkort for bil, og om han var edru.".
B ble under kjøringen en time senere påkjørt av en annen bil. Det ble i den forbindelse tatt blodprøve som viste at B hadde et alkoholinnhold i blodet på 0,92 promille.
Etter vegtrafikkloven §17, annet ledd, plikter den som lar en annen bruke en bil han har rådighet over, å forvisse seg om at vedkommende fyller vilkårene for å kjøre bil. Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at det gjelder en streng aktsomhetsplikt for den som overlater sin bil til en annen. Hva som skal kreves for at aktsomhetsplikten er oppfylt, må likevel bero på en konkret vurdering.
B hadde ikke drukket alkohol da han tidligere samme kveld hadde vært sammen med domfelte, og jeg må bygge på at domfelte har lagt til grunn at det ikke skulle serveres alkohol på den klassetrinnsfesten B skulle på. B hadde imidlertid, sammen med andre som var gamle nok, fått servert øl i et tilstøtende lokale.
Det var her tale om kjøring natterstid etter en lengre fest. Selv om det kunne være holdepunkter for at B ikke hadde drukket alkohol, hadde domfelte likevel en klar foranledning til å undersøke nærmere om B var påvirket av alkohol før han overlot kjøringen av bilen til ham.
Domfeltes spørsmål til B om "dette er greit", ble - slik jeg forstår herredsrettens domsgrunner - av begge forstått som et spørsmål om han "hadde førerkort for bil, og om han var edru". Jeg finner imidlertid ikke at domfelte ved å stille et så generelt formet spørsmål til B kan sies å ha oppfylt aktsomhetsplikten i vegtrafikkloven §17 annet ledd. Høyesterett har lagt til grunn at minstekravet for å oppfylle aktsomhetsplikten er at det spørres om vedkommende har drukket, og i tilfelle hvor meget, jf blant annet avgjørelsene i Rt-1974-1125 og Rt-1984-1295. Dette er neppe et vilkår som kan gjelde helt unntaksfritt, men omstendighetene i dette tilfellet tilsa etter mitt syn at domfelte burde ha forhørt seg nærmere om hvorvidt B hadde drukket alkohol, enn det han gjorde.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.