HR-1995-93 - Rt-1995-1131

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1995-07-03
Publisert:	HR-1995-00093 - Rt-1995-1131 (363-95)
Stikkord:	(Liland-kjennelsen), Justismord, Erstatning, Uberettiget frihetsberøvelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om oppreisning for uberettiget domfellelse, frihetsberøvelse og sikring. Eidsivating lagmannsrett hadde tilkjent Liland erstatning for økonomisk tap på kr. 2 900 000,- , for fremtidig økonomisk tap på kr. 840 000,- og for oppreisning på kr. 10 000 000,-, tilsammen kr. 13 740 000,-. Påtalemyndigheten anket utmålingen av oppreisningsbeløpet. Avgjørelsen ble deretter påklaget av Liland. Høyesterett forkastet begge kjæremålene.
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1995-00093, snr 122/1995
Parter:	Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad) mot Per Kristian Liland (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Aarbakke, Backer, Christiansen, Halvorsen, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §39, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §387, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Plenumsloven (1926) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, §35

Saken gjelder krav om oppreisning for uberettiget domfellelse, frihetsberøvelse og sikring.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juli 1970, som bygget på fellende lagrettekjennelse, ble Per Kristian Liland, født xx.xx.1931, i samsvar med tiltalebeslutning av 4 juni 1970 dømt for to drap med øks til livsvarig fengsel, som på den tiden var lovens strengeste straff. Han ble også dømt til sikring i inntil 10 år etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-f, som er maksimal sikring. Lilands anke over saksbehandlingen og straffutmålingen ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 28 november 1970, inntatt i Rt-1970-1378.

Den 27 desember 1971 begjærte Liland straffesaken gjenopptatt. Det ble innhentet skriftlige uttalelser fra de tre medisinsk sakkyndige som hadde fungert som oppnevnte sakkyndige under hovedforhandlingen i 1970. Videre ble det opptatt politiforklaringer fra fire vitner, hvorav to var nye. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 7 mai 1975 ble begjæringen ikke tatt til følge. Lilands kjæremål over kjennelsen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5 mars 1976.

Liland har sonet den idømte straff frem til prøveløslatelse 22 juni 1983, da han ble overført til sikring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-c. Sikringsmidlene var meldeplikt, forbud mot opphold på visse steder og alkoholforbud. I sikringstiden var Liland fengslet i ca 1/2 år for brudd på sikringsbestemmelsene. Sikringstiden utløp 22 juni 1993.

Den 23 juni 1993 begjærte Liland på ny straffesaken gjenopptatt. Eidsivating lagmannsrett avsa 29 april 1994 kjennelse for gjenopptagelse. Ved kjennelse av 2 september 1994 forkastet Høyesteretts kjæremålsutvalg påtalemyndighetens kjæremål over kjennelsen. Om den bevismessige siden av gjenopptagelsesspørsmålet uttalte kjæremålsutvalget blant annet:

"Det bildet de nye sakkyndige gir av den rettsmedisinske situasjon, fremstår på vesentlige punkter som forskjellig fra det de tidligere sakkyndige har gitt. Selv om disse ga uttrykk for tvil og forbehold, blir forskjellen så stor at kjæremålsutvalget ikke finner det tvilsomt at de nye erklæringene må ansees som nye bevis i saken. Bevisene har utvilsomt stor tyngde. Det er ikke omstridt at erklæringene er avgitt av anerkjente rettsmedisinere. ...

Når de nye sakkyndige erklæringene settes opp mot de tidligere, kan det ikke sies å foreligge noen slik støtte fra medisinsk sakkyndige for at skadetilføyelsene skjedde den 22 desember, som synes forutsatt under behandlingen av straffesaken. Bevissituasjonen blir på dette punkt en vesentlig annen."

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 21 november 1994 ble Liland, i samsvar med påtalemyndighetens påstand, frifunnet for tiltalen av 4 juni 1970.

Den 20 desember 1994 fremmet Liland krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446. Eidsivating lagmannsrett avsa 21 mars 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Staten betaler til Per Kristian Liland 3.740.000 - tremillionersyv hundreogførtitusen - kroner i erstatning for økonomisk tap, fordelt med 2.900.000 - tomillionernihundretusen - kroner for lidt tap og 840.000 - åttehundreogførtitusen - kroner for fremtidig tap.

2. Staten betaler til Per Kristian Liland 10.000.000 - timillioner - kroner i oppreisning for ikke-økonomisk skade.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."

Partenes anførsler og det saksforhold lagmannsretten har lagt til grunn, fremgår av kjennelsens grunner.

Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 er rettskraftig. Ved dette punkt i kjennelsen er Liland tilkjent erstatning for blant annet tap i fremtidig erverv som følge av psykiske skader som domfellelsen m.v. har påført ham. Dette punkt i kjennelsen er også oppfylt fra statens side.

Kjennelsen punkt 2, som gjelder oppreisning, er både av påtalemyndigheten og Liland påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Staten har utbetalt et beløp som tilsvarer påtalemyndighetens påstandsbeløp i kjæremålet.

Den 5 mai 1995 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg at kjæremålene skal avgjøres av Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven §6 annet ledd, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd 2. punktum. Høyesteretts justitiarius har bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Høyesterett har kompetanse til å prøve alle sider ved saken.

Etter at saken var berammet, fremsatte Liland, først sammen med andre og så alene, 6 og 7 juni 1995 begjæringer om bevisopptak for å få avklart om personer innen påtalemyndigheten eller politiet har gjort seg skyldig i straffbart eller kritikkverdig forhold under sin behandling av Lilands sak. Høyesteretts behandling av kjæremålet ble begjært utsatt. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutninger av 8 og 9 juni 1995 ble disse begjæringer ikke tatt til følge.

Saken står i samme stilling som for lagmannsretten. Forsvareren har imidlertid endret sitt opplegg noe, ved at en anførsel om "katastrofeansvar" ikke lenger fremstår som en egen anførsel, men er lagt inn i anførslene vedrørende andre poster. Endringen har ikke gitt seg utslag i den påstand som er nedlagt.

Påtalemyndigheten ved den møtende aktor har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt når den har lagt til grunn at oppreisning må utmåles etter en bred og sammensatt vurdering av en rekke momenter. Men det er ikke treffende når lagmannsretten i forlengelse av dette har delt oppreisningskravet i tre deler og vurdert disse hver for seg. Avgjørende må være en totalvurdering av hele forholdet, og oppreisningen må fastsettes skjønnsmessig.

Perspektivet må være fremover i Lilands liv. Hovedretningslinjen for skjønnet bør være at man skal frem til et beløp som sammen med den tilkjente erstatning og trygdeytelser sikrer Liland en romslig og god personlig økonomi resten av hans liv. I forhold til denne retningslinjen har lagmannsretten kommet frem til et altfor høyt oppreisningsbeløp.

Den ikke-økonomiske krenkelse og skadetilføyelse Liland har vært utsatt for, lar seg ikke måle i penger. Det er derfor heller ikke grunnlag for å bygge på at krenkelsen og skadetilføyelsen økte år for år av soningstiden og sikringstiden. For mange vil den første tiden av en soning gi den sterkeste påkjenning.

Oppreisningen skal også ha en symbolfunksjon og vise samfunnets vurdering av den krenkelsen som har funnet sted. I denne sammenheng må det imidlertid tas i betraktning at en vesentlig del av den mediaomtalen saken har fått, har vært til Lilands fordel.

Påtalemyndigheten erkjenner at Liland har rett til et betydelig oppreisningsbeløp. Rettspraksis om oppreisning etter straffeprosessloven §446 ligger imidlertid på et helt annet nivå enn Lilands krav, til tross for at det også i flere andre saker har vært tale om uberettiget rettsforfølgelse av svært alvorlig og infamerende karakter, som i sedelighetssaker.

Ved utmålingen må det også sees hen til oppreisningsreglene i den alminnelige erstatningsrett og til rettspraksis i tilknytning til disse. Det må spesielt sees hen til det alminnelige nivå for oppreisning i norsk rett. Hvis det hadde vært lovgiverens mening at straffeprosessloven §446 skulle hjemle oppreisning utover det alminnelige nivå, måtte dette ha kommet til uttrykk iallfall i lovforarbeidene, og det gjør det ikke.

Aktor bestrider forsvarerens kritikk av påtalemyndighetens behandling av gjenopptagelsessaken. Det bestrides også at den situasjon som medlemmer av Lilands familie er i, kan tillegges noen vesentlig betydning ved utmålingen av oppreisningsbeløpet.

Ved fastsettelsen av det påståtte beløp er det tatt utgangspunkt i at Liland i 1970 var en ufaglært arbeider. Det er lagt til grunn at Lilands fysiske og psykiske helsetilstand ikke er vesentlig annerledes enn den var ved straffesaken i 1970. Det er lagt vekt på at det ligger elementer av oppreisning i den erstatning som er utmålt i den rettskraftige del av lagmannsrettens kjennelse. Det er også lagt vekt på at det beløp som er angitt i påtalemyndighetens påstand, representerer en svært stor oppreisning, men som likevel har et visst forhold til nivået i andre oppreisningssaker.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

"I lagmannsrettens dom gjøres slik endring:

2. Staten betaler til Per Kristian Liland 4.200.000 - firemillionertohundretusen - kroner i oppreisning for ikke økonomisk skade."

Per Kristian Liland har i hovedsak gjort gjeldende:

Påtalemyndigheten velger feil perspektiv når blikket vendes bort fra den krenkelse og den skadetilføyelse som har funnet sted. Det beløp lagmannsretten har fastsatt, er altfor lavt. Det er grunn til å legge vesentlig vekt på uttalelser som falt i Stortinget da dette i 1918 behandlet Carl Hoel-saken, jf Indst. S. XXX - 1918 og Forh. S. 1918 1220 flg., jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1918-324. Lilands sak er enestående i nordisk rettspraksis, og det gjøres gjeldende at Liland har krav på en generøs behandling som med beløpets størrelse er egnet til ved sin signalfunksjon å vise at samfunnet betaler sin æresgjeld til ham for hans ødelagte liv, og også til å være et symbol for sakens tragiske dimensjon.

Ved utmåling av oppreisningsbeløpet kan man ikke se hen til den erstatning Liland er tilkjent. For å komme frem til et passende oppreisningsbeløp er det hensiktsmessig å gjøre som lagmannsretten, å dele beløpet i tre, men slik at det utmåles oppreisning med 12.000.000 kroner for soningstiden, 3.650.000 kroner for sikringstiden og 3.000.000 kroner for resten av Lilands levetid, som på statistisk grunnlag settes til 14 år.

For soningsårene må det legges vekt på karakteren av de forbrytelser Liland ble dømt for og på soningstidens lengde. Og ved vurderingen her må det legges til grunn at krenkelsen og skadetilføyelsen hadde en stigende virkning. Det vesentlige moment i denne fase er selve frihetsberøvelsen, men med de sterke bimomenter som ligger i stemplingen som dobbeltmorder. Oppreisningen for soningstiden bør utmåles med 500.000 kroner for det første året. Beløpet må trappes opp, slik at gjennomsnittsbeløpet pr år blir 850.000 kroner. Fastsettelsen av beløpet for det første året hevdes å ha en viss støtte i Rt-1994-348.

Sikringstiden og tiden frem til den frifinnende dom var preget av at Liland var blitt psykisk knekket under soningen. Han ble en eremitt uten sosial kontakt, og hans tilværelse som bosatt i en liten leilighet i en leiegård for sosialklienter og med arbeid i en vernet bedrift, gir grunnlag for også i sikringstiden å regne med en stigende effekt i skadetilføyelsen. Det ærekrenkende i domfellelsen, stigmatiseringen, gjorde seg enda sterkere gjeldende i sikringstiden enn i soningstiden. Beløpet for det første året bør settes til 200.000 kroner, som trappes opp, slik at gjennomsnittsbeløpet pr år blir 325.000 kroner.

Liland er blitt påført en livsvarig skade, som må gi grunnlag for oppreisning også for de år han har igjen å leve. Som nevnt, kan denne del av oppreisningen passende settes til 3.000.000 kroner.

Det må ved utmåling av oppreisningen tas hensyn til at domfellelsen fikk alvorlige følger for personer i Lilands nære familie, med de konsekvenser dette hadde for Liland.

Det gjøres også gjeldende at påtalemyndigheten har behandlet spørsmålet om gjenopptagelse av straffesaken på en kritikkverdig måte, og at personer innen påtalemyndigheten har fremkommet med uttalelser i forbindelse med gjenopptagelsessaken som sådde tvil om Lilands uskyld. Det gjøres gjeldende at dette må tillegges betydning ved utmålingen av oppreisningen.

Per Kristian Liland har nedlagt slik påstand:

"Staten betaler til Per Kristian Liland oppreisning utmålt etter Rettens skjønn, begrenset oppad til kr 18.650.000."

Jeg går så over til å redegjøre for mitt syn på saken.

Jeg har funnet saken vanskelig. Per Kristian Lilands oppreisningskrav springer ut av en straffesak som savner sidestykke i den norske strafferetts nyere historie. Liland er ved feil fra rettsvesenets side blitt rammet på en av de verst tenkelige måter, og er blitt berøvet en meget stor del av sitt liv. Den avgjørelse som skal treffes, skal gi oppreisning for dette innenfor de muligheter som rettsvesenet rår over.

Den lovbestemmelse som skal legges til grunn for avgjørelsen, er straffeprosessloven §446, som lyder:

"Foreligger vilkårene for erstatning etter §444 eller §445, kan retten når særlige grunner taler for det, tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgingen."

Henvisningen til straffeprosessloven §444 gjelder i denne saken bestemmelsen i første ledd annet punktum, som fastslår objektivt skadeserstatningsansvar for staten når en uberettiget fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge er fullbyrdet. Det er uomtvistet mellom partene, og på det rene, at vilkårene for å tilkjenne oppreisning er oppfylt i Lilands tilfelle. Spørsmålet er hva som er "et passende beløp".

Før jeg går inn på utmålingsspørsmålene, finner jeg grunn til noen generelle bemerkninger om begrepet oppreisning slik det er brukt i denne sammenheng.

Det fremgår av ordlyden i straffeprosessloven §446, og følger av sammenhengen med §444, at oppreisning er en godtgjørelse i penger som betales for skade som prinsipielt ikke kan måles i penger. Penger som botemiddel må benyttes fordi en mer adekvat opprettelse av skaden ikke er praktisk mulig.

I straffeprosessloven forarbeider er oppreisning karakterisert som pengebeløp som skal dekke "tort og svie", jf Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker, Rt-1969-366. Ordet "tort" betegner psykisk lidelse, særlig skade på en persons selvfølelse og æresfølelse, mens ordet "svie" omfatter fysisk smerte eller lidelse. Utkastet til straffeprosessloven §446 bygget på den dagjeldende alminnelige bestemmelse om oppreisning i straffeloven ikrafttredelseslov §19 annet ledd, som ga hjemmel for å pålegge en erstatningspliktig skadevolder en plikt til "at yde den fornærmede en efter Billighed afpasset Pengesum som Opreisning for den ved Handlingen voldte Tort og Smerte eller for anden Skade af ikke økonomisk Art". Den alminnelige bestemmelse om oppreisning er nå inntatt i skadeserstatningsloven §35, som har en tilsvarende formulering.

Etter den språkbruk som var vanlig i erstatningsretten i 1969, omfattet begrepene "tort", "svie" og "smerte" også mn av psykisk eller fysisk art. Mnerstatning er siden for den alminnelige erstatningsretts del blitt regulert i en egen bestemmelse i skadeserstatningsloven §3-2. Straffeprosessloven §446 må imidlertid forståes slik at den omfatter også mn, jf uttalelser i Rt-1994-924.

Jeg går så over til utmålingsspørsmålene.

Jeg nevner først at forsvareren har fremført kritikk av påtalemyndighetens behandling av gjenopptagelsessaken, og gjort gjeldende at en vurdering av denne behandlingen må trekkes inn ved utmålingen av oppreisningsbeløpet. På dette punkt er jeg enig med lagmannsretten, som har uttalt:

"Lagmannsretten er i og for seg enig i at kritikkverdig behandling av en straffesak fra påtalemyndighetens og politiets side kan være et relevant moment ved fastsettelse av et oppreisningsbeløp for uberettiget forfølgning. En har imidlertid ikke sett grunn til å innhente ytterligere opplysninger om etterforskningen og den påtalemessige behandling av saken ved å avhøre personer som har stått sentralt under saksbehandlingen, slik Liland har bedt om. Det fremstår således som klart i den foreliggende sak at det forhold som må være utslagsgivende ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet, er at Liland har utholdt 13 1/2 års fengselsstraff og 10 års sikring for forbrytelser han ikke skulle ha vært dømt for, og de følger av fysisk og psykisk art dette har hatt for ham."

Om utmålingsspørsmålene gir forarbeidene til straffeprosessloven §446 ingen nærmere veiledning. Det gjør heller ikke den rettspraksis om bestemmelsen som foreligger, idet avgjørelsene angår saker som vanskelig kan sammenlignes med Lilands sak med hensyn til de forhold domfellelsen gjelder og lengden av soningen. Rettsteori om utmåling av oppreisning etter straffeprosessloven §446 er det lite av. Andre oppreisningsbestemmelser og rettskilder som knytter seg til disse, gir heller ikke veiledning av betydning, blant annet fordi bestemmelsene gjelder andre livsforhold. Det er opplyst i saken at det også er lite å hente i fremmed rett, men den danske retsplejelov §1018d jf §1018a og en dom fra juni 1994 av Vestre Landsret har vært fremme i saken. Ved denne dom ble det tilkjent oppreisning med 3.000.000 danske kroner for vel 7 års soning av en uberettiget dom på 12 år for drap.

Ved behandlingen av utmålingsspørsmålene har jeg - i likhet med både aktor og forsvarer - funnet grunn til å se hen til Stortingets behandling av Carl Hoel-saken. Snekkermester Carl Hoel var dømt til 13 års straffarbeid for antennelse av mordbrann og sonte i 8 år. Saken medførte at hans næringsvirksomhet ble oppløst. Seks år etter løslatelsen fikk han sin straffesak gjenopptatt og ble da frifunnet. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 12 februar 1918, inntatt i

Rt-1918-324, ble Hoel tilkjent en erstatning for visse utgifter med 7.500 kroner etter de lovbestemmelser som gjaldt da, og som ikke ga hjemmel for å tilkjenne oppreisning. Etter søknad bevilget Stortinget enstemmig Carl Hoel en billighetserstatning på 100.000 kroner. I sin innstilling i saken uttalte Justiskomiten blant annet, Indst. S. XXX - 1918 8:

"Komiteen er ikke i tvil om, at baade retfærdighet og billighetshensyn tilsiger, at det offentlige yder snekker Hoel opreisning for den skade som er forvoldt ham ved den straffedom, som er ham overgaat og den mangeaarige fængselsstraf, han har været underkastet. Den finder, at samme hensyn likeledes tilsiger, at det ydes ham erstatning for det utholdte langvarige varetægtsfængsel. Fuld opreisning for den grusomme skjæbne som har rammet den uskyldig dømte staar det desværre ikke i menneskelig magt at yde. Men hvad der k a n ydes av opreisning gjennom erstatning for den skade, som forfølgningen og straffen har paaført ham, er det en moralsk skyldighet og en æresforpligtelse for det offentlige at yde."

Omregnet etter konsumprisindeksen tilsvarer det tilkjente beløp ca 1.500.000 kroner etter dagens pengeverdi. Omregnet etter indeks for industriarbeiderlønn tilsvarer beløpet ca 10.000.000 kroner. Det må imidlertid påpekes at en vesentlig del av billighetserstatningen hadde karakter av skadeserstatning for tap i næring, som ligger utenfor vår sak. De prinsipielle uttalelser som ble lagt til grunn ved Stortingets behandling av Carl Hoel-saken, bør likevel stå sentralt, og siden det er tale om en mer langvarig krenkelse, gjør de seg gjeldende med enda større styrke i Lilands sak.

Straffeprosessloven §446 skiller mellom oppreisning for krenkelse og oppreisning for annen ikke-økonomisk skade. Skillet har vært lite fremme under partenes prosedyre i saken. Men det følger av straffeprosessloven bestemmelse, og jeg legger det til grunn. Med "krenkelse" sikter straffeprosessloven til hele den behandling en domfelt har måttet lide ved den uberettigede strafforfølgning, herunder soning som i Lilands tilfelle. Utmålingen av et passende beløp blir forskjellig for den krenkelse det er tale om, og for annen ikkeøkonomisk skade. Jeg forstår lagmannsretten slik at den har lagt mindre vekt på dette skillet.

Utmåling av oppreisning for en krenkelse ved uberettiget strafforfølgelse, må etter min oppfatning bygges på objektive sider ved krenkelsen. Utmåling etter objektive trekk varetar et behov for likebehandling av likeartede krenkelser, som gjør seg gjeldende med stor styrke når det er tale om uberettiget strafforfølgelse. At utmålingen skal skje på den måten som er nevnt, innebærer at den oppfatning aktor har gjort gjeldende, at siktemålet må være å gi Liland en god og romslig økonomi for resten av hans liv, ikke kan gis tilslutning.

Når det gjelder den krenkelse Liland er blitt utsatt for, legger jeg til grunn at Liland ble uskyldig dømt i 1970, og at den etterfølgende soning og sikring har vært uberettiget. Videre legger jeg til grunn at krenkelsen overfor Liland faller i flere faser: Pågripelsen og fengslingen 24 desember 1969, tiden deretter med etterforskning og varetektsfengsling som varte ca 1/2 år. Så kom rettsforhandlingen og domfellelsen for ett forsettlig drap og ett overlagt drap, begge utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Deretter kom soningen i fengsel i 13 år, og endelig sikringen i 10 år, som inkluderer 1/2 års fengsling for brudd på sikringsbestemmelsene. Etter utløpet av sikringstiden gikk det ca 1 1/2 år frem til frifinnende dom, slik at det er tale om en krenkelse som ble opprettholdt gjennom 25 år.

Den krenkelse Liland har vært utsatt for, må etter min mening vurderes som n sammenhengende krenkelse. Det har støtte i lovens ordlyd og i Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1953-1571 (på side 1572). Stemplingen som øksedrapsmann var der hele tiden. Likevel er det klart at det er frihetsberøvelsen i tilsammen 14 år, med den begrensning i mulighetene for alminnelig livsutfoldelse som ligger i soningen, som er det dominerende trekk i bildet. Sikringstiden står tross alt i en helt annen stilling.

Det nett av rettssikkerhetsgarantier som ligger innebygget i straffeprosessordningen, har i dette tilfelle sviktet. Krenkelsen rammet Liland da han var 39 år gammel og varte ved til han var 64 år. Et betydelig pengebeløp kan være egnet til å markere samfunnets vurde ring av den svikt i rettssystemet som har funnet sted. Utmålingen skal etter straffeprosessloven bestemmelse gjøres skjønnsmessig. Ved fastsettelsen må det tas hensyn til at domfellelsen gjelder særdeles grove forbrytelser. Det må også tas hensyn til at krenkelsen har vært særdeles langvarig. I denne sammenhengen legger jeg til grunn at ett år av en langvarig krenkelse er en større påkjenning enn ett år av en mer kortvarig krenkelse.

Med hensyn til annen ikke-økonomisk skade tar jeg i betraktning de opplysninger som er fremkommet om begrensninger i Lilands personlige livsutfoldelse nå og i fremtiden. Men dette blir et moment av underordnet betydning i den samlede skjønnsmessige vurdering.

Det er, som nevnt, en helhetsvurdering som må være avgjørende. Lagmannsretten har foretatt noen tallmessige beregninger som gir et visst utgangspunkt for denne vurdering. Lagmannsrettens utmåling av oppreisning for antatte psykiske fremtidsskader ligger etter min mening noe for høyt. På den annen side mener jeg at den ekstremt lange tid krenkelsen har vart, bør gi grunnlag for en noe høyere oppreisning for selve krenkelsen enn lagmannsretten har lagt til grunn. Samlet sett er jeg kommet til at det oppreisningsbeløp som lagmannsretten kom frem til, 10.000.000 kroner, bør bli stående.

Etter dette har ingen av kjæremålene ført frem, og jeg stemmer for denne

kjennelse:

Kjæremålene forkastes.