HR-1995-45 - Rt-1995-661
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-07 |
| Publisert: | HR-1995-00045-A - Rt-1995-661 (191-95) |
| Stikkord: | Legemsfornærmelse, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00045A, snr 11/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Edward Dahl) mot A (advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Stang Lund, Backer, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §226, §228, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §191 |
B anla ved stevning av 9 oktober 1993 privat straffesak ved Haugesund byrett mot politimester A. De straffbare forhold var angitt slik:
"I. Straffeloven §228 første ledd for å ha øvet vold mot en annen person eller på annen måte å ha fornærmet ham på legemet.
Grunnlag
1. Søndag 7. mars 1993, ca kl. 0130, utenfor X gatekjøkken i Haugesund, grep han B med begge hender i nakkepartiet og skubbet ham bakover 2-3 meter mot en politibil.
2. Søndag 7. mars 1993 ca kl. 0200 i forhallen inne på Haugesund politikammer etter at den innbrakte B var plassert på en stol, grep han B i hals/bryst- eller nakkepartiet med begge hender, dro/"rev" og/eller løftet ham opp av stolen, ristet ham og geiledet/dro ham inn på et tilstøtende rom hvor B ble slengt eller dyttet ned i en stol.
II. Straffeloven §226 1. straffalternativ for å ha gjort seg skyldig i en frihetsberøvelse, som han uten skjellig grunn anser for lovlig.
Grunnlag
1. Til tid og sted som nevnt i pkt. I nr. 1, pågrep han fysisk B, som beskrevet i pkt. I nr. 1, og beordret B innkjørt til politikammeret.
2. Til tid og sted som nevnt i pkt. I nr. 2, beordret han uten skjellig grunn B innskrevet i vaktjournalen som pågrepet og beordret ham innsatt i arrest."
Haugesund byrett avsa den 23 august 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1945, dømmes for 1 overtredelse av straffeloven 228 første ledd, til en bot til statskas sen kr 1000,- - ettusen - subsidiært 2 - to - dager fengsel.
2. A, født xx.xx.1945, frifinnes for en overtredelse av straffeloven §228 første ledd, og 2 overtredelser av straffeloven §226 1. straffalternativ"
Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for full frifinnelse.
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen. Det er nedlagt påstand om at Høyesterett skal avsi frifinnelsesdom. Subsidiært er det anket over saksbehandlingen - domsgrunnene. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet anken over saksbehandlingen fremmet. Også den del av lovanvendelsesanken som gjaldt spørsmålet om provokasjon, jf straffeloven §228 tredje ledd er nektet fremmet. For øvrig er lovanvendelsesanken henvist til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og domfelte frifinnes.
Fornærmede, B, var dørvakt ved et diskotek. Like før stengetid hadde dørvaktene ved diskoteket problemer med en ungdomsgjeng, men det skjedde ikke noe mer da. Etter stengetid så dørvaktene den samme gjengen utenfor et annet etablissement i nabolaget og gikk bort til dem for å si dem "et alvorsord". Politimesteren hadde jourtjeneste denne natten og var i området i sivil bil. Han gikk bort til den gruppe hvor fornærmede befant seg, og hvor han så det var krangel. Han ba de tilstedeværende spre seg. Fornærmede rettet seg ikke etter dette, men fortsatte krangelen med urostifterne uten å forklare politimesteren hva det gjaldt. Politimesteren tok fatt i ham og førte ham bort til en politibil og beordret ham kjørt til politikammeret. Dette er i stevningen omhandlet i punktene I, 1 og II, 1. Politimesteren er frifunnet for disse forhold. Retten har ikke funnet at det var grunnlag for kritikk mot politimesterens inngripen. Det er vist til at en politimann etter straffeprosessloven §191 er berettiget til å innbringe en person som nekter å etterkomme politiets ordre om å forlate stedet.
En kamerat av fornærmede var med i bilen til politikammeret. Om han var med etter eget ønske, eller om også han var anholdt, er uklart. Etter at de to var kommet til politikammeret og plassert i vestibylen, kom ytterligere tre kamerater av fornærmede til stede. De ble sluppet inn av politimesteren som deretter holdt en "formaningstale" til de tilstedeværende og ga uttrykk for sitt syn på selvjustis. Politimesteren ble stadig avbrudt av fornærmede. Om det som videre skjedde bemerker byretten:
"Intermessoet endte til slutt med at A ga uttrykk for noe slikt som at B var en hissig propp og la den ene hånden på skulderen til B. Dette kan ikke retten se var noe kritikkverdig. B uttalte imidlertid følgende: "Du er en hissigpropp, du også - - -", eller noe lignende. Det gikk ihvertfall på at han tiltalte A ved fornavn, og det er på det rene at A da ble mektig irritert. Han tok tak i B og førte ham inn i det lille rommet foran politivakten. ......
B ble deretter ført ned i arrestavdelingen i kjelleren og det ble foretatt skritt for å sette ham inn i en av ventecellene. I den forbindelse avleverte han personlige effekter som lommeboken, m.v. Til stede var A og pb. C. Det hele roet seg imidlertid av dithen at A bestemte at innsettelsen skulle avbrytes, B fikk tilbake gjenstandene sine og han ble bedt om å gå."
Det fremgår av byrettens premisser at forklaringene om hvordan politimesteren gikk frem da han fjernet fornærmede fra vestibylen, var sprikende. Byretten oppsummerte sin bevisvurdering slik:
"Når det sammenfatningsvis gjelder de nærmere omstendighetene når B ble fjernet fra vestibylen, så finner retten bevist at det som i hvert fall har skjedd er at B forholdsvis kraftig ble dradd opp av stolen etter at A hadde grepet fatt i kragen hans, og deretter ble han geleidet inn til vaktrommet."
Jeg finner det ikke tvilsomt at det var en lovlig tjenestehandling når politimesteren fjernet fornærmede. Han var innbrakt til politikammeret fordi han ikke hadde etterkommet ordre om å fjerne seg, jf straffeprosessloven §191. Når det viste seg at han ikke kunne la være å avbryte når politimesteren snakket til de fremmøtte, måtte han kunne overføres til et annet rom som oppfølging av den innbringelse som var foretatt. Jeg viser her også til at politimesteren er frifunnet for det forhold som er beskrevet i stevningen post II, 2.
Spørsmålet blir derfor bare om politimesteren overtrådte straffeloven §228 ved den fremgangsmåte han valgte for å føre fornærmede inn i siderommet.
Byretten har funnet det bevist at fornærmede "forholdsvis kraftig" ble dratt opp av stolen etter at politimesteren hadde grepet tak i kraven hans. Jeg er enig med byretten i at det beskrevne forhold objektivt sett kan rammes av §228, selv om det nok ligger i nedre del av bestemmelsens virkeområde. Jeg vil likevel peke på at grensen for hva som skal anses som legemsfornærmelse må bli noe skjønnsmessig når voldsanvendelsen er liten. Jeg viser for så vidt til Andenæs og Bratholm Spesiell Strafferett side 40:
"Grensen etter §228 må trekkes skjønnsmessig, og en rekke momenter kan få betydning: Graden av voldsomhet, handlingens krenkende karakter osv. En mann har f.eks. trengt seg inn på mitt kontor, og vil ikke forlate det frivillig. Hvis jeg da tar ham i armen og fører ham ut, kan man ikke snakke om vold. Hvis jeg derimot griper ham i nakken og hiver ham på dør, må man kalle det vold."
Byretten har vurdert om politimesterens fremgangsmåte kan anses rettsstridig og bemerker om den generelle lovforståelse:
"Det som deretter må vurderes er hvorvidt As handling er rettsstridig, m.a.o. hvorvidt han i sin stilling og situasjon straffritt kunne fjerne B på den måten som ble gjort. I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sin rolle som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid."
Dette utgangspunktet kan jeg i det vesentlige slutte meg til.
Det er mulig at det ville ha vært tilstrekkelig om politimesteren muntlig hadde bedt fornærmede om å gå inn i siderommet. På bakgrunn av fornærmedes opptreden på gaten da han nektet å følge ordre, og deretter fysisk måtte føres til politibilen, og hans etterfølgende opptreden i vestibylen, var det imidlertid nærliggende å anta at en viss maktanvendelse ville være nødvendig.
Den maktbruk som byretten har funnet bevist, går imidlertid ut over det som i første omgang kunne anses nødvendig. Og politimesterens handlemåte hadde nok sammenheng med hans irritasjon over fornærmedes opptreden. Det foreligger flere høyesterettsavgjørelser hvor det klart er gitt uttrykk for at politiets tjenestemenn må tåle mer enn andre, se bl a Rt-1986-342 og Rt-1988-922. I den foreliggende sak dreier det seg ikke, slik som i de nevnte saker, om selvstendige legemsfornærmelser uten direkte sammenheng med tjenesten, men om en noe hårdhendt maktbruk i et tilfelle hvor en viss maktbruk kunne anses som et ledd i denne. Når det som her dreier seg om en maktbruk som ligger i det nedre område for straffeloven §228, bør ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige lede til straffansvar.
Jeg er kommet til at byretten har lagt til grunn en for streng norm. Jeg finner at vilkårene for å avsi frifinnelsesdom er til stede og stemmer for denne
dom:
A, født xx.xx.1945, frifinnes.