HR-1995-96-B - Rt-1995-1014
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-21 |
| Publisert: | HR-1995-00096-B - Rt-1995-1014 (308-95) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Straffutmåling, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1994-257 M, LA-1995-120 - Høyesterett HR-1995-00096 B, snr 126/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Lars Oftedal Broch) mot A (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Tjomsland, Backer, Aarbakke, Christiansen, Dissens: Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, Straffeprosessloven (1981) §442, Løsgjengerloven (1900) §17, §270, §326, §62, §63, §64, Straffeprosessloven (1981) |
Dommer Tjomsland: Ved Agder lagmannsretts dom 2 mai 1994 ble A, født xx.xx.1967, dømt til en straff av fengsel i 9 måneder for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, §212 første ledd nr 3, §270 første ledd nr 1, jf annet ledd, §326 første ledd nr 1, og to overtredelser av drukkenskapsloven §17. Han ble dessuten dømt til å betale erstatning til X Sparebank med kr 21.950, og oppreisning med kr 20.000 til B.
Domfelte anket over saksbehandlingen og påstod dommen opphevet når det gjaldt domfellelsen etter straffeloven §195 og §212 og - i tilknytning til dette - oppreisningen.
Høyesterett avsa 2 desember 1994 dom hvor lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet når det gjaldt domfellelsen etter straffeloven §195 og §212, og det ble fastsatt en straff av fengsel i 90 dager for de øvrige forhold. Dommen ble avsagt under dissens; to dommere stemte for å forkaste anken. Opphevelsen var begrunnet i at det var en feil at lagmannsretten tillot at dommeravhør av fornærmede ble lest opp under hovedforhandlingen. Dommen er inntatt i Rt-1994-1532.St atsadvokatene i Vestfold og Telemark tok ut ny tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §195 og §212 og drukkenskapsloven §17. Agder lagmannsrett avsa 16 mars 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, av samme lovs §212 første ledd nr. 3, og av drukkenskapsloven §17 - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd - til en straff av fengsel i 1 - ett - år som fellesstraff med den straff som ble idømt ved Høyesteretts dom 2. desember 1994, jfr. straffeloven §64.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 5000,- - kronerfemtusen - til statskassen som erstatning for saksomkostninger.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 30000,- - kronertrettitusen - til B v/verge som erstatning for ikke-økonomisk skade."
Dommen ble avsagt under dissens. En av fagdommerne og en av meddommerne stemte for at fellesstraffen skulle settes til fengsel i 9 måneder og at domfelte ikke skulle idømmes erstatning for saksomkostninger. Under hovedforhandlingen avga fornærmede forklaring.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, avgjørelsen av oppreisningskravet og saksomkostningsavgjørelsen. Forsvareren for Høyesterett har ikke opprettholdt anken over oppreisningsavgjørelsen.
Jeg er under en viss tvil kommet til at straffen bør nedsettes noe.
Domfelte er funnet skyldig i om natten lørdag 24 juli 1993 ved flere anledninger å ha ført en finger inn i skjeden til en pike som da var 13 år og 10 måneder. Forbrytelsen skjedde mens domfelte, som var sterkt beruset, hadde oppsøkt noen bekjente. Da de voksne skulle legge seg for natten, ble domfelte bedt om å legge seg på sofaen i stuen. I lagmannsrettens dom er det videre saksforholdet beskrevet slik:
"Etter en stund gikk han ned i underetasjen og inn til de to jentene på Cs rom, og vekket dem. Han satte seg først på senga til C, og senere på madrassen hvor B lå. Han begynte å beføle henne, først på bena og på maven, senere befølte og klemte han henne på brystene, og dro ned hennes pyjamas og truse. Etter å ha holdt på slik en stund, tok han henne i skrittet og førte en finger inn i hennes skjede og rullet med fingeren i skjeden, og slik at det gjorde henne vondt. Fornærmede ba han holde opp, men han tok ikke hensyn til dette. C hentet så sin mor som kom ned og tok tiltalte med seg opp i stuen igjen. Straks etter gikk tiltalte imidlertid ned til gjentene igjen og forgrep seg på nytt på samme måte overfor B. Cs mor ble på nytt hentet, og tok tiltalte med seg opp i stuen igjen. De to gjentene fikk nå beskjed av Cs mor om å legge seg i peisestua. Tiltalte kom enda en gang ned og la seg under dyna med B, og tok henne på nytt i skrittet og førte en finger inn i hennes skjede. De to gjentene flyttet så inn på Cs rom igjen, men tiltalte kom etter og la seg hos B. Han dro ned buksene sine og viste henne sin stive penis, og holdt henne nede og forsøkte å kysse henne. Hun ba han gjentatte ganger om å holde opp, men han holdt henne fast."
Det må reageres strengt overfor denne type seksuelle overgrep overfor mindreårige. Jeg finner - som lagmannsretten - grunn til i skjerpende retning å fremheve den store iherdighet domfelte har utvist for å gjennomføre overgrepene og den tvang som ble utøvet. Det må kunne legges til grunn at hendelsen har vært en stor påkjenning for fornærmede, som lider av epilepsi, noe domfelte dog var uvitende om. Man kan, som lagmannsretten påpeker, ikke se bort fra at hun kan få senvirkninger av psykisk karakter.
På tross av de skjerpende omstendigheter som foreligger i saken, er jeg blitt stående ved at den fellesstraff på fengsel i 1 år som lagmannsrettens flertall har fastsatt, er noe for streng. Jeg finner at straffen i samsvar med mindretallets syn bør settes til fengsel i 9 måneder.
Jeg tilføyer - i anledning prosedyren for Høyesterett - at forsvareren har gjort gjeldende at det fremstår som urimelig at domfelte, som etter anke over saksbehandlingen, fikk opphevet lagmannsrettens første dom med hovedforhandling, ved annen gangs behandling i lagmannsretten ble idømt en strengere straff enn ved første gangs behandling. Jeg bemerker at det rettslig sett ikke er noe til hinder for at retten i et tilfelle som det foreliggende fastsetter en strengere straff ved annen gangs behandling. I hvilken utstrekning det i slike tilfeller vil være rimelig ved straffutmålingen å se hen til den straff som ble fasatt ved den første behandlingen, tar jeg ikke standpunkt til. Det er grunn til å understreke at retten ved den nye behandlingen skal fastsette straffen utfra det som da fremkommer under bevisførselen.
Anken over saksomkostningsavgjørelsen er Høyesterett avskåret fra å prøve, jf straffeprosessloven §442. Etter den tidligere straffeprosesslov forekom det at Høyesterett endret saksomkostningsavgjørelsen hvor en anke over straffutmålingen ledet til at straffen ble nedsatt. Jeg legger imidlertid til grunn at denne ordningen ikke er opprettholdt etter straffeprosessloven av 1981, jf innstillingen fra straffeprosesslovkomiteen side 361 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs dom av 8 desember 1988 (l.nr 1586/1988). Anken blir derfor på dette punkt å avvise.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fellesstraffen settes til fengsel i 9 - ni - måneder.
2. Anken avvises for så vidt den er rettet mot lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommer Bugge: Jeg er enig i at straffen nedsettes til fengsel i 9 måneder. Saken er blitt pådømt ved lagmannsretten for annen gang fordi domfeltes anke over saksbehandlingen ved første gangs behandling førte frem i Høyesterett. Det er nok så at straffeprosessloven ikke utelukker at det i et slikt tilfelle idømmes en strengere straff enn ved første gangs behandling. Men jeg finner dette lite rimelig - iallfall når det ikke ved annen gangs behandling er fremkommet nye opplysninger av betydning for straffutmålingen, noe som ikke synes å være tilfelle i den foreliggende sak. Dette er for meg avgjørende. Jeg peker på at om domfelte hadde unnlatt å påanke lagmannsrettens dom av 2 mai 1994, eller om saksbehandlingsanken ikke hadde ført frem, ville straffen på 9 måneders fengsel i henhold til denne dommen måtte bli stående, siden det ikke fra noen av sidene var anket over straffutmålingen.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Aarbakke: Likeså.
Dommer Christiansen: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fellesstraffen settes til fengsel i 9 - ni - måneder.
2. Anken avvises for så vidt den er rettet mot lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.