Rt-1984-1295
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-11-15 |
| Publisert: | Rt-1984-1295 (346-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 15. november 1984 i l.nr. 161 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Kristian Nicolaisen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Halvorsen, Bugge, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §52, §53, §31 |
Dommer Halvorsen: Oslo byrett avsa 30. august 1984 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.
I medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1 bestemmes at soningen av straffen utstår med en prøvetid av 2 - to - år.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes hun til å betale kr. 500,- - femhundre -.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengselsstraff.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Oslo har anket over straffutmålingen, idet han mener at det burde ha vært idømt en ubetinget fengselsstraff.
Domfelte er dømt for å ha overlatt nøklene til sin mors bil, som hun disponerte, til en venn av hennes bror da hun sammen med disse to og en venninne forlot en restaurant i Oslo som holder åpent utover natten etter normal stengetid. Broren og dennes venn hadde fått bli med i bilen da domfelte og hennes venninne skulle dra til restauranten for å treffe kjente. Brorens venn bodde på denne tid midlertidig i domfeltes og hennes brors familiehjem, hvor han også tidligere periodevis hadde bodd. De ankom til restauranten ved 22.00-23.00 tiden hvor de skilte lag, idet de to pikene traff kjente som de slo seg sammen med.
Noe før klokken 03.00 kom domfeltes bror bort til henne på restauranten og sa at han ville hjem. Domfelte og venninnen fant også tiden inne til å dra hjem, og alle fire gikk ut av restauranten sammen.
Den samlede byrett har funnet bevist at domfelte sa at hun ikke kunne kjøre fordi hun hadde drukket vin. Det ble snakk om å ta en drosje. I denne forbindelse sa brorens venn at han kunne kjøre bilen. Domfelte spurte ham om han hadde drukket. Da han svarte at han ikke hadde gjort det, overlot hun ham bilnøklene, hvoretter de kjørte fra restauranten med ham ved rattet. Etter et par hundre meters kjøring kjørte bilen inn i en drosje bakfra. Drosjesjåføren og politiet som tilfeldigvis kom til stede, fikk mistanke om promillekjøring, og politiet tok føreren med til promillekontroll. Blodprøven som ble tatt samme natt kl. 04.05, viste en promille på 1,25. På skjemaet for den kliniske undersøkelse har undersøkende lege krysset av i rubrikkene for «Blodsprengte» øyne og for «Alkohollukt», samt like til venstre for rubrikken «påvirket av alkohol». Graden av påvirkning er ikke anmerket, men alle andre rubrikker er avkrysset til undersøktes fordel.
Ved Asker og Bærum forhørsretts dom av 7. oktober 1983 ble føreren idømt en ubetinget fengselsstraff for promillekjøringen.
Byretten fant tiltalte i nærværende sak skyldig i uaktsom overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd. I tilknytning til at de sent på natten kom fra en restaurant hvor det serveres alkoholholdige drikkevarer, og hvor tiltalte selv hadde nytt alkohol, la retten vekt på at tiltalte visste at brorens venn «gjerne var med på en fest og at han ved sådanne anledninger også brukte alkohol». Videre bemerket retten at med den promille føreren hadde, «burde en edru person ha gode muligheter for å fatte berettiget mistanke om påvirkning» og at «Det er i en sådan situasjon ikke tilstrekkelig bare å spørre om vedkommende er edru».
Domsmennene begrunnet den betingede fengselsstraff med at tiltalte «er ført bak lyset av den som lånte bilen». Videre påpeker de at hun ikke tidligere er straffet, og at det var gått lang tid siden handlingen fant sted. Rettens formann stemte for å gjøre fengselsstraffen ubetinget «under henvisning til den strenge rettspraksis som foreligger». Mindretallet har ikke reservert seg mot flertallets vurdering av den faktiske situasjon, og jeg må oppfatte det slik at det ikke var uenighet mellom rettens medlemmer her. Jeg forstår formuleringen «ført bak lyset» slik at domfelte faktisk har stolt på det svar hun fikk på sitt direkte spørsmål om brorens venn hadde drukket, og at hun ikke ville ha overlatt ham nøklene ellers.
Vegtrafikkloven §17 annet ledd pålegger den som lar en annen bruke den bil han har rådighet over, å forvisse seg om at føreren fyller vilkårene for å føre den. Ved straffutmålingen i nærværende sak er det plikten til å forvisse seg om at føreren ikke er påvirket i loven forstand, som står i fokus.
Høyesterett har, overensstemmende med loven ordlyd, stillet strenge krav til aktsomhetsplikten etter vegtrafikkloven §17 annet ledd. Om tiltalte selv har vært påvirket og derfor ikke har kunnet merke alkohollukten fra føreren, har ikke vært tillagt betydning ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. I en rekke avgjørelser har Høyesterett uttalt at minstekravet for å oppfylle aktsomhetsplikten, er at det spørres om vedkommende har drukket, og i tilfelle hvor meget. Om det er forsvarlig å godta svaret uten videre undersøkelse, må bero på det personlige kjennskap til den spurte og på forholdene ellers. Jeg viser her til Rt-1974-1125. Denne praksis refererer seg imidlertid, så vidt jeg kan se, først og fremst til lovanvendelsen ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. En streng håndhevelse av loven på dette punkt er imidlertid ikke til hinder for at man ved straffutmålingen tar hensyn til at overtredelsene av §17 annet ledd danner et bredt spektrum av grader av subjektiv skyld som tilsier en viss differensiering ved valget av reaksjonsmiddel.
Jeg viser til den begrunnelse byretten har gitt for domfellelsen og som også gir utgangspunktet for vurderingen av overtredelsens grovhet. Den skjerper utvilsomt aktsomhetsplikten at domfelte overlot nøklene til brorens venn ved 03.00-tiden ved avslutningen av et flere timers langt nattklubbbesøk. Det var ikke avtalt på forhånd at brorens venn skulle kjøre bilen hjem. Når han på denne måten ikke hadde noe bånd på seg, og domfelte visste at han på fest «også brukte alkohol», kan det være noe vondt å forstå at hun godtok hans svar om at han ikke hadde drukket. Jeg finner det imidlertid vanskelig å fravike den oppfatning byretten etter umiddelbar bevisførsel er kommet frem til om at domfelte «ble ført bak lyset». Denne vurdering har sin bakgrunn i den tilknytning brorens venn hadde til familien. Svaret på spørsmålet om han hadde drukket, ble gitt i nærvær av domfeltes bror. Da domfelte måtte forutsette at han og vennen hadde vært sammen på restauranten, må også dette være et vesentlig moment i forklaringen på at domfelte lot seg føre bak lyset. Andre undersøkelser kunne hun neppe ha foretatt. Alternativet var å la bilen stå, noe domfelte selvfølgelig skulle ha gjort. Når hun ikke gjorde dette, men stolte på den forsikring hun mottok fra brorens venn om at han ikke hadde drukket, finner jeg etter omstendighetene at hennes handlemåte ikke var så graverende at det er nødvendig å reagere med ubetinget fengsel.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Backer: Jeg stemmer for at anken tas til følge.
Avgjørende for om det her skal anvendes ubetinget fengselsstraff, er først og fremst graden av den uaktsomhet som domfelte har utvist da hun overlot bilen til brorens venn. Jeg ser altså bort fra de øvrige momenter som byrettens flertall har nevnt som begrunnelse for sin straffutmåling, nemlig at domfelte tidligere er ustraffet og den tid som er gått siden kjøringen fant sted.
Etter min mening er den utviste uaktsomhet her så grov at fengselsstraffen bør gjøres ubetinget.
Domfelte hadde ifølge byrettens dom ikke noe særlig godt kjennskap til brorens venn på forhånd, men hun visste at «han gjerne var med på en fest og at han ved sånne anledninger også brukte alkohol». Nå kom selskapet fra en nattklubb, hvor det var alminnelig servering av alkohol, og der de hadde oppholdt seg 4-5 timer av natten for å more seg. Brorens venn hadde ikke hatt noen spesiell oppfordring til å avholde seg fra å nyte alkohol. Selv hadde domfelte - i likhet med sin bror og venninne - ifølge sine forklaringer ikke oppholdt seg sammen med ham i restauranten. De hadde derfor ikke sett ham nyte alkohol, men hadde heller intet grunnlag for å slutte at han ikke hadde gjort det. Da de sammen skulle hjem om natten, diskuterte de først å ta en drosje fordi domfelte hadde drukket. Når brorens venn deretter tilbyr seg å kjøre, er det på denne bakgrunn etter min mening grovt uaktsomt av domfelte bare å slå seg til ro med at denne på spørsmål benekter å ha drukket.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Halvorsen.
Dommer Aasland: Likeså.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Backer.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Mehl med domsmenn):
A, født xx.xx.1957, i Oslo, journalist, bor - - -veien 112 B, Oslo, uformuende, inntekt kr. 100000,- ugift, ingen å forsørge. Hun er tidligere ustraffet. - - -
Ved tiltalebeslutning av 11. april 1984 utferdiget av Politimesteren i Oslo er hun satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §17 annet ledd,
- eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den,
ved torsdag 21. juli 1983 ca kl. 02.55 bl.a. i Bygdøy Allé i Oslo å ha latt B bruke personbil BC-49092 som hun disponerte uten å forvisse seg om at han fylte vilkårene for å bruke den, idet han var påvirket av alkohol (ikke edru), og ikke innehadde gyldig førerkort for vedkommende gruppe motorvogn. - - -
Tiltalte har opplyst at hun i juli 1983 bodde hjemme i familiens hus i - - -veien i Bærum. Torsdag 21. juli 1983 fikk hun besøk av sin venninne, vitnet nr, 2, C. De hadde sittet hjemme hos henne utover kvelden, og snakket om hva de skulle gjøre. De var blitt enige om å ta en tur til «Tre Kokker», hvor de pleide å treffe kjente.
B, vitnet nr. 3, var på denne tid en venn av hennes bror og hadde fra tid til annen bodd hjemme hos dem. I juli 1983 var hennes mor borte og B bodde der på denne tid. Han og broren var en del år yngre enn henne, og tiltalte kjente ikke B særlig godt. Denne kvelden hadde hennes bror og B sittet ned i sokkeletasjen i huset. Det er et stort hus og tiltalte hadde ikke fulgt med i hva guttene hadde drevet med før de reiste til byen. Da guttene hørte at hun og venninnen skulle reise ville også de være med. De kjørte da sammen i bilen til tiltaltes mor, som tiltalte på dette tidspunkt disponerte. Hun kjente ikke til at B på denne tiden hadde nydt alkohol.
Da de kom til «Tre Kokker» traff tiltalte og hennes venninne straks en del kjente, som de ble sammen med utover kvelden. Tiltalte hadde selv drukket noe vin. Hva broren og B gjorde fulgte hun ikke med i. Hun så således ikke hvorvidt B hadde nydt alkohol under oppholdet på restauranten.
Ut på natten hadde hennes bror kommet og sagt at han ville hjem. Tiltalte hadde da sagt at hun hadde drukket vin og at hun ikke kunne kjøre. De fire som var med i bilen til byen gikk ut sammen. Da de kom ut hadde B sagt at han kunne kjøre. Tiltalte hadde da spurt ham om han hadde drukket, noe han hadde benektet. Hun hadde ikke direkte spurt om han hadde førerkort, idet hun ofte hadde sett ham kjøre, også like før restaurantbesøket denne dag. Tiltalte hadde trodd på B's utsagn om at han ikke hadde drukket og hadde overlatt nøklene til ham, og de startet hjemturen med ham som fører. Like etter, i Bygdøy Allé, oppsto det en kollisjon, idet B kjørte inn i en bil som lå foran. Det kom politi til stede. Disse hadde tatt B med til politistasjonen. Hun tenkte ikke da på at det kunne være promille inne i bildet. Hun hadde snakket med ham dagen etter, og hadde spurt hvordan det gikk. Han hadde sagt at det gikk greit. Det var først på et senere tidspunkt at hun fikk høre at han hadde hatt promille.
Tiltalte mener at hun var i god tro da hun overlot bilen til B, og har på dette grunnlag nektet seg straffskyldig. - - -
Tiltalte har hevdet at hun var i forsvarlig god tro, og har på dette grunnlag påstått seg frifunnet. Retten kan ikke dele dette syn. Det er i rettspraksis stilt meget strenge krav til den gode tro når det gjelder å overlate til andre å bruke kjøretøy som man disponerer. Det vises her bl.a. til Rt-1974-646 flg.
I dette tilfelle vil retten særlig legge vekt på tiltaltes forklaring om at hun hadde hatt en viss kontakt med brukeren som fra tid til annen bodde hos hennes bror, men at hun ikke hadde noe særlig godt kjennskap til ham. Hun har imidlertid erkjent at hun visste at føreren, som hun overlot bilen til, gjerne var med på en fest og at han ved sånne anledninger også brukte alkohol. Da det var aktuelt å betro ham nøklene til bilen, tilhørte han et selskap som kom fra en restaurant hvor det serveres alkoholholdige drikkevarer. Det var sent på natten. Tiltalte hadde selv nydt alkohol. Hun sier at hun ikke hadde oversikt over hva han som fikk nøklene hadde gjort på restauranten. De hadde imidlertid oppholdt seg der fra kl. 22.00-23.00-tiden om kvelden til de dro derfra straks før kl. 03.00 om morgenen. I en sånn situasjon bør man være særlig aktpågivende før man gir nøklene fra seg. Med den promille føreren hadde på dette tidspunkt, jfr. foran, burde en edru person ha gode muligheter for å fatte berettiget mistanke om påvirkning. Det er i en sådan situasjon ikke tilstrekkelig bare å spørre om vedkommende er edru. - - -
Rettens flertall, domsmennene, er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 21 dager, som i medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid av 2 år. Flertallet mener at det her foreligger en del formildende omstendigheter, og mener at hun er ført bak lyset av den som lånte bilen. De viser også til at tiltalte ikke tidligere er straffet, og til at det nå har gått lang tid siden handlingen fant sted. - - -