HR-1995-96 - Rt-1995-1195
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-23 |
| Publisert: | HR-1995-00096-A - Rt-1995-1195 (388-95) |
| Stikkord: | Utilbørlig tjenesteopptreden, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00096 A, snr 50/1995: |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal) mot 1. A (Forsvarer: advokat Arne Gunnar Aas) 2. B (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Coward, Gussgard, Aasland, Holmøy, Dissens: Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, §127, Straffeprosessloven (1981) §268 |
Dommer Coward: Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget 16 juni 1994 forelegg mot politikonstablene A og B for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr 3, som setter straff for utilbørlig opptreden mot noen under utførelse av offentlig tjeneste. Grunnlaget er beskrevet slik:"Onsdag 15. desember 93 fjernet han etter klage C, født xx.xx.1951, fra Storgt. 22, 4. etg., i Oslo, hvor C i beruset tilstand lå og sov i oppgangen. C ble kjørt til Lise Kristoffers plass i Oslo. Da han ikke ønsket å bli satt av på dette sted, ble han på utilbørlig måte kjørt videre til Hammeren i Maridalen, hvor han mot sin vilje ble satt av og/eller på utilbørlig måte ble forlatt til tross for at han var beruset og/eller i kraftig bakrus og idet været var kaldt og surt og stedet relativt ødslig. C hadde ingen tilknytning til Maridalen og ønsket selv å bli kjørt til politihuset eller tilbake til Oslo sentrum. C frøs, og fant det nødvendig å bryte seg inn i et hus for å få varme. Skadene ved dette erstattet han overfor huseier med kr 1.500."
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse, jf straffeprosessloven §268.
Ved Oslo byretts dom 13 desember 1994 ble begge de tiltalte frifunnet.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen - påtalemyndigheten anfører at ut fra det faktum byretten bygger på, skulle konklusjonen vært at politimennene har opptrådt utilbørlig.
Jeg er - under tvil - kommet til at anken bør forkastes.
Hovedtrekkene i det faktum byretten legger til grunn, er følgende:
De to tiltalte politikonstablene ble onsdag 15 desember 1993 ca klokken 10 tilkalt for å fjerne en beruset person - C - fra en oppgang i Storgaten i Oslo sentrum. Han hadde ikke villet fjerne seg frivillig, og en kvinnelig kontoransatt hadde opplevd ham som sjenerende. C var ikke åpenbart beruset, men i bakrus. De tiltalte overveide å bringe ham til politivakten, men bestemte seg for i stedet å bringe ham bort fra Oslo sentrum. C opplyste at han hadde en bolig på X (nordøst for sentrum), men at han for tiden bodde på en annen adresse, som han ikke ville oppgi. De tiltalte kjørte ham i første omgang til Lisa Kristoffersens plass, som ligger ca 3 km fra sentrum i Oslo, og i deres eget politidistrikt. Derfra er det bra kommunikasjoner, samtidig som det ikke er skjenkesteder i nærheten. C ville imidlertid ikke bli satt av der - han sa at han ville enten tilbake til sentrum eller til politihuset. De tiltalte kjørte ham da til Hammeren i Maridalen, 6-7 km lenger ut av byen enn Lisa Kristoffersens plass, det vil si ca en mil fra Oslo sentrum. Ved Hammeren ble han satt av mot sin vilje, mens de tiltalte kjørte tilbake. C hadde gitt uttrykk for at han ikke visste hvor han var, men de tiltalte mente han forsto at han var i Maridalen. Dette var ved ellevetiden om formiddagen, og temperaturen lå antakelig litt under null. Det var snø på bakken og muligens litt yr i luften. C var kledd i dongerybukser, foret jakke og støvler. De tiltalte visste at han hadde flere hundre kroner på seg, og en av dem hadde sett at det var en bussholdeplass i nærheten. De tiltalte tok imidlertid ikke opp med C hvordan han kunne komme seg tilbake. På denne tiden av døgnet gikk det visstnok buss fra Maridalen annenhver time. - Etter at C var etterlatt ved Hammeren, så han en gård på den andre siden av et jorde, og brøt seg inn der fordi han var ganske kald og ingen var hjemme på gården. Deretter ringte han til politiet og ba om å bli hentet. Skadene ved innbruddet gjorde han opp på stedet, og innbruddet er ikke anmeldt. Han ble kjørt til politihuset, der han anmeldte politikonstablene.
Byretten uttaler at det må sies å være en kritikkverdig feilvurdering av de tiltalte å etterlate C i Maridalen, men at handlemåten ikke var så graverende at den kan karakteriseres som utilbørlig.
Jeg er under tvil kommet til samme resultat. - Ut fra rettspraksis og teori knyttet til beslektede straffebestemmelser må det legges til grunn at det skal ganske mye til før en kritikkverdig opptreden anses som utilbørlig. I en høyesterettsdom i Rt-1985-621 heter det om forståelsen av uttrykket "utilbørligt Forhold" fra en tjenestemann i straffeloven §127 annet ledd:
"Selv om politimennenes opptreden eventuelt måtte betegnes som uheldig eller kritikkverdig ... er dette ikke tilstrekkelig til å bringe straffeloven §127 annet ledd til anvendelse. Denne bestemmelse krever at det må foreligge et utilbørlig forhold, og dette er noe mer enn at en situasjon er feilbedømt eller at man med en større grad av smidighet kunne ha unngått å sette saken på spissen."
Både i Bratholm og Matningsdals kommentarutgave til straffeloven og i Karnov er det vist til denne dommen og uttalt at "utilbørligt Forhold" fra en tjenestemann i §127 annet ledd er "et relativt strengt vilkår". -
Når det gjelder uttrykket "grov Uforstand i Tjenesten" i §325 første ledd nr 1, har Høyesterett i en avgjørelse i Rt-1986-670 uttalt at det kreves "en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet".
Aktor for Høyesterett har anført at flere bestemmelser i politiinstruksen bør trekkes inn i utilbørlighetsvurderingen i vår sak, særlig §3-1, som gir alminnelige regler om politiinngrep, og §9-1 og §9-2 i kapitlet om frihetsberøvelse av personer som forstyrrer den offentlige orden og fred. I §9-2 heter det blant annet at pågrepne uten opphold skal fremstilles for vaktsjefen. Etter mitt syn gir ikke bestemmelsene noen vesentlig veiledning for avgjørelsen av saken. Når det spesielt gjelder §9-2, peker jeg på at det som skjedde her, naturligere kan sees som en ordensmessig inngripen i kraft av politiets generalfullmakt enn som en pågripelse.
Det er opplyst for Høyesterett at Oslo politikammer har en muntlig parole om at bortkjøring ut av sentrum og noen kvartaler til, og uten fremstilling, er én av flere fremgangsmåter som kan brukes for å løse problemer med berusede som er til sjenanse. En slik fremgangsmåte ser jeg som akseptabel. I vår sak dreier det seg imidlertid ikke om bortkjøring noen kvartaler. Den første etappen, til Lisa Kristoffersens plass, er lengre enn det, men nok innenfor det forsvarlige. Men det saken samlet gjelder, er en bortkjøring på ca en mil, ut av bybebyggelsen, til et område med relativt sjeldne ruteforbindelser til byen. Bortkjøringen skjedde om vinteren, i ganske surt vær. Personen som ble satt av, var riktignok ikke ute av stand til å ta vare på seg selv, men han var i bakrus og dermed antakelig dårligere til å orientere seg enn man ellers er. - Jeg ser politimennenes handlemåte som klart kritikkverdig.
Når jeg likevel er kommet til at forholdet ikke rammes av straffeloven §325 første ledd nr 3, minner jeg først om at det skal meget til før bestemmelsen kommer til anvendelse. I den konkrete vurderingen legger jeg vekt på at det her ikke gjelder en type tiltak som politiet generelt er avskåret fra å bruke. En viss bortkjøring kan godtas; spørsmålet er hvor langt og til hva slags sted bortkjøringen kan skje, og feilen ligger i det skjønnet politimennene har utøvd. Videre legger jeg vekt på at Cs atferd ikke kan ha vært lett å takle for de tiltalte. Jeg viser særlig til at han ikke ville oppgi hvor han bodde, og til at han motsatte seg å bli satt av på Lisa Kristoffersens plass, dit de tiltalte først kjørte ham. - Det er riktignok en del av politifolks arbeid å mestre vanskelige situasjoner på stedet, og klarer de det ikke, er det en mangel ved deres utførelse av arbeidet. Men det må - for politifolk som for andre tjenestemenn - være et spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av arbeidet representerer en straffbar handling.
Selv om jeg er kommet til at frifinnelsen kan opprettholdes, ser jeg forholdet som et grensetilfelle, og det har fremgått at jeg ser politiets handlemåte som klart kritikkverdig. - Det har ikke for Høyesterett vært sikre opplysninger om praksis ved Oslo politikammer når det gjelder slike bortkjøringer, men det kan virke som forholdet i vår sak ikke er noe enkeltstående tilfelle. Dersom dette er situasjonen, ser jeg et sterkt behov for retningslinjer på dette området fra politikammerets ledelse. Det bør gjøres klart at en handlemåte som i saken her ikke kan aksepteres.
Etter disse bemerkningene stemmer jeg for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Dolva: Førstvoterende har gitt uttrykk for at polititjenestemennenes handlemåte ved den anledning som tiltalen gjelder, er klart kritikkverdig, men at forholdet - som betegnes som et grensetilfelle - likevel ikke rammes av straffeloven §325 første ledd nr 3 som "utilbørlig opptreden".
Jeg legger som førstvoterende til grunn at situasjonen - på grunn av fornærmetes opptreden - nok utviklet seg annerledes enn tjenestemennene regnet med. Jeg finner likevel at deres handlemåte i dette tilfelle ligger så langt utenfor det som kan godtas under utførelse av polititjeneste, at det må anses utilbørlig og rammes av den angitte straffebestemmelsen.
Jeg mener således at byrettens lovanvendelse er feil, og at byrettens dom med hovedforhandling bør oppheves.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Coward.
Dommer Aasland: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Ankene forkastes.