HR-1995-95-A - Rt-1995-1191
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-22 |
| Publisert: | HR-1995-00095-A - Rt-1995-1191 (387-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Aktors innledningsforedrag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett - Høyesterett HR-1995-00095 A, snr 103/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (advokat Pål Mitsem) |
| Forfatter: | Gussgard, Aasland, Dolva, Coward, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1981) §289, Straffeloven (1902) §52, §62, EMK (1999), EMK (1999), §31, §3, §19, §252, §360 |
Dommer Gussgard: Stavanger byrett avsa 25 januar 1995 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første og tredje ledd jfr. §22 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 30 -tretti- dager som i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år. I tillegg dømmes han til å betale en bot til statskassen stor kr 15.000,- -kronerfemtentusen-, subsidiært fengsel i 10 -ti- dager, jfr. straffeloven §52 nr. 3.
A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 2.000,- -kronertotusen-.
Ved en eventuell soning fragår 1 -én- dag for utholdt varetekt."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til dommen.
I anke over saksbehandlingen har domfelte anført at aktors innledningsforedrag gikk ut over de rammer som er fastsatt i straffeprosessloven §289 annet ledd uten at rettens formann grep inn.
Domfelte er funnet skyldig i å ha kjørt bil 2 oktober 1994 påvirket av alkohol. Han er dessuten dømt for uaktsom kjøring ved samme anledning. Under rygging ble en person truffet i venstre arm av bilen. Under hovedforhandlingen benektet domfelte å ha kjørt bilen. Den påkjørte ble ført som vitne på at domfelte var fører av bilen.
De anførsler domfelte ved sin forsvarer har gjort gjeldende, kan sammenfattes slik:
Den protokolltilførsel forsvareren krevet - og selv utformet - under hovedforhandlingen, gir Høyesterett et tilstrekkelig grunnlag for å prøve om aktors innledningsforedrag for byretten var i samsvar med straffeprosessloven §289 annet ledd. Følgende ble protokollert:
"Forsvareren ba i medhold av straffeprosessloven §19 første ledd (2) protokollert sin protest mot at aktor i innledningsforedraget fortalte hva vitner har forklart, og at rettens formann, på tross av forsvarers protest, ikke grep inn mot dette.
I innledningsforedraget ble det redegjort for fornærmedes forehavender angjeldende kveld, observasjon av bil og med fører, hvordan bilen rygget og traff ham, hvordan bilen ble forfulgt, hva fornærmede gjorde og hvordan han kontaktet politiet, hvem som var til stede i politibilen.
Rettens formann ba bl.a. om at aktor redegjorde for hvilket faktum det ønskes å bygge på fra påtalemyndighetens side."
Protokollatet viser at aktor i detalj redegjorde for den vitneforklaring som var påtalemyndighetens hovedbevis i saken. Dette er i strid med straffeprosessloven §289 annet ledd. Om forståelsen av denne bestemmelsen ble det vist til lovens forarbeider og til omtale i juridisk litteratur.
Forsvareren fremhevet at dersom aktor i sitt innledningsforedrag kan gå i detalj når det gjelder saksforholdet og innholdet av vitneforklaringer, vil en få en vridd prosess som ødelegger den balanse loven tilstreber mellom påtalemyndigheten på den ene siden og tiltalte og hans forsvarer på den andre siden. Allerede dette at aktor får anledning til å holde et innledningsforedrag, mens forsvareren etter straffeprosessloven §289 tredje ledd bare har anledning til å komme med "korte bemerkninger i tilknytning til det som aktor har uttalt", medfører en ubalanse. Dette er omtalt av Jørgen Aall i "Rettergang og menneskerettigheter" (1995) side 216 - 218.
Videre vil et innledningsforedrag med slike detaljer som er nevnt, være i strid med bevisumiddelbarhetsprinsippet. Vitnene skal som hovedregel forklare seg muntlig og i sammenheng for den dømmende rett. Forklaringene skal ikke først presenteres indirekte ved referat fra aktors side, slik at en nærmest får prosedyren i forkant. I så fall svekkes forsvarerens muligheter til å få gehør for tiltaltes syn. Det kan være vanskelig å endre det førsteinntrykket aktors innledningsforedrag gir. Påvirkning fra innledningsforedraget kan også føre til at rettens formanns avhør av tiltalte får en annen karakter enn det skal ha i vår prosess der uskyldspresumsjonen er et hovedprinsipp. Avhøret kan lett få likhet med et slags aktorat.
Dommen må etter dette oppheves etter straffeprosessloven §360 første ledd. Når det er tale om brudd på grunnleggende prinsipper som uskyldspresumsjonen og bevisumiddelbarhetsprinsippet, kan man ikke se bort fra at feilen kan ha innvirket på dommens innhold.
At dommen må oppheves, følger etter domfeltes mening også av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK), idet domfelte ikke har fått en "fair trial", slik artikkel 6 krever.
Aktor for Høyesterett har anført at protokollatet ikke kan anses tilstrekkelig til at retten kan prøve om det foreligger en saksbehandlingsfeil. Det vises til Rt-1970-540. Det er ikke grunn til å anta at innledningsforedraget inneholdt noe mer enn det som var nødvendig for å gi retten en bakgrunn for hva bevisførselen skulle dreie seg om, med tilstrekkelige opplysninger til at rettens formanns avhør av tiltalte kunne bli tilfredsstillende. Under ingen omstendighet kan det være grunnlag for å oppheve dommen.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Jeg finner ikke grunn til å tvile på at det som er protokollert om innholdet i innledningsforedraget og om dommerens uttalelse til aktor, i hovedsak er riktig. Selv om den nærmere utforming av foredraget er ukjent, er protokollatet etter min mening tilstrekkelig til å prøve om det er begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med innledningsforedraget. Saken ligger annerledes an enn den som dommen i Rt-1970-540 omhandler.
Etter straffeprosessloven §289 annet ledd skal aktor "forklare hva som er gjenstand for tiltalen, og kort nevne de bevis som vil bli ført". I straffeprosesslovkomiteens innstilling side 302 heter det om innledningsforedraget blant annet:
"Formålet med innledningsforedraget er utelukkende å gi domstolens medlemmer den oversikt som er nødvendig for å følge med i bevisførselen. Innledningsforedraget skal være kort og objektivt, og ikke inneholde noen prosedyre. Det bør selvsagt heller ikke brukes til å referere bevismateriale som det ikke er adgang til å dokumentere under bevisførselen. Som det er uttalt i innstillingen av 1886 fra Den departementale revisjonskomite: "Regelen bør være at juryen lærer sakens stilling å kjenne umiddelbart av bevisførselen selv, uten at den går til denne med forutfattede forestillinger om dens innhold og beskaffenhet - - -". - - - I enkle saker må påbudet i nærværende paragraf om et innledningsforedrag anses tilfredsstilt ved en henvisning til tiltalebeslutningen og en oppgave over bevisene."
Ot.prp.nr.35 (1978-79) inneholder ikke noe av særlig interesse for vår sak om straffeprosessloven §289 annet ledd. Jeg nevner imidlertid at det forutsettes at bestemmelsen ikke hindrer at dokumentbevis etter omstendighetene fremlegges i forbindelse med innledningsforedraget.
I juridisk litteratur både før og etter straffeprosessloven av 1981 er det fremhevet at inn ledningsforedraget skal være kort, konsist og absolutt objektivt.
Jeg er enig i disse synspunkter. En er her på et stadium i prosessen der påtalemyndigheten har fått en mer sentral stilling enn forsvareren. Dette alene kan begrunne at foredraget skal ha en kortfattet og nøytral form. Men også hensynet til bevisumiddelbarhetsprinsippet kommer inn med tyngde, slik straffeprosesslovkomiteen har pekt på. Siktemålet må være å gi retten en tilstrekkelig bakgrunn for den bevisførselen som skal gi retten grunnlaget for avgjørelsen, men heller ikke mer. Hvor detaljert foredraget skal gjøres, må i noen grad være avhengig av sakens art, men en detaljert fremstilling av det saksforholdet påtalemyndigheten mener bør legges til grunn eller en nærmere redegjørelse for hva vitner har forklart, gir straffeprosessloven §289 annet ledd ikke hjemmel for, medmindre dette unntaksvis skulle være helt nødvendig for rettens forståelse av bevisførselen. I relativt enkle straffesaker vil tiltalebeslutningen - som etter straffeprosessloven §252 første ledd nr 4 skal inneholde "en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted" - stort sett gi retten tilstrekkelige opplysninger om hva saken dreier seg om.
Den saken vi står overfor, hører til de enklere sakstyper. Hovedspørsmålet var om tiltalte hadde kjørt bilen. Protokollatet viser at aktor for byretten relativt detaljert orienterte om saksforholdet, slik påtalemyndigheten så det, basert på en politiforklaring. Aktor foregrep således vitnets forklaring for retten. Dette innledningsforedraget var etter min mening for omfattende og i strid med straffeprosessloven §289 annet ledd. Rettens formann skulle ha grepet inn, slik forsvareren krevet. Det er således begått en saksbehandlingsfeil, og spørsmålet er om feilen kan ha innvirket på dommens innhold, jf straffeprosessloven §360 første ledd.
Det vil svært ofte være vanskelig å underbygge at et innledningsforedrag som går ut over lovens rammer, kan antas å ha hatt betydning for domsresultatet. Det er først og fremst rettens formann som må påse at bestemmelsen i straffeprosessloven §289 annet ledd overholdes. Jeg understreker at det er grunnleggende prinsipper som ligger bak lovens rammer her. Avhengig av feilens art og omfang og saksforholdet for øvrig, kan opphevelse være nødvendig ved feil i forbindelse med innledningsforedraget. Jeg går ikke nærmere inn på dette. I foreliggende sak er det etter min mening ikke grunn til å oppheve dommen. Bevistemaet i saken var enkelt og oversiktlig. Foruten tiltaltes forklaring, ble det ført to vitner. Det er ingen grunn til å anta at innledningsforedraget kan ha påvirket rettens bevisbedømmelse og dermed virket inn på domsresultatet.
Vurderingen av om domfelte har fått en rettferdig rettergang - en "fair trial" - slik EMK artikkel 6 krever, skal skje på grunnlag av en helhetsvurdering av rettergangen. Jeg viser til Rt-1990-312 og senere avgjørelser av Høyesterett om forståelsen av bestemmelsen. Som det fremgår av det jeg allerede har sagt, mener jeg at feilen ble rettet opp gjennom bevisførselen. Jeg kan ikke se at konvensjonsbestemmelsen er krenket i denne saken.
Etter dette må anken bli å forkaste.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.